Olav V - Krigeren 1940 - 1945

OLAV • V Krigeren 1940–1945

Krigeren 1940–1945

© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2021 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. ISBN 978-82-02-71765-0 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslagsdesign: Marius Renberg Omslagsfoto: Yousuf Karsh/Camera Press Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2021 Satt i 10,5/13,4 pkt. Mercury og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

«De ville smigre meg mer om De smigret meg mindre.» (LUDVIG XIV TIL NICOLAS BOILEAU-DESPRÉAUX)

TIL MINNE OM ERLING SVERDRUP SANDMO (1963–2020) – FORMIDLEREN

INNHOLD DEL I NORGE KAPITTEL 1 OVERRUMPLINGEN................................................ Ventetidens slutt.. .................................................................. Bordets gleder . . ...................................................................... Fullkommen nøytralitet........................................................ Virkeligheten selv . . ................................................................ Regjeringens første nei......................................................... Gule ridestøvler..................................................................... Hamar..................................................................................... Regjeringsskifte?................................................................... Mobilisering. . .........................................................................

17 17 18 19 21 24 25 26 28 31

KAPITTEL 2 NEI PÅ NEI. . ............................................................. 37 Opportunisten. . ...................................................................... 37 Lykkelig fører.. ....................................................................... 38 Stillstand................................................................................ 40 Elverum.................................................................................. 42 Samtalen................................................................................. 45 Nytt nei . . ................................................................................. 50 KAPITTEL 3 FORFULGT.............................................................. Forhenværende...................................................................... Overfallet............................................................................... Et vitne................................................................................... Kronprinsens nei?................................................................. Rätt gjort................................................................................ Prøvens tid............................................................................. Kontoret................................................................................. Bombenedslag........................................................................ Molde brenner....................................................................... Sølvbleke bjørkestammer.. ....................................................

8 | Innhold

55 55 57 59 61 63 66 69 71 74 76

KAPITTEL 4 NORDOVER............................................................ 81 Hedenskapet.......................................................................... 81 Eksklusiv rapport.................................................................. 82 Frisk luft.. ............................................................................... 83 Skamløs kynisme................................................................... 87 Sørlig defaitisme . . .................................................................. 89 Norgesdebatten . . .................................................................... 91 Herr president....................................................................... 92 Massemord og brann............................................................. 94 St. Helena............................................................................... 96 Nye ulykkesbudskap. . ............................................................ 98 Skuffelsen . . ............................................................................. 100 Svart dag. . ............................................................................... 103 Statsministerkandidaten....................................................... 104 Mowinckel-planen . . ............................................................... 108 KAPITTEL 5 AVSKJEDSDAGEN................................................... 113 Kongens tja............................................................................ 113 Fram og tilbake...................................................................... 114 Kvaler..................................................................................... 118 Konstitusjonelle hensyn....................................................... 119 Etterspill................................................................................ 122 Bevegelse. . .............................................................................. 126 Uegennytte............................................................................. 127 Unevnt.................................................................................... 129 Sydhavsøy. . ............................................................................. 132

DEL II BEGYNNELSER KAPITTEL 6 ANKOMSTSOMMER.. .............................................. 139 Ankomst London................................................................... 139 B.P........................................................................................... 142 De våpenløse.......................................................................... 144 Stamgjester............................................................................ 145 Kongens nei . . .......................................................................... 149 Ankomst New York................................................................ 152 Isolasjon................................................................................. 155

Innhold | 9

KAPITTEL 7 UNDER PRESS......................................................... 159 Første eksil . . ........................................................................... 159 Slottsopphold. . ....................................................................... 159 Elastisitet............................................................................... 161 Livegne................................................................................... 163 En bombe.. .............................................................................. 165 Blek og tynn........................................................................... 168 De fire. . ................................................................................... 170 Venner.................................................................................... 172 Svenskekongen . . ..................................................................... 175 Fortvilede nordmenn.. ........................................................... 176 Det ukjente . . ........................................................................... 178 Broderfolk.............................................................................. 180 Pook’s Hill.............................................................................. 183

DEL III LONDON OG WASHINGTON KAPITTEL 8 TILVENNINGER. . ..................................................... 191 Begynnelsen på resten.......................................................... 191 Blitz........................................................................................ 192 Sykkelmonarki....................................................................... 193 Middag med bridge............................................................... 194 Nyordninger........................................................................... 196 Misforståelser........................................................................ 198 Missing link........................................................................... 200 Ventetider.............................................................................. 202 Solidaritetens samfunn......................................................... 203 Ensformighet......................................................................... 206 Uten blackout . . ....................................................................... 208 Alvorets dager. . ...................................................................... 211 Little Norway. . ....................................................................... 212 Not alone................................................................................ 214 Hjemmets rytme.................................................................... 217 Caviar..................................................................................... 219 Praktiker.. ............................................................................... 221 Påskebudskap . . ....................................................................... 222

10 | Innhold

KAPITTEL 9 GUDFAR. . ................................................................ 227 I soppan. . ................................................................................ 227 Norske patrioter.................................................................... 229 Typisk..................................................................................... 230 Som en far.............................................................................. 231 Barbarossa. . ............................................................................ 233 Ære være................................................................................ 236 Ekskronprinsen..................................................................... 237 Rank og trygg......................................................................... 239 Kronprinsessen og Gudfar.................................................... 240 Stratosfæren . . ......................................................................... 243 Kongenes kongelige oppgave. . .............................................. 245 Kretsens framstøt.................................................................. 247 Reddharen.............................................................................. 249 Flåkjøring. . ............................................................................. 250 Amerikadrømmer.................................................................. 252 Juleferie................................................................................. 255 Fisk og skorstein. . .................................................................. 257 David.. ..................................................................................... 258 KAPITTEL 10 PROPAGANDAKRIGEN......................................... 263 Publicity................................................................................. 263 Meget interessant.................................................................. 264 Stor bløff................................................................................ 266 Norges navn........................................................................... 267 Jødisk sluhet. . ........................................................................ 271 Svært eiendommelig. . ............................................................ 273 Maktesløshet. . ........................................................................ 274 Russerne................................................................................. 276 Ny propagandaturné.. ............................................................ 278 Likandes kar.. ......................................................................... 282 Rømlinger . . ............................................................................. 284 Fram!...................................................................................... 286 KAPITTEL 11 SE TIL NORGE . . ...................................................... 289 Tennis og mat . . ....................................................................... 289 Rask og gjørme...................................................................... 291 Monarkistisk republikk. . ....................................................... 293 Ekstremt populær. . ................................................................ 295 Innhold | 11

Look to Norway..................................................................... 297 Quislinger . . ............................................................................. 300 Hjerteskjærende scener. . ...................................................... 303 Sterk fører.............................................................................. 306 Kjekke og friske..................................................................... 308 Veksttider............................................................................... 311 Etterretninger. . ...................................................................... 313 Kongelig hat........................................................................... 316 Det er alarm........................................................................... 318 Sannheter............................................................................... 320 KAPITTEL 12 FØRTIÅRINGEN.. ................................................... 325 Foraktelig håndfull. . .............................................................. 325 Uenighet og intriger.............................................................. 326 Interessant manøver............................................................. 327 40-åringen . . ............................................................................ 330 Sommartider.......................................................................... 333 Ulykkelig prins...................................................................... 335 Den allmektige Gud. . ............................................................. 336 Nedslakting............................................................................ 339 Tilbake til Appleton.............................................................. 342 Oppskjørtet og rasende......................................................... 343 Vektutfordringer.. .................................................................. 345 Deadlock.. ............................................................................... 346 På femte året.......................................................................... 349 Ektefødt prins?...................................................................... 351 D-dag...................................................................................... 356

DEL IV AVSLUTNINGER KAPITTEL 13 FORSVARSSJEFEN............................................... 363 Utnevnelsen........................................................................... 363 Hvit hest. . ............................................................................... 366 Abdikasjon, igjen?................................................................. 369 En forandring . . ....................................................................... 370 Mrs. Pedersen........................................................................ 373 Åpent sår................................................................................ 375 Inte osynligt. . ......................................................................... 376 Flue i oljen............................................................................. 378 12 | Innhold

Militær betydning.. ................................................................ 380 Gud välsigna dig.................................................................... 383 Feilgrep.................................................................................. 384 Uklanderlig bra. . .................................................................... 387 KAPITTEL 14 SISTE FASE............................................................ 393 Svalbard. . ................................................................................ 393 Møtevirksomhet.................................................................... 396 Redusert og modifisert.. ........................................................ 399 Gå løypa ut!............................................................................ 401 Siste oppdrag......................................................................... 404 Stort savn............................................................................... 406 Ikke ennå. . .............................................................................. 409 Frigjøringsdagen................................................................... 411 Straff....................................................................................... 413 KAPITTEL 15 FREDEN................................................................. 419 Hjem....................................................................................... 419 Uniformen forplikter............................................................ 420 Ikke i dag. . .............................................................................. 423 Kongshirden. . ......................................................................... 426 Terbovens residens . . .............................................................. 428 Nasjonaldagsfeiring . . ............................................................. 431 Udelt stolthet......................................................................... 433 Egeninteresse. . ....................................................................... 435 Mest minneverdig. . ................................................................ 438 KAPITTEL 16 NYE BEGYNNELSER.............................................. 443 Overganger............................................................................. 443 Samlet og avsondret.............................................................. 445 Bedre og lykkeligere. . ............................................................ 448 Verst siden svartedauden. . .................................................... 450 Åndelig holdepunkt. . ............................................................. 451 Husbondfolket....................................................................... 453 Oppgjørets time..................................................................... 454 Fyrstelig lojalitet................................................................... 455 Godt humør............................................................................ 458 Fortid...................................................................................... 460 Den nye dagen . . ...................................................................... 462 Innhold | 13

FORKORTELSER I SLUTTNOTENE.. ............................................. 466 NOTER. . ....................................................................................... 470 LITTERATUR................................................................................ 512 TIDSLINJE FOR KRONPRINS OLAV.. ........................................... 520 TAKK............................................................................................ 527 PERSONREGISTER. . .................................................................... 531

DEL I

NORGE

Stortingspresident Carl Joachim Hambro løfter hatten for en smilende kronprins Olav på Hamar stasjon, 9. april 1940. (Foto: Carl Normann, Domkirkeoddens fotoarkiv)

KAPITTEL 1

OVERRUMPLINGEN VENTETIDENS SLUTT Det var som om historien hadde spilt ham et puss. Det hadde begynt med begynnelsen. Som eneste sønn av en dansk prins og en engelsk prinsesse var han blitt fratatt ethvert reelt valg. I 1905 ble hans far statsoverhode i et lite land i Europas nordvestlige utkant, med en styreform der sønn fulgte far. På fint og formelt het det i Grunnloven § 6 at arvefølgen var «lineal og agnatisk».1 Dermed var gutten blitt et viktig argument i nasjonens valg av ny kongefamilie. Arvtakeren sto så å si klar, selv om han bare var to og et halvt år ved ankomsten til Norge. Han hadde snart nok avfunnet seg med sin skjebne. Som arveprins var han blitt gitt store privilegier, men også tydelige begrensninger. Med kronprinsstatusen fulgte dessuten en i beste fall utydelig stillingsbeskrivelse. Gjennom 1920- og 30-årene, fra han i 1926 var blitt ferdig med universitetsstudiene i Oxford, hadde han strevd med å finne sin rolle. Han hadde vært frustrert over mangelen på meningsfulle gjøremål, og åpenbart mislikt ventingen. Riktignok innebar kronprinslivet enkelte plikter, men mest gikk det i lediggang. Hans viktigste oppgave hadde vært å holde seg i live. Så var det som om begivenhetene kom den snart 37-årige kronprinsen til unnsetning. I ettertid hadde han ingen problemer med å se det selv: «Men krigen endret det hele.»2 Selv om han ennå ikke var blitt konge, hadde han i det minste fått noe å gjøre. Kronprins Olav av Norge levde i et land som, etter verdenskrigens utbrudd i september 1939, hadde erklært seg nøytralt, i likhet med sine nordiske Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 17

naboer.3 Det var slik småstaten med hell hadde forholdt seg under forrige verdenskrig. Nøytraliteten hadde tjent landet godt, og det hersket ingen politisk uenighet om kursen videre. I utgangspunktet trodde nordmennene heller ikke at stormaktene hadde interesse av å trekke dem inn i krigen. Utfordringen var å mestre nøytralitetens krevende balansekunst. Så slo lynet ned, om enn ikke fra ganske skyfri himmel. Krigen var over landet.

