Virkeligheten selv

om det nå ville bli gjort noe militært, men statsministeren mente at en protest var det eneste som kunne duge mot overmakten.

Mye sