Mobilisering

Mot slutten av forhandlingene kommer det melding om at okkupantene nærmer seg. Fire store busser med tyske soldater skal ha passert Jessheim. Møtet blir brått avsluttet og representantene får få minutter på seg til å komme seg bort til jernbanestasjonen. Ekstratoget bør gå om fem minutter, erklærer hambro. Elverum folkehøgskole neste. Det blir tilløp til panikk, og garderobebetjeningen kommer til kort. Anton Jenssen beskriver «mye ‘urent trav’» på den korte veien mot stasjonen, atskillig «halting og hinking».89 Selv rekker ikke hambro toget, som forlater stasjonen klokken 20.05. han må haike med bussen som frakter NTBs medarbeidere.90

MOBILISERING

hva hadde vært Olavs rolle på hamar? han og faren var blitt sittende i møter med regjeringsmedlemmer, sentrale representanter for opposisjonen og Stortingets presidentskap utover ettermiddagen.91 Siden skildret Trygve Lie, riktignok en av kronprinsens mest trofaste støttespillere, og ikke alltid like faktaorientert, en Olav som førte ordet. Under ettermiddagens krisemøte skal kronprinsen ha vært tydelig: «Jeg kan ikke tilrå at regjeringen går med på Bräuers invitasjon til forhandlinger», erklærte han på egne og kongens vegne. Uansett hva som skjedde, ville landet «ikke unnslippe krigens redsler», og hvordan skulle det være mulig å stole på hitlers ord? Den tyske føreren hadde «brutt traktater, avtaler og løfter av enhver art». Det lyder som en uttalelse fra en vonbroten fredsvenn, en som hadde håpet i det lengste.

Nå gjaldt det å stå fast ved beslutningen regjeringen hadde kommet fram til samme morgen.92 På dette viset hadde de i det minste en mulighet til å «redde landet og dets fremtid», skal Olav ha hevdet. Kongen hadde lagt til at danskenes kapitulasjon ikke behøvde å bety at hans bror danskekongen støttet avgjørelsen. «Jeg er enig med min sønn, men jeg vil selvsagt bøye meg lojalt for regjeringens og Stortingets beslutning.»

Lie fortalte sin versjon av historien til utenrikstjenestens Arne Ording, hans taleskriver og høyre hånd, i London i mai 1942. Da la han vekt på at han også selv hadde motsatt seg forhandlinger.93 «Kongen sa ingenting, men var av samme mening», fortalte han. I forståelse med kongen og Lie hadde Olav tatt ordet og uttrykt seg aktivistisk. Resultatet ble at man godtok forhandlinger, hvis kampene i mellomtiden ble stanset.

KAPITTEL 1 • OVERRUMPLINGEN | 31

Da distriktssjef i NSB, harald Poppe, hadde tatt en «sterkt beveget» avskjed med konge, kronprins og Østgaard i Festiviteten, skal kronprinsens adjutant ha bemerket at mobiliseringen var en fiasko.94 Men flere av statsrådene skulle siden være sikre på at de hadde besluttet «full mobilisering og hurtig mobilisering».95 I ettertid står deres oppfatning mot generalstabens.

Det er liten tvil om at det var regjeringens intensjon å gå til «åpen mobilisering», selv om de ansvarlige ikke kjente den korrekte terminologien, og gjorde en feil ved ikke å kalle inn de ansvarshavende militære til drøftinger om morgenen 9. april.96 Så tidlig som 10. april hevdet kommanderende general Laake at den manglende viljen til kamp skyldtes at regjeringen hadde unnlatt å kunngjøre «full og åpen mobilisering». Den delvise og hemmelige mobiliseringen som var utgått, av divisjonene 1, 2, 3, 4 og 5, innebar at innkallingsordren ble sendt per post med beskjed om at de innkalte først skulle møte 11. april.97

En muligens tilsiktet indiskresjon fra Kohts side gjorde imidlertid at mange meldte seg umiddelbart. Før avreisen fra Oslo hadde utenriksministeren forklart NTBs journalist at regjeringen var på vei til hamar, og at det var gått ut «almindelig mobiliseringsordre».98 Meldingen gikk ut hele sju ganger over Norsk rikskringkasting denne første krigsdagen. NRK hadde, som Anton Jenssen noterte i dagboken, «med utsøkt intelligens og omhu», rapportert at Stortinget klokken 7.15 var reist til hamar.99 Nyheten førte til at mobiliseringsplakatene som forkynte alminnelig mobilisering, ble slått opp av politi og lensmenn landet rundt.

Etter krigen valgte den statlige undersøkelseskommisjonen å feste lit til offiserene. hjelmtveit var blant regjeringsmedlemmene som insisterte på at beslutning om mobilisering var gitt før møtet med Bräuer i Victoria terrasse.100 Stille mobilisering var ikke blitt nevnt. Generalstaben skal ha svart at den ikke ville «benytte seg av Kringkastingen» i en sådan stund. Lie erindret det på lignende vis.101 han mente til og med å ha fulgt opp beskjeden da det først syntes å ha blitt forvirring. han hadde selv hørt at forsvarsminister Birger Ljungberg «virkelig ga beskjed om full mobilisering», hevdet han. Også Ljungberg holdt på at han ga ordre om alminnelig mobilisering, men dette ble avvist av Leif Rolstad, vakthavende i generalstaben.102

Forsvarsministeren endte opp som syndebukk. Men standardordningen med stille mobilisering hadde vært motivert i Forsvarets bekymring for fienden innad i riket, arbeiderklassen og kommunistene, snarere enn for ytre fiender.103 Denne mobiliseringsstrategien skulle være et redskap

32 | DEL I • NORGE

i kampen mot revolusjonen. Slik kan ordninger med utspring i klassekampens tid paradoksalt nok ha bidratt til å vanskeliggjøre arbeiderpartiregjeringens krigsmotstand.

De var blitt overrumplet. Og de kongelige hadde vært minst like dårlig forberedt som politikerne. Selvsagt hadde de vært klar over farene, men i det lengste hadde de håpet at deres lille land skulle unnslippe stormaktenes konflikter. Under stort press hadde nordmennene tviholdt på sin nøytralitet. De hadde dyrket freden. Særlig i tiåret før krigens utbrudd hadde landets politikere satt kreftene inn på å bygge et nytt samfunn, et samfunn med bedre levekår og større sosial rettferdighet. De hadde ønsket å tro det beste.

KAPITTEL 1 • OVERRUMPLINGEN | 33

Alvor

De hadde ikke tatt det opp hjemme, konstaterer kong Olav. Om han snakket med sin far om det mulige krigsutbruddet? lurer Jo Benkow på. «Nei.» De hadde ikke hatt «noen forhåndsvarsler», men han hadde vært på «det rene» med alvoret.

«Min kone og jeg, vi begynte å pakke», får biografen vite. Ikke minst for barnas skyld gjorde de det i det stille, slik at de «ikke merket at noe var i gjære».

«Han var i grunn veldig knust», sier han om Johan Nygaardsvold. Men statsministeren var vel en bra mann? «Utvilsomt.» Han hadde bare «rett og slett ikke tenkt seg» at noe slikt kunne skje.

Hele Leiret, sentrum av Elverum, er blitt bombet og har brent ned, 14. april 1940. (Foto: Olav Tjønneland, DKS)