Gunn Bergmann Nidarosdomen - arbeidsplass for horgbygger gjennom 150 år

Gunn Bergmann

Nidarosdomen - arbeidsplass for horgbygger gjennom 150 år

Nidaros Cathedral as Workplace for Horg Villagers

Mange fra Lundamo og Hovin i Horg i Gauldalen ble «Domkirkearbeidere» i løpet av 1900-tallet. Det var så mange at folk kalte Nidarosdomen «Horgkirka»! Hva var årsaken til at så mange fra vårt distrikt satset på et yrkesliv som restaureringsarbeider i Nidarosdomen, og hvem var de? (Fig. 1)

Fig. 1: Steffen Krogstad og det ferdige Kristus-relieffet til vestfrontens gavl, modellert av Kristofer Leirdal. Stonemason Steffen Krogstad with the completed gable relief of Christ for the west front.

Innledning I 2019 var det 150 år siden det store gjenreisningsarbeidet av kirka startet. Da Domen ble kroningskirke i 1814, var den i særdeles dårlig stand. I 1869 hadde styresmaktene og rike velgjørere endelig samlet nok midler til å sette i gang restaureringen, og i årene framover ble det bevilget penger over statsbudsjettet til arbeidet.

Ved hjelp av bygdebøkene fra Horg og gruppebilder av Domkirkearbeiderne fra 1871 til 2019, har artikkelforfatteren forsøkt å spore horgbygger. Bildene er publisert i jubileumsboka «Katedralbyggerne - Nidarosdomens gjenreisning» utgitt i 2019.

Det er vanskelig å si med sikkerhet hvor mange horgbygger som har vært Domkirkearbeidere gjennom de 150 årene, men mye tyder på at mellom 35 og 40 personer kan knyttes til våre bygder. Før bilen ble allemannseie flyttet mange ut og ble byboere. Noen hadde hybel i byen og reiste heim i helgene. Etter siste krig dagpendlet de fleste mellom Horg og Domkirken. De første «ansatte» arbeidet i steinbruddene der stein til restaureringen ble hentet.

Steinbryterne På Lundamo og Hovin finnes en lang historie om steinbryting. I mange hjem kan vi etter loftsrydding finne bilder av alvorlige karer med hakker og spett, stående i halvsirkel rundt en stubbebryter, omgitt av berg og stein. Bakgrunnen på bildene viser som regel Krogstadsteinbruddet eller Samdalbruddet, sjeldnere Fossbruddet. Noen ganger er personene på bildet navngitt, og viser seg å være en person i vår slekt. Min tippoldefar Peder Olsen Krogstad (1822-1909) og oldefar Ole Pedersen Krogstad (1860-1944) fra Restbakken arbeidet i Krogstadbruddet.

I bygdeboka kan vi også lese om Ola Johnsen Skjærvold (1874-1938) som var steinbryter. Han var fra Nylendet Nedre på Krogstad. John Olsen Horrig (1895-1920) fra Røskaftbrauten og Ole Robertsen Midtlyng (1862-1939) fra Bjørnaker under Foss benevnes som steinarbeidere. Det var nok mange flere som arbeidet i bruddene, men ansattelister og lønningslister er ikke tilgjengelige i dag. Både på Hovin og i Lundadalen var det grunneierne selv som sto bak steinbruddet ved hjelp av innleide arbeidsfolk. De var oftest husmenn, småbrukere og bondesønner uten odel. Etter en tid ble det vanlig at Domkirken hadde sin egen bruddformann på stedet, og dessuten noen få fra arbeidsstokken i Trondheim.

Mange har en forestilling om at Nidarosdomen er bygd av kun kleberstein, men deler av restaureringen er utført med sandstein fra Samdal i Lundadalen, og fra Krogstad steinbrudd rett ovenfor stasjonen på Hovin. Sandstein fra Krogstad ble brukt til restaureringen av Kapittelhuset i kirken. (Kapittelhuset er den nordøstlige delen av kirken). Mellom 1869 og 1880 foregikk en stor restaurering av denne delen av kirken.

