Anita Gjersvold og Magnus A. Vartdal
Punkteringsapparat – et kopieringsverktøy The Pointing Machine – a Tool for Copying
Et eksempel på et kopieringssystem som vi ser spor etter fra oldtiden, er bruken av passere, der en måler seg fram til skulpturens form ut fra faste punkter. Dette er et kjent system som en i stor skala har brukt fram til 1800-tallet, og til en viss grad også i dag. Systemet gjør at en med enkle verktøy kan oppnå god nøyaktighet og etterligning av modellen, men det krever et skarpt blikk og mye teknikk og erfaring.
Fig.1: Punkteringsapparat, gipsmodell og steinskulptur under kopiering. Pointing machine, plaster model and stone sculpture in progress.
Å kopiere har en lang tradisjon. Ut fra blant annet uferdige skulpturer vet vi at det har eksistert ulike metoder, systemer og utstyr for å kopiere fra modeller i gips og leire til stein. Enten det har vært til templer og masseproduksjon av gravmonumenter i antikkens Hellas eller til Romerrikets skulpturindustri. Romerne tok ofte originale, greske skulpturer i bronse og hugget dem i stein. Men hvordan ble dette gjort i forhold til i dag? Vi har dessverre ikke noen instruksjonsbok som antikkens steinhuggere etterlot seg, men vi vet fortsatt litt om oldtidens kopieringspraksis ved å se på etterlatte, uferdige skulpturer. Gjennom en håndverkers øyne kan vi til en viss grad sette oss inn i deres perspektiv, lese hva steinhuggeren har tenkt og følge prosessen i arbeidet som er gjort.
34
Rundt år 1800 ble kopieringsteknikkene for steinhugging revolusjonert med oppfinnelsen av punkteringsapparatet slik vi kjenner det i dag. Det består av et stativ som flyttes mellom modellen og steinemnet, der en nål på en justerbar arm peker hvor du skal hugge og hvor mye du skal hugge vekk. Punkteringsapparatet krever ikke like mye av steinhuggeren som andre kopieringsteknikker, og billedhuggeren kunne nå med trygghet forvente at en steinhugger med mindre skulpturell erfaring kunne produsere en god etterligning. (Fig. 1) Det var nettopp dette som førte til at punkteringsapparatet gjorde sin entré ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider på starten av 1900-tallet. Restaureringsarbeidet hadde da kommet til det punkt at billedhuggere ble engasjert til å dekorere skipet og hovedtårnet med vannspyere, skulpturer og andre figurer. Gustav Vigeland var en av dem som ble engasjert til utformingen av disse. Vigeland modellerte skulpturene i leire, som så ble støpt i gips. Steinhuggerne skulle så kopiere gipsmodellen i stein. På folkemunne i verkstedet fortelles det den dag i dag at Vigeland var så frustrert og misfornøyd med steinhuggernes jobb med å etterligne gipsmodellene hans på frihånd, at han introduserte punkteringsapparatet. Dette
