Anita Gjersvold og Magnus A. Vartdal Punkteringsapparat – et kopieringsverktøy

Anita Gjersvold og Magnus A. Vartdal

Punkteringsapparat – et kopieringsverktøy

The Pointing Machine – a Tool for Copying

Fig.1: Punkteringsapparat, gipsmodell og steinskulptur under kopiering. Pointing machine, plaster model and stone sculpture in progress.

Å kopiere har en lang tradisjon. Ut fra blant annet uferdige skulpturer vet vi at det har eksistert ulike metoder, systemer og utstyr for å kopiere fra modeller i gips og leire til stein. Enten det har vært til templer og masseproduksjon av gravmonumenter i antikkens Hellas eller til Romerrikets skulpturindustri. Romerne tok ofte originale, greske skulpturer i bronse og hugget dem i stein. Men hvordan ble dette gjort i forhold til i dag? Vi har dessverre ikke noen instruksjonsbok som antikkens steinhuggere etterlot seg, men vi vet fortsatt litt om oldtidens kopieringspraksis ved å se på etterlatte, uferdige skulpturer. Gjennom en håndverkers øyne kan vi til en viss grad sette oss inn i deres perspektiv, lese hva steinhuggeren har tenkt og følge prosessen i arbeidet som er gjort. Et eksempel på et kopieringssystem som vi ser spor etter fra oldtiden, er bruken av passere, der en måler seg fram til skulpturens form ut fra faste punkter. Dette er et kjent system som en i stor skala har brukt fram til 1800-tallet, og til en viss grad også i dag. Systemet gjør at en med enkle verktøy kan oppnå god nøyaktighet og etterligning av modellen, men det krever et skarpt blikk og mye teknikk og erfaring.

Rundt år 1800 ble kopieringsteknikkene for steinhugging revolusjonert med oppfinnelsen av punkteringsapparatet slik vi kjenner det i dag. Det består av et stativ som flyttes mellom modellen og steinemnet, der en nål på en justerbar arm peker hvor du skal hugge og hvor mye du skal hugge vekk. Punkteringsapparatet krever ikke like mye av steinhuggeren som andre kopieringsteknikker, og billedhuggeren kunne nå med trygghet forvente at en steinhugger med mindre skulpturell erfaring kunne produsere en god etterligning. (Fig. 1)

Det var nettopp dette som førte til at punkteringsapparatet gjorde sin entré ved Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeider på starten av 1900-tallet. Restaureringsarbeidet hadde da kommet til det punkt at billedhuggere ble engasjert til å dekorere skipet og hovedtårnet med vannspyere, skulpturer og andre figurer. Gustav Vigeland var en av dem som ble engasjert til utformingen av disse. Vigeland modellerte skulpturene i leire, som så ble støpt i gips. Steinhuggerne skulle så kopiere gipsmodellen i stein. På folkemunne i verkstedet fortelles det den dag i dag at Vigeland var så frustrert og misfornøyd med steinhuggernes jobb med å etterligne gipsmodellene hans på frihånd, at han introduserte punkteringsapparatet. Dette

Fig. 2: Skisse av de første punkteringsapparatene, bestilt av NDR i 1908. Fra arkitekt Aug. Albertsens dagbok. Sketch showing the first pointing machines acquired by NDR in 1908. From architect Aug. Albertsen’s work diary.

ble starten på en kultur i Bygghytta for et tettere samarbeid mellom billedhuggerne og steinhuggerne, og punkteringsapparatet ble brukt i større grad for å få fram billedhuggerens visjon. (Fig. 2)

Ved restaureringens start i 1869 så vestfronten helt annerledes ut enn den gjør i dag. Den nå monumentale og rikt dekorerte fasaden lå i ruiner, og bare fem av de originale, store statuene fra middelalderen gjensto. Gjenreisningen var et enormt arbeid, og bruken av punkteringsappartet gjorde at steinhuggerne nøye kunne følge billedhuggernes modeller og visjoner. Det å kopiere en skulptur på denne måten tar lang tid, og fra steinhuggerne som har jobbet med å hugge disse har vi hørt at en regnet ett til to årsverk per statue.

I dag er det ikke lenger billedhuggere engasjert ved Bygghytta. Gjenreisningen av Nidarosdomen er fullført, og det blir hugget få nye skulpturer. Men apparatet spiller fortsatt en viktig rolle i restaureringsarbeidet når ødelagte skulpturer og andre bygningsdeler skal gjenskapes.

Nidarosdomen er et levende bygg som er i stadig forvitring og figurer blir uunngåelig ødelagt. Derfor er det å dokumentere alle figurer ved å ta gipsavstøpninger en viktig del av vårt arbeid. Slik kan vi, når en skulptur mister en nese eller en figur blir ødelagt, enkelt ved hjelp av gipsfiguren og punkteringsapparatet gjenskape nesen som mangler, eller hugge en ny figur. På denne måten sikrer vi at vi restaurerer Nidarosdomen på best mulig måte, at den ser autentisk ut og at vi kan føre den levende historien til nasjonalhelligdommen videre.

Dagens steinhuggere står overfor en rekke problemstillinger, en av disse er nyhugging av skulpturer og ornamentikk. Derfor er det viktig at vi i Bygghytta tilegner oss denne kunnskapen for å kunne løse utfordringene restaureringen byr på i framtiden. Lærlingene ved steinhuggerverkstedet fikk i 2020 i oppgave å kopiere skulpturer fra Nidarosdomen ved hjelp av punkteringsapparat. To av disse var en nedskalert byste av Apostelen Johannes fra vestfronten og en «søylespiser» man kan se omkranse toppen av døråpningene inne i Kongeinngangen. Disse står i sterk kontrast til hverandre, der Apostelen Johannes har et rent, mykt og naturtro uttrykk, mens søylespiseren har et ekspressivt og stilisert formspråk som leker med linjer og skyggespill. (Fig. 3)

Punkteringsapparatet er laget av rør og koblinger i messing som monteres sammen og tilpasses etter behov. Apparatet består av et stativ/ramme med tre eller flere bein som plasseres i faste referansepunkter. På stativet har man en justerbar arm som kan beveges i tre dimensjoner. Denne har en nål som kan låses på et ønsket punkt på overflaten av modellen. Når man flytter apparatet fra referansepunktene på modellen til referansepunktene rundt steinemnet forteller nålen hvor og

Fig. 3: Den ferdigkopierte bysten av apostelen Johannes. The completed bust of John the Apostle.

Fig. 4: Emne, gipskopi og mynter ferdig gjort fast før huggingen starter. Stone block, plaster copy and coins are all in place before the carving begins. Fig. 5: Her har nesen så vidt begynt å komme frem. Siden den er en ganske sentral del på kopien, var den det enkleste å starte med. Here the nose is beginning to appear. This was the easiest point at which to start, being a prominent feature on the copy.

hvor mye materiale en skal fjerne for å nå samme punkt som på modellen. På denne måten kan en måle så mange punkter man trenger for å få den nøyaktighetsgraden man ønsker.

Til en oppgave som denne bruker man en gipsavstøpning av skulpturen som skal kopieres. Denne gjøres fast i et solid underlag som forhindrer forskyving av både modell, steinemne og referansepunkter. Referansepunktene blir montert likt rundt både modellen og steinemnet slik at man med sikkerhet kan plassere punkteringsapparatet likt hver gang. De norske myntene med hull er svært godt egnet som festepunkt for disse messingbeinene, noe som gjør at Bygghytta må ha ett lager av disse i all fremtid… Om referansepunktene forskyver seg under prosessen, vil man støte på store problemer underveis, og man kan ende opp med en veldig unøyaktig kopi. Når alt er gjort fast, punktene satt og apparatet tilpasset, kan man endelig begynne det morsomme arbeidet, nemlig huggingen. (Fig. 4) Det finnes ingen rett eller feil måte å starte huggingen på, i motsetning til frihåndskopiering hvor man må gå mye mer systematisk til verks. Når man har punkteringsapparatet å støtte seg til, kan man rett og slett bare begynne et sted. Man kan nærme seg en slik oppgave på ulikt vis, men likevel ende opp med eksakte kopier av modellene. Man kan velge å fjerne mest mulig masse i første omgang ved å sette de punktene som står høyest på figuren, for så å gå over på et mer detaljert nivå etterhvert. En annen måte er å fjerne litt masse og hugge flere detaljer med en gang på én del av figuren, før man jobber videre med resten. Det første som kom frem på søylespiseren var nesen før flere hovedtrekk på den ene siden av ansiktet ble hugd. Utstyr som ble brukt så langt var piggmeisel, tannmeisel, ulike størrelser flatmeisler, buede meisler og rød blyant. Den røde blyanten brukes til å markere ønsket punkt på modellen da nålen låses fast og overføres til steinemnet. Blyanten viste seg å være mye mer til hjelp enn hva man skulle tro da den viser deg alle

Fig. 6: Gipskopien ser ut til å ha røde hunder. Etter som prikkene øker i antall, blir de stadig mer veiledende for huggingen. The plaster cast looks like it has measles! As the number of dots increases, the more information is available for the carving process. Fig. 7: Venstre side av skulpturen får stadig flere detaljer, som øye, rynker og tenner. The left side of the sculpture gets progressively more detail – an eye, wrinkles and teeth.

Fig. 8: Ytterpunktene på krøllene har begynt å ta form. The outer ends of the curls have begun to take shape.

punkter man har målt så langt i prosessen. I en lys grå stein hvor det skal dukke opp ett ansikt etterhvert, hjelper det veldig med noen røde prikker og noen røde linjer å hugge etter. (Fig. 5)

Det å få frem en del av ansiktet først for å få en litt større oversikt over hvor resten skal plasseres inn i arbeidsemnet var veldig hjelpsomt. Samtidig hjelper det litt på tålmodigheten å hoppe litt frem og tilbake, i stedet for å stå igjen med alle de små pirkete detaljene helt til slutt i prosessen. (Fig. 6 & 7)

Etter å ha fått frem det meste av detaljer på den ene siden av ansiktet ble det meste av krøllene hugd, og denne søylespiseren hadde mer enn nok av dem. Det stiliserte håret ser veldig enkelt ut, men det har et system med regler man lærer underveis mens man jobber. Når hver eneste krøll er forskjellig med ulik snurr, variert antall lokker og ulik størrelse, så begynner man fort å tenke på hvordan dette skal kopieres. Skal man forstå og bruke systemet og hugge krøllene slik det ble gjort på frihånd da skulpturen ble skapt, eller skal man bruke lang tid på å etterligne systemet med punkteringsapparat for å skape en helt tro kopi? (Fig. 8 & 9)

Punkteringsapparatet er definitivt et veldig behagelig og betryggende verktøy å jobbe med, men dette (som alt annet) krever fortsatt en god forståelse av formspråket og stor presisjon. Desto mer man forstår av formspråket, jo færre målepunkter trenger man, men man har alltid muligheten til å

Fig. 9: Her har de fleste krøllene begynt å ta form. Most of the curls have begun to take shape.

sjekke en ekstra gang om man skulle blir usikker. Så lenge man beholder koordinatene på modellen og arbeidsemnet kan det ikke gå så veldig galt. Selvfølgelig kan man glemme å skru til skruene ordentlig en og annen gang, som igjen gjør at man kanskje fjerner litt for mye stein, men som regel dukker den følelsen opp at noe feil er i ferd med å skje før det er for seint. (Fig. 10)

Vi har dessverre ingen instruksjonsbok fra fortidens steinhuggere, og det er mye vi gjerne skulle lært fra våre forgjengere. Men ved å dokumentere og videreformidle arbeidet vi gjør i dag, i dette tilfellet hvordan vi hugger skulpturer, bygger vi på en levende tradisjon og sikrer at fremtidens billedhuggere og steinhuggere har et godt utgangspunkt for å videreutvikle faget. Slik blir den handlingsbårne kunnskapen ført videre. (Fig. 11 & 12)

Fig. 11: Ferdig resultat sett forfra. The final product: front view. Fig. 10: De siste detaljer skal på plass. Her er det så å si kun finhugging igjen før figuren er ferdig. The final details are to be applied. All that remains is the fine chisel-work for the figure to be complete.

Litteratur: Palagia, Olga: Did the Greeks use a Pointing Machine? Bulletin archéologique du comité des travaux historiques et scientifiques. Antiquité, Archéologie classique, 30 Bd. Paris 2003.

Fig. 12: Ferdig resultat sett fra siden. The final product: side view.