Steinhuggermerkene i Nidarosdomen – utforsking gjennom 150 år

Kjersti Kristoffersen

The Nidaros Cathedral Mason’s Marks – 150 Years of Research

Fig. 1: Steinhuggermerker fra 1100-tallet i Johanneskapellet. 12th-century mason´s marks in St. John’s chapel. Hvis man ser nærmere på murverket på Nidarosdomen så vil man finne steinhuggermerker. Et steinhuggermerke er steinhuggerens personlige signatur. I middelalderen ble systemet med slike merker brukt når steinhuggerne hadde akkordbetaling, sånn at arbeidsformannen kunne holde oversikt over hvor mye lønn de skulle ha. Ved Nidarosdomen merkes steinene med steinhuggermerker den dag i dag selv om vi ikke har akkordbetaling. (Fig. 1)

Steinhuggermerkene ble oppdaget som et kulturhistorisk materiale allerede i 1860. Dette var tidlig, for på den tiden var både kulturminnevernet og arkeologien i sin spede begynnelse. De første registreringene ble gjort 11 år seinere, så i år er det faktisk 150 år siden de første steinhuggermerkene ble registrert i Nidarosdomen. Man skulle kanskje tro at arbeidet var avsluttet for lenge siden, men det er det ikke. Faktisk så gjenstår det fortsatt mye arbeid med steinhuggermerkene. Historien om utforskningen av merkene i Nidarosdomen strekker seg som sagt over 150 år og involverer mange mennesker – både med og uten høydeskrekk. Hvem utførte de første registreringene? Hvem gjorde den store jobben med å forsøke å registre dem alle? Hvordan jobbet de? Hvorfor foregår arbeidet fortsatt? Hvordan jobber vi med steinhuggermerkene nå? Dette er spørsmål som jeg vil besvare i denne artikkelen.

De første registreringene i andre halvdel av 1800-tallet Arbeidet med å registrere steinhuggermerkene i Nidarosdomen ble så smått påbegynt allerede

Fig. 2: Byggmester Guttormsens nedtegnelser av steinhuggermerker fra ca. 1870. Master mason Guttormsen´s drawings of mason´s marks, ca. 1870.

Fig. 3: Gipsavstøpninger av steinhuggermerker fra arkitekt Christies tid (1872-1906). Plaster casts of mason´s marks from Architect Christie´s period (1872-1906).

i 1871 av Knud Guttormsen som var byggmesteren ved restaureringsarbeidene. Guttormsen utarbeidet en liten oversikt som viste hvilke merker som var å finne på en rekke utvalgte steder. Arbeidet til Guttormsen stoppet opp brått, for han ble avskjediget i 1876. (Fig. 2)

Lederen for restaureringen av Nidarosdomen, arkitekt Christian Christie, videreførte det påbegynte arbeidet. I Christies innberetning fra 1880 kan man lese: «Hvor man fra stillasene og på annen måte kan arbeide, har man tatt avtrykk av stenhuggermerker med et stykke av den omkringliggende stenflaten. Avstøpninger av disse avtrykkene vil efter hvert bli ordnet etter deres stilling i bygningen inndelt etter bygningens hoveddeler» Arbeidet som foregikk i regi av Christie var ganske omfattende, for flere hundre merker ble både registrert og dokumentert. (Fig. 3)

Fig. 4: Avtrykk av steinhuggermerker med porøst papir. Avtrykket er tatt av Ola Ryssdal. Impression of mason´s marks with porous paper. Impression made by Ola Ryssdal.

Registrering og dokumentasjon i stor skala fra 1920-tallet til 1940-tallet Arbeidet med å registrere steinhuggermerkene ble tatt opp igjen på begynnelsen av 1920-tallet. Dette ble gjort av en mann uten tilknytning til restaureringsarbeidene i det hele tatt, nemlig Ola Ryssdal. Til daglig arbeidet Ryssdal som lektor i realfag ved Katedralskolen. Han kom i kontakt med restaureringsmiljøet ved Nidarosdomen fordi han hadde kunnskap om gamle målesystem. Ryssdal fattet straks interesse for steinhuggermerkene i kirka, og begynte å registrere dette materialet på eget initiativ. Dette ble gjort på privat basis uten noen form for betaling i mange år.

I stedet for gipsavstøpninger ble merkene nå dokumentert ved hjelp av avtrykk med porøst papir som Ryssdal hadde utviklet til formålet. Papiret kan minne om pappmasje. Nøyaktig funnsted ble oppgitt ved at hvert veggfelt i de ulike bygningsdelene hadde en egen kode, samt at hver enkelt stein på de ulike veggfeltene også hadde en egen kode. Koden ble skrevet på hvert papiravtrykk. Dette systemet gjorde det mulig å beskrive funnstedet svært detaljert. (Fig. 4) Ryssdal fikk etter hvert hjelp til å registreringene, for på begynnelsen av 1930-tallet kom Olaf Andreas Digre med i dette arbeidet. Digre hadde en uvanlig yrkeskarriere for han var prest av utdannelse og arbeidet som dette i mange år. Men i tillegg arbeidet han også som arkeolog med å overvåke tomtegravinger i bygrunnen.

Både Ryssdal og Digre la ned en stor innsats i å registrere steinhuggermerkene på Nidarosdomen. På deres tid var det mer komplisert å sette opp et stillas enn i dag. Dette henger sammen med at på den tiden kom det et lass med trematerialer når man skulle bygge et stillas, mens i dag har man ferdige moduler i aluminium. Ryssdal og Digre hadde dårlig tilgang til høyereliggende områder. Men denne utfordringen ble etter hvert løst på en kreativ måte, for i 1947 ble det kjøpt inn en tysk marinekikkert som de fikk låne, og med denne kunne de endelig studere høytliggende områder fra bakken. Marinekikkerten ble kjøpt inn av arkitekt Thiis, og formålet var å kunne utføre fasadeinspeksjoner. Innkjøpet må ha vært en liten begivenhet, for Adresseavisa skrev en artikkel om saken. Der kan man lese: «Lektor Ryssdal og pastor Digre var vilt begeistret over det nye hjelpemiddelet etter prøvingen i går. De fikk steinhuggermerkene oppover alle murer med all ønskelig tydelighet på netthinnen med den nye kikkerten». Det er imidlertid usikkert hvor mye nytte de fikk av marinekikkerten, ettersom det meste av materialet allerede var samlet inn på den tiden.

Katalog, analyse og publisering i 1965 Først i 1941 kom de to som er mest kjent for å ha arbeidet med steinhuggermerkene, nemlig Gerhard og Dorothea («Tulla») med i dette arbeidet. Selv om Gerhard Fischer fra 1937

Fig. 5: Gerhard Fischer, Ola Øverås, Dorothea Fischer og Erling Gjone i arbeid på stillas i kapittelhuset april 1960. NDR fotoarkiv nr. 6954. Gerhard Fischer, Ola Øverås, Dorothea Fischer, and Erling Gjone working on the scaffold in the chapter house in April 1960.

Fig. 6: Dorothea Fischers katalog over steinhuggermerkene. Dorothea Fischer´s catalogue of mason´s marks.

ledet den bygningsarkeologiske undersøkelsen av Nidarosdomen, var heller ikke han arkeolog. Profesjonen hans lå riktig nok nærmere arkeologien enn Digres, for han hadde en påbegynt arkitektutdanning. Dorothea Fischer hadde en magistergrad i kunsthistorie, og hun ofret sine egne faglige interesser for å være sin manns uunnværlige medhjelper. Gerhard hadde høydeskrekk, så når høytliggende områder skulle undersøkes var det Dorothea som måtte opp i stigen. (Fig. 5) I 1941 fikk Digre i oppdrag av Gerhard Fischer å utarbeide en detaljert katalog over steinhuggermerkene i Nidarosdomen. I løpet av 1940-tallet utarbeidet han flere detaljerte oversikter over disse. I 1943 ble dokumentasjonen fra registreringene til Ryssdal og Digre innlemmet i arkivet til restaureringsarbeidene. Ryssdal fikk kr 2500,- i godtgjørelse for dette. Bare få år etter at ekteparet Fischer kom med i arbeidet, overtok de ansvaret for steinhuggermerkene. Det er uklart hvorfor dette skjedde. Kanskje var det naturlig i og med at de hadde ansvaret for den bygningsarkeologiske undersøkelsen? Eller kan det ha sammenheng med at Ryssdal var blitt en gammel mann og at Digre var travelt opptatt med andre oppgaver? Dette spørsmålet er det vanskelig å besvare. Arbeidet med å registrere og dokumentere merkene var i all hovedsakelig avslutta da ekteparet Fischer overtok ansvaret for materialet rundt 1950.

