Kristin Bjørlykke Kongeinngangen og den mystiske trappen i veggen

Kristin Bjørlykke

Kongeinngangen og den mystiske trappen i veggen

The King’s Entrance and the Mysterious Wall Staircase

Fig. 1: Kongeinngangen på Nidarosdomen før og etter arkitekt Christies restaurering i 1870-årene. Christie fjernet de delene av murverket som ikke var middelaldersk og designet toppen på nytt. Ingen vet hvordan de øvre delene av forhallen opprinnelig så ut da den ble bygget på 1230-tallet. NDR arkivfoto nr. 763 og 637. The King’s Entrance at Nidaros Cathedral before and after architect Christie’s restoration in the 1870s. Christie removed the post-medieval parts of the masonry and redesigned the gable. It is unknown how the upper parts of the porch was designed when it was originally built in the 1230s.

Det mest omfattende restaureringsprosjektet for Bygghytta de siste 10 årene har vært arbeidet med å restaurere og gjenreise Kongeinngangen på sørsiden av Nidarosdomens kor. Kongeinngangen ble opprinnelig bygget i 1230/40-årene, men har vært delvis restaurert flere ganger gjennom Bygghyttas 150-årige virksomhet, første gang i 1870-årene under tidligere domkirkearkitekt Christian Christie (1832-1906). I årboken for 2020 så vi på Christies restaurering, og hvordan

Fig. 2: Den røde linjen markerer forbindelsen mellom oktogonen og Kongeinngangens øvre del via vindeltrappen og korets søndre galleri. Illustrasjon: K. Bjørlykke, på bakgrunn av plantegning av Nidarosdomen fra NDRs arkiv. The red line marks the connection between the octagon and the upper part of the porch, via the spiral staircase and the chancel’s south gallery.

han endret designet til forhallen fra å være en gjenmurt litt sliten utstikker på korets fasade til å bli en av de mest utsmykkede bygningsdelene på Nidarosdomen. (Fig. 1)

Christie bygde i stor grad sine valg for restaureringen på studier av det eksisterende murverket og rester av middelaldersk bygningsstein funnet som fyllmasser i senere oppført murverk. Noen ganger kunne sporene fra fortiden peke i ulike retninger og gjøre valgene ekstra kompliserte. Dette var i stor grad tilfelle under rekonstruksjonen av Kongeinngangens øvre deler. I denne artikkelen ser vi nærmere på alternative tolkninger av sporene som kunne ledet til en annen utforming av portalen og forhallen.

Trappen i veggen I 1876 sendte Christie en tegning til Kirkedepartementet med forslag til hvordan Kongeinngangen skulle restaureres. Tegningen ble utført før den gamle forhallen var fullstendig demontert. Da demonteringen var ferdig ble det avdekket et innhugd spor i den tilstøtende sideskipsveggen, som antydet en tidligere og noe slakere takvinkel på Kongeinngangen enn hva Christie hadde foreslått. Han valgte på bakgrunn av dette å modifisere den planlagte takvinkelen i tråd med funnet.

Det innhugde taksporet var imidlertid ikke det eneste sporet etter tidligere løsninger som Christie oppdaget under demonteringen. Han fant også spor etter en gjenmurt åpning med en trapp som gikk gjennom sideskipsveggen. Åpningen var ca. 1,95 meter høy og 50 cm bred, med en lengde på ca. 3,30 meter. Trappen forbandt oversiden av Kongeinngangens hvelv med triforiet over arkadepilarene inne i kirken. Triforiet – eller galleriet – er en gjennomgående passasje i veggens lengderetning som gjør det mulig å bevege seg rundt i kirken uten å måtte gå ned til gulvplanet. I katolsk tid da Kongeinngangen opprinnelig ble bygget, var kirkerommet mer oppdelt enn det store åpne interiøret vi ser i dag. Enkelte soner i katedralen var forbeholdt de geistlige og ikke tilgjengelig for allmuen. Via et nettverk av vindeltrapper og ganger i veggene kunne man forflytte seg i høyden, diskret fra ett sted til et annet. I vårt tilfelle kunne man for eksempel ha tatt seg fra oktogonen – den helligste delen av kirken der skrinet med St. Olav var plassert – via vindeltrappen i det søndre hjørnet, opp til triforiegangen, bort til trappen i sideskipsveggen og ned på Kongeinngangens øvre etasje. (Fig. 2)

Fig. 3: Sammenstilling av foto fra demonteringen av Kongeinngangen i 1870-årene og en snittegning av den rekonstruert trappeforbindelsen gjennom sideskipsveggen. Til venstre: Kryssende spor i veggen fra fortiden; takflatens spor går på tvers av åpningen til trappen. Den røde ringen markerer åpningen ut mot forhallens øvre etasje. NDRs arkiv, foto nr. 314. Til Høyre: Rekonstruksjon av trappeforbindelsen i sideskipsveggen, mellom galleriet og forhallen. Den røde ringen markerer åpningen ut mot forhallens øvre etasje tilsvarende som på bildet til venstre. Illustrasjon: K. Bjørlykke, på bakgrunn av snittoppmåling fra Fjellanger Widerøe. Compilation of a photo from the 1870’s dismantling of the King’s Entrance and a sectional reconstruction drawing of the staircase through the aisle wall. Left: Marks in the wall from the past; traces from a roof crossing the stair’s opening in the wall. The red ring marks the opening towards the upper floor of the porch. Right: Reconstruction drawing of how the staircase may have connected the gallery to the upper floor of the porch. A red ring marks the same staircase opening as on the left photo.

Kryssende spor De to sporene Christie fant i murverket; taksporet og trappeåpningen, var i konflikt ved at de krysset hverandre. Taksporet skar tvers gjennom åpningen til trappen, og de to sporene kunne derfor ikke stamme fra samme tid. Da Christie skulle vurdere dem opp mot hverandre, valgte han å prioritere taksporet, og definerte, uten begrunnelse, at trappen ikke tilhørte den opprinnelige løsningen.1

Trappens eksistens var imidlertid ikke ukjent før Christies restaurering. Gerhard Schøning (1722-1780) nevnte den allerede i sin bok Beskrivelse over den tilforn meget prægtige og vidtberømte Dom-Kirke i Trondhjem fra 1762. Schøning skrev at de øvre delene av forhallen opprinnelig måtte ha vært mye høyere, og at det kunne sees av den gjenmurte døren i kirkens mur, hvor man hadde kunnet gå fra hvelvingen over kirkens søndre omgang og inn på hvelvingen over utbygget.2 Han hadde merket seg gjenmuringen av trappeåpningen i sideskipsveggen, og mente den måtte ha ledet ned til et kapell over Kongeinngangens hvelv. Slik kan vi anta at Schøning, i motsetning til Christie, anså trappen for å være en del av en opprinnelig utforming.

Etter å ha avdekket og fotografert sporene av trappen valgte Christie å mure igjen åpningen og oppføre en strebepilar foran, tilsvarende de resterende pilarene langs sideskipsveggen. I dag kan vi så vidt skimte den vestre kanten av åpningen i hjørnet inn mot pilaren. I forbindelse

1 Christies brev til Kirkedepartementet, 31.03.1883. 2 Schøning, 1762: 114.

med restaureringen ble innsiden av sideskipsveggen pusset, og det er derfor ikke lenger spor etter åpningen til trappen der.

Hadde Christie prioritert trappen som utgangspunkt for restaureringen istedenfor taksporet ville det gitt en annen utforming av Kongeinngangen enn den vi ser i dag. Men da måtte han kanskje også ha spurt seg selv om hva forhallen opprinnelig kunne ha vært brukt til. (Fig. 3)

Kongeinngang, kongeportal eller noe helt annet? I dag vil det være naturlig å undersøke hvilken funksjon en bygning eller bygningsdel hadde på det tidspunktet man ønsker å tilbakeføre den til før man velger en restaureringsløsning. Så hva kunne Kongeinngangens funksjon ha vært da den ble bygget? Portalen kalles Kongeinngangen og ikke Kongeportalen. Er det en forskjell på disse begrepene i vårt tilfelle, eller er det bare to måter å uttrykke det samme på?

På vestfasaden til katedralen i Chartres finnes en kongeportal, Portail Royal. Den er oppført i 1140/50-årene og er utsmykket med flere skulpturer som forestiller kongelige personer fra bibelen. Her er det trolig selve utsmykningen som har gitt navn til portalen. Et annet eksempel er fra Roskilde domkirke. I 1634 skjenket Christian IV en portal til kirken som går under benevnelsen Kongeportalen. Denne er dekorert med kongens eget monogram. I disse eksemplene kan man anta at navnet henspiller på utformingen av dekoren eller hvem som finansierte portalen, og ikke nødvendigvis på dens funksjon.

For Kongeinngangen på Nidarosdomen sin del kan det se ut til at det var prominente gjesters antatte entré gjennom portalen som var opphavet til navnet, slik vi kan lese hos Gerhard Schøning. Han skrev at den søndre dør må ha vært «overmaade præktig», og at man hadde lagt så mye ekstra i utformingen fordi den vendte mot kongens gård (i dag Erkebispegården), og at kongene hadde hatt sin gang gjennom den når de ville besøke kirken.3 Peder Claussøn Friis (1545-1614), som er den første som skriver om portalen i boken Norriges oc Omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse fra 1613 (publisert i 1632) kalte portalen Søndre Kirke-Dør, og nevnte ikke ordet Kongeinngangen.4 P.A. Munch bemerket i plansjeverket Throndhjems Domkirke fra 1859 at forfatterne beholdt den sedvanlige benevnelse Konge-Indgangen i plansjeverket, selv om de var klar over at den på bakgrunn av beliggenheten heller måtte ha vært erkebiskopens inngang.5

Da arkitekt Christie startet de første forberedelsene for restaureringen i 1874 fortsatte han å bruke Kongeinngangen når han omtalte portalen i sine planer og rapporter, selv om han åpenbart kjente til at portalen sannsynligvis ikke ble bygget for et slikt formål. Det er nærliggende å anta at han, som både Munch og vi i dag, bare fortsatte å benytte et navn som hadde festet seg.

Det er ikke noe som tyder på at Christie vektla å analysere portalens opprinnelige funksjon som et grunnlag, hverken for valg av navn eller restaureringsresultat. Hans valg for Kongeinngangen ser primært ut til å bygge på fysiske spor i portalens nedre deler; det nevnte taksporet i sideskipsveggen, samt restaureringsplanen til arkitekt Heinrich E. Schirmer (1814-1887) fra 1851. Denne var åpenbart inspirert av utformingen til de øvre delene av de eksisterende oktogonkapellene.

Det nærmeste man kom berøringen av spørsmålet om opprinnelig funksjon var navnet på portalen: Var den en kongeinngang eller en erkebiskopsinngang? Konge eller erkebiskop; at datidens mest betydningsfulle maktpersoner hadde en ekstraordinær VIP-/personalinngang er det mulig å argumentere for. Det finnes likevel en mulighet

3 Schøning, 1762: 110-111. 4 Friis, 1632: 88. 5 Munch & Schirmer, 1859: 31.

Fig. 4: Nordportalen på skipet i Wells Cathedral. Takflatene på portalen flukter med sideskipstaket. Foto: dreamstime.com. The north porch in the nave of Wells Cathedral. The porch’s roof is on the same level as the aisle’s roof.

for at inngangen og forhallen hadde helt andre funksjoner, som ikke ville gitt mening til noen av de to navnene. La oss se på noen andre mulige alternativer.

Schønings antakelse Som nevnt mente Schøning at den gjenmurte gangen i sideskipsveggen viste at forhallen opprinnelig måtte ha vært mye høyere, og at gangen i sin tid hadde ledet ned til et kapell over Kongeinngangens hvelv. En slik løsning kunne i så fall i prinsippet minne om nordportalen på katedralen i Wells. (Fig. 4) Der tar forhallen form av en slags fremskutt ark med takflater i høyde og flukt med sideskipstaket, i motsetning til Kongeinngangen som har mønehøyde adskillig lavere, mer eller mindre i flukt med murkronen på sideskipet.

Det man kan innvende mot en utforming i likhet med Wells er at om takflatene på Kongeinngangen skulle flukte med sideskipstaket ville forhallen blitt uforholdsmessig høy i forhold til bredde

og dybde. En allerede tung topp ville virket enda tyngre. En annen faktor er at det finnes en vindusåpning i sideskipsveggen i nivå rett over hvelvet til forhallen. Det kan fremstå ulogisk å lage et vindu i kirkerommet som bare vender ut mot et trangt, lite rom i et loftskapell. Det er ikke mye lys å hente med en slik løsning. Kanskje må vi se oss om etter andre forklaringer.)

En utvendig prekestol? Den andre portalen på Nidarosdomen som i likhet med Kongeinngangen er utstyrt med en forhall, er den som leder inn i nordre tverrskip. Den er i utgangspunktet en romansk forhall fra 1100-tallet, men den øvre delen som rommer Mikaelskapellet ble ombygd i gotisk stil på 1200-tallet, antagelig nærmere 1230.6 I artikkelen Mikaelskapellet – Nidarosdomens nordligste kapell fra 2005 drøfter Håkon A. Andersen muligheten for at kapellet i middelalderen kan ha fungert som en utvendig prekestol på kirken.

Kapellet over inngangsportalen har adgang fra kirkerommet via en vindeltrapp i det nordvestre hjørnet i nordre tverrskip. Rett før trappen møter triforiehøyden tar det av en smal 5,40 meter lang gang som er 45 cm bred og 1,93 meter høy, og som fører til kapellet. Denne gangen er omtrent like bred og høy som trappen fra galleriet ned til den øvre etasjen på Kongeinngangen. Kapellet er 2,15 x 3,30 meter stort. Mot nord har det et spissbuet felt med en brystning i en høyde av 1,10 meter. Feltet består av to lansettvinduer med en marmorsøyle imellom. Det har aldri vært glass i de to åpningene, men de kan lukkes med hver sin bemalte trelem, som slår inn i rommet når de åpnes.

Det er denne åpningen Andersen drøfter om tidligere kan ha vært brukt til prekener og eventuelt fremvising av relikvier til en forsamling utendørs.

6 Andersen, 2005: 63. 7 Andersen, 2005: 65. 8 Andersen, 2005: 67. 9 Andersen, 2005: 70. 10 Andås, 2012: 13. Han viser til en rekke utvendige prekestoler både i Norden og Europa for øvrig, totalt rundt 135 stykker.7 De er ulikt utformet; som innebygd utvendig prekestol med et vindu som flukter med ytterveggen, frittstående prekestoler, eller som en altan – et utstikkende tilbygg til kirken.

På 1230/40-tallet var det sannsynligvis byggearbeider i sving på Nidarosdomens skip i vest, og kirken var ikke av samme størrelse som i dag. Samtidig var kirken et populært pilegrimsmål i et handelssentrum, så det må ha vært en stor tilstrømning av mennesker til stedet. Fra 1200tallet og fremover ble prekener stadig viktigere, og det at kirken ga 100 dagers avlat til alle botferdige som var til stede under en preken, trakk også mennesker.8 Under slike forhold kunne man ha stor nytte av en utvendig prekestol. Andersen viser også til at Nidaros i 1234 fikk en ny relikvie; en splint av det hellige kors, og at dette tidspunktet sammenfaller med ombygging av de øvre delene av forhallen og Mikaelskapellet.9 Han mener at kapellet kunne blitt brukt til både prekener og til å fremvise relikvier til forsamlingen utenfor, og at vi her står overfor den eldste utvendige prekestol vi kjenner i Norden.

En mulig liturgisk bruk og funksjon Kunsthistoriker Margrete Syrstad Andås har i sin avhandling Imagery and ritual in the liminal zone fra 2012 studert sammenhengen mellom skulpturikonografi og tekster knyttet til liturgi i Nidarosprovinsen i perioden 1100-1300. Hun definerer the “liminal zone” som en terskel, en overgang eller grensen mellom det hellige rom og den ytre verden.10 Portalen representerer det jordiske Paradis, mens kirkerommet representerer himmelen, og hun skriver at kirkeportaler ble brukt som arena for liturgiske ritualer og forestillinger i middelalderen.

Ett av Andås’ case-studier er ikonografien i skulpturene på Kongeinngangen.11 Hun mener at utformingen og bildebruken i skulpturscenene tyder på at portalen har vært brukt for prosesjoner og høytidelige anledninger.12 Hun peker på at det var det samme intellektuelle miljøet som fikk oppført portalen som også stod bak å skape en enhetlig og felles liturgi for Nidarosprovinsen i denne perioden. Andås beskriver og analyserer restene av de middelalderske skulpturene på Kongeinngangen i lys av liturgien. Dette var rester som Christie også hadde tilgang til å studere før han startet sin restaurering.

Andås summerer opp de middelalderske skulpturene på portalen. Skulpturrekken langs den innerste av de tre bueradene i hovedbuen omfatter ni scener fra historien om syndefallet og utdrivelsen fra Paradis. Helt nederst i hovedbuen hadde også de to ytterste bueradene opprinnelig til sammen fire skulpturer, som var svært ødelagte da restaureringen startet. Restene av disse figurene var vanskelig å tolke, og Christie endte opp med å erstatte dem med ornamenter. Inne i portalen var det til sammen åtte konsoller med skulptur samt en sluttstein i hvelvet som forestiller Kristus. Tre av de fire konsollene i krysshvelvets hjørner manglet. De resterende fire konsollene, i par på hver sidevegg; kongen og dronningen, dragen og mannen, var intakte.

Andås antar at det også opprinnelig har vært en midtpostskulptur mellom de to dørene. Rester av en skulptur i museet i Erkebispegården viser en person på en elefanttrone. Hun mener den med sannsynlighet har vært en del av tympanonfeltet over dørene, blant annet fordi draperiene i drakten til personen sammenfaller med utformingen av draperiene til de små skulpturene i hovedbuen på Kongeinngangen. Guds fire døtre De fire figurene nederst på midtre og ytre buerad var som nevnt så skadet at de vanskelig kunne identifiseres. Men de to i den ytterste buen var likevel såpass godt bevart at man kan se at de er elegant kledd og har langt hår. De er antageligvis kvinner. Andås heller mot å tolke dem som Guds fire døtre; Sannhet, Nåde, Rettferdighet og Fred, som tok del i Guds dom over Adam.

Guds fire døtre dukker opp i europeiske teologiske skrifter på midten av 1100-tallet, og de omtales både i skriftene til middelalderteologen Hugh av St. Victor og hos Bernard av Clairvaux.13 Nidaros hadde kontakt med klosteret St. Victor i Paris helt tilbake fra 1160-tallet, og Andås mener at karakterene derfor skulle være vel kjent i Nidaros på denne tiden. Hvis det er slik, beskriver ikke ikonografien bare utdrivelsen av paradiset, men vel så viktig dommen over Adam. Undersøkelsen av samtidens latinske og norske tekster viser at et slikt budskap ville bli forstått både av geistlige og ikke-geistlige.14

Ritualet rundt botsgangen Askeonsdag var dagen da man skulle minnes syndefallet, med referanser til fastetiden, bot og frelse. Ordo Nidrosiensis var retningslinjene for liturgien i Nidarosdomen, og spesifiserte blant annet ritualet knyttet til fasten hvor de botferdige synderne ble vist ut av kirken på askeonsdag og tatt inn i kirken igjen på skjærtorsdag, etter den overståtte botsutøvelsen.15

Skulpturserien i portalens hovedbue ender med Adam og Eva som arbeider og sliter etter at Gud har forvist dem fra Paradis. Ordene i begynnelsen av den liturgiske sangen under prosesjonen som utviser de botferdige fra kirken er nettopp In Sudore Vultus Tui, 16 eller I ditt ansikts svette. Andås mener

11 For ordens skyld: Andås omtaler portalen som The south chancel porch og bruker ikke navnet Kongeinngangen i sin avhandling. 12 Andås 2012: 213. 13 Andås 2012: 205. 14 Andås 2012: 206. 15 Andås 2012: 213. 16 Andås 2012: 213.

Fig. 5: Mektige menn i Kongeinngangens forhall. Til venstre: Kristus pryder hvelvets sluttstein; «den dømmende Kristus». I midten: Kongehode på vestveggen; «Den rettferdige kongen». Til høyre: Elefanttronen; «Den tronende, lokale hjelperen St. Olav». NDR arkivfoto nr. 1336, 7116 og 1997012.01-77. Mighty men in the King’s Entrance. Left: Christ on the vault’s keystone; “The judging Christ”. Centre: King’s head on the west wall; «The just king». Right: The Elephant Throne; «The local helper St. Olav».

at ikonografiens sammenfall med siste del av den rituelle utvisningen utvilsomt ville gjøre de botferdige oppmerksomme på sin deltakelse i den rituelle rekonstruksjonen av Adam og Evas forvisning.

Konklusjonen er at buen i front viser Guds dom over Adam. Inne i portalen møter vi den dømmende Kristus, og over døren i tympanonfeltet den lokale hjelperen i skikkelse av St. Olav sittende på en elefanttrone. Olav assisterer de tilbedende menneskene under den endelige dommen, en dom som også åpner for frelse.17 Andås mener at det basert på dette er rimelig å anta at Kongeinngangen var rammeverket for utdrivelsen på askeonsdag og for forsoningsseremonien på skjærtorsdag, da det gir mening at de botferdige ble gjenintrodusert mens de passerte under den dømmende Kristus, den rettferdige kongen og den tronende St. Olav.18 (Fig. 5)

Form følger funksjon «Form follows function» – eller Form følger funksjon – var en parole i arkitektur- og designteori, særlig i første halvdel av 1900-tallet. Men dette prinsippet har nok på mange måter vært gjeldende til alle tider. Vi kan anta at utformingen av Kongeinngangen på 1200-tallet også var gjenstand for vurderinger knyttet til hvilken funksjon den skulle ha. Tatt i betraktning av dette mener jeg det må være interessant ikke bare å se utformingen av skulpturen og ikonografien, men også arkitekturen, i lys av liturgien.

Både Andås og Andersens drøftinger er interessante perspektiver også om man skal forsøke å tolke og rekonstruere Kongeinngangens arkitektoniske design. Ombyggingen av Mikaelskapellet til en mulig funksjon som utvendig prekestol finner sted rundt samme tid som byggingen av Kongeinngangen. Hvis Kongeinngangen ble brukt som en arena for ritualer knyttet til frelse og botsgang i forbindelse med fasten kan vi anta at biskopen hadde behov for å lede en slik seremoni fra en forhøyning for å oppnå bedre kontakt med menigheten som var tilstede. Fra et slikt perspektiv er det ikke usannsynlig at den øvre etasjen på Kongeinngangen også ble brukt som en utvendig prekestol. Kanskje er det i en slik sammenheng vi må forstå den tidligere trappeadkomsten mellom triforiegangen i kirken og Kongeinngangens øvre

17 Andås 2012: 212. 18 Andås 2012: 214.

etasje; at den øvre etasjen opprinnelig var bygget som en åpen altan hvor fra det kunne ledes seremonier og prekes til menigheten.

I 1920 tegnet arkitekt ved restaureringen John Tverdahl (1890-1969) et utkast til en utforming av Kongeinngangen som en altan.19 Her har han fjernet toppetasjen med gavlen og rosevinduet og erstattet den med et flatt tak med en parapet rundt. Det finnes ingen dokumentasjon som forklarer motivasjonen for Tverdahls alternative rekonstruksjon, og den har heller aldri blitt realisert. Muligens var det forhallens stabilitetsproblemer som inspirerte ham til å tenke ut en øvre del som var lettere å bære for den nedre forholdsvis spinkle konstruksjonen. Men Tverdahls løsning kan også sees som et innlegg i debatten om hvilke arkeologiske spor rekonstruksjonen skulle bygge på. På tegningen aner vi åpningen til trappegangen i sideskipsveggen bak fialen til høyre. Hans design forholder seg uten tvil til trappen som et premiss.

Tverdahl har ikke etterlatt seg noen kilder som forklarer motivet for en slik rekonstruksjon. Antagelig har han vært mer opptatt av forhallens strukturelle problemer enn tolkning av den historiske funksjonen da han lekte seg med et alternativt design. Det flate taket med en parapet har åpenbart inspirasjon fra vestfronttårnenes øvre del, og dermed ikke sagt at Tverdahl så løsningen for seg som et sted hvor det skulle prekes fra. Uansett åpner designet hans muligheten for en slik bruk og funksjon. (Fig. 6)

Kilder: Andersen, Håkon A.: Mikaelskapellet – Nidarosdomens nordligste kapell. Trondhjemske Samlinger 2005. Wennbergs Trykkeri AS. Trondheim 2005. Andås, Margrete S.: Imagery and ritual in the liminal zone. A study of texts and architectural sculpture from the nidaros province c. 1100-1300. Teologisk fakultet, Universitetet i København 2012. Friis, Peder Claussøn: Norriges oc omliggende Øers sandfærdige Bescriffuelse: indholdendis huis vært er at vide, baade om Landsens oc Indbyggernis Leilighed oc Vilkor, saa vel i fordum Tid, som nu i vore Dage. Prentet i ..., os Melchior Martzan: paa Jochim Moltken Bogførers Bekostning. Kiøbenhaffn 1632. Munch, P.A. & Heinrich E. Schirmer: Throndhjems Domkirke. Christiania 1859. Schøning, Gerhard: Beskrivelse over den tilforn meget præktige og vidtberømte Dom-Kirke i Throndhjem, egentligen kaldet Christ-Kirken. Jens Christensen Winding. Throndhjem 1762. Arkitekt Christian Christies brev til Kirkedepartementet, 31.03.1883. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders foto- og tegningsarkiv.

Fig. 6: Arkitekt John Tverdahls forslag til alternativ rekonstruksjon av Kongeinngangen fra 1920. «Erkebiskopen» hilser menigheten fra toppen av forhallen. Kanskje var det slik den øvre delen ble bygd og brukt på 1200-tallet. Fotomontasje: K. Bjørlykke, basert på tegning nr. 377 fra NDRs arkiv og fotografi av suvenir fra holyart.com. The architect John Tverdahl’s proposal for an alternative reconstruction of the King’s Entrance from 1920. The photomontage shows the «Archbishop» greeting the congregation from the top of the porch. Perhaps this is how the upper part of the porch was built and used in the 13th century.

19 NDRs arkiv – Tegning nr. 377a.