BORDETS GLEDER Mandag kveld, 8. april 1940. I Oslo Militære Samfund, blant venner OMS, aner man fred og mindre fare. Det er blitt tillyst møte med tittelen «Bordets Glæder», og advokat Kristian Fredrik Brøgger underholder med fortellinger om hvordan de store feltherrer tok for seg av matfatet.4 Som vanlig er kongen til stede. Han skal ha vært lite lysten på å delta, men så var det plikten. Man har «gjort regning» med ham, som det heter i kongelig adjutant Bjart Ordings dagbøker. Salen er bare halvfull. Etter foredraget har de snakket atskillig om siste nytt, hvilket vil si «Rio de Janeiro», det tyske troppetransportskipet som midt på dagen var blitt senket av en polsk ubåt utenfor Lillesand.5 Ulike teorier har vært framsatt, men ingen har trodd at det dreier seg om et angrep på Norge. De har fått høre at generalstaben har vært samlet om morgenen, men at den nå er permittert. Samme kveld befinner kongens bror seg i Det Kongelige Theater i København. Christian X forlyster seg med Shakespeares De lystige koner i Windsor.6 I motsetning til faren var ikke kronprinsen på sin vante plass i OMS. Sist i livet fortalte han at heller ikke han ble klar over alvoret før han denne kvelden over radioen fikk høre om «Rio de Janeiro», og at det dreide seg om tyske soldater.7 Nyheten hadde stått i Aftenpostens aftennummer, men i en ekstraordinær andreutgave, og ute på landet i Asker hadde de bare fått førsteutgaven. Ingen hadde følt behov for å orientere landets kronprins. Han fikk det først med seg da han svitsjet over til Danmarks Radio klokken 19.15. Kronprinsen hadde vært mer urolig enn kongen. «Min far hadde også hørt meldingene», bemerket han siden, «men han la ikke så forferdelig stor vekt på dem.»8 På Skaugum valgte de å begynne pakkingen. Kronprinsparets nære venn Johan Anker skulle siden få inntrykk av at Märtha 18 | Del I • NORGE

var «den beslutsomste».9 Planene for evakuering var ikke klare, og de måtte improvisere. Imens kom det stadig mer illevarslende meldinger. Vi kan ikke vite sikkert hva Olav foretok seg i dagene før 9. april 1940. Kronprinsens adjutantdagbøker for perioden 1937 til 1947 utgjør et hull i arkivene. Det vi vet, må pusles sammen fra en mengde andre kilder, mange av dem ettertidige. Også på Skaugum hadde det gått i bordets gleder. Snaue to uker tidligere var kronprinsfamilien kommet påskebrune og blide tilbake fra Kongsseteren, fra ferie med vennene Fearnleys og Stangs. 7. april holdt kronprinsparet stor middag for hoff og stab, og kvelden 9. april var det planlagt tilsvarende fest for diplomatkorpset.10 8. april var de kulinariske forberedelsene intense.

FULLKOMMEN NØYTRALITET Verdenskrigen var allerede sju måneder gammel. I Norden hadde situasjonen vært særlig spent siden utbruddet av den finsk-russiske krigen 30. november 1939. Mange hadde ivret for at Norge skulle gå inn på Finlands side, og de allierte presset på for et større engasjement fra nabolandene. Verre var det blitt etter at vestmaktene 2. mars ba om tillatelse til gjennommarsj for å komme inn i Finland. Norge hadde bestemt avvist forsøket på å trekkes ut av nøytraliteten. Dronning Maud, kong Edward VIIs yngste datter, hadde vært det symbolske bindeleddet mellom stormakten i vest og den unge småstaten i nord. Det var ingen tvil om at Norge siden 1905 hadde tilhørt Storbritannias interessesfære, og at forbindelsen var blitt styrket under første verdenskrig.11 I praksis var øyriket, med sin suverene marine, Norges nærmeste allierte. Både politiske og militære ledere i Norge stolte på at Storbritannias overlegenhet i Nordsjøen ville forhindre et større angrep.12 Etter krigsutbruddet i 1939 representerte særlig Tyskland, men også Sovjetunionen, likevel trusler som gjorde det nødvendig at nordmennene var forsiktige.13 Det var krevende for den lille og sparsomt utstyrte norske marinen å bedrive forsvarlig nøytralitetsvern. Britene mente tidlig at tyskerne nøt fordeler av norsk nøytralitet. Men etter at gaster fra jageren «Cossack» entret den tyske tankeren «Altmark» i Jøssingfjorden 16. februar og befridde 300 britiske fanger, var det tyskernes tur til å protestere. I tiden etter Altmark-affæren hadde utenriksminister Halvdan Koht hatt lettere Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 19

for å motsette seg press fra Storbritannia enn fra Tyskland og Sovjet.14 Så sent som i Stortinget 6. april hadde han gjentatt ambisjonen om en «fullkomen nøytralitet».15 Samtidig var både Koht og stortingspresident Carl Joachim Hambro opptatt av at Norge ikke havnet i krig med britene og slik endte opp på Tysklands side.16 Offentlig måtte nøytraliteten både forsvares og voktes, men i virkeligheten visste alle hvilken side Norge tilhørte. Ifølge en rapport fra den britiske ministeren i Oslo, sir Cecil Dormer, lå norske sympatier «på britisk side, mer kanskje, enn i noe annet nøytralt land».17 Disse siste dagene før krigsutbruddet konsentrerte den norske regjeringen seg om trusselen fra vest.18 5. april hadde regjeringen mottatt en skarp diplomatisk note fra den britiske og den franske ministeren i Oslo. De allierte, het det, forbeholdt seg retten til å handle slik at tyskerne ikke sikret seg «ressurser eller fasiliteter» som ville være til deres fordel i krigføringen.19 Tidligere denne dagen, 8. april klokken 11, hadde kong Haakon fått besøk av kronprinsens adjutant.20 Nikolai Ramm Østgaard fortalte da kongen at engelskmennene og franskmennene klokken 5.30 samme morgen hadde meddelt Utenriksdepartementet at de hadde lagt ut tre minesperringer i norsk farvann.21 Samme dag skrev Olavs fetter Bertie, kongen av England, i krigsdagboken: «Jeg hørte at vi la miner utenfor Narvik i norsk territorialvann & at det ikke hadde vært noen motstand fra Norge.»22 Marineminister Winston Churchill hadde lenge ivret for operasjon «Wilfred». I september 1939 hadde han fått ideen om å legge miner i norsk farvann for å tvinge de tyske malmtransportene ut dit hvor Royal Navy kunne angripe dem.23 Operasjonen skulle iverksettes i Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik, så snart tyskerne satte fot på norsk jord, «eller når det foreligger klare bevis på at de har til hensikt å gjøre dette». En liten ekspedisjonsstyrke skulle tre støttende til dersom tyskerne satte inn mottiltak mot norske havner. Om morgenen 8. april hadde de allierte likevel bare lyktes med sitt ærend i Vestfjorden i nord. Fra klokken 10 hadde utenrikskomiteen sittet samlet.24 Kongen hadde kalt inn både statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksministeren. Statsministeren «saae ellers nogsaa roligt paa Situationen og ventede paa hvad Tyskerne vil gjøre», heter det i kongens nedtegnelser.25 Men han var «noget ængstelig for Flyveangrep». Alle hadde vært enige om at det dreide seg om et «grovt overgrep».26 Kronprins Olav var opptatt av

20 | Del I • NORGE

om det nå ville bli gjort noe militært, men statsministeren mente at en protest var det eneste som kunne duge mot overmakten. Mye sto på spill. Og kirke- og undervisningsminister Nils Hjelmtveit var blant dem som var oppgitt over all «snakkesaligheten» under det påfølgende hemmelige stortingsmøtet klokken 17.27 Han mente at den hindret regjeringen i å ta tvingende nødvendige avgjørelser. «Forsåvidt var møtene et bevis på at et outrert demokrati ikke høver når det er nødvendig å handle raskt», skrev han da han kort tid senere befant seg i Stockholm. Stortingsmøtet var ferdig først rundt klokken 22. Venstres Jakob Lothe, som fungerte som sekretær, mente siden at han ikke hadde vært med på noe stortingsmøte som var så preget av «uvisse og uro». Da de kom ut etter møtet, var det mørkt og slapsete. Lothe husket å ha plukket opp et flyveblad med oppfordring om å ta vel imot de som nå kom for å verge nordmennene mot overfall fra vest. Klokken 19, mens offiserene hygget seg i Oslo Militære Samfund, hadde de fått beskjed om torpederingen av «Rio de Janeiro».28 Kongens sinnsro på dette tidspunktet bekreftes av hans adjutant. Etter å ha fulgt Haakon hjem fra Oslo Militære Samfund til Slottet denne kvelden, fikk Bjart Ording ikke inntrykk av noen «egentlig engstelse».29 Selv la adjutanten seg ved 23.30-tiden, og lå en stund og leste i Machiavellis Fyrsten, en lærebok i maktutøvelse.30 Alle hadde de, også kong Haakon, klippetro på Englands totale overlegenhet til sjøs, mente Ording. I ettertid holdt kongens adjutant på at hans sjef før krigsutbruddet nok lot «høflighetshensynene spille en altfor stor rolle». Ganske nøyaktig ett år tidligere hadde kongen av Norge skrevet til kongen av England.31 Overfor nevøen sukket Haakon over verdens tilstand. Var det ikke den ene diktatoren som skapte vansker, var det den andre. Resten av verden måtte leve i frykt, ikke minst «vi småstater», hadde norskekongen bemerket. Han ønsket ikke krig, og Norge sto fast ved nøytraliteten. Skulle den vise seg umulig, var hans eneste bønn «at det er tyskerne som gir oss grunn til å bryte den». Norskekongens «personlige følelser» ville alltid være med England, bedyret han.

