To innlegg om arbeidstid og lønn

Arbeidstid, klokkekontrakt og lønnsnivå

Arbeidstidsavtalen og tilstedeværelsesplikten

JEG VIL HA BETALT for jobben jeg gjør. Jeg er lektor med tilleggsutdanning av nobel sort. Jeg har studert mye og forsket dypt. I mer enn 16 år har jeg tilpasset min formidling til stadig nye unge. Men nå er jeg på toppen av karrierestigen. Jeg ønsker å yte stadig mer, men føler at det ikke er verdt det.

Det er ikke statusen og kompetansen vår det er noe galt med. For vi lektorer ligger ikke langt bak ALI-yrkene (advokater, leger og ingeniører) når det gjelder anseelse. Vi er med rette stolte av yrket vårt 29 dager i måneden. Men på lønningsdagen oppdager vi at konduktøren på toget til jobb, faktisk er vår lønnsmessige likemann. Kan dette være riktig?

Den britiske sosiologen John Goldthorpe introduserte i år 2000 begrepene klokkekontrakt og karrierekontrakt. Klokkekontrakt brukes om yrker hvor en i hovedsak betaler for tida en bruker på jobb. Karrierekontrakt brukes i yrker hvor en i hovedsak verdsetter kompetansen til den ansatte.

Vår elskede arbeidstidsavtale, SFS 2213, gir oss mulighet til å bestemme når og hvor vi skal jobbe noen av timene våre. Men jeg skriver ikke ned alle arbeidsøktene mine, og jeg har faktisk ikke peiling på når i uka jeg begynner å jobbe overtid. På planen min står det at jeg skal være på jobb 08.10, fem minutter før første time starter. Ellers er klokkekontrakten vår, SFS 2213, så komplisert at ingen har greid å endre et komma i den på mange år.

ALI-yrkene tjener flere titalls prosent mer enn oss lektorer. Når leger er hjemme, og det kanskje kommer en telefon, har de lønn. Når jeg er hjemme og en elev kanskje sender en SMS, har jeg ikke lønn. Vi forventer at advokatene, legene og ingeniørene har skikkelig fordypning og er oppdatert på det nyeste. Samfunnet forventer at vi lektorer jobber som om vi er de beste advokater for våre fag. Foreldre forventer at vi snører sammen kunnskapshull som den mest fingernemme kirurg. Våre ledere forventer rapporter og planer som ligner den mest bunnsolide ingeniørkunst.

Jeg vil ha samme lønna som ALI-folka. Jeg er minst like flink og verdifull, fordi hele samfunnet bygger på utdanningen jeg og mine kollegaer gir. Jeg vil at sjefen min stolt skal promotere hvor flinke og unike jeg og kollegaene mine er. På våren vil jeg at lønningskontoret skal anerkjenne at jeg også i år var viktig for at kommunens unge skulle nå sitt potensial. På høsten vil jeg sammen med mine kollegaer og min sjef lage en plan for hvordan vi kan bli enda flinkere i klasserommet. Og når alt blir kaos, slik det pleier å bli under pandemier, vil jeg ikke ha smuler. Da skal det ikke bare klappes, men det skal vises i ordentlige verdier.

Men dessverre har vi organisert oss selv bort i den mest sofistikerte klokkekontrakt. En kontrakt som er så avansert at selv VISMA kneler. Vi kan da ikke fortsette sånn?!

Helge Kristoffersen, lektor

PS: Hvis noen skulle være i tvil om hvor vi finner karrierekontraktene: Vi finner dem i kapittel 5. Det er der vi lektorene hører hjemme!

ETTER ET ÅR med pandemi har vi gjort oss noen erfaringer med hjemmekontor. Vi kan rette oppgaver på teams hjemme, vi har alle dokumenter skylagret, slik at vi kan lage og oppdatere faglige opplegg hjemme. Vi kan føre fravær og karakterer på VISMA hjemme. Noen av oss er dessuten så heldige at vi har et eget kontor hjemme. Jeg jobber mer effektivt der enn på skolens arbeidsrom.

En annen fordel ved utstrakt bruk av hjemmekontor er at det blir færre folk på arbeidsrommene. Dermed får man mer arbeidsro der. Det eneste jeg ser at vi trenger å gjøre på skolen, er å gjennomføre undervisning, veiledning og møter der saker skal diskuteres.

Dette setter arbeidstidsavtalen og tilstedeværelsesplikten i et helt nytt lys. Den har simpelt hen gått ut på dato og bør skrotes ved første og beste anledning.

Michael Hopstock, lektor