Fra 1860 til 1920 hadde Krogstad steinbrudd sin storhetstid, og det ble levert sandstein til mange monumentale bygg i Trondheim som Trondhjem Sparebank i Kongens gate, i tillegg til det som Domkirken trengte til gjenoppbyggingen av Kapittelhuset. Også i 1990-årene ble dette bruddet gjenåpnet, og det ble tatt ut stein som ble brukt i ferdigstillelsen av Vestfrontplassen.

Domkirken tok stein fra sytti ulike brudd i ulike perioder av gjenreisningsarbeidet, men bruddene i Horg ble brukt uvanlig lenge. Fagfolkene vurderte steinkvaliteten nøye og hadde en del områder å velge i, selv om de mest kortreiste bruddene i Trondheim var oppbrukt. Den lange driften av bruddene i Horg dreide seg nok mer om logistikken enn steinkvaliteten. I 1864 var Størenbanen åpnet, og avstanden fra Samdalbruddet og Krogstadbruddet til opplasting på jernbane var kort, sammenlignet med mange andre aktuelle steder for henting av stein.

Krogstadbruddet var et stort brudd med nok brukbar stein til å bygge to katedraler. Sandstein var «hardstein», og mindre egnet til ornamente-

ring enn klebersteinen. Den ble imidlertid brukt til å erstatte en del av klebersteinen fra middelalderen, og senere som forsterkning av fundamenter og til murer som ikke syntes.

Katedralbyggerne Det er grunn til å tro at arbeid i steinbruddene rekrutterte mang en domkirkearbeider fra vårt område i årene fram til 2. verdenskrig. Det var vel også gyldig da, som i vår tid, at yrkesvalget ble gjort på grunnlag av forbilder innenfor familie, slekt og bekjentskapskrets. Men det var ikke så vanlig med heltids lønnsarbeid i bygdene. De fleste som var fra mindre gardsbruk, praktiserte et håndverk heime ved siden av gårdsdrifta. Søknad og CV var ikke oppfunnet, så enten ble en anbefalt av kjente, eller møtte opp og ba om arbeid selv. Det var selvfølgelig en fordel å bli anbefalt av noen.

Slik var det nok også at min oldefar, Fredrik Nordtømme (1866-1950) fra Nordtømmesplassen på Sletta, ble domkirkearbeider. Han var ansatt fra 1900 til 1926. I 1913 var han bruddformann i Horg, og jobben hans var blant annet å skaffe leiearbeidere til steinbruddet i Lundadalen. Han slet med dette og sendte en rapport til administrasjonen i byen om at lønna for leiearbeiderne var for lav: kr. 3,80 pr. dag! Vi vet ikke utfallet av saken, men han fortsatte som domkirkearbeider til 1926. De siste ti årene var han bruddformann i Bjørnådalen ved Mosjøen og verksmester for restaureringsarbeiderne ved Domkirken. Fredrik Nordtømme hadde fjerne slektninger fra Løhre som var domkirkearbeidere. Vi skal se at spesielt mange fra Løhregardene ble ansatt i løpet av de første fem tiårene av restaureringen.

På bildet av ansatte i 1883 finner vi Ole Lundamo, som kan være Ole Nilsen Lundemo (f.1836) i Sagløkken Ytre. Han flyttet til byen og ble arbeider i Domkirken. Han arbeidet der fra 1879 til 1909. En annen Ole Lundemo var Ole Olsen Lundemo (f. 1849) fra Sagbakken Nedre. Han ble ansatt i 1879 og var domkirkearbeider til 1909, da med stilling som arbeidsformann. Denne Ole var gift med søster til Hans Johnsen Løhre, (f. 1861) fra Trøa. Han var også en del av arbeidsstokken i perioden 1893 - 1898, og hadde tittelen byggmester. Det er mulig at Hans hadde enda en svoger som kollega, Erik Pedersen Løhre (1863-1904) fra Fribete.