På begynnelsen av 1950-tallet gikk de i gang med å utarbeide en fullstendig katalog og en analyse for publisering for materialet. Ettersom Digre hadde gjort grunnarbeidet med katalogen, kunne Dorothea og Fischer hente mye av informasjonen de var ute etter i katalogen og oversiktene til

Digre. Selv om Digre hadde lagt et godt grunnlag så må det ha vært krevende å få oversikt over og analysere et så stort materiale. Etter at materialet var katalogisert, ble det klart at det var 5027 steinhuggermerker i Nidarosdomen fordelt på 221 ulike steinhuggere. Materialet analyserte de deretter i fellesskap. Gerhard brukte steinhuggermerkene som hovedkilde til å kartlegge i hvilken rekkefølge byggearbeidene foregikk, mens Dorothea undersøkte hvilken informasjon steinhuggermerkene kunne gi om steinhuggerne som bygde Nidarosdomen. Med utgangspunkt i merkene kom hun fram til hvor mange steinhuggere som arbeidet i de ulike delene av bygningen, hvem som arbeidet sammen, hvilke steinhuggere som utførte spesialiserte arbeidsoppgaver og hvilke steinhuggere som ikke tilhørte den faste bygghytta. Katalogen og analysen ble i 1965 publisert som et kapittel i Gerhard Fischers tobindsverk om Nidarosdomen. (Fig. 6) Deretter skjedde det lite de neste femti årene, og Fischers publikasjon ble brukt som den autorative kilden.

Mangler med Fischer og arbeidet blir gjenopptatt. I 2005 ble det oppdaget at det var flere mangler i Fischers katalog. På den tiden virket det som en umulig oppgave å rette opp manglene ettersom dokumentasjonen fra registreringene til Ryssdal og Digre var forsvunnet. For å kunne rette opp manglene med katalogen så måtte man ha dokumentasjonen fra registreringene til Ryssdal og Digre. Gleden var derfor stor da det forsvunne materialet dukket opp ved en tilfeldighet i 2006. Arbeidet med å utarbeide en ny katalog ble påbegynt samme høst.

Manglene med tidligere forskning stoppet ikke her. Dokumentasjonsmaterialet viste at Ryssdal og Digre bare hadde registrert de nedre deler av sideskipsveggene i skipet. Dette var merkelig, ettersom det var steinhuggermerker hele vegen opp til toppen av muren. Av den grunn fikk vi mistanke om at de ikke hadde registrert alt av murverk fra middelalderen i Nidarosdomen ordentlig. Dette måtte undersøkes nærmere. Det første som ble gjort, var å undersøke hva Dorothea Fischer har skrevet om dette. I en artikkel om steinhuggermerkene i Nidarosdomen skriver hun følgende:

«Selvsagt kan ikke fortegnelsen bli komplett, særlig de utvendige deler kan man ikke komme til overalt, og store partier er ombygd eller borte. Men det er registrert over 5000 merker med tydelig stedsangivelse på hvert enkelt avtrykk, så det er ikke et lite materiale vi på denne måten har til rådighet.»

Fischer spesifiserte ikke hvilke utvendige deler av kirka hun siktet til, men det er nærliggende å tenke på høytliggende og vanskelig tilgjengelige deler, som for eksempel sentraltårnet og gavlen i nordre tverrskip. Fischer ga altså ingen klare indikasjoner på at deler av kirka var dårlig registrert eller ikke registrert i det hele tatt. Fordi det var klare indikasjoner på det motsatte, så ble det besluttet å gjøre en kontrollregistrering for å undersøke saken nærmere. På en rekke utvalgte områder ble det undersøkt hvor mange merker det var der, og hvor mange av disse Ryssdal og Digre hadde registrert. På de undersøkte veggfeltene ble det funnet litt over dobbelt så mange merker som Ryssdal og Digre. Når man kommer over et nivå som jeg velger å kalle gardintrapphøyde (dvs. ca 3-4 m over bakken), så var steinhuggermerkene enten dårlig registrert eller ikke registrert i det hele tatt. Etter kontrollregistreringene er det ikke tvil om at steinhuggermerkene i Nidarosdomen var langt dårligere registrert enn antatt. Ryssdal og Digre kan ikke klandres for dette, for de gjorde så godt de kunne med de ressursene de hadde til rådighet.

Det faktum at steinhuggermerkene var langt dårligere registrert enn antatt, fikk store konsekvenser fordi steinhuggermerkene var en sentral kilde for Fischers tolkning av bygningshistorien. Etter dette framsto ikke Fischers tolkning av bygningshistorien som troverdig, og av den grunn bør den ikke benyttes. Dette medførte at vi plutselig hadde lite sikker kunnskap om både bygnings-

Fig. 7: Forfatteren i lift på jakt etter steinhuggermerker. The author in the lift hunting mason´s marks.

