4
politisk leder lb # 4-21
Snart utsettes skolen for et nytt valg Uansett om det er skolepolitisk medvind eller motvind; det gjelder å kle seg godt!
Politisk leder har ordet Rita Helgesen
STORTINGSVALGET nærmer seg, og det er slett ikke usannsynligvis at det blir et regjeringsskifte. Etter åtte år med blå-grønn skolepolitikk vil det nå sannsynligvis bli ny regjering og nye politikere som ønsker å sette sitt stempel på norsk skole. Da Torbjørn Røe Isaksen tok over som kunnskapsminister, snakket han om reformtrøtthet i skolen. Ironisk nok har regjeringen han har vært en del av, hatt det svært travelt med å få på plass relativt store endringer. Viktigst er kanskje fagfornyelsen og fullføringsreformen, men de har også innført nye fraværsregler, stilt kompetansekrav for å undervise og økt kravene til dem som søker seg inn på lærerutdanningene. Mange av Solberg-regjeringens skolereformer har vært i tråd med Norsk Lektorlags politikk, og vi har opplevd en skolepolitisk medvind. Inn mot valget har Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet varslet omkamper og endringer både når det gjelder fraværsreglene, firerkravet og tilbakevirkende kompetansekrav, så vi må forberede oss på mer motvind siden vi mener det skal stilles mer krav til dem som vil bli lærere, og til dem som skal undervise i alle fag.
Hva skal skolen egentlig holde på med? Vi må ha et helhetlig syn på læring og skolens oppdrag, og politikerne må ikke ende i hver sin grøft og tro at vi må gå for det ene eller det andre av ytterpunktene puggeskole og koseskole. De politiske debattene har en tendens til å svartmale situasjonen, og politikerne glemmer at lærere er hele mennesker med både hode, hender og hjerte. De lektorene jeg kjenner – og det er etter hvert mange – er selvfølgelig både opptatt av at elevene skal lære, at de skal oppleve mestring og at de skal vokse som mennesker. Utdanningsoppdraget med kunnskaper og ferdigheter i fag skal kombineres med dannelsesoppdraget der verdier og holdninger står sentralt. Hvordan eleven lykkes i skolen, er ofte avgjørende både for fremtidig arbeidskarriere, privatøkonomi, fysisk og psykisk helse og deltakelse i samfunnet, men det blir for enkelt å skyve alt ansvaret over på skolen. Utdanning kan redusere forskjeller, men det er samtidig ingen hemmelighet at sosiale forskjeller reproduseres uansett skolesystem, pedagogiske metoder og læreplanmål.
Stakkars elevene? Den tradisjonelle skolen har vært kritisert av mange, og både Alexander Kielland og Jens Bjørneboe pekte i sin tid på
uheldige sider ved en skole som ikke ser individet. Flere skolereformer opp gjennom årene har hatt en tendens til å legge svært mye læringsansvar over på eleven i iveren etter å unngå den autoritære og grusomme lektoren som tror hun «vet bedre» og driver med noe så foraktelig som kateter undervisning. Den autonome eleven skulle ta ansvar for egen læring (AFEL), drive med individuelle selvstudier og selv bestemme hva som skulle læres, og hvordan. Min erfaring med AFELbølgen og prosjektarbeidene i kjølvannet av Reform -94 var at elevene lengtet etter mer tradisjonell undervisning, strukturert læring og hjelp til å forstå og forholde seg til lærestoffet. Jeg ser nå en tendens til at noen ønsker å dreie arbeidsmåter og faglige opplegg i fagfornyelsen i retning av det vi drev med i 1990-årene, med mer prosjektarbeid og tverrfaglighet. Jeg tror det i små doser kan fungere, men det fordrer en elevtype som vi ikke møter i alle klasserom. Den selvgående, aktive, ambisiøse og arbeidsomme eleven er idealet, men min erfaring er at de fleste elever er som folk flest, og at variasjon i arbeidsmåter, ansvar og faglige innfallsvinkler fungerer best i lengden. Når Elevundersøkelsen og mediene dokumenterer at elever opplever stress, press og har problemer, tror jeg ikke en konstant forventning om å være på, undrende og skapende er løsningen. Vi trenger alle litt rutinepreget hverdag, oppgaver som kan løses relativt greit, og opplevelsen av forutsigbarhet og mestring i tillegg til de mer ambisiøse og krevende utford ringene.