På bildet av restaureringsarbeiderne fra 1905 finner vi Erik Løhre (1877-1961) fra Oppstu. Han var ansatt i årene fra 1898 til 1909 og senere fra 1926 til 1947. Erik Løhre var «skiferarbeider» og tømmermann, og dessuten også en slektning av overnevnte Hans. Bygdeboka forteller at han flyttet fra Horg, og at han i 1945 var skulptør på Austrått ved gjenoppbyggingen etter brannen i 1916. Det er også i dag vanlig at domkirkearbeidere «leies ut» til oppdrag utenfor Domkirken. Far hans, Anders Angrimsen Horgmo (f. 1857) fra Svean, flyttet sannsynligvis til byen før 1891, og ble ansatt som domkirkearbeider. Eriks sønn, Gerhard Løhre, var ansatt i årene 1927 - 29. Han deltok i innspurten med å få skipet ferdig til Olavsjubileet i 1930. Vi regner han som horgbygg, selv om han nok ikke ble født i Horg. Han ble tredje generasjon (rett nedadstigende) domkirkearbeider. Familietradisjonen videreføres, for Eriks barnebarn, Jill Løhre (f. 1960) ble ansatt i 1980. Hun er i dag økonomisjef for Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider, slik som hennes onkel, Alf Løhre var i årene 1946 - 80.

Jens Halvorsen Lund (f. 1850) fra Lund Nordgarden var i arbeidsstokken fra 1897 til 1929. Jens var nest yngst i en barneflokk på 13, og flytta sannsynligvis til byen før 1865.

Vi finner også en Jo Solem og en Halvor Solem på de eldste bildene av ansatte, men artikkelforfatteren kan ikke finne disse i bygdebøkene for Horg. Kan hende de var soknedalinger?

I 1919 er L.O. Lundamo blant de ansatte. Lars Olsen Lundemo (1857-1945) var fra Løkkbakken under Lund. Han flytta ut av bygda, og gikk underoffisersskolen. Senere ble han forretningsfører ved Nidarosdomen fra 1897 til 1923. Så ble han også morfar til forfatteren Agnar Mykle! Rolv Eriksen Lyngen (f.1842) var fra Pynten under

Fig. 2, 3 & 4: Klebersteinsgjenstander i slektens eie, hugget av Steffen Krogstad. Foto: Hanne Kristin Bergmann Soapstone objects made for family and friends by Krogstad.

Lyngen. Han flyttet fra husmannsplassen og ble domkirkearbeider. Han hadde to brødre som bodde i byen, og fikk seg kanskje husvære sammen med dem. Han finnes ikke i ansattelistene, men bygdeboka titulerer han som «domkirkearbeider i Trondheim».

I løpet av 1920 og 30-årene reduseres antallet restaureringsarbeidere. I 1931 ble halve arbeidsstokken permittert. Først tre år etter fikk de komme tilbake. Tidene var harde og budsjettene ble mindre, men tre fra Horg ble domkirkearbeidere i tidsrommet fram til 2. verdenskrig:

Lars Waldum (1892-1983) var fra Valdflotten under Waldum. Han var ansatt i årene 1923-31 og 1934-59. Han overtok i 1926 som bruddformann og verksmester etter Fredrik Nordtømme. Lars flyttet til byen og etablerte seg der. Artikkelforfatteren kan huske Lars. Han hadde alltid med seg Domen kokesjokolade når han besøkte hytta «Valhall» ved Nordstuvollen i Skoldadalen, men han ville helst ha en klem før sjokoladebiten ble delt ut til jenta som holdt til på setra i Kalvhaugløkkja! Arne Sundet (1904-90) var fra Nygården på Nordtømme. Han var yngstemann i en barneflokk på åtte. I kirka arbeidet han som smed i årene 1927-31 og 1934-71. Arne Sundet ble et helt rekrutteringskontor alene. Hele tre av hans onkelbarn (brødrene John, Gunnar og Magne Sundet) ble domkirkearbeidere, og i tillegg ga han kanskje anbefalinger for en kar fra nabogrenda Moum, som også ble ansatt. Arne bosatte seg på Breidablikk i byen. (Mer om Sundet-karene i en senere årbok.)

Den tredje fra Horg var min gammelonkel, Steffen Krogstad (1906-1974) fra Restbakken. Han var barn og barnebarn av stenbruddsarbeidere fra Restbakken. Krogstadbruddet lå nært heimgarden. Steffen ble ansatt i 1926 og arbeidet som steinhugger til 1973, men var permittert i årene 1931-34. Han flyttet til Breidablikk i Trondheim sammen med kona si. Det finnes mange mindre klebersteinsgjenstander i slekta som Steffen har hogd. Disse kan vel betraktes som en del av «frynsegodene» for domkirkearbeidere i denne tida, og er kanskje et resultat av noen ledige stunder på jobben. Det dreier seg om juletreføtter, lampeføtter, vaser og krukker. (Fig. 2, 3 & 4) Noen ble vel laget som gaver, andre var kanskje bestillingsverk. Men det egentlige arbeidet til

Fig. 5: Krogstad og den ferdige skulpturen av Sta. Katarina, modellert av Tone Thiis Schjetne. Krogstad with the completed statue of St. Catherine.

Steffen var å hugge ornamenter og større statuer etter at læretida var over.

I løpet av de 47 årene som steinhugger har Steffen Krogstad, i tillegg til en mengde mindre skulpturer, hugd seks av de syttiseks statuene på vestfrontveggen:

1957: Sta. Katharina (Fig. 5) 1961: Den seirende Kristus, se fig. 1, plassert øverst i gavlen i midtaksen over vestfrontveggen. Hele relieffet er 3,5 meter høyt og består i hovedsak av Kristusfiguren som Steffen hugget. De øvrige delene ble hugd av Josef Ankile, Øivind Nergård, Jakob Skaufel, Gunnar Olsen og Rolf Johansen. 1963: Sta. Gjertrud 1966: Patriarken Abraham 1970: Profeten Jesaja 1972: Kong Salomo (Fig. 6) Ansattebildet fra 1939 viser en stor flokk domkirkearbeidere i sin beste puss, samlet til fest på Munkholmen. På bildet ser vi en høy, rakrygget mann: Erik Løhre. Han er fortsatt domkirkearbeider. Men så kom krigen. Domkirkearbeiderne gjorde en stor jobb med å sikre kirka om den skulle bli utsatt for bombing. Originale ornamenter og statuer ble satt ned i kjelleren og sikret med sandsekker, glassmalerier ble kledd inn med treverk. Arkivene ble gjemt og sikret, og tiltak mot brann satt i verk. Mange i arbeidsstokken ble permittert, for det ble vanskelig å skaffe materialer og utstyr. Likevel var det aktivitet i verkstedene, og flere statuer til Vestfrontveggen ble ferdigstilt i krigsårene. Erik Løhre arbeidet her til 1947.

Etter 1950 og fram til vår tid, er det også mange horgbygger som har, eller har hatt, arbeidsplassen sin i «kirka». I denne epoken er det hovinsbyggene som er i flertall. Disse skal det fortelles om i en senere artikkel. (Fig. 7)

Fig. 7: Krogstads tinnfat. Alle som har arbeidet ved NDR i 25 år får et tinnfat med navn, årstall og innskriften «Gud i himmelen ser ditt arbeid». P.e. Krogstad’s pewter dish, a gift from NDR after 25 years of work, with the inscription «God in Heaven sees your work».

Fig. 6: Krogstad og den ferdige 3,5 m høye statuen av kong Salomo, modellert av Stinius Fredriksen. Krogstad with the completed 3.5m tall statue of King Solomon.

Skriftlige kilder: Øystein Ekroll (red.): Katedralbyggerne, Nidarosdomens gjenreisning 1869 – 2019, og spesielt Per Storemyrs kapittel «Stein til restaureringen av Nidarosdomen», Museumsforlaget 2019. Haukdal og Furunes: «Busetnad og folkeliv», bygdebøkene for Horg. Norges Bebyggelse, Herredsbind Sør-Trøndelag, Bind 1 og 2, 1956-utgaven. Adresseavisens temanummer om NDR og Domkirken i anledning 150-årsjubileet, 22. juni 2019. Muntlige kilder: Odd Kalvå, Asbjørn og Egil Sundet, John Krogstad og Kåre Solem