historien og steinhuggerne som bygde Nidarosdomen i middelalderen. Av den grunn ble det bestemt at steinhuggermerkene måtte registreres, dokumenteres og analyseres på nytt. Dette arbeidet ble satt i gang i 2007, og jeg ble ansatt på heltid for å arbeide med steinhuggermerkene. For en nyutdannet arkeolog var det skrekkblandet fryd knyttet til å skulle registrere og dokumentere alle steinhuggermerkene på nytt. Nidarosdomen er jo så uendelig stor og kom jeg til å klare å registrere flere merker enn Fischer? Dessuten hadde jeg litt høydeskrekk. Men gleden over å ha en utrolig spennende jobb i selveste Nidarosdomen overskygget frykten for både høyder og antall merker, og etter å ha tilbragt en sommer i lift forsvant høydeskrekken. (Fig. 7) Arbeidet med steinhuggermerkene fra 2007 og framover Nesten alt av murverket fra middelalderen på Nidarosdomen har nå blitt undersøkt systematisk på nært hold. I mange tilfeller må murverket undersøkes på grundig på nært hold for å i det hele tatt kunne finne steinhuggermerkene. Å registrere steinhuggermerker er tidkrevende arbeid. Hvor tidkrevende er avhenger av bevaringstilstanden til steinen. Hvis steinen er veldig forvitra eller hardt restaurert så kan det ta litt tid å oppdage steinhuggermerket på steinen. Det har vært vanskelig å anslå hvor lang tid det tar å registrere en bygningsdel, fordi vi ikke har hatt kunnskap om bevaringstilstanden til steinen på forhånd.

Fig. 8: Database for steinhuggermerker på iPad. Database for mason´s marks on iPad.

Nå er registreringen av steinhuggermerkene nesten ferdig – det er bare sentraltårnet som gjenstår. Hittil er det registrert i overkant av 8000 merker – altså nesten 3000 flere enn ekteparet Fischer, så det var med andre ord ingen grunn til å bekymre seg for at jeg ikke fant flere merker enn de.

Steinhuggermerkene har blitt dokumentert som på Christies tid – altså ved hjelp av gipsavstøpninger. Dette er en tidkrevende metode. Først må man ta et avtrykk av steinhuggermerket i leire, deretter heller man gips på leireavtrykket og til slutt fjerner man leira. I arbeidet med gipsavstøpningene har jeg hatt god hjelp av gipsmakerne ved Bygghytta. Bakpå hvert enkelt avstøpning er det en kode. På et foto av det registrerte området er denne koden tegnet inn på den steinen som merket er å finne. Dette systemet er en modifikasjon av systemet til Ryssdal og Digre. Arbeidet med å dokumentere steinhuggermerkene er nesten ferdig.

For å kunne analysere steinhuggermerkene i Nidarosdomen så trenger man et digitalt verktøy. Ettersom det ikke fantes en ferdig løsning som passet til oss, så har en kollega jeg og utviklet en database for steinhuggermerkene i Nidarosdomen. Kollegaen min, Øystein Digre, har stått for den tekniske løsningen mens jeg har stått for oppbyggingen av databasen. I databasen er det mulig å søke på bygningsdel, inne eller ute i den aktuelle bygningsdelen, nivå i den aktuelle bygningsdelen og på hva slags stein/arkitekturelement steinhuggermerket er å finne. Dette gir uante muligheter til å analysere materialet. Målet er å legge inn alle merkene i databasen. I skrivende stund er jeg nesten ferdig med å legge inn alle i tverrskipet. Å søke i databasen er fascinerende – endelig får jeg oversikt over materialet som jeg har brukt mange år på å samle inn. (Fig. 8)

Selv om jeg har hatt de samme arbeidsoppgavene som Ryssdal, Digre og Fischer, så har min arbeidshverdag vært veldig forskjellig fra deres. En stor forskjell er at jeg er ansatt ved NDR og kan arbeide med steinhuggermerkene kontinuerlig. En annen forskjell er at jeg har hatt en helt annen tilgang til høytliggende områder enn de før meg, ettersom jeg har hatt tilgang på både stillas og lift, og slik har kunnet undersøke nesten alt av murverk fra middelalderen på nært hold. En tredje forskjell er at jeg har tilgang på tekniske hjelpemidler som har gjort jobben mye lettere. LED-lykt er et eksempel på dette. Det er faktisk lettere å finne steinhuggermerkene når man har kraftig lys. Det har også vært en fordel for meg å ha digitalkamera og en printer som kan skrive ut i A3, for det har gitt meg foto å tegne inn funnene på. Et annet eksempel er iPad og database. Det er mye lettere å analysere materialet når man kan legge inn alle steinhuggermerkene i en database.

I årene framover vil jeg ha fokus på å legge inn alle steinhuggermerkene i databasen og etter hvert forske på og publisere dette materialet. Etter å ha jobbet en del med steinhuggermerkene i tverrskipet, så er det klart at steinhuggermerkene kan fortelle mye om både steinhuggerne, Bygghytta og prosessen med å bygge Nidarosdomen.