Eva Stavsøien og Jan Strand Tilbake til Grundnes

Eva Stavsøien og Jan Strand

Tilbake til Grundnes

Return to Grundnes Quarry

Fig. 1: Kleberforekomsten på Grundnes ligger innerst i Målselvfjorden, noe lengre nord ligger Målsnes, hvor kleberen ble skipet ut på 1960-tallet. (Norkart, https://kommunekart.com/ ) The soapstone deposit at Grundnes is located in the innermost part of the Målselvfjord, a little further north is Målsnes, where the soapstone was shipped out in the 1960’s. (Norkart, https:// kommunekart.com/)

Innledning/bakgrunn Til oppføring, gjenreising og restaurering av Nidarosdomen er det benyttet kleber fra flere titalls ulike forekomster.1 Steinens evige liv er en illusjon, letingen etter velegnet stein har derfor pågått kontinuerlig opp gjennom NDRs mer enn 150 års lange eksistens. Ut fra kriterier knyttet til kvalitet, drivverdighet og beliggenhet har utallige kleberforekomster i årenes løp blitt «veid og funnet for lette».

I Troms, nærmere bestemt innerst i Målselvfjorden, ligger kleberforekomsten på Grundnes - også kalt Gullhav. (Fig. 1) Hvilke forhåpninger domkirkearkitekt Thiis, arkitekt Swensen og verksmester Grande hadde da de reiste dit for å se på denne forekomsten, beliggende på Nils Grundnes’ eiendom, den 5. juni 1961, er uvisst. Det vi i ettertid vet er at de må ha vært noenlunde fornøyd med det de så, av byggeleders dagbok fremgår at: «Befaringen syntes å gi langt bedre løfter for stenlevering enn de tidligere undersøkte felter».2 Delegasjonens førsteinntrykk var at dette var en stor kleberforekomst, bestående av stein med varierende hardhet. En variasjon som tilsa anvendelighet til ulike formål. Grunneierens velvilje til å yte praktisk bistand i forbindelse med uttak av stein og transport til Målsnes kai for utskiping, bidro nok også til å forsterke det positive inntrykket.

En del løsblokker ble umiddelbart delt opp og sendt til Trondheim for prøvehugging, men viste seg dessverre å være av lite tilfredsstillende kvalitet. Hva misnøyen med kvaliteten skyldtes vites ikke, men noe av forklaringen kan ligge i at steinhuggernes sammenlikningsgrunnlag den gang var Kviknekleber, kjent for sin homogene struktur og gode bearbeidingsegenskaper. Bearbeidingsegenskaper få, om noen andre kleberkvaliteter kan konkurrere med.

1 Vi bruker betegnelsen kleber, ikke kleberstein. Bakgrunnen for dette er at ordet kleber er en «forenkling» av den eldre betegnelsen kleberg. Betegnelsen kleber inkluderer dermed berg (stein). 2 Sitatet og andre opplysninger om NDRs aktivitet i Grundnes på 1960-tallet er hentet fra Byggelederens dagbøker (NDRs historiske arkiv).

Fig. 2: I senere år har skrottippen vært vår eneste mulighet for å skaffe kleber til restaureringsarbeidet på Nidarosdomen. Blokkene hadde varierende kvalitet, form og størrelse og passet ikke alltid til det aktuelle formålet. Mye av den ble derfor vraket i verkstedet. In recent years, the quarry’s scrapheap has been the only soapstone supply for the restoration work on Nidaros Cathedral. The blocks was of varying quality, shape and size, not always suitable for the current purpose, hence large quantities were scrapped in the workshop.

