Henning Grøtt Parapeter – takrenner til besvær

Henning Grøtt

Parapeter – takrenner til besvær...

The Parapets – an Eternal Problem

Fig. 1: Øvre parapet på skipets søndre side. Upper parapet on the south side of the nave.

En flott og praktisk bygningsdetalj... men kanskje ikke hos oss?

En parapet1 er en konstruksjonsløsning for å få takvannet bort fra katedralen, kombinert med mulighet for inspeksjon av vanskelig tilgjengelige steder, som høytliggende bygningsdeler og ikke minst tak og konstruksjonen av disse. Helt siden Nidarosdomen ble ombygd, og utvidet fra romansk til gotisk stil på 1200-tallet, er det sannsynlig at det har vært parapeter på kirken. Vi kan anta dette fordi utførelsen av Nidarosdomen er ganske lik utførelsen av andre gotiske katedraler hvor vi ser dette bygningselementet. Når vi snakker om parapeter på Domen, snakker vi om de langsgående åpne steinrennene nederst på utsiden av takene på koret og skipet. (Fig. 1)

Disse rennene har flere oppgaver. En av dem er å samle vann fra takflatene og fordele det i forskjellige avløpskanaler. Avløpskanalene kan være i form av avløpsrør som fører vannet ned, vannrenner eller vannspyere (gargoyles). Vannrennene kan være utført i metall, som kobber, men de kan

1 (Fransk, av italiensk: parare=å parere, beskytte, verne; petto = bryst) En form for brystvern: brukt om tett eller gjennombrutt GANGVERN (som ikke er detaljert som BALUSTRADE eller REKKVERK), ofte som supplerende horisontalt ledd over gesims for utvendig passasje her. Også brukt om slik passasje inklusive gangvern. (Arne Gunnarsjaas ‘Arkitektekturleksikon’)

Fig. 2: Rennebærer. Fra søndre vestfronttårn. Gutter console. From the southern west front tower. Fig. 3: Tegning av domkirka fra før restaureringen i 1869. Drawing of the cathedral predating the restoration in 1869.

også være laget av stein. Når de er laget i stein er det gjerne et ornament eller en figur som holder vannrennen, en såkalt rennebærer. (Fig. 2)

Vannspyerne kan også være laget av kobber eller hugget i stein, de i stein er gjerne formet som et fantasivesen. Disse figurene var ikke bare laget for å skremme menneskene i middelalderen fra å gjøre gale ting, de skulle også kaste vannet så langt bort fra kirkens murer som mulig, for å hindre at steinveggene ble fuktige. Fuktige vegger tiltrekker seg alger som igjen får steinen til å forvitre mye hurtigere enn den ellers ville ha gjort. En annen funksjon er at parapetene gir tilgang for vedlikehold av takene. De gjør at man slipper å bygge stillaser helt fra bakken av når et tak trenger vedlikehold. En tredje funksjon er å få tilgang til høyereliggende steder ved en brann. Brannvesenet har øvelser hvert år på Nidarosdomen, da ofte med kran som bringer dem opp til de forskjellige parapethøyder.

Har så Nidarosdomen alltid hatt parapeter? Svaret er antageligvis ja. Helt siden Nidarosdomen stod ferdig tidlig på 1300-tallet har den hatt parapeter langs takene på koret og skipet. Dette ser vi på middelaldermurene, der det fra steintrappene går dører ut på murene langs takene. Nidarosdomen er antagelig reist ved hjelp av europeiske håndverkere som tok med sine håndverks- og arkitekturtradisjoner fra Europa. Og ser vi på de engelske og franske gotiske katedralene er de utstyrt med parapeter langs alle tak. Men ser vi på de eldste tegningene og fotografiene som eksisterer av Nidarosdomen ser vi at parapetene mangler, eller at det i alle fall er bygd tak fra mønet til over murkronen slik at nedbør renner fra taket og rett ned på bakken. Så hvorfor ble det valgt en slik løsning? (Fig. 3)

For å prøve å forstå dette må se på hvor på kartet Nidarosdomen er plassert, og ikke minst hvilket klima vi har i forhold til våre søsterkatedraler i Europa. Det ikke er usannsynlig at det allerede etter den første, kjente store brannen i 1328 ble valgt å heller legge tak som stakk ut over murkronen for å lede vann, snø og is bort fra katedralveggene.2

2 I følge arkeolog Øystein Ekroll ved Bygghytta.

Fig. 4: Schirmers forslag til ferdig restaurert domkirke uten parapet. Schirmer´s proposal for the restoration of the cathedral without parapets.

Da restaureringen startet i 1869 var restaureringen basert på undersøkelsene til arkitekt Heinrich E. Schirmer og professor P.A. Munch som hadde arbeidet med et plansjeverk hvor «ruinen» var nøyaktig oppmålt. Dette ble publisert i 1859. Arkitekt Schirmer utførte også tegninger som viste hvordan han mente kirken kan ha sett ut i middelalderen, et utseende han mente katedralen burde tilbakeføres til. (Fig. 4)

På Schirmers tegning ser vi at han har utelatt parapeter og lar takene gå ut over murkronen for å føre vannet ned og bort fra katedralen. Dette får arkitekten kritikk for allerede før restaureringsarbeidet er kommet i gang. I 1859 skriver Nicolay Nicolaysen, som var formann i Fortidsminneforeningen, en anmeldelse av plansjeverket i en lang artikkel i Illustrert Nyhetsblad nr. 51. Her nevner han blant mange andre ting at Schirmers forslag mangler parapeter. Også fra kirkedepartementets budsjettkomite, dokument nr.69 fra 1877 ser man å lese:

«Sluttelig har stadskonduktøren anført, at medens den ældre plan viser bygningen uden parapet i strid med de tilbagestaaende levninger og de almindelige middelalderlige former, saa er et saadant parti angivet i den foreliggende plan over gesimsen med snefang og særstilt tagrende. Et saadant parapet vil ogsaa medføre den praktiske nytte at hindre sneen fra at styrte ned paa de underligende tage og tillader et bekvemt tilsyn med taget.»

Likevel følges restaureringsplanen til Schirmer når man starter med restaureringen i 1869. Det første man går i gang med er kapittelhuset. Her velger Schirmer å bytte ut den originale klebersteinen med sandstein, og dermed er hans engasjement ved domkirken over. Hans etterfølger; arkitekt Christian Christie, følger også Schirmers plan – det er den Stortinget forholder seg til – og han blir pålagt å levere inn halvårsplaner til stortinget for å få disse godkjent.

Christie tegner et kor med parapeter Under restaureringen av tverrskipene tegner Christie også forslag til en liten vandring på tverrskipene, men dette valgte man ikke å gjennomføre. I stedet lot man takflaten gå ut over murkronen og ende i en takrenne med nedløp til bakken. (Fig. 6)

Fig. 5. Snittegning av koret med inntegnede parapeter (arkitekt Christie). NDR arkiv nr. 423 Sectional drawing of the chancel with parapets (Architect Christie). Fig. 6: Arkitekt Christies forslag til vandring på tverrskipet. NDR arkiv nr. 1077. Architect Christie´s draft for a walkway on the transept.

Fig. 7: Den vedfyrte asfaltkokeren i bruk på sørsiden av koret. Den kokende asfalten ble heist opp i bøtter og smurt utover i parapetene som tetting mot vanninntrengning. NDR arkivfoto nr. 4922 The wood stove used for heating asphalt. The hot asphalt was hoisted up in buckets and spread into the parapets to prevent water intrusion.

Etter at Christie var blitt engasjert som ny domkirkearkitekt, besluttet man tidlig at parapetene på koret skulle gjeninnføres. Dette gjaldt både de øvre på hver side av hovedtaket på koret og de nedre på hver side av korets sideskip. Det samme ble besluttet på hovedtårnet, med en sammenhengende parapet langs alle de fire sidene i tårnfoten. (Fig. 5) Senere, på begynnelsen av 1900-tallet, ble det besluttet å gjenreise ruinen i vest, altså vestskipet med den tilhørende vestfront. Også her ble det besluttet å bygge den opp igjen med langsgående parapeter, to langs hovedtaket og to langs sideskipstakene. Av parapetene på koret er det i dag kun de nedre som er kobbertekket. Den øvre på sørsiden var før den siste restaureringen på begynnelsen av 2000-tallet, istøpt et sementdekke smurt med asfalt. (Fig. 7)

Under restaureringen på 2000-tallet ble det i den øvre parapeten konstruert et nytt dekke med

Fig. 8: Under lemmene på den «nye» øvre parapet på korets søndre side. Underneath the covers on the «new» upper parapet on the south side of the chancel. Fig. 9: Nedre parapet på skipets nordre side. Lower parapet on the north side of the nave. Fig. 10: Risten i nedre parapet på skipets søndre side er gjentettet av forvitret steinnedfall. The mesh in the lower parapet on the south side of the nave, clogged by deteriorated stone material.

nyhugde steiner tekket med en vanntett folie og med en blytekking på toppen. I tillegg ble det lagt trelemmer over, slik at snø ikke blir liggende i parapeten. (Fig. 8) Den nedre parapeten fikk ny kobbertekking.

Den øvre parapeten på nordsiden av koret har fremdeles den gamle asfalttekkingen, og her blir det lagt trelemmer over som beskyttelse hver høst. Disse blir tatt av igjen om våren. Korets nordside, med dens parapeter, er planlagt påbegynt restaurert i løpet av få år.

På skipet har de øvre parapetene også en påstøp av sement, med et tynt dekke av påsmurt asfalt. De nedre parapeter og sideskipstak er kobbertekket, noe som ble utført før jubileumsåret 1930. Disse skal i utgangspunktet være vanntette, men bevegelser i bygningen samt slitasje og påvirkning fra snøfall, har tæret på kobberskjøtene og skapt lekkasjer. Ved stort snøfall rekker vi ikke å måke snøen ut av parapetene før smeltevann finner veier gjennom kobberskjøtene, inn igjennom murverket og videre inn i kirkerommet. Dette er veldig uheldig da vannet på sin vei igjennom muren vasker bort den originale kalkmørtelen i middelaldermurene. Ved betydelige temperaturfall er det også fare for at vi får frostsprengninger i murverket, samt at det blir store påkjenninger fra snø- og isnedfall. I tillegg er kobberet her er snart 100 år gammelt, og begynner å bli veldig sprøtt. I skrivende stund blir kobbertekkingen i nedre parapet på skipets nordre sideskip byttet ut med ny kobber. (Fig. 9)

Utfordringer Vi har flere utfordringer med parapetene på Nidarosdomen, og disse er gjerne årstidsavhengige. Forvitring av stein skjer hele tiden, og etterhvert som klebersteinen løser seg opp, faller dette ned som sand i parapetene og tetter de nedløpene som har rister. (Fig. 10)

Løv, dueskit og annet som blåses opp og lander i parapetene er et problem i sommerhalvåret. Om vinteren er det selvfølgelig snø og is som er den største utfordringen. Ved relativt stort snøfall legger snøen seg i parapetene og dekker over nedløpene. Når temperaturen stiger vil også snøen som har lagt seg på takene skli ned i parapetene

Fig. 11: Restaureringstekniker Joseph Carter har en dags arbeid foran seg. Legg også merke til istappene som henger ned fra rennebærerne på hovedtårnet. Restoration technician Joseph Carter with a day´s work ahead of him. Notice the icicles hanging from the gutter consoles on the central tower.

og fylle dem opp ytterligere. Ved regn etterfulgt av frost, kan det også skje at vi får tiltetting av avløpsrør med is og snø. Se for deg en vinter i Trondheim hvor det fort kan snø i ukesvis. Da må alle håndverkerne som er tilgjengelige ut for å måke snøen ut fra parapetene. To arbeidslag med 2-3 personer på hvert tar for seg hver sin side av skipet og koret. Først skuffes snøen ned fra øvre parapet ned på sideskipstaket nedenfor. Er parapetene helt fulle av snø, vil snøen som ligger på taket komme skliende ettersom parapetene tømmes. Når de øvre parapetene omsider er tømt for snø, forflytter arbeidslaget seg ned til nedre parapet – som selvfølgelig er blitt ytterligere fylt – og hiver snøen videre herfra og ned på bakken. (Fig. 11) Det laget som har korets nordre side må kaste snøen fra nedre parapet og ned på sakristitaket. Dette er et flatt tak i mellom kapittelhuset og korveggen som også samler vann og snø fra kapittelhuset. De må så ned på dette taket og kaste snøen videre ned i «småtta»; det trange, lille uterommet nede på bakken. Dette området må også tømmes for snø, så nordportalen i koret og prestenes inngang til sakristiet blir frigjort. (Fig. 12)

Parapetkontroll Det er oppsatt ei kontrollgruppe på tre personer som sammen, eller noen ganger hver for seg, går og sjekker alle parapeter og deres avløp. Dette gjøres en gang i måneden, eller oftere ved f.eks. stort snø- eller løvfall.

Hadde Schirmer et poeng? Kanskje skjønte de allerede på 1300-tallet at parapeter forvoldte mer skade enn gagn på katedralen. Arkitekt Schirmer fikk så hatten passet da han tegnet et forslag til gjenreisning av katedralen uten parapeter. Kanskje tok han hensyn til sporene vi finner i veggen på hovedtårnet som viser at takene på 1300-tallet lå over murkronene og dekket disse slik at snø, is og vann rant rett ned på bakken. Det er ingen tvil om at vi går varmere og våtere vær imøte, og vi har jo allerede dekket til to av Nidarosdomens parapeter med trelemmer for å få det samme resultat som Schirmer så for seg; å få vannet og snøen direkte bort fra kirken uten å gå via parapetene. Vi kommer nok ikke til å bygge om takene på katedralen, men at det vil bli lagt lemmer over parapetene for å få snø og is bort fra kirken er nok ingen usannsynlighet. Inntil da må vi nok fremdeles fram med både pågangsmot og snøspader i ny og ne...

Fig. 12: Joseph Carter, Henrik Størksen og Magnus Vartdal tømmer «Småtta» for snø. Joseph Carter, Henrik Størksen and Magnus Vartdal removing snow from «Småtta».