VIRKELIGHETEN SELV Ante de fare, var det fra feil hold. I et notat fra etter krigen konstaterte Odd Grønvold, som våren 1940 hadde bistått kronprinsen i arbeidet med den frivillige militæropplæringen, at selv major Østgaard, «som Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 21

står kongehuset så nær», ikke tenkte tanken at Norge om få timer skulle kunne overfalles av Tyskland.32 De to hadde tatt følge hjem fra Slottet 8. april ved 23-tiden. Ettermiddagsavisene hadde brakt nyhetene om at skip var på vei gjennom Øresund, men de visste ikke at målet var Norge og krigshandlinger. Til tross for situasjonen hadde kongen i løpet av dagen vært «munter og oprømt», bemerket hoffmarskalk Peter Frederik Broch.33 Kanskje skyldtes det likevel en grad av nervøsitet? Kongen «hoppet til» da Bjart Ording vekket ham klokken 0.30.34 Da var adjutanten blitt oppringt av utenriksministeren, som fortalte at fremmede krigsskip var på vei inn Oslofjorden og at fortene på Rauer og Bolærne var i kamp.35 Ording fikk beskjed om å meddele kongen dette, «hvis det passer». Flyalarmen ulte. De var i strid, men visste ikke med hvem. Kongen gikk til sengs igjen, men ble flere ganger vekket av nye meldinger fra Koht. Ting utviklet seg raskt. Klokken 1.30 var alle statsrådene på plass for regjeringsmøte i Utenriksdepartementet i Victoria terrasse.36 Først klokken 2.30 fikk kongen, ifølge hans egne nedtegnelser, beskjed om at det gjaldt tyskerne. Klokken 4.30 kom det instruks fra utenriksministeren om at et fiendtlig krigsskip hadde passert Oscarsborg: «Kongen maa holde seg klar til å reise fra Østbanestasjonen kl. 7.15.» Klokken 4.35 mottok forsvarsminister Birger Ljungberg telegram fra Oscarsborg festning: «De fiendtlige fartøyer forcerer nu Oscarsborg. Heftig illkamp mellem festningsbatterier og fartøyene. Skitt.»37 Kongen forsøkte seg på å skrive ned noen tanker, men fikk liten tid. Tidligere på natten hadde Ording kontaktet Østgaard, som igjen underrettet Olav.38 «Nikko ringt til Kronprinsen, på Skaugum sov de og hadde ikke hørt nogenting», skrev Ragni Østgaard, Märthas hoffdame og kronprinsadjutantens ektefelle.39 Klokken ett ble det skaugumske tjenerskapet vekket med beskjed om ikke å tenne lys før de hadde blendet vinduene. Kronprinsen sto klar, i full uniform. Han var «myndig og rolig», husket tjenestepiken Gislaug Larsson.40 Overgartnerens sønn, Sten Larsson, opplevde sjefen slik han «aldri hadde sett eller hørt ham før». Olav orienterte dem om at tyskerne var i landet, og at Norge sikkert ville bli besatt. Han uttrykte et håp om at mobiliseringen var i orden, og at motstanden ville bli størst mulig. Selv tok han seg tid til et viktig ærend. Da Gislaug løp ned i fyrkjelleren et øyeblikk, sto kronprinsen og kastet papirer inn i fyrkjelen. Hun

22 | Del I • NORGE

neide, og fikk et nikk i retur. Olav var i gang med noe han siden skulle få for vane: å slette sine spor. Da flyalarmen gikk, måtte alle på Skaugum ned i tilfluktsrommene. Etterpå samlet de seg i borggården. Olav ga korte beskjeder om hvordan hver enkelt skulle forholde seg. Overgartner Fritjof Larsson ble tildelt hovedansvaret: «Hva som enn skjer blir De her og tar ansvaret for Skaugum.» Hovmesteren fikk et gevær. «Dette må De ha. Bruk det ikke før De er helt nødt!», lød kommandoen.41 Våpenukyndig som han var, skal den nervøse og skremte hovmesteren etter kronprinsfamiliens avreise straks ha låst geværet inn i hvelvet. Prinsesse Astrid skulle huske denne morgenen godt.42 Hun (åtte år) og søsknene Ragnhild (ni) og Harald (tre) var blitt vekket av foreldrene. Det var uvanlig nok. Normalt tilhørte denne oppgaven tjenerskapet. Deretter fikk de beskjed om at det bar til fjells, og rundt klokken 6 kjørte en liten kortesje av gårde mot Oslo. Kronprinsen satt selv bak rattet i sin svarte Buick, en gave fra General Motors under amerikaturneen året før. Selv hadde han med seg familien, mens førstesjåføren kjørte bilen med kammerjomfru, kammertjener, guvernante og barnepleierske. Olav skulle fortelle at han insisterte på å kjøre selv, i tilfelle de skulle møte sperringer. Da ville han personlig ha ansvaret: «Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som forsøkte å stoppe eller hindre bilen.»43 Etter å ha vinket farvel til kronprinsfamilien gikk Skaugums tjenerskap i gang med vårrengjøringen og med bortrydding av vintertøyet.44 Alt skulle være i orden til herskapet vendte hjem igjen. På Slottet hadde Peter Frederik Broch innfunnet seg hos kongen først klokken 6.10.45 I likhet med mange andre hadde hoffmarskalken trodd at luftvarslingssirenene som vekket ham, var del av en øvelse. I stedet viste de seg å være «virkeligheten selv». Kongen påla Broch å overta kommandoen over Slottet og dets administrasjon. Selv skulle majesteten nordover sammen med kronprinsfamilien, i første omgang til Hamar. Stortingspresident Hambro hadde lagt evakueringsplanen. Hoffsjef Peder Wedel Jarlsberg fulgte kongen som personlig adjutant, mens Nikolai Ramm Østgaard ble med kronprinsen. Ifølge Brochs nedtegnelser var kongen «fullstendig rolig og behersket». Da folket fra Skaugum ankom kongens slott, var klokken blitt 6.25. Kronprinsen var som vanlig «meget rolig og flegmatisk», bemerket Broch.46 Også Ording gjorde seg sine betraktninger om et kronprinsKapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 23

par som ved ankomsten var «beveget men rolige».47 Kronprinsessen og kronprinsbarna var sportskledd, og trodde de ville bli sendt opp til Sikkilsdalen.48 Märtha var opptatt av å få tak i Østgaards yngstemann, tiåringen Einar, som hun hadde lovet å ta med. Få minutter etter kronprinsfamiliens ankomst kom Ragni, Nikolai og Einar Østgaard til Slottet fra sin bolig i Bygdøy allé.49 Alle tre ble med videre.

REGJERINGENS FØRSTE NEI Operasjonen tyskerne hadde gitt kodenavnet «Weserübung», var godt i gang. Rundt klokken 4.30 denne morgenen hadde Tysklands sendemann til Norge, Curt Bräuer, presentert sitt budskap for utenriksminister Koht.50 Det var formulert over 19 maskinskrevne sider.51 De tyske styrkene var kommet Norge til unnsetning, ble det hevdet. Nå gjaldt det for regjeringen å uttrykke sin vilje til samarbeid. Ultimatumet lød på kapitulasjon. Betenkningstiden var knapp. Etter en kort rådslagning nådde regjeringen fram til et enstemmig svar, uten videre debatt. Svaret ble avlevert muntlig av Koht før klokken 5, og den konsise responsen ble umiddelbart meldt tilbake til Berlin: «Vi bøyer oss ikke frivillig, kampen er allerede i gang.»52 Dette var det norske folks første nei, formulert av landets regjering. Om Koht hadde atskillig å svare for hva gjaldt opptakten til denne dagen, nølte han ikke nå. Regjeringen hadde umiddelbart tatt kontakt med London via den britiske sendemannen. Svaret om støtte kom raskt.53 Nygaardsvold ringte kongen og fortalte ham om Bräuers krav og regjeringens nei.54 Først deretter snakket konge og kronprins sammen i telefonen. Da var beslutningen om evakuering tatt. Regjeringen valgte kamplinjen, uten å konsultere verken konge, Storting eller forsvarsledelse.55 De anså Norge for å være i krig med det mektige Nazi-Tyskland. Overfor Bräuer hadde den norske utenriksministeren til og med kostet på seg en referanse til Hitlers uttalelse om Tsjekkoslovakia: «Det folk som ikke gjør motstand mot fremmed vold, er ikke verdig til å leve.»56 Klokken 7 gikk kortesjen nedover Karl Johan, fra Slottet til Østbanestasjonen, som et slags omvendt 17. mai-tog. Bjart Ording kjørte med kronprinsen. Ennå var gatene temmelig tomme, men politiet hadde fått stålhjelmene på. Idet de skulle kjøre fra Slottsplassen, la de merke til at kongebanneret vaiet fra Slottet. Kronprinsen ba om å «faa det fjernet og tat i forvaring». Formene skulle ivaretas, også i fluktens time.

24 | Del I • NORGE

At de i det hele tatt kom seg av gårde, skyldtes at operasjon «Weserübung» var blitt forstyrret i Drøbaksundet. Da kongen fikk meldingen om at den store tyske krysseren «Blücher» var blitt senket og tyskerne dermed forsinket, ga han uttrykk for at han helst ville bli igjen i hovedstaden. Men heldigvis var det politikerne som tok dagens beslutninger. Majesteten «bøiet seg for Regjeringens henstilling», bemerket Ording.57 Olav lurte på om adjutanten hadde bil til disposisjon. Han ba ham om å overta hans egen lille sportsbil. Først klokken 7.23 kommer ekstratoget seg av gårde.58 «Så slipper dere i alle fall å gå på skolen i dag», skal et positivt tenkende menneske ha fortalt kronprinsbarna.59 Sammen med kongefamilien reiste regjeringsmedlemmer, byråkrater og om lag hundre stortingsrepresentanter. På stasjonen sørget Broch for at Peder Wedel Jarlsberg fikk med seg 1350 kroner i reisepenger, fra jernbanekassen. Hoffsjefen, som hadde møtt direkte på stasjonen i sin gamle, heller tettsittende majorsuniform, overtok en stund som kongens adjutant mens Ording dro for å melde seg til tjeneste ved sin militæravdeling.60 Da følget forsvant, sto Ording, Broch og statsministeren igjen på perrongen. Kronprinsens siste ord til hoffmarskalken må kalles lakoniske, om ikke ironiske: «De har fået en pen opgave å løse.»61 Norges Statsbaner gikk i solid minus denne morgenen. «Bry Dem ikke om billettene, konduktør», skal NSBs generaldirektør ha sagt til overkonduktør Ivar Iversen, «la dem bare reise».62

GULE RIDESTØVLER Ved Lillestrøm innhenter krigen dem. «Store svarte fly med hakekorsmerke» kommer rett over toget med retning Kjeller.63 Slik skildret arbeiderpartirepresentanten Anton Jenssen, som hadde fått plass i utenriksministerens kupé, det. Han mente å ha sett 16–20 fly. Deretter begynte bombene å falle. De traff flyplassen, og snart sto flere hus i brann. Da luftvernet svarte, ble det et fryktelig bråk, ifølge Ragni Østgaards beskrivelse. Det var som «en ond drøm».64 Toget ble tvunget til å stanse, og ble stående fra klokken 8 til klokken 9.15.65 Prinsessene samt Ragni og Einar Østgaard var plassert i en av sovekupeene. Der satt de på gulvet, og holdt seg borte fra vinduene. Astrid «gråt og var fortvilet», noterte hoffdamen, Ragnhild «gråt også, men ikke så meget og hun spurte meg hele tiden om det ikke bare var en øvelse». Jenssen la merke til at prinsessene forsto alvoret, mens «lille Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 25

Harald» lekte videre.66 Gutten framsto som «selskapsmann og syntes å ha det gemytlig». Stortingspresident Hambro påsto siden at prinsebarna ga inntrykk av å være «henrykt over ‘fyrverkeriet’».67 Det synes å ha vært en overdrivelse. Men så fulgte han heller ikke med toget. Togpassasjerene på Lillestrøm søker tilflukt i en jernbaneundergang, inntil de skjønner at tyskerne ikke utviser større interesse for Norges Statsbaner. Hoffsjefen rekker å sende et telegram til hoffmarskalken.68 Det gjelder å få sendt begge kongebilene opp til Hamar denne dagen eller tidlig neste dag, skulle fremmede skip komme seg forbi Oscarsborg. «Kongens gule ridestøvler medbringes.» Så bærer det videre, mot Hedemarken og Hamar. Stasjonsmesteren gir overkonduktør Iversen beskjed om at de bør kjøre forsiktig. Østgaard bemerker at det spiller liten rolle. Hvis flyene først har til hensikt å ramme dem, kan de knapt kjøre fra dem.69 En stund har et tysk fly fulgt etter toget, men ved Stange er det blitt borte.

HAMAR I det som for en kort stund blir rikets nye hovedstad, møter en stor menneskemengde opp på stasjonen. Klokken er blitt 11.10. Mannen som hadde planlagt evakueringen, stortingspresident Hambro, var reist foran i bil

26 | Del I • NORGE

og tar imot dem på stasjonen. Han slår av en prat med kronprinsessen og barna.70 Hamar Arbeiderblad skildrer «gripende scener».71 Kongefamilien befinner seg i togets bakerste vogner, og det tar tid før man endelig «som en avslutning på strømmen av landets fremste menn», får øye på kongens lange skikkelse. Alle i det kongelige følget er preget av stundens alvor, heter det i avisreferatet, med ett viktig unntak: «Den eneste som strødde om seg med offisielle smil var kronprins Olav.» Det meste av hans barndom og ungdom hadde handlet om å gjøre ham norsk, å utruste ham for en framtid i Norge. Nå sto hele denne framtiden på spill, nå skulle norskheten stå sin prøve. Krigen skulle bli hans historiske øyeblikk. I stiftsstaden på Mjøsas solside møter også øverstkommanderende for landets hær, general Kristian Laake, opp, uten uniform. Det gjør inntrykk på offiseren Olav. Laake «i sivil frakk og paraply» framsto som et symbol på alt som var galt med det norske forsvaret, mente han siden. «Det var mer enn deprimerende.»72 Fra stasjonen ble det kongelige følget kjørt opp til storgården Sælid i Vang, om lag tre kilometer fra Hamar sentrum. Der ble de innkvartert inntil videre. Klokken 14.30 ankom også Johan Nygaardsvold med bil fra Oslo.73 Han, kongen og kronprinsen dro ganske umiddelbart inn til Hamar, der det klokken 15 ble regjeringskonferanse i Festiviteten, i Strandgaten, få hundre meter fra jernbanestasjonen. Da hadde Stortinget avholdt sitt første, dramatiske møte klokken 12.15. De hadde fått rapport om bombardering av Oslo, og at man strevde med forbindelsen til den militære ledelsen.74 Hambro hadde avsluttet med å minne om at de måtte forvente luftangrep også på Hamar, og at de burde vurdere å forflytte seg til Elverum. Faren var overhengende. Men stortingspresidenten kom også med en gladmelding: Landbrukskonflikten var over. Langt unna, i det ærverdige Underhuset i parlamentet ved Themsens bredd, uttrykker britiske politikere samme dag både sinne og skuffelse. Hvor hadde den britiske marinen vært? Hvorfor var ikke tyskerne blitt stoppet? I London hadde den sovjetiske ambassadøren, Ivan Majskij, truffet den norske sendemannen, Erik Colban.75 En uinformert Colban

Statsminister Nygaardsvold tar imot de kongelige i stasjonsbyen Hamar, 9. april 1940. (Foto: Carl Normann, Domkirkeoddens fotoarkiv) Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 27

hadde fortalt at den norske regjeringen hittil ikke hadde bedt om hjelp. Likevel var England og Frankrike på vei for å redde landet. Hva var dette for noe, lurte russeren på, «uoppfordret assistanse»?

REGJERINGSSKIFTE? På Hamar fikk stortingspresidenten det travelt. Etter å ha fått nyheter om at tyskerne raskt rykket fram langs jernbanen mot stiftsstaden, ba Hambro fylkesmann Knut Nordanger om å gjøre forberedelser til å flytte Stortinget til Elverum.76 Da han vendte tilbake til hotellet, fikk han besøk av konge og kronprins. De kunne fortelle at Nygaardsvold hadde innlevert regjeringens avskjedssøknad og samtidig bedt kongen konferere med stortingspresidenten. Statsministeren ønsket å gi plass til en samlingsregjering.77 Etter først å ha vært tydelig på beslutningen om ikke å kapitulere, synes Nygaardsvold å ha fått betenkeligheter. Han hadde til og med lurt på om ikke stortingspresidenten kunne overta. Forslaget om at regjeringen fratrådte, la han fram allerede i det første stortingsmøtet på Hamar, men Hambro hadde kontant avvist det. Tanken var ikke aldeles ny. Etter verdenskrigens utbrudd høsten før hadde en nasjonal samlingsregjering vært på tale. Stortingspresidenten mente likevel at 9. april ikke var rett dato for så radikale endringer. Om ettermiddagen ble det møte mellom de to kongelige, Stortingets presidentskap, regjeringen, tidligere lagtingspresident Gabriel Moseid, tidligere statsminister og en av Venstres ledere, Johan Ludwig Mowinckel, og tidligere finansminister og en av Bondepartiets ledere, Jon Sundby. Kongen orienterte om situasjonen, og Hambro gjentok sitt standpunkt. Heller ikke Mowinckel eller Sundby syntes at dette var øyeblikket for regjeringsskifte. Da heller en samlingsregjering på et senere tidspunkt. Det var først på Hamar at konge og kronprins ble offisielt orientert om regjeringens disposisjoner i løpet av natten til den 9. I mellomtiden var det kommet en ny henvendelse fra den tyske sendemannen. Braüer tilbød Stortingsmøte i Festiviteten på Hamar, 9. april 1940. (Foto: Karl Korneliusson Kleppe, DKS) «Dadda» Signe Svendsen med prins Harald, prinsesse Astrid og prinsesse Ragnhild foran hovedbygningen på Sælid gård utenfor Hamar, 9. april 1940. (Foto: Ukjent, DKS) 28 | Del I • NORGE

Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 29

forhandlinger. De drøftet om man under protest skulle godta kravene, fordi man ikke hadde makt til å motsette seg okkupasjon. Det var en «viss stemning» for slike forhandlinger, skrev Nils Hjelmtveit siden.78 Mowinckel, Nygaardsvold og Koht gikk inn for at man ikke burde avvise muligheten før man visste hva resultatet kunne bli. Under press hadde også Hambro vært med på tanken. Med støtte fra enkelte andre satte kongen seg «bestemt imot», rapporterte den konservative politikeren Dik Lehmkuhl etter krigen.79 Landet ville uansett bli slagmark. Men kilden er usikker. Snaue tre uker etter begivenheten noterte justisminister Terje Wold at «alle som deltok på møtet», var enige om å prøve forhandlinger, i det minste for å skaffe sårt tiltrengt tid.80 Wold var blant dem som insisterte på at man samtidig motsatte seg den tyske invasjonen «med alle midler». Han beklaget at flere ga uttrykk for ubesluttsomhet, og fant det «særlig forstemmende» at regjeringens militære rådgivere ikke taklet situasjonen bedre. Forsyningsminister Trygve Lie refererte en episode fra dette utvidede regjeringsmøtet.81 Wold satt ved siden av kronprinsen og mumlet at «selvfølgelig må vi sprenge broer». Olav hørte ham, og sa: «Jamen si det da vel!» Justisministeren minnet ham om at han var forsamlingens yngste, men kronprinsen ga seg ikke. Da Wold så tok til orde for at veier og broer burde sprenges, ble han sterkt irettesatt av Mowinckel. Slik Lie husket det, fikk Wold støtte fra ham selv, kronprinsen, sosialminister Sverre Støstad og finansminister Oscar Torp, som hadde kommet til Hamar sent på ettermiddagen etter først å ha bistått bankdirektør Nicolai Rygg med å berge gullet i Norges Bank.82 Ingen beslutning ble fattet, men det ble vedtatt at spørsmålet om forhandlinger skulle legges fram for Stortinget. To vers av fedrelandssangen ble avsunget før møtet ble hevet.83 I Festiviteten hadde kongen tatt den nyankomne Torp til side og spurt om det var meningen at man nå skulle føre krig.84 Finansministeren svarte bekreftende, og kongen takket ham. Så dro de kongelige tilbake til Sælid. Stortingets andre møte for dagen begynner i Festivitetens festsal klokken 18.85 Nesten alle stortingsmennene, foruten åtte, har rukket fram til Hamar.86 Da Nygaardsvold igjen legger fram forslaget om å trekke seg, går Hambro sterkt imot og får Stortinget med seg. Regjeringen er nødt til å bli sittende.87 «Hambro hadde mest ordet selv», skrev byråsjef Henrik Bahr i dagboken.88 For øvrig talte statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren. «Stemningen ytterst deprimert. Alt tydet på rask kapitulasjon.» 30 | Del I • NORGE

Mot slutten av forhandlingene kommer det melding om at okkupantene nærmer seg. Fire store busser med tyske soldater skal ha passert Jessheim. Møtet blir brått avsluttet og representantene får få minutter på seg til å komme seg bort til jernbanestasjonen. Ekstratoget bør gå om fem minutter, erklærer Hambro. Elverum folkehøgskole neste. Det blir tilløp til panikk, og garderobebetjeningen kommer til kort. Anton Jenssen beskriver «mye ‘urent trav’» på den korte veien mot stasjonen, atskillig «halting og hinking».89 Selv rekker ikke Hambro toget, som forlater stasjonen klokken 20.05. Han må haike med bussen som frakter NTBs medarbeidere.90

MOBILISERING Hva hadde vært Olavs rolle på Hamar? Han og faren var blitt sittende i møter med regjeringsmedlemmer, sentrale representanter for opposisjonen og Stortingets presidentskap utover ettermiddagen.91 Siden skildret Trygve Lie, riktignok en av kronprinsens mest trofaste støttespillere, og ikke alltid like faktaorientert, en Olav som førte ordet. Under ettermiddagens krisemøte skal kronprinsen ha vært tydelig: «Jeg kan ikke tilrå at regjeringen går med på Bräuers invitasjon til forhandlinger», erklærte han på egne og kongens vegne. Uansett hva som skjedde, ville landet «ikke unnslippe krigens redsler», og hvordan skulle det være mulig å stole på Hitlers ord? Den tyske føreren hadde «brutt traktater, avtaler og løfter av enhver art». Det lyder som en uttalelse fra en vonbroten fredsvenn, en som hadde håpet i det lengste. Nå gjaldt det å stå fast ved beslutningen regjeringen hadde kommet fram til samme morgen.92 På dette viset hadde de i det minste en mulighet til å «redde landet og dets fremtid», skal Olav ha hevdet. Kongen hadde lagt til at danskenes kapitulasjon ikke behøvde å bety at hans bror danskekongen støttet avgjørelsen. «Jeg er enig med min sønn, men jeg vil selvsagt bøye meg lojalt for regjeringens og Stortingets beslutning.» Lie fortalte sin versjon av historien til utenrikstjenestens Arne Ording, hans taleskriver og høyre hånd, i London i mai 1942. Da la han vekt på at han også selv hadde motsatt seg forhandlinger.93 «Kongen sa ingenting, men var av samme mening», fortalte han. I forståelse med kongen og Lie hadde Olav tatt ordet og uttrykt seg aktivistisk. Resultatet ble at man godtok forhandlinger, hvis kampene i mellomtiden ble stanset.

Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 31

Da distriktssjef i NSB, Harald Poppe, hadde tatt en «sterkt beveget» avskjed med konge, kronprins og Østgaard i Festiviteten, skal kronprinsens adjutant ha bemerket at mobiliseringen var en fiasko.94 Men flere av statsrådene skulle siden være sikre på at de hadde besluttet «full mobilisering og hurtig mobilisering».95 I ettertid står deres oppfatning mot generalstabens. Det er liten tvil om at det var regjeringens intensjon å gå til «åpen mobilisering», selv om de ansvarlige ikke kjente den korrekte terminologien, og gjorde en feil ved ikke å kalle inn de ansvarshavende militære til drøftinger om morgenen 9. april.96 Så tidlig som 10. april hevdet kommanderende general Laake at den manglende viljen til kamp skyldtes at regjeringen hadde unnlatt å kunngjøre «full og åpen mobilisering». Den delvise og hemmelige mobiliseringen som var utgått, av divisjonene 1, 2, 3, 4 og 5, innebar at innkallingsordren ble sendt per post med beskjed om at de innkalte først skulle møte 11. april.97 En muligens tilsiktet indiskresjon fra Kohts side gjorde imidlertid at mange meldte seg umiddelbart. Før avreisen fra Oslo hadde utenriksministeren forklart NTBs journalist at regjeringen var på vei til Hamar, og at det var gått ut «almindelig mobiliseringsordre».98 Meldingen gikk ut hele sju ganger over Norsk rikskringkasting denne første krigsdagen. NRK hadde, som Anton Jenssen noterte i dagboken, «med utsøkt intelligens og omhu», rapportert at Stortinget klokken 7.15 var reist til Hamar.99 Nyheten førte til at mobiliseringsplakatene som forkynte alminnelig mobilisering, ble slått opp av politi og lensmenn landet rundt. Etter krigen valgte den statlige undersøkelseskommisjonen å feste lit til offiserene. Hjelmtveit var blant regjeringsmedlemmene som insisterte på at beslutning om mobilisering var gitt før møtet med Bräuer i Victoria terrasse.100 Stille mobilisering var ikke blitt nevnt. Generalstaben skal ha svart at den ikke ville «benytte seg av Kringkastingen» i en sådan stund. Lie erindret det på lignende vis.101 Han mente til og med å ha fulgt opp beskjeden da det først syntes å ha blitt forvirring. Han hadde selv hørt at forsvarsminister Birger Ljungberg «virkelig ga beskjed om full mobilisering», hevdet han. Også Ljungberg holdt på at han ga ordre om alminnelig mobilisering, men dette ble avvist av Leif Rolstad, vakthavende i generalstaben.102 Forsvarsministeren endte opp som syndebukk. Men standardordningen med stille mobilisering hadde vært motivert i Forsvarets bekymring for fienden innad i riket, arbeiderklassen og kommunistene, snarere enn for ytre fiender.103 Denne mobiliseringsstrategien skulle være et redskap 32 | Del I • NORGE

i kampen mot revolusjonen. Slik kan ordninger med utspring i klassekampens tid paradoksalt nok ha bidratt til å vanskeliggjøre arbeiderpartiregjeringens krigsmotstand. De var blitt overrumplet. Og de kongelige hadde vært minst like dårlig forberedt som politikerne. Selvsagt hadde de vært klar over farene, men i det lengste hadde de håpet at deres lille land skulle unnslippe stormaktenes konflikter. Under stort press hadde nordmennene tviholdt på sin nøytralitet. De hadde dyrket freden. Særlig i tiåret før krigens utbrudd hadde landets politikere satt kreftene inn på å bygge et nytt samfunn, et samfunn med bedre levekår og større sosial rettferdighet. De hadde ønsket å tro det beste.

Kapittel 1 • OVERRUMPLINGEN | 33

Alvor De hadde ikke tatt det opp hjemme, konstaterer kong Olav. Om han snakket med sin far om det mulige krigsutbruddet? lurer Jo Benkow på. «Nei.» De hadde ikke hatt «noen forhåndsvarsler», men han hadde vært på «det rene» med alvoret. «Min kone og jeg, vi begynte å pakke», får biografen vite. Ikke minst for barnas skyld gjorde de det i det stille, slik at de «ikke merket at noe var i gjære». «Han var i grunn veldig knust», sier han om Johan Nygaardsvold. Men statsministeren var vel en bra mann? «Utvilsomt.» Han hadde bare «rett og slett ikke tenkt seg» at noe slikt kunne skje.

Hele Leiret, sentrum av Elverum, er blitt bombet og har brent ned, 14. april 1940. (Foto: Olav Tjønneland, DKS)

KAPITTEL 2

NEI PÅ NEI OPPORTUNISTEN Inne i hovedstaden, klokken 19.32, går Vidkun Quisling, partiet Nasjonal Samlings leder, på lufta via NRK. I proklamasjons form henvender han seg til «Norske kvinner og norske menn!». Tyskerne har kommet dem til unnsetning. «Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold», begynner Quisling, har den tyske regjering tilbudt den norske regjeringen sin «fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom».1 Slik lyder NS-lederens beskrivelse av hva de fleste oppfatter som krig og okkupasjon. I stedet for å ønske hjelpen velkommen, har Nygaardsvold og hans regjering «iverksatt alminnelig mobilisering og gitt den hensiktsløse ordre til de norske stridskrefter å motsette seg den tyske hjelp med væbnet makt», fortsetter Quisling. Ikke nok med det. Selv har regjeringen flyktet etter «lettsindig å ha satt landets og dets innbyggeres skjebne på spill». I denne situasjonen ser den hjemlige fører og hans «nasjonale samlingsbevegelse» det som sin plikt å ta ansvar. Regjeringen Nygaardsvold er med dette trådt tilbake, heter det. En ny regjering har overtatt, med Vidkun Quisling som kombinert regjeringssjef og utenriksminister. Klokken 22 gjentar den ferske dobbeltministeren budskapet, for sikkerhets skyld.2 Nyheten kommer like overraskende på okkupasjonsmakten som på den lovlig valgte regjeringen. Quisling selv må ha ment å ha sitt på det tørre. Da han hadde hatt møter med Adolf Hitler i rikskanselliet i Berlin 14. og 18. desember året før, Kapittel 2 • NEI PÅ NEI | 37

hadde han forsikret føreren om at han og hans parti var villige til å gripe makten.3 Deretter ville de invitere tyske tropper for å sikre norskekysten. Quisling mente det var åpenbart at britene ikke var innstilt på å respektere norsk nøytralitet. Dessuten fantes det bevis for at den norske regjeringen la planer om en alliert okkupasjon av deler av kysten, påsto han. Særlig var han opptatt av «jøden Hambro»s store politiske innflytelse. Opplysningene hadde gjort inntrykk på Nazi-Tysklands leder.

LYKKELIG FØRER Beskjeden om tyskernes framrykninger når også Sælid gård i Vang utenfor Hamar, der kongefamilien spiser middag. Klokken er blitt 20, og des­ serten må vente. I hast blir det ordnet med tilhold for de kongelige hos høyesterettsadvokat Gudbrand Øvergaard Aakrann på Gaarder gård i Elverum. De reiser østover. Kronprinsen er for lengst kommet i operativt modus. Ved ankomst til Gaarder skal han straks ha hoppet ut av bilen. Det første han gjør, er å slukke lampen over ytterdøren.4 Hushjelpen hadde begynt å tenne lys i stuene, men kjente en hånd over sin egen, og hørte budskapet: «Det er nok best vi har det mørkt her i kveld.» Kongen er så sliten at han står og svaier, men finner ikke ro til å hvile. Snart innløper en melding om at tyskerne når som helst kan ventes ved Midtskogen, om lag tre kilometer unna. På Sælid var det blitt besluttet at kronprinsessen og barna skulle komme seg i sikkerhet i Märthas fødeland, i første omgang i Sälen.5 Kronprinsen hadde luftet muligheten overfor sin adjutant om morgenen før de forlot Oslo, og kongen var av samme oppfatning.6 Da Østgaards kom etter til Elverum, ble det tid for farvel. I et notat fra disse dagene foreviget Olav avskjeden i kortform: «Märtha og barna reiste til Sälen, Sverige, kl. 2130.»7 Kronprinsessen, barna og deres følge hadde valgt eksilet. Det var blitt natt til 10. april, klokken 0.50, da de to bilene og lastebilen med bagasje nådde svenskegrensen ved Støa, 36 kilometer øst for Nybergsund i Trysil.8 Nikolai Ramm Østgaard var blitt med for å forsikre seg om at det kongelige følget kom seg trygt inn i nabolandet. Prinsesse Astrid skulle siden huske grensepasseringen som dramatisk. Barna hadde lagt seg ned på gulvet, og sjåføren hadde gjort seg klar til å kjøre rett på bommen.9 Det finnes ingen rapporter fra kronprinsessen om denne hendelsen, men Østgaards bekreftet både da og senere at det hele gikk for seg i atskillig roligere former.10 I Ragnis samtidige nedtegnelser heter det at 38 | Del I • NORGE

Nikko var «ute og forklarte hvem det var, og det var ingen vanskelighet å slippe forbi».11 Så hadde heller ikke svenskene begynt å stenge grensen på dette tidlige tidspunktet av krigen.12 Tollerne ville riktignok vite om majoren hadde med seg svenske penger. Det hadde han glemt, men de fikk passere. Østgaard sørget for å gi grensevakten 24 norske kroner i drikkepenger, viser en oversikt over kongefamiliens utgifter disse dagene.13 «Ingen av oss hadde pass», noterte Ragni. Kronprinsessen av Norge var på plass på Sälens Kur- og Högfjällshotell, et luksushotell fullt av sportsmennesker, en gang mellom klokken ett og to natt til 10. april. Der var hotelldirektøren, Johan Wilhelm Klüver, norsk. Han tok straks på seg å sikre Märthas verdier. For Nikolai Ramm Østgaard ble sverigeferien av det korte slaget. Allerede neste morgen vendte adjutanten tilbake til arbeidsgiveren.14 I London var den lange og sørgelige 9. april blitt oppsummert i den engels­ke kongens krigsdagbok: «Kl. 8 meldte BBC-nyhetene at Tyskland hadde invadert Norge & at tropper hadde landet i Oslo. Også at tyske tropper hadde landet i København.»15 George VI bemerket at nordmennene hadde «stått imot tysk aggresjon», samt at kongen, regjeringen og det diplomatiske korps hadde forflyttet seg til Hamar. Oslo var i tyske hender. «Vi har fortalt Norge at vi vil gi henne all hjelp i vår makt.» Kong George hadde hatt en dårlig dag, måtte han innrømme. Alle andre arbeidet intenst, bortsett fra ham, selv om han hadde fått et møte med statsminister Neville Chamberlain: «Jeg fortalte ham at jeg trodde at alle våre anstrengelser for å hindre tyskerne i å ta norske havner, var fånyttes fordi vi var for ‘rettferdige’, & at tyskerne ikke hadde ‘tatt noen hensyn’.» Olavs fetter mente åpenbart at britene burde ha kommet tyskerne i forkjøpet. De skulle ha sikret seg norske havner. Marineminister Churchill hadde hatt et håp om at en minelegging av norskekysten ville framprovosere en tysk reaksjon, og at det så ville bli mulig for de allierte å få Norge over på sin side.16 Også franskmennene hadde demonstrert en viss iver etter å komme på offensiven, men avgjørelsene hadde dratt ut. Først 28. mars hadde det vært mulig å fatte beslutningen om at visse strekninger av norskekysten skulle minelegges, og 5. april hadde de endelig fått fastsatt aksjonen til 8. april. Det viste seg å bli for sent, med knapp margin. Overfor den engelske kongen hadde Chamberlain 9. april gitt uttrykk for at tyskerne måtte ha planlagt sitt overraskende kupp i ukevis. Troppene hadde forlatt Tyskland lenge før britene fikk lagt ut miner. Den Kapittel 2 • NEI PÅ NEI | 39

britiske statsministeren hadde rett. Så tidlig som i oktober 1939 hadde tyskerne vurdert om de skulle okkupere Norge.17 I januar forelå beslutningen om å gjennomføre operasjon «Weserübung», og i andre halvdel av februar ble det bestemt at angrepet skulle finne sted så raskt som mulig. «Nå må vi gjøre vårt beste for å ta tilbake havnene fra tyskerne», avsluttet Bertie, kronprins Olavs kjære fetter, dagboksnedtegnelsene for 9. april 1940. Hadde ikke britene sovet i timen, kunne de utvilsomt ha stoppet «Weserübung» før operasjonen var kommet ordentlig i gang. Men i London hadde man trodd at den store invasjonsflåten var på vei ut i Atlanterhavet.18 Om lag samtidig, ved et skrivebord i Berlin, hadde propagandaminister Joseph Goebbels skrevet ned sine refleksjoner i anledning dagen: «Føreren er lykkelig», konstaterte han.19 I Norge hadde deres «hjelper Quisling» overtatt kontrollen og bedt om ro og orden. Når krigen var over, ville Det tyske riket bli stående. «Vår historiske oppgave vil i det store og hele være oppfylt.»

STILLSTAND Verdenskrigen hadde nådd Norge. Hvordan var kronprinsen rustet da katastrofen meldte seg? Hva gjorde ham skikket til å takle utfordringene som ventet? Først og fremst hadde han sin militære bakgrunn. Sent i 1920-årene og gjennom 1930-årene hadde han knapt funnet mening i annet offentlig virke enn Forsvaret. Han hadde tatt alle etter- og videreutdanninger som var å oppdrive, og stilt opp på øvelse etter øvelse, enten alene eller sammen med faren. Sakte hadde han steget i gradene. Hva gjaldt forholdet til offentligheten, hans evne til å te seg i søkelyset, hadde amerikaturneen i 1939 utvilsomt vært viktig. Dermed var han bedre forberedt, både på krig og propagandakrig, enn han ellers ville vært. Utvilsomt trakk han også på den stoiske og usentimentale livsinnstillingen han hadde fått med seg gjennom oppdragelse og familiekultur. Noen ytterst få ganger hadde kronprinsens mangeårige militære engasjement manifestert seg i skrift. Som da han underveis i oxfordstudiene, i 1925, sendte sin hilsen til Krigsskolens 175-årsjubileum.20 Da framsto han ikke som noen krigshisser: «Neppe nogen av os, der har gjennemgaat Krigsskolen, ønsker vel, at vort fædreland skulde komme i slik situation at der blev bruk for den krigerfærdighet, vi lærte.» Helt oppriktig håpet han at utdanningen ikke ville få «praktisk betydning», samtidig som han 40 | Del I • NORGE

takket for hva Krigsskolen hadde gitt ham og hans medstudenter: «Almindelig disciplin og orden, fysisk opdragelse, praktiske færdigheter og sist men ikke minst godt kameratskap.» I tiåret før krigens utbrudd hadde både konge og kronprins utvist stort forsvarsengasjement. I kronprinsens talearkiv ligger en tale som «skulde ha været holdt» i Sjømilitære samfund i Horten 5. juli 1929.21 Den begynner med å slå fast at sjøoffiserene og Marinens befal for tiden ikke levde «under særlig lyse vilkår». Det var få øvelser og «stilstand på mange omraader». Kronprinsens kritikk mot de bevilgende myndigheter er så tydelig som den kan bli. Men tross politikerne, heter det i manuskriptet, arbeides det heldigvis «energisk og med opfindsomhet» for å få mest mulig ut av ressursene. Selvsagt er håpet at landet aldri kommer i krig, men på den annen side, konstateres det tørt, ser det ikke akkurat ut til at «den evige fred er umiddelbart forestående». I mai 1931 kommenterte Nini Roll Anker at kronprinsen for tiden bedrev «marineøvelser på land på Horten».22 Hennes venn var «nedslått over den norske marinens tilstand og kår». Like sikkert hadde Olav et mørkt syn på forholdene i hans egen forsvarsgren, Hæren. Da krigen kom, hadde man ikke avholdt regimentsamlinger siden 1922.23 Befalet var både for få og for dårlig trent. Da kommanderende general Kristian Laake høsten 1937 hadde redegjort for tingenes tilstand, tegnet han et dystert bilde.24 Den norske hæren var uten sammenligning «den slettest øvede og slettest utstyrte hær i Europa». Skulle nøytraliteten trygges under en eventuell krig, krevdes en atskillig bedre mobiliseringsberedskap. Samme år skal Olav ha latt falle en replikk i samtale med den svenske marineattacheen Lave BeckFriis.25 Norge, påpekte kronprinsen, hadde i virkeligheten ikke hatt noe forsvar siden 1905. Perspektivet var noe han delte med stort sett alle forsvarsvenner og militært sakkyndige. Under regjeringen Nygaardsvold hadde Arbeiderpartiet riktignok forlatt sin antimilitaristiske linje.26 De hadde også opprettholdt, og etter hvert vært med på markante økninger i bevilgningene til Forsvaret. Samtidig var det stort sett parlamentarisk enighet om budsjettene, om enn med Høyre i opposisjon. Men også Høyre gikk inn for bevilgninger som lå godt under Forsvarets egne ønsker. De store overføringene på tampen av førkrigstiden var for øvrig vanskelige å omsette i et effektivt forsvar på så kort tid. Kapittel 2 • NEI PÅ NEI | 41

Så sent som i mars 1939 hadde kong Haakon privat uttrykt sin bitterhet over tidligere venstrestatsminister Johan Ludwig Mowinckels «negative innstilling til forsvaret».27 Kongen pekte samtidig på hvordan de som hadde vært imot opprustning, hadde fått «et godt argument» i Tsjekkoslovakias skjebne. Selv om landet hadde vært «rustet til tennene», var det blitt knust av den tyske overmakten. Hvis hoffmarskalk Peter Frederik Broch er representativ, var hoffets forargelse i januar 1940 fremdeles rettet mot Mowinckel. I dagboken for 22. januar bemerket Broch, selv gammel yrkesmilitær, at Arbeiderpartiet i alle år hadde «motsatt sig de nødvendige militærbevilgninger».28 Likevel mente han at hovedskylden for «den militære misère» lå hos partiet Vens­ tre. Dets leder var «gjenstand for almindelig kritik, det hele land over». Etter verdenskrigens utbrudd høsten 1939 hadde til og med Märtha gjort et unntak fra sin sedvanlige tilbakeholdenhet. Hun var ikke hva man kaller «politisk interessert», skrev Eivind Berggrav siden.29 Men da «skyggene la seg over Norden», ble hun «som en seismograf til å registrere hendelsene». Den biograferende biskopen uttrykte i det hele en usvikelig tro på kongelig klarsyn. Faktisk, hevdet han, var kronprinsessen en av «de aller første» til å se ulykken fedrelandet kunne havne i. I sin radiodebut som taler, 26. januar 1940, hadde Märtha i alle fall forsiktig kritisert nasjonens forsvarspolitikk.30 Nå var det om å gjøre å rette opp fortidige forsømmelser, konkluderte hun. Det gjaldt framtiden.

ELVERUM Kronprinsessen med følge har dratt i retning hjemlandet. Imens, etter ankomst Elverum, holder Stortinget møte i folkehøgskolens festsal, også kalt gymsalen.31 Samholdet var sterkt, slik Nils Hjelmtveit oppfattet det.32 Tre menn, representanter for de tre store borgerlige partiene, ble valgt til å forhandle med de tyske myndighetene sammen med utenriksminister Koht: Venstres Mowinckel, Høyres Ivar Lykke og Bondepartiets Jon Sundby. Her ble Hambro arkitekten bak en fullmakt som ga regjeringen uinnskrenket myndighet til å ta beslutninger på Stortingets vegne mens krigen pågikk, inntil nasjonalforsamlingen igjen var i stand til å samles.33 Stortingspresidenten var effektiv, og ingen protesterte. Det som senere fikk navnet Elverumsfullmakten, sikret Nygaardsvold-regjeringens legitimitet. I Elverum gjentok Nygaardsvold enda en gang sin foretrukne løsning, at han selv trådte tilbake. I det minste ønsket han seg, og fikk, tre konsul42 | Del I • NORGE

tative statsråder, én fra hvert av de tre store partiene. Allerede på dette møtet ga Hambro uttrykk for at det kunne bli nødvendig for konge og regjering å forlate landet for å kunne opprettholde «en fri norsk regjering». Det ville være skjebnesvangert om konge, kronprins og regjering kom i tyskernes fangenskap. Hambros slutningsord under stortingsmøtet hadde «mektig virkning», bemerket Hjelmtveit, og en «sterkt rørt» statsminister takket for tilliten. De avsluttet med å synge første og siste vers av «Ja, vi elsker». Da Hambro hevet møtet, var klokken blitt 22.25.34 Også oberst Otto Ruge, som snart skulle få en avgjørende rolle i kampene, hadde dukket opp på sitt mobiliseringssted Elverum etter en inspeksjonsrunde i nord.35 Han oppildnet til kamp. Justisminister Terje Wold svarte at også han, forsvarsminister Birger Ljungberg og forsyningsminister Trygve Lie mente at de ikke måtte gi seg nå. Ellers var stemningen, ifølge Wold, «tvilsom». Til gjengjeld var situasjonen særdeles uoversiktlig. Ennå befant de seg i krigens første, kaotiske fase. Snart drar konge og kronprins med følge videre fra Elverum, i samme retning som kronprinsessen og kronprinsbarna. Men de stopper et stykke før grensen. I kong Haakons dagbok er stilen blitt enda mer telegramaktig enn vanlig: «Kl. 21 ½ Olav & jeg m. Wedel tog til Nybergsund kl. 22 ½ ank. kl. 3.» Det er rom til dem i Nybergsund hotell. Der venter fire stortingsmenn som alt har rukket å finne seg til rette. De har til og med skaffet de kongelige noe å bite i. Klokken 5.30 ankommer etter kongens henstilling også de fleste av regjeringens medlemmer. På dette tidspunktet har man fått beskjed om at den tyske minister Curt Bräuer ønsker å overbringe kongen et forslag. Konge, kronprins og regjeringsmedlemmer spiser frokost sammen. Til tross for påkjenningene og mangelen på søvn er de kongelige «ved godt mot og i god form».36 De holder en kort konferanse og fordeler oppgaver. Kongen skal møte Bräuer. Det er blitt beslutningen. Onsdag 10. april klokken 9.30 legger Hans Majestet og hoffsjef Peder Wedel Jarlsberg i vei mot Elverum.37 Avskjeden var ikke enkel. Kronprinsen fulgte faren til bilen, og det ble en «beveget stund».38 Kongen kunne ikke engang «dy seg» for å gi sønnen «en riktig god klem». Et par år etter hendelsen fortalte Trygve Lie medarbeideren Arne Ording at avskjedsscenen mellom kongen og kronprinsen var «meget dramatisk».39 Han mente kongen hadde vært redd for å gå i en felle. Olav selv visste, fortalte han siden, at dette nettopp Kapittel 2 • NEI PÅ NEI | 43

44 | Del I • NORGE

var kongens oppfattelse av situasjonen.40 Farens ualminnelige følelsesengasjement skyldtes engstelse. Så kjørte kongens A1 av gårde, oversmurt med hvit kamuflasjefarge.41 Først gikk turen til Grønli, en gård tilhørende godseier Hans Møystads enke Marthine. Mellomstasjonen var blitt lagt inn for at kongens egentlige oppholdssted ikke skulle bli kjent. På veien videre gjennom skogene til Elverum betrodde Haakon seg til Wedel om sin frykt for at han ville påtvinges en regjering Quisling.42 Etter ankomst Elverum folkehøgskole holdt kongen klokken 12.30 møte med utenriksminister Koht, samt Mowinckel, Lykke og Sundby. Den tyske sendemannen var blitt forsinket, og møtet kunne ikke begynne før klokken 14.45. Kongen måtte pent vente. Enkelte oppfattet det som et uttrykk for tysk overlegenhet.43 Klokken 16.15 var det hele over. Da kongen klokken 16.30 reiste tilbake til Nybergsund, var regjeringen per telefon blitt underrettet om hovedinnholdet i det tyske forslaget. I telefonen hadde kongen latt Koht si, noterte Wedel, at forslaget skulle drøftes «uten hensyn til Hans opfatning og de konsekvenser en antagelse vilde få for Kongen personlig». Tilbakereisen var blitt «gruelig trist og betagende».

SAMTALEN I juni 1942, mens han befant seg i London, vendte kong Haakon tilbake til det som skjedde under møtet med Curt Bräuer.44 Han hadde selv villet holde samtalen kort, fortalte han historikeren Jacob Worm-Müller, fordi han ikke ønsket å være lenge alene med tyskeren. Først hadde han i sendemannens nærvær sagt til Koht at han måtte få konferere med regjeringen. Så var han en liten stund blitt alene med Bräuer. «‘Da jeg hadde meddelt Bræuer at jeg avslo å akseptere Quisling som statsminister fordi det var i strid med norsk grundlov og hele min kongelige gjerning i Norge’», fortsatte han, «‘ble Bræuer hvit som det papiret der’». Tyskeren hadde vært dypt skuffet, kunne kongen fortelle. Han hadde sagt at han hadde kastet bort åtte timer på sin «fruktesløse reise.» Deretter hadde kongen tilkalt Koht, «som for en vesentlig del førte samtalen».

Den tyske sendemannen til Norge, Curt Bräuer, i Elverum etter møtene med kong Haakon og utenriksminister Halvdan Koht, 10. april 1940. (Foto: Ukjent, Norsk Folkemuseum) Kapittel 2 • NEI PÅ NEI | 45

Det er vanskelig å vite sikkert. «Kongen og utenriksministeren ga tydelig uttrykk for at de fant kravet uantakelig», skal det siden hete i Undersøkelseskommisjonen av 1945 innstilling etter krigen.45 Begge skal ha avvist Bräuers ultimatum. Men kildegrunnlaget mangler. Kongen hadde sans for den gode historie, og flere hadde tidligere merket seg hans talent for omtrentligheter.46 Sikkert er det at Bräuer oppfattet samtalen ganske annerledes. Det eneste direkte referatet fra møtet er den tyske sendemannens telefoniske rapport til utenriksminister Joachim von Ribbentrops kontor i Berlin klokken 22.30.47 Dette umiddelbare møtereferatet forteller at kong Haakon først ba om å få ha utenriksminister Koht med under samtalen, men at Bräuer ville ha Haakon for seg selv. Overfor kongen understreket sendemannen at situasjonen var «alene Englands skyld». Dette tok kongen ikke til motmæle mot. Bräuer forsikret deretter Haakon om at det ikke forelå planer om å endre «de dynastiske forhold» i Norge, men at kongefamilien snarere skulle beholdes og styrkes, som i de to andre skandinaviske landene. Han pekte på at all motstand måtte opphøre øyeblikkelig, og vendte deretter tilbake til dokumentet han morgenen før hadde presentert for den «forhenværende» regjeringen. Nygaardsvolds menn bar «stor skyld» for å ha avvist tyskernes forslag, poengterte Bräuer. Det siste året hadde regjeringen konsekvent begunstiget England. Tyskerne aktet ikke å blande seg inn i innenrikspolitiske forhold, men sendemannen orienterte kongen om at Vidkun Quisling hadde dannet ny regjering. Opplysningene han ga om krigens utvikling, gjorde tydelig inntrykk på norskekongen. Særlig gjaldt det nyhetene om Christian X, som ifølge sendemannen hadde klart å bevare ro og orden både for landet og sin egen familie. Tyskerens monolog varte i 10–15 minutter.48 Til slutt hadde kongen forklart at han var nødt til å diskutere disse spørsmålene med sin regjering, og bedt om at Koht ble kalt inn igjen. De tre satt så sammen i en time, og utenriksministeren fikk blant annet høre hovedtrekkene i det som var blitt sagt. Ifølge Koht sa Haakon ikke et ord, men til sist gjorde begge det klart at de måtte konferere med statsminister Nygaardsvold. Etter møtet falt kongen og utenriksministeren hverandre gråtende om halsen. Ord ble fattige. Da kongen kom ut fra møtet med Koht og Bräuer, ba han de tre forhandlerne om å bli med inn på hans værelse.49 «Sterkt 46 | Del I • NORGE

beveget» fortalte Haakon om det som hadde funnet sted, ifølge Johan Ludwig Mowinckels nedtegnelser. Det tyske sendebudet hadde kommet med trusler om hva som ville hende hvis kongen ikke ga regjeringen Nygaardsvold avskjed og utnevnte Quisling til statsminister. Haakons svar hadde vært å vise til «sin stilling som konstitusjonell statschef». Forslaget måtte forelegges regjeringen, som måtte ta sin avgjørelse «uten hensyn til hans egen person». Men han kunne ikke selv medvirke til å utnevne regjeringen Quisling. Før han dro fikk Bräuer et kvarters møte med Koht og de tre partilederne i Stortingets forhandlingsutvalg. Her var det Mowinckel som mest førte ordet, skal man tro Mowinckel.50 Bräuer kunne fortelle at han hadde fått sine instrukser fra føreren, og at regjeringen Nygaardsvold måtte gå. Når Hitler hadde valgt å gi norskekongen sitt tilbud, var det fordi han var villig til å ta hensyn til det norske dynastiet. «Kongen hadde alltid forstått å føre en forsiktig og moderat politikk og holdt politisk radikale borte», slik føreren så det. Men heller ikke de tre partilederne gikk med på kravet om å gjøre Quisling til statsminister. Hitlers utsending kastet ikke bort mer tid på norsk konstitusjonalisme. I stedet gjorde han avtale om å motta telefonbeskjed på veien tilbake til Oslo. Klokken 18.15 tysk tid forlot han Elverum. Passende nok fikk han meldingen fra Koht på grunnlovsstedet Eidsvoll. Slik Bräuer hadde forstått det, var dette konklusjonen på lengre forhandlinger mellom utenriksministeren og kongen: «Kongen vil ikke oppnevne noen regjering Quisling, og denne beslutning er fattet enstemmig i regjeringsmøte.» På tyskerens direkte forespørsel var Kohts svar krystallklart: «Motstanden fortsetter, så sterkt som mulig.» Fra Bräuers perspektiv hjalp det ikke hvor mye han forsikret konge og Koht om tysk respekt for norsk selvstendighet. Problemet var Quisling. Da Bräuer hadde reist fra Elverum, var det først blitt møte mellom forhandlerne og de gjenværende stortingsmennene, til sammen 60–70 stykker.51 Utenriksministeren gjorde grundig rede for hva som hadde skjedd. Han kunne fortelle at han hadde telefonert med statsminister Nygaardsvold, og at denne «bestemt hadde avslått» å tilrå kongen å gå med på tyskernes forslag. Selv delte Koht statsministerens holdning «helt og holdent», refererte Mowinckel. Stortingsmennene ga deretter full tilslutning til linjen som var blitt valgt, og hilste tilbake til den samlede regjering i Nybergsund. Kapittel 2 • NEI PÅ NEI | 47

Den svenske diplomaten grev Carl Douglas var eneste utenforstående til Kohts lille foredrag.52 Ifølge svenskens erindringer hadde Bräuer viftet bort Haakons innvending om at han var konstitusjonelt forpliktet til å diskutere saken med regjeringen. Da den tyske sendemannen gikk, hadde kongen fortalt utenriksministeren at han heller ville abdisere enn å godta Quisling som statsminister. Samtidig holdt tjenestemennene fra sentraladministrasjonen sitt eget møte. Også byråsjef Henrik Bahrs dagbok tyder på at kongens nei i førs­te omgang var betinget av en drøfting med regjeringen i Nybergsund.53 Etter en stund hadde Koht kommet inn og meddelt statstjenestemennene at de var fri til å reise hver til sitt. Ville de gjenoppta sitt arbeid, kunne de det. Koht så «svært trett ut», ifølge Unni Diesen, sekretær i Handelsdepartementet og datter av Henry Diesen, landets kommanderende admiral.54 Utenriksministeren ga inntrykk av at situasjonen var håpløs, og at regjeringen «kanskje ville bli fredløs». Da han fikk spørsmål om hva som hadde foregått, opplyste Koht at Bräuer hadde stilt ultimatum om at kongen utnevnte Quisling til statsminister. «Kongen hadde avslått dette og sagt at hvis hans regjering, dvs. regjeringen Nygaardsvold – skulle råde ham til dette, ville han abdisere og overlate til Kronprins Olav å utnevne Quisling.» Øyensynlig strevde Haakon med å forene sitt «Alt for Norge» med et «Alt for Olav». Han hadde tenkt på sitt dynastis overlevelse. Også stortingsrepresentant Anton Jenssen opplevde møtet slik at kongen hadde bestemt seg, men at han ville forelegge saken for regjeringen.55 Usikkerheten heftet ved om han ville abdisere, og så la det bli opp til Olav å gå med på tyskernes krav. Høyres Ivar Lykke hadde overfor noen av stortingsrepresentantene gitt uttrykk for at han støttet en slik løsning. Men under møtet ble Koht kalt til telefonen. Det var Nygaardsvold, og svaret var «nei, nei, om det kostet livet og mer til!» Dermed visste Stortinget hva svaret ville bli. Om morgenen 10. april hadde stortingsrepresentantene fått beretninger om slaget på Midtskogen, om lag fem kilometer vest for Elverum. Med det byråsjef Bahr omtalte som en «sammenskrapet flokk», hadde oberst Ruge klart å stoppe de om lag hundre tyskerne som var kommet i busslaster fra Oslo for å ta konge og regjering. Garderekrutter, befalingsmenn og frivillige bidro. Ildgivingen hadde blitt heftig, og initiativtakeren til raidet, flyattacheen Eberhard Spiller, var blitt hardt såret.56 Samme dag døde han på Hamar sykehus. Byråsjefen mente at dette var selve ven48 | Del I • NORGE

depunktet. I tillegg kom nyheten om at tyskerne ville «tvinge Quisling inn på oss». Hadde okkupanten ikke gjort denne «kolossale feil», gjettet Bahr, ville regjeringen ha fulgt den danske linjen. I dagboken skrev kong Haakon at den tyske ministeren «veltet hele ansvaret for krigen paa mig personlig».57 Det smertet. Foruten den korte tiden da kongen og Bräuer var på tomannshånd, var det Koht som, med sin overlegne tysk, hadde ført ordet på norsk side. Svaret Bräuer fikk, var at saken måtte tas opp i statsråd. Regjeringen hadde uttrykt sitt «vent», det som i praksis skulle bety «vent på vårt nei». Siden skrev også Koht ned sin versjon av begivenhetene. Den stemmer overens med hovedtrekkene i Bräuers framstilling. Noen dager etter møtet i Elverum rapporterte den tyske sendemannen også til biskop Eivind Berggrav. I samtaler med de enkelte, «ja, også da Kongen og et par statsråder var sammen med meg», hadde han ikke fått «inntrykk av absolutt avvising [sic]», fortalte han. Men da de så var kommet tilbake fra «Stortingets møte eller hva det var, så var det absolutt avvisning».58 Slik Bräuer oppfattet saken, hadde kongens nei først blitt entydig etter at forhandlerne og Koht hadde konferert med Stortinget. Like gjerne har det handlet om statsministerens utvetydige telefoniske respons. Hitlers sendemann hadde samtidig fått med seg at det hele hadde strandet på «spørsmålet Quisling». «Kongens nei», kom det til å hete. Det skulle vise seg å være riktig svar, for landet, for ham selv og hans familie. Det siste var opplagt en del av vurderingen, og noe annet ville vært unaturlig. Da han 13 år tidligere hadde omtalt sitt eget ønske om folkeavstemning i 1905, hadde Haakon referert til dynastiets framtid.59 «Jeg forlangte det av hensyn til fremtiden», gjentok han da. «Hvordan tror De mit dynastis stilling ellers vilde ha været??» Det hadde handlet minst like mye om lille Alexander som om en forpliktelse på demokratiet. Da kongen i 1932 igjen hadde kommet inn på folkeavstemningen, slo han med en hoppmetafor fast at hadde han ikke hatt avstemningen, ville både han og Olav «svævet i luften».60 «Hvordan tror De den stakkels Olavs stilling vilde ha været?» hadde han spurt retorisk. Da de var kommet så langt som til april 1940, hadde kongen ikke bare kronprins Olav, men også barnebarn å tenke på, inklusive en arveprins. I tillegg var han bundet til folket. Å skulle være med på å kaste den folkevalgte regjeringen ville være å sette ikke bare seg selv, men hele dynastiet i den ytterste fare. Det var en umulighet. I Grunnlovens Kapittel 2 • NEI PÅ NEI | 49

førs­te paragraf het det at kongerikets regjeringsform var «indskrænket og arvelig monarkisk».61 I § 5 het det videre at Kongen ikke kunne «lastes, eller anklages»: «Ansvarligheden paaligger hans Raad.» Selv om kongen formelt sett var den utøvende makt, skulle dette bety Kongen i statsråd. Haakons fremste dyd ved inngangen til krigen var kort sagt at han hadde lært seg å opptre konstitusjonelt. Beslutningen var dessuten i pakt med egeninteressen, og han syntes hele tiden å ha bevart troen på at engelskmennene til slutt ville seire. Men i og med at kongen, på eksemplarisk vis, hele veien opptrådte som konstitusjonell monark, og slik kom til samme konklusjon som sin regjering, var dette i virkeligheten et «regjeringens nei».62 Det var regjeringen som kollegium, støttet av kongen, som på hvert avgjørende punkt i krigens første fase tok avgjørelsene om å fortsette kampen, og avvise fiendens krav.63

NYTT NEI Det har ikke vært mye rom for tvil. Straks etter kongens og utenriksministerens tilbakekomst til Nybergsund ble det avholdt møte i statsråd. I dagboken oppsummerte Peder Wedel Jarlsberg det konsist: «Forslaget enstemmig forkastet.»64 Ville resultatet blitt et annet om Bräuer hadde gått til regjeringen først, og så til kongen? ble Olav spurt sist i livet.65 «Jeg tror ikke det», svarte han. Koht hadde på dette tidspunktet «gjennomskuet tyskerne». Utenriksministeren stolte ikke på dem, og ville ikke svart imøtekommende. Muligens var det litt mer usikkert med Nygaardsvold, la Olav til, som jo var «en snill mann». Men den ettertidige gjetningen passer dårlig med holdningen statsministeren umiddelbart hadde uttrykt til Koht over telefonen. Det første som synes å ha skjedd etter tilbakekomsten til Nybergsund, var at kongen hadde en lengre samtale med sin 36 år gamle sønn.66 Så fulgte Mannen i midten, statsminister Johan Nygaardsvold, med regjeringskollegaer, Nybergsund, 11. april 1940. (Foto: Johan Wilhelm Clüver, DKS) Prinsesse Astrid, prinsesse Ragnhild og prins Harald i svensk snø ved Sälens Kur- och Högfjällshotell. De bodde på hotellet fra 10. april til 15. april. (Foto: Johan Wilhelm Clüver, DKS) 50 | Del I • NORGE

Kapittel 2 • NEI PÅ NEI | 51

statsrådet. Da Haakon talte, tok Hjelmtveit referat.67 Bräuers forsøk på å holde ham personlig ansvarlig for landets ulykke, hadde gjort inntrykk på majesteten. Kongen konstaterte at det var «et tungt ansvar, så tungt at jeg gruer for å bære det». Samtidig sådde han ingen tvil om hvem som formelt bar ansvaret: «Regjeringen skal ta avgjørelsen, men min stilling er klar. Jeg kan ikke gå med på de tyske kravene. Det ville stride mot alt det som jeg har oppfattet som min plikt som Norges konge siden jeg kom til landet for snart 35 år siden.» Kongen strevde med å komme videre. Han gråt, flere ganger. Skulle regjeringen gå med på de tyske kravene, «så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere». Han må ha visst at så aldri ville komme på tale. Det fantes ikke uenighet mellom kongen og regjeringen. Men i dette øyeblikket sto kongen tydelig fram som menneske, som leder, som en samlende skikkelse for sitt folk. Ifølge Trygve Lie så kongen lenge på kronprinsen da han etter ordene «å abdisere», føyde til «fra Norges trone – for meg og mitt hus».68 Nå klarte han ikke å fortsette, og brast igjen i gråt. Også kronprinsen lot tårene renne. Det var i statsrådet i Nybergsund at kongen framførte sitt tydelige nei. Statsministeren responderte ved å insistere på at kongens syn ikke skulle bli «påberopt som grunnlag for Regjeringens avgjørelse».69 Nygaardsvold kunne heller ikke selv tilråde at kongen bøyde seg for tyskernes krav, uttalte han. For regjeringen fantes bare «ett svar» til tyskerne, «nemlig avvisning». Vedtaket om et nei var enstemmig. Responsen ble telegrafert til den tyske sendemannen. Samtidig sendte regjeringen ut sitt første opprop til det norske folk etter krigens utbrudd. Allerede da han var kommet fram til hotellet i Nybergsund, der regjeringen, konge og kronprins var samlet, hadde utenriksministeren lest opp et utkast som ble vedtatt uten videre diskusjon.70 Koht hadde formulert det som et budskap fra regjeringen, og ønsket statsministerens underskrift. Kongen ba om å få være med, og det endte med et par ekstra linjer i hans navn. Han sluttet seg til sin regjering. Under oppholdet i Nybergsund skal Lie ha fått en telefonhenvendelse fra en statsråd som var blitt igjen i Oslo.71 I hovedstaden fryktet, hørte og trodde man det verste. Det gikk rykter om at kongen skulle abdisere og at kronprinsen ville utnevne Quisling til statsminister. De hadde vel ikke tenkt å gi opp? Svaret fra Trysil var nei.

52 | Del I • NORGE

Mental tortur «Jeg hadde ikke sivile klær på meg, jeg, på tre år», forteller kongen biografen. Han refererer til sin militære utdanning. «Under Krigsskolen i tre år, under krigen i fem», utdyper han. Noen har sett på det som «dyreplageri» og «mental tortur». Selv hadde han trivdes svært godt i uniform. Han forklarer sitt valg av Krigsskolen og en militær karriere. Det var «etter eget ønske». Samtidig tror han familien satte pris på det. «Var i alle fall ikke noen opposisjon.» Det var en tanke han hadde hatt med seg allerede fra guttedagene av. «Har i alle fall alltid vært interessert i det.»

Konge og kronprins foran naken vårskog, Molde, 27. april 1940. (Foto: Per Bratland, DKS)