Da brytingen kom i gang oppdaget man et annet mindre heldig forhold, kleberen var preget av foliasjon og sprekkdannelser i flere retninger. Her var det ikke mulig å bryte store «rettvinklede» blokker. De kileformede blokkene som ble tatt ut innebar lite rasjonell drift og mye skrot. Etter hvert foreslo grunneieren, som hadde orientert seg i steinbrytingens ulike metoder, å endre driftsform fra sømboring og kiling til wiresaging. Ved å skjære langs de naturlige sprekkene og lagdelingene, kort sagt; spille på lag med materialet, mente han at forekomsten kunne drives mer rasjonelt og med høyere utnyttelsesgrad. En herr Hov på Møre ble da kontaktet, og sa seg villig til å konstruere det man den gang kalte en «trådskjæringsmaskin». Planen om wiresaging ble ikke realisert. Etter flere undersøkelser måtte man innse at tilgang til den antatt beste kleberen fordret fjerning av betydelige mengder over- og omkringliggende stein. Sannsynligvis var dette hovedårsaken til at NDR avsluttet driften i Grundnes i 1967. Totalt hadde det det da blitt tatt ut om lag 500 m³ Målselvkleber.3 Bruddvirksomheten i Grundnes ble senere videreført av kommersielle aktører.

NDRs behov for kleber de neste tre tiårene ble

3 Storemyr, 2015:348. i hovedsak dekket av egne uttak fra bruddet på Bubakk, Kvikne i Østerdalen. I en periode også supplert med leveranser fra Gullfjellet i Samnanger. Midt på 1990-tallet avsluttet NDR bruddvirksomheten på Kvikne, og dermed tok 120 års sammenhengende drift av steinbrudd i egen regi slutt. Behovet for stein måtte da dekkes av leveranse fra eksterne aktører. Et av de få kleberbruddene i Norge, som den gang fremdeles var i drift, viste seg å være en gammel bekjent; Grundnes. Frem til 2012, da driften også her ble nedlagt, fikk NDR kjøpe kleber av daværende driver. Deretter tillot en velvillig grunneier oss å lete etter brukbart materiale på skrottippene. Med et stort og konstant behov for kleber av god kvalitet til restaurering av Nidarosdomen og andre byggverk, var dette en uholdbar situasjon. (Fig. 2)

Grundneskleberens fortrinn Kleberen fra Grundnes, som ble brukt til restaureringsarbeidet på Nidarosdomen og Erkebispegården på 1960-tallet, har i ettertid vist seg å være svært motstandsdyktig mot ytre påvirkningsfaktorer. Den forvitrer lite, og i hovedsak overfladisk. Gjennom analyser og undersøkelser av materialet har Norges Geologiske Undersøkelser

Fig. 3: Endre Kjærnes Øen fra Rambøll undersøker bruddet i november 2019. Gradestokken viste - 21°C. Endre Kjærnes Øen from Rambøll surveying the quarry in November 2019. Temperature 21°C below zero.

avdekket at dette kan tilskrives steinens innhold og sammensetning av ulike mineraler, samt hvordan de ulike bestanddelene er fordelt og forbundet med hverandre. Kleberen fra Grundnes har dermed egenskaper som kan betegnes som naturlig armering.4 Utfordringen med over- og omkringliggende ubrukbar stein, som fikk NDR til å avslutte forholdet til dette bruddet på 1960tallet, er også delvis eliminert – en heldig konsekvens av flere år med kommersiell drift. Likevel er det en kjensgjerning at videre undersøkelser indikerer at mye stein fortsatt må tas ut før selve «indrefileten» blir tilgjengelig. Det sies at: «Den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves». Behovet for stein til restaureringsformål vil ikke avta i overskuelig fremtid, så «lagervare» av god kvalitet er jo ikke å forakte. Å gjenoppta virksomheten i det nedlagte bruddet, beliggende lett tilgjengelig i et område som alt var regulert til formålet, fremstod ut fra en samlet vurdering som en gunstig løsning. Grundnes utpekte seg

