5 minute read

Jens Strassegger Støping av messing

Jens Strassegger

Støping av messing

Casting brass

Fig. 1: Odd Inge Holmberget og Rune Langås befarer gravstedet. Odd Inge Holmberget og Rune Langås by the burial plot.

Introduksjon I årsskiftet 2020/21 jobbet vi i smia med å restaurere et rekkverk fra et stort familiegravsted på kirkegården ved Nidarosdomen. Det stammer antageligvis fra rundt år 1900. Etter oppstart av et omfattende restaureringsprosjekt i regi av Kirkevergen har Bygghytta fått i oppdrag å restaurere rekkverket tilbake til sin fordums prakt. Det hadde en rekke skader og utfordringer. I denne artikkelen skal vi se på dekorelementene i støpejern på hjørnene på rekkverket. (Fig. 1) Restaurering av rekkverket Rekkverket måler rundt 20 meter i omkrets, og består både av smijern og støpejern. På grunn av jordforskyvinger og diverse aktiviteter i over 100 år har det blitt deformert og strekt. Vi demonterte hele rekkverket i flere mindre segmenter, og restaurerte dem i verkstedet. Noen deler var rustet bort, og all original maling hadde flaket av eller hadde sluttet å beskytte jernet. Vi sendte jernet inn for sandblåsing og byttet ut rustede elementer med nye deler, som vi sveiset på. Siden

mye av jordmassene ved graven hadde forskjøvet seg, måtte vi lage en bunnramme som rekkverket skulle festes på. Rammen skal holde jernet stabilt og sterkt selv om det skjer flere forskyvninger i fremtiden.

Fargerester viste til at rekkverket var sølvfarget sist det ble malt, men i samtale med Kirkevergen ble det avgjort at det nyrestaurerte rekkverket skulle utføres i svart for å samsvare med andre gravstedsrekkverk på kirkegården.

Hele rekkverket var stort sett i bra forfatning. Men noen sider var bøyd og enkle detaljer var som nevnt rustet bort, spesielt der hvor jernet møtte bakken. På hvert hjørne var det skrudd på et ornament av støpejern, og noen av disse var ødelagt og knekt. Det er prosessen av hvordan vi gjenskapte disse delene som vi skal gi en gjennomgang av her.

Støpejernsdelene ser ut til å være originale. Ved nærmere undersøkelse ser det ut som om det har blitt dreid ut en modell i trevirke, som har fungert som mal for avstøpningene. Det kan være forskyvninger og fysiske påkjenninger som har ført til at flere av støpejernsornamentene har knekt av og at en av toppene har forsvunnet. En topp ble forsøkt loddet på igjen uten hell. Vi så det som mest gunstig å erstatte toppene med messingkopier i stedet for å få produsert nye i støpejern. Vi har verken fasiliteter eller verktøy til å produsere dem i støpejern i vårt verksted. Målet var å gjenskape formen, og det ble ikke sett på som nødvendig å gjenskape toppene i originalmaterialet. Siden hele rekkverket i tillegg skal males svart, inkludert disse støpte detaljene, så vi på messing som en god erstatning for støpejern. (Fig. 2 & 3)

Kopiering og støping Støpemetoden vi tok i bruk var støping med støpesand. Støpesand består av en rødlig spesialsand som er blandet med en temperaturbestandig olje. Dette gjør at den er lett formbar, men beholder formen den blir gitt ved komprimering. Ikke ulikt vanlig sand som man blander med vann. Sanden brukes sammen med en ramme som består av to deler, en overdel og en underdel.

Det er i disse sandfylte rammene at formen blir tatt avtrykk av. Denne metoden er rask når man støper en og en form, og gir et relativt nøyaktig avtrykk av den originale overflaten. Siden vi hadde flere originale støpejernselementer så kunne vi bruke disse til å lage avstøpningene ved å presse dem ned i sanden.

Fig. 2 & 3: Noen av dekorasjonene har falt av. Some of the decorations were missing.

Fig. 4: Rammen fylles med sand. The cast frame filled with sand.

Fig. 6: Støpeformen forberedes. Preparing the mold

Fig. 7: Ferdig støpeform. The mold is completed. Fig. 5: Støpeformen forberedes. Preparing the mold

Fig. 8: Den nye dekorasjonen i messing. The new brass decoration.

Fig. 9: Ny messingtopp sammen med original i støpejern. The new brass decoration and the original made in cast iron.

Vi startet med å fylle sanden i halvparten av en todelt ramme. Dette gjøres for å lage en fin overflate på den andre siden som man kan presse formen ned i. Jo finere overflaten er, jo finere avtrykk får man. (Fig. 4)

Formen ble snudd, og den flate overflaten ble pudret med talkum slik at den oljeholdige sanden ikke skulle sette seg fast til formen. Overflødig talkum ble børstet vekk.

Malen ble deretter presset ned i sanden og igjen pudret med talkum. Det er viktig å passe på at sanden ligger tett rundt malen, slik at det ikke oppstår luftlommer eller deformeringer ved støpingen. Så ble den øvre rammen satt på og fylt med mer støpesand. Talkumet skaper en liten barriere som gjør at man lett kan dele rammene i to uten at sanden klistrer seg sammen. (Fig. 5 & 6)

Rammene ble forsiktig tatt fra hverandre, slik at sanden ikke ble skadet. Så ble malen fjernet, og det ble skjært en støpekanal i bunnen av formen. Rammene ble deretter satt sammen igjen, og formen var klar til støping. (Fig. 7)

Messingen ble smeltet i en digel i essen i smia. En digel er et ildfast beger av grafitt, som tåler temperaturer godt over 1000°C. Essen er stedet hvor vi brenner steinkull for å få et varmt nok bål til å smelte messingen. Metallet ble varmet opp til rundt 950 -1000 °C for å få det smeltet og tyntflytende. Så, med en rask og kontrollert bevegelse, ble messingen helt i formen. Metallet trengte litt tid til å kjøle seg ned før det stivnet slik at vi kunne åpne opp karmene og grave ut den nye, støpte formen. Fordelen med støpesand er at den lett kan fjernes fra det man har støpt uten at det blir skade på den nye delen. (Fig. 8)

Siden originalformen i støpejern har en ubehandlet, ru overflate, så valgte vi å beholde støpeoverflaten på messingdelen også. Støpesanden var lett å fjerne med en stålbørste. Overflødig messing ble kappet og slipt vekk, og det ble boret et hull i bunnen slik at den nye støpte delen kunne skrues på rekkverket igjen.

Selve rekkverket med de støpte delene ble lakkert svart, så materialforskjellen ble ikke merkbar. Messingen er så bestandig at den kan stå i hundre nye år uten å forvitre. (Fig. 9)

Dette er bare et lite innblikk i restaureringsjobben på rekkverket. I prosjektet kom det tydelig fram hvor viktig det er å kunne et vidt spekter av teknikker for å gjøre en god restaureringsjobb. Man blir alltid møtt med nye utfordringer, noe som skaper en evig læringskurve og gir ny kunnskap for hvert restaureringsoppdrag her i Bygghytta.

This article is from: