Eva Stavsøien og Johannes Klem Toppstein til våpenhusets gavl, Vår Frue kirke

Eva Stavsøien og Johannes Klem

Toppstein til våpenhusets gavl, Vår Frue kirke

A New Capstone for the Porch of Our Lady’s Church

Fig. 1: Oppsprukket originalstein (sett forfra). Damaged original stone (front).

Innledning Høsten 2020 ble en oppsprukket stein innbragt til steinhuggerverkstedet. Objektet var en toppstein hjemmehørende på Vår Frue kirke. Der hadde den prydet gavlen på våpenhuset mot Kongens gate siden 1880-årene. Ettersom domkirkearkitekt Christie også var arkitekt for den da pågående restaureringen av Vår Frue kirke kan vi ikke se bort fra at toppsteinen kan ha blitt hugget av en steinhugger ved NDR, som den gang het Throndhjems Domkirkes Restauration.

Så langt det er sikkerhetsmessig forsvarlig og estetisk akseptabelt vil stein med slike skader bli forsøkt konservert eller reparert. I dette tilfellet ble det raskt konstatert at tilstanden var av så alvorlig karakter at dette ikke ville være forsvarlig. Den eneste løsningen var da å hugge en ny stein som erstatning for den ødelagte. (Fig. 1) Hovedmaterialet i Nidarosdomen er kleberstein, naturlig nok blir da dette materialet brukt til de fleste kopiene som hugges i verkstedet. Toppsteinen viste seg imidlertid å være hugget i det vi betegner som «Hovinsandstein», stein fra brudd som for lengst er nedlagt. Hva gjør vi da, når det fordres at kopien skal tilvirkes i autentisk materiale?

Hovinsandstein «Hovinsandstein» kan betraktes som en samlebetegnelse på stein fra flere forekomster rundt Hovin i Gauldalen. Den mest kjente forekomsten er den som i dagligtale kalles «Krokstadbruddet», beliggende på vestsiden av Gaula, litt sør for Hovin sentrum.

Sandsteinen fra Krokstadbruddet beskrives som tett, finkornet og leirholdig. Bestanddelen av leire kommer til uttrykk i steinens struktur i form av laminering/striper, samt som mørkere flekker. I tillegg har steinen en del hvite karbonatårer. Forekomsten er preget av naturlige svakhetssoner, som sprekker og partier med løsere materialkvalitet. Når blokker skal brytes ut av berget bidrar dette til å forenkle oppgaven – så fremt man «spiller på lag» med materialet. Mindre gunstig er det at «svakheten» kan gjøre seg gjeldende også i de uttatte blokkene. Dette kan være i form av eksisterende sprekker, at sprekker oppstår ved bearbeiding eller at de utvikles over tid.

Bearbeidingsegenskaper må betraktes som en relativ faktor. For Bygghyttas steinhuggere, som i hovedsak arbeider med kleber, vil sandsteinen fra Krokstadbruddet oppleves som hard og dermed tidkrevende og utfordrende å bearbeide. Selv steinhuggere som har bred erfaring med bear-

Fig. 2: Nedre deler av bruddveggen i Krokstadbruddet er skjult av hurtigvoksende vegetasjon. Sprekker og lagdeling er naturlige svakhetssoner i berget, som indikerer at det er fornuftig å holde avstand. Lower parts of the quarry wall in the Krokstad quarry are hidden by fast-growing vegetation. Cracks and stratification (layering) of the rock are natural zones of weakness, indicating it makes sense to keep distance. Fig. 3: «Faresonen» nær bruddveggen. The «danger zone» close to the quarry wall.

beiding av sandstein vil betegne den som hard. Hardheten kan forklares med at sandsteinen fra Krokstadbruddet er påvirket av en geologisk omdanningsprosess. Sand og andre bestanddeler har ikke bare blitt avsatt og utsatt for trykk, materialet har også blitt påvirket av varme. Dette har ført til at sandkornene i noen grad har «smeltet» sammen og gjort steinen hardere.

I forbindelse med restaureringsarbeidet på Nidarosdomen ble noe stein herfra benyttet til hovedpilarene i koret. Hovedbruksområdene for Hovinsandsteinen var likevel de monumentale byggverkene i stein som ble oppført i Trondheim og omegn, samt utbygging av jernbanen på slutten av 1800-tallet. Noen få eksempler på dette er Trondhjems Sparebank, Frimurerlogen, Melhus kirke og Gaulfoss bru.

Virksomheten i Krokstadbruddet ble trolig startet av lokalbefolkningen, med formål å produsere og selge gatestein til bruk i Trondheim. Senere ble bruddet drevet av Niels Christensens bygningsforretning og stenhuggeri, en av Trondheims største aktører innenfor oppføring av mur- og steinbygninger. Etter byggingen av Gaulfoss bru i 1922, ser det ut til at virksomheten i Krokstadbruddet opphørte. Det sist kjente uttaket av stein ble riktignok foretatt drøyt 70 år senere. Da for å skaffe stein til benkene som omkranser Vestfrontplassen ved Nidarosdomen.1

Leting etter stein til kopien I håp om at det kunne ligge etterlatte blokker i bruddet eller at det kunne være mulig å bryte ut en blokk eller to, tok vi turen til Hovin. Bruddområdet kan i dag beskrives som gjengrodd, ufremkommelig og rasfarlig. En høy bruddvegg preget av naturlige svakhetssoner og bevis på svakheten i form av rasmasser i varierende format, tilsier at opphold i bruddet ikke kan anbefales. Tanken om å bryte ut blokker ble umiddelbart skrinlagt. (Fig. 2 & 3)

Etter noe leting i «urskogen» fant vi heldigvis tre blokker med potensial til å redde oss fra mangelen på autentisk materiale. Da vi kontaktet grunneieren, Bane Nor, for å undersøke muligheten for å få hente ut blokkene, ble vi møtt med stor velvilje og usedvanlig kjapp saksbehandling.

1 Opplysninger om driften i Krokstadbruddet: Richter, (1906:34-35). Storemyr, (2015:274).

Fig. 4: For å få tak i de utvalgte sandsteinsblokkene måtte noe vegetasjon fjernes. Her ser vi området ved bruddveggen etter den avsluttende oppryddingen. To get hold of the selected sandstone blocks, some vegetation had to be removed. The photo shows the area by the quarry wall after the final clean-up.

Fig. 5: De tre utvalgte sandsteinsblokkene har ankommet Bygghytta. The three selected sandstone blocks have arrived at the cathedral workshop. Fig. 6: Kubisk/rektangulært emne med horisontal sprekk som ikke kunne brukes. Square block with horizontal crack that had to be discarded.

Få dager senere kom tillatelse til å forsyne seg, på betingelse av at vi ryddet etter oss. (Fig. 4)

Så vel uthenting av blokkene som oppryddingsarbeidet, fordret maskinelt utstyr Bygghytta ikke disponerer. En lokal entreprenør, Gaula Graveservice AS, ble derfor engasjert til å utføre arbeidet og transportere blokkene til Bygghytta. (Fig. 5)

Neste trinn i prosessen var å få saget til et emne av god kvalitet og høvelig størrelse, noe som viste seg å være litt utfordrende. Hovinsandsteinen har, som nevnt, en del naturlige svakhetssoner. I overgangen mellom bestanddeler med ulik mineralsammensetning og struktur dannes det gjerne et slippsjikt hvor steinen lett sprekker. I både første og andre forsøk viste det seg at nettopp dette skjedde, i det tredje og siste forsøket lyktes det å få ut et helt emne.

Saging av steinemne Toppsteinen fører sammen profilene fra dekksteinene som hviler på de to skrå gavlsidene. Den avsluttes i toppen med en stilisert, såkalt fransk, lilje. Det profilerte gavldekket er ikke bare et estetisk, arkitektonisk element, det har først og fremst en viktig bygningsteknisk funksjon. Dekkprofilen skal beskytte murverket mot vanninntrenging og er naturlig nok veldig utsatt for naturens krefter og forvitringen som følger med.

Geometrisk sett er toppsteinen en slags trekantprisme med noen utstikk i toppen. Den har cirka samme utstrekning i både høyde-, bredde- og dybderetning (48-49 cm), og krever et forholdsvis stort emne. (Fig. 6)

Et omtrent kubisk emne som ble saget ut av den første blokken hadde en horisontal sprekk midtveis gjennom hele steinen og kunne ikke brukes. Den andre blokken hadde omtrent parallelle

Fig. 7: «Renskjæring» av en av blokkens sideflater. Karbonatårene (til venstre) vises veldig tydelig, de to horisontale sprekkene i flatens høyre halvdel er mindre synlig. En del av denne snittflaten ble til toppsteinens underside (liggside) idet vi fikk plassert liggmalen akkurat mellom karbonatårene og den midterste sprekken. «Cutting clean» one og the block’s side faces. Carbonate veins (to the left) are clearly visible, the horizontal cracks (on the right) are less apparent. Part of this surface became the gable finial’s bottom side by placing the template just between the veins and cracks. Fig. 8: Sagflate fra andre kutt med wiresaga. Karbonatårene og sprekkene vises igjen, mer eller mindre tydelig. Sammen med første kuttet gir det indikasjoner om deres omfang og retning. Surface after the second cut with the wire saw. Carbonate veins and cracks are again more or less visible. Together with the first cut, this provides an indication of the extension and direction of the cracks and veins.

Fig. 9: Frontmalen er merket på slik at leireinnslutningen blir unngått. Front template is inscribed onto the stone’s surface in order to avoid the clay inclusion.

bruddflater (de tidligere nevnte slippsjiktene) på over- og nedsiden. Blokken var lang og bred nok, men dessverre akkurat for lav til at vi fikk plassert inn gavlsteinen. Den tredje blokken hadde en slags prismeform og så ganske lovende ut. Ved nærmere blikk så man derimot at blokken delvis var sprukket opp. Det var nærmest umulig å få ut et kubisk eller rektangulært emne av høvelig størrelse. (Fig. 7 & 8)

Vi var nødt til å tenke nytt og toppsteinens spesielle form viste seg å være løsningen på problemet vårt. Da vi begynte å lete etter toppsteinens faktiske form i den tredje blokken, økte sjansen betraktelig for å finne et tilstrekkelig stort emne. Vi la blokken på bordet til wiresaga og saget langs en sprekk som delte blokken i en mindre og en større bit. Den mindre delen hadde akkurat passe størrelse, men hadde for mange sprekker til at den kunne brukes. Den større biten hadde også flere sprekker, men da vi la toppsteinens frontmal på steinblokken og snudde den et par ganger, fant vi ut at toppsteinen kunne passe akkurat mellom sprekkene. Etter saging av liggflaten (undersiden), front- og baksiden, dukket det ikke opp flere sprekker, men en leireinnslutning kom til syne. Ved riktig plassering av malen ville den derimot forsvinne. (Fig. 9)

Saging med sirkelsag innebærer alltid en viss grad av unøyaktighet som vi må ta høyde for i arbeidsprosessen. Derfor må den nøyaktige opprettingen av steinen gjøres for hånd før man fortsetter med oppmerking og videre saging og massefjerning.

Steinen ble da løftet på arbeidsbukken for å rette opp de tre sirkelsagede hovedflatene (ligg/nedsiden, front- og baksiden) i forhold til skeivheter

Fig. 10 & 11: Skrå og vertikale kutt sages med sirkelsaga. Inclined and vertical cutting with the circular saw.

og unøyaktigheter i lengdemål og vinkler. Her brukte vi nesten utelukkende vinkelkutter med diamant-kutteskive. Å skjære i den harde Hovinsteinen gikk forholdsvis bra, men å slipe ned en flate 1-2 mm viste seg å være veldig krevende. Steinen er veldig hard og kompakt og diamantsegmentene «beit» nesten ikke i overflaten. Etterpå merket vi steinens konturer på de ferdig opprettede referanseflatene med maler (sjablonger) laget etter mål fra originalsteinen.

Bruken av en håndstyrt, elektrisk vinkelkutter har sine utfordringer angående støv, bråk og akutt skadefare. For å minske risikoen for akutte og langvarige helseskader kreves det omfattende verneutstyr (vernebriller, støvmaske, hørselvern, arbeidshansker) samt høy konsentrasjon og fokus på riktig arbeidsstilling og håndtering av verktøyet. Derfor ville vi ikke bruke vinkelkutteren mer enn nødvendig og helst sage så mye som mulig med den store sirkelsaga. Etter den manuelle opprettingen og oppmerkingen løftet vi derfor steinen tilbake på sagbordet og utførte flere kutt med sirkelsaga.

For å sage den første av de skrå sideflatene la vi steinen opp ned på sagbordet og plasserte den slik at frontsiden sto i rett vinkel i forhold til sagbladet. Så skråstilte vi sagbladet og sjekket vinkelen med oppmerkingen på steinen. Sirkelsaga er utstyrt med en laser som hjelper med grovinnstilling av saga. Finjustering og -plassering utførte vi derimot med hjelp av vinkel og rettstokk. (Fig. 10 & 11)

Da vi undersøkte den ferdig sagede skråflaten, så vi en vertikal sprekk på nedsiden som vi ikke hadde oppdaget tidligere. Heldigvis gikk sprekken ikke så veldig langt inn i steinen, og hvis vi flyttet malen noen centimeter, ville den nesten forsvinne. Ulempen med denne løsningen var at en del av den forsteinede leireinnslutning igjen ville være med i toppsteinen. Men dette var, etter vårt skjønn, det minste av to onder. Vi saget en ny skråflate noen centimeter lengre inn i steinen, snudde sagbordet 180 grader og saget den motsatte skråflaten. Etterpå snudde vi steinen riktig vei (med liggsiden ned) og saget fire rette kutt på utkanten av liljebladene.

På grunn av steinens hardhet plasserte vi kuttene ganske nær malen. Etter sirkelsagkuttene la vi steinen tilbake på arbeidsbukken og sjekket flatene igjen med vinkel. Da så vi at sirkelsaga ikke hadde saget akkurat slik vi hadde forventet, og at vi skulle holdt kuttene lengre unna merkingen. Noe som trolig økte unøyaktigheten var at steinen ble tatt ned fra sagbordet mellom de siste kuttene for å sage en annen stein som hastet. Vi måtte justere steinen på nytt, men denne gangen dobbeltsjekket vi ikke med vinkelen. Vi satte bare laseren langs det allerede utførte kuttet og flyttet etterpå sirkelsagbladet dit vi ville ha neste kutt. Siden det første kuttet allerede var saget litt ut av

Fig. 12: Forarbeidet med sirkelsaga er utført og steinen bearbeides videre med vinkelkutter og lufthammer. Cutting with the circular saw is finished, the remaining work is done by using the angle grinder and air hammer.

vinkel fikk vi et enda større avvik på det andre kuttet.

For å unngå å plusse på unøyaktighetene skulle vi holdt oss til samme referanseflate og målt ut ifra denne. Alternativt kunne vi tatt alle kuttene i samme slengen. Da ville steinen og sagbordet blitt låst i en fast posisjon og man kunne saget helt parallelle kutt ved å flytte sagbladet sideveis. Heldigvis hadde vi litt å gå på i steindybden. Derfor kunne vi snu malen minimalt og fikk steinen til å passe akkurat mellom kuttene. (Fig. 12)

I den videre bearbeidingen av steinen brukte vi både vinkelkutter og trykklufthammer. Som sagt gikk det fint å skjære Hovinsandsteinen med vinkelkutter. Sliping med vinkelkutter, spesielt de store skråflatene, var derimot mye vanskeligere. Vi prøvde ut forskjellige slipeblad uten merkbart bedre resultater. Heller ikke håndsliping med grovt sandpapir ga spesiell effekt.

Til slutt prøvde vi en metode som brukes på oppretting av større klebersteinsflater. For å fjerne de siste 1-2 millimeterne bytter man gjerne mellom opphakking av steinflaten med en steinhakke (steinøks) og håndsliping med grovt sandpapir.

Siden håndverktøy fungerer dårlig på den harde Hovinsandsteinen byttet vi ut hakka med en sterk lufthammer og en bred flatmeisel. Oftest bruker man lufthammeren slik at man holder meiselen i en ganske skrå vinkel (ca. 30-60 grader) i forhold til steinflaten og presser meiseleggen mot materialet. Da skjærer meiselen kontinuerlig gjennom materialet uten å hoppe frem og tilbake, og det blir et ganske jevnt spor uten noen større hakk. Denne metoden egner seg godt til fjerning av større steinmasser eller grovhugging av profiler, men er ikke veldig brukbar til å jevne ut større steinflater eller profiler hvor det bare skal fjernes litt av overflaten. I dette tilfelle holder man meiselen i en større vinkel (60-90 grader) i forhold til steinflaten og presser den bare lett mot steinen. Da hopper meiselen frem og tilbake og etterlater seg hakkete spor. Denne hakkete overflaten kan da lettere slipes over med vinkelsliperen fordi

Fig. 13 & 14: Toppstein under bearbeiding. Massefjerning ble nesten utelukkende utført med vinkelkutteren. Lufthammeren ble stort sett bare brukt til å jevne ut og randhugge overflaten. Masoning the finial. Rougher work is done with the angle grinder, the air hammer was mainly used to even out and tool the surfaces.

Fig. 15: Randhugde overflater på den nyhugde toppsteinen. Tooled surfaces of the new finial.

diamantsegmentene enklere kan «bite» i den rue overflaten. Metoden ga bra resultater og bidro til en mer effektiv og tidsbesparende arbeidsprosess. Randhugging av overflatene (se fig. 15) på toppsteinen utførte vi på samme måte, slik at overflaten fikk et ganske likt utseende som fasadesteinene til Nidarosdomen. Disse randhugges med steinhakke. (Fig. 13 & 14)

Hvilket verktøy som ble brukt på den originale toppsteinen er ikke lett å si. De vertikale, rette overflatene på front- og bakside var svært forvitrede uten synlige verktøyspor, mens de skrå og svungne sideflatene samt hulkilprofilene hadde tydelige hakk. Dette skyldes enten en forholdsvis grov bearbeiding med «røff finish» eller en bevisst randhugging av overflaten. På den nye toppsteinen valgte vi å gjenskape de hakkete overflatene ikke bare der de var synlige på originalen, men også der forvitringen var såpass fremskreden at eventuelle verktøyspor hadde forsvunnet. (Fig. 15)

Toppsteinen ble ferdighugget i januar 2021 etter en samlet tidsbruk på cirka 96 timer. I slutten av september 2021 ble det satt opp stillas rundt våpenhuset til Vår Frue kirke, og med hjelp av en stor bilkran monterte murerne våre den nyhugde toppsteinen på våpenhusets gavlspiss. (Fig. 16 & 17)

Kilder: NGUs mineralressursdatabase: Faktaark Hovin 1. Lastet ned 08.06. 2021 fra http://aps.ngu. no/pls/oradb/minres_deposit_fakta.Main?p_ objid=20731&p_spraak=N Richter, Jonas Chr. (1906). Det gamle og det nye Trondhjem. Handel og Industri – Trondhjem og Omegn. Forlaget Norge. Kristiania. Digital utgave lastet ned 08.06. 2021 fra https://www.tfb.no/db/richter/3_7_20070523_153004.pdf Storemyr, Per (2015). Nidarosdomens grunnfjell – I steinbryternes fotspor fra Det gamle Egypt til Europas nordligste katedral. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag. Trondheim.

Fig. 16: Ferdig hugget og montert toppstein. The finial is finished and fixed on site.

Fig. 17: Vår Frue kirke med det restaurerte våpenhuset. Our Lady’s Church with the restored north porch.