4 NGU-rapport 2018.029. dermed som førstekandidat for NDRs fremtidige bruddvirksomhet.

Veien mot gjenåpning Mange år har gått siden NDR drev bruddvirksomhet, så lov- og regelverk som regulerer drift av steinbrudd har naturlig nok endret seg. For ethvert uttak av naturstein kreves det i dag driftskonsesjon fra Direktoratet for mineralforvaltning (DMF). Vi ble fort bevisst at å utarbeide de nødvendige dokumentene som skulle følge NDRs søknad om driftskonsesjon var en oppgave vi ikke hadde kompetanse til internt. For å bistå oss i dette arbeidet ble Rambøll engasjert. (Fig. 3)

Ved juletider 2020 var avtale med grunneieren, driftsplan samt avslutningsplan på plass, og søknad ble sendt DMF. Etter høring hos berørte instanser og saksbehandling hos DMF, kunne vi 21. mai inneværende år glede oss over å få tildelt driftskonsesjon for Grundnes klebersteinsbrudd.

Ut fra antatt volum kleber innenfor området driftskonsesjonen gjelder for, er NDR forhåpentligvis sikret at behovet for kleber kan dekkes i de neste 30 årene.

Som tiltakshaver er NDR ansvarlig for driften av bruddet. Med tanke på å bevare og videreutvikle restene av eksisterende kompetanse på uttak av kleber, burde vi derfor ideelt sett utføre arbeidet selv. I et brudd beliggende drøyt 100 mil «hjemmefra», med uegnet og utdatert maskinelt utstyr er dette vurdert som uaktuelt. Dette innså vi på et tidlig stadium i planleggingen og etablerte derfor kontakt med en, etter nordnorske forhold, «lokal» sagentreprenør: Kvanmo Anleggservice AS, fra Ballangen. I samarbeid med NDRs bergteknisk ansvarlige vil de forestå uttakene av stein fra bruddet.

Blokkene som tas ut vil ikke nødvendigvis være av tilfredsstillende kvalitet, ut fra foreløpige beregninger vil om lag halvparten av steinen kunne klassifiseres som «skrot». Etter uttak skal blokkene derfor vurderes av steinhugger(e) på stedet, som avgjør deres videre skjebne. Vurderingen vil bli gjort ut fra kriterier som materialkvalitet, bearbeidingsegenskaper, samt størrelse og form mv. Bakgrunnen for dette er at uegnet stein med fordel kan vrakes og delvis brukbare

Fig. 4: Bruddet før forberedelser til drift ble iverksatt (juni 2021). The quarry before preparations for operation were initiated (June 2021).

blokker beskjæres i bruddet. Med dette reduseres transportbehov og videre håndtering av ubrukbart materiale. En slik grovsortering vil dermed være gunstig, så vel miljømessig som økonomisk.

Vi har en (drifts)plan Uttaksplanens første etappe tar naturlig nok utgangspunkt i bruddet slik det ble forlatt da driften ble avviklet. (Fig. 4, 5 & 6) Sålen ligger her på kote +1,5.5 Eksisterende pallvegger er vertikale og har en høyde på om lag 3 meter.6 Mot nord, sør og øst gjenstår fremdeles en god del stein på dette nivået. I pallveggene kan vi «lese» at det er en del sprekker og stein av tvilsom kvalitet, likevel håper

Fig. 5: Driftsplanens første etappe. The first stage of the operating plan. Fig. 6: Driftsplanens andre etappe. The second stage of the operating plan.

5 Sålen er bunnflaten på det enkelte uttaksnivå i bruddet. 6 Med pallvegg forstås arealet mellom sålen og toppflaten på det enkelte uttaksnivå. Toppflaten er gjerne sålen på det forutgående uttaksnivået.

Fig. 7: På sagflater, som pallveggene her, er sprekkdannelser godt synlige. On sawn surfaces, like the quarry walls, cracks are clearly visible.

vi at noe av materialet viser seg å være brukbart. – For å muliggjøre videre drift må dette uansett fjernes. De første uttakene er planlagt gjort mot nord, deretter står berget mot sør for tur. Ut mot sidene av forekomsten indikerer undersøkelser at kvaliteten kan være dårlig. Den beste kvaliteten på dette nivået, som trolig er å finne mot øst, gjemmer vi til slutt. (Fig. 7)

Neste driftsetappe, som ligger noe frem i tid, vil ha såle på kote – 1,5. På dette nivået vil det samle seg betydelige mengder vann i bruddområdet. I forbindelse med driftsperiodene må dette pumpes ut og opp i et sedimenteringsbasseng for å unngå utslipp av slam til bekken Liakjosen og videre derfra ut i Målselva – ei av landets beste lakseelver. Oppstart og drift I et brudd som har ligget brakk i flere år, er det ikke bare å kjøre inn maskiner og iverksette uttak av stein. Tidligere driver hadde avstått fra å rydde da driften ble avsluttet. I tillegg var naturen godt i gang med å lege sårene etter tidligere virksomhet, så bruddområdet kunne dermed best beskrives som gjengrodd. Vann- og strømforsyning var frakoblet, og levningene av ei arbeidsbrakke kunne blitt et flott pinsebål om den ikke hadde vært gjennomtrukket av vann.

Olav Grundnes ble engasjert til innledende opprydding og reetablering av vannforsyning.7 Strømforsyningen fordret naturlig nok nytt utstyr, autorisert personell og diverse prosedyrer av økonomisk- og tidsmessig ressurskrevende karak-

7 Olav Grundnes er grunneier og har overtatt stafettpinnen etter sin far; Nils (grunneier i NDRs driftsperiode på 1960- tallet).

ter. Såpass tidkrevende at vi i den første driftsperioden måtte ty til en lite miljøvennlig løsning – dieselaggregat. Drift av et steinbrudd fordrer også egnet maskinelt utstyr, som ikke nødvendigvis er tilgjengelig på kort varsel. Vi kan takke grunneier og sagentreprenør, som ved hjelp av lokale bekjentskaper og betydelig innsats klarte å skaffe til veie nødvendig utstyr. Den største utfordringen var likevel at bruddet var «fastkjørt», eller «ranet» som sagentreprenøren uttrykte det. Med dette forstås at tidligere driver hadde avsluttet med å ta ut all lett tilgjengelig stein i bruddgropa. For å kunne gjenoppta driften må man da lage en ny «åpning». (Fig. 8)

30. august kunne mannskap og maskiner innta bruddområdet, noe værgudene tilsynelatende mislikte og markerte med store nedbørsmengder. Gjenværende slam etter den tidligere driften, i kombinasjon med vedvarende regn, antok etter hvert en sugende, leireliknende konsistens, kamuflert av møkkete vann. Personlig forflytning i «bruddgropa» burde fortrinnsvis foregå i kontinuerlig bevegelse. Faren for å gå av seg skoene når bevegelse ble gjenopptatt etter en stopp var overhengende – og vannet steg…

Mens sagentreprenøren strevde med å rigge seg til, valgte vi (artikkelforfatterne) å trekke opp i høyden. Et ca. 135 m langt sikringsgjerde i forbindelse med de høyeste bruddveggene var stedvis brutt ned og hadde i tillegg en del hull. Som tiltakshaver er det NDRs ansvar å vedlikeholde dette, en oppgave vi utførte med betydelige mengder jernbindertråd, vaklende motivasjon og blod fra opprevne fingre. (Fig. 9)

Selv om bruddet var «ranet» lot det seg gjøre å få saget ut en liten trekant mot sørøst. Etter påfølgende vurdering av det uttatte materialet,

Fig. 8: Bruddgropa sett fra øst. Legg merke til hvordan bruddet fremstår her, sammenliknet med fig. 4. The quarry pit seen from the east. Notice the change in appearance compared to Fig.4.

Fig. 9: Ved de høyeste bruddveggene er det montert et sikringsgjerde. Dette skal hindre at mennesker og dyr ferdes i områder hvor det er fare for å falle ned. I løpet av vinteren fører store snømengder til at gjerdet brytes ned og får skader. Da må det repareres for å fungere som forutsatt. The safety fence at the highest quarry walls is installed to prevent access for humans and animals in areas where there is a risk of falls. During winter, large amounts of snow break down the fence and cause damages. In order to maintain intended function, repair is required.

ble mesteparten kjørt på skrottippen. Resultatet av det første uttaket ble likevel to små kleberblokker. (Fig. 10 & 11) Deretter ble fokus rettet mot den nordvestre delen av bruddområdet, ved nedkjøringen til bruddgropa. Her var planen å få laget en åpning for videre uttak på nordsiden.

Visuelt fremstod området som «fast fjell», og slik er det også markert på uttakskartet. Fjerning av noe løsmasser avdekket noe helt annet; et større område preget av tidligere sprengning og enda mer løsmasser. Noe kunne håndteres med gravemaskinen, deretter ble det boret for wiresaging. I den forbindelse førte lite homogent steinmateriale og løsmasser til utfordringer. Borhullene tettet seg, og det ble umulig å få tredd wiren gjennom.

Etter hvert måtte vi innse at årets bruddsesong i hovedsak ville medgå til rydding av bruddområde og skrottipp. En opprydding som innebar forflytning av flere hundre kubikk ubrukbar stein og løsmasser. I tillegg måtte noen antatt brukbare «skrotblokker» beskjæres og legges til side for å dekke NDRs behov for kleber kommende vinter. (Fig. 12) Etter tre uker med dårlig vær og imponerende innsats fra våre samarbeidspartnere, ble årets arbeid i bruddet avsluttet. Siste dag lettet været, kanskje et tegn på at neste års drift vil gi bedre utbytte i form av brukbar kleber? (Fig. 13 & 14)

Referanser: Meyer, Gurli B, Stavsøien, Eva og Strand, Jan (2018). NGU-rapport 2018.029. Vurdering av byggesteinskvaliteten for kleberstein fra Grunnesforekomsten, Målselv, Troms. Lastet ned 23.10.2021 fra: https://www.ngu.no/upload/Publikasjoner/Rapporter/2018/2018_029.pdf NDRs historiske arkiv: Byggelederens dagbøker (upublisert). Norkart, https://kommunekart.com/ Storemyr, Per (2015). Nidarosdomens grunnfjell. I steinbryternes fotspor fra Det gamle Egypt til Europas nordligste katedral. Nidaros Domkirkes Restaureringsarbeiders forlag, Trondheim.

Fig. 10: Årets eneste «ordentlige» uttak av stein; et lite hjørne (sagflaten er ca. 4 x 3 m) ble skåret av med wiresag. This year’s only «proper» extraction of stone; a small corner (the sawn surface is approx. 4 x 3m) was cut off with a wire saw. Fig. 11: Bruddgropa sett fra vest. The quarry pit seen from the west.

Fig. 12: Jan Strand justerer sagwiren før «beskjæring» av en kleberblokk fra skrottippen. Jan Strand is adjusting the wire before «trimming» a soapstone block from the scrapheap. Fig. 13: Bruddet er ryddet og klart for neste års drift. The quarry has been cleared and is ready for next year’s operation.

Fig. 14: Innsatsen til disse tre karene var av avgjørende betydning ved gjenåpning av bruddet, fra venstre: Olav Grundnes (grunneier), Rune og Alexander Kvanmo (Kvanmo Anleggsservice AS). Jan Strand og Eva Stavsøien var NDRs representanter på stedet. The efforts of these three guys were of crucial importance in reopening the quarry. From the left: Olav Grundnes (landowner), Rune and Alexander Kvanmo (Kvanmo Anleggsservice AS). Jan Strand and Eva Stavsøien were NDR’s representatives on site.