Så sent som i mars 1939 hadde kong Haakon privat uttrykt sin bitterhet over tidligere venstrestatsminister Johan Ludwig Mowinckels «negative innstilling til forsvaret».27 Kongen pekte samtidig på hvordan de som hadde vært imot opprustning, hadde fått «et godt argument» i Tsjekkoslovakias skjebne. Selv om landet hadde vært «rustet til tennene», var det blitt knust av den tyske overmakten. Hvis hoffmarskalk Peter Frederik Broch er representativ, var hoffets forargelse i januar 1940 fremdeles rettet mot Mowinckel. I dagboken for 22. januar bemerket Broch, selv gammel yrkesmilitær, at Arbeiderpartiet i alle år hadde «motsatt sig de nødvendige militærbevilgninger».28 Likevel mente han at hovedskylden for «den militære misère» lå hos partiet Vens tre. Dets leder var «gjenstand for almindelig kritik, det hele land over». Etter verdenskrigens utbrudd høsten 1939 hadde til og med Märtha gjort et unntak fra sin sedvanlige tilbakeholdenhet. Hun var ikke hva man kaller «politisk interessert», skrev Eivind Berggrav siden.29 Men da «skyggene la seg over Norden», ble hun «som en seismograf til å registrere hendelsene». Den biograferende biskopen uttrykte i det hele en usvikelig tro på kongelig klarsyn. Faktisk, hevdet han, var kronprinsessen en av «de aller første» til å se ulykken fedrelandet kunne havne i. I sin radiodebut som taler, 26. januar 1940, hadde Märtha i alle fall forsiktig kritisert nasjonens forsvarspolitikk.30 Nå var det om å gjøre å rette opp fortidige forsømmelser, konkluderte hun. Det gjaldt framtiden.
ELVERUM Kronprinsessen med følge har dratt i retning hjemlandet. Imens, etter ankomst Elverum, holder Stortinget møte i folkehøgskolens festsal, også kalt gymsalen.31 Samholdet var sterkt, slik Nils Hjelmtveit oppfattet det.32 Tre menn, representanter for de tre store borgerlige partiene, ble valgt til å forhandle med de tyske myndighetene sammen med utenriksminister Koht: Venstres Mowinckel, Høyres Ivar Lykke og Bondepartiets Jon Sundby. Her ble Hambro arkitekten bak en fullmakt som ga regjeringen uinnskrenket myndighet til å ta beslutninger på Stortingets vegne mens krigen pågikk, inntil nasjonalforsamlingen igjen var i stand til å samles.33 Stortingspresidenten var effektiv, og ingen protesterte. Det som senere fikk navnet Elverumsfullmakten, sikret Nygaardsvold-regjeringens legitimitet. I Elverum gjentok Nygaardsvold enda en gang sin foretrukne løsning, at han selv trådte tilbake. I det minste ønsket han seg, og fikk, tre konsul42 | Del I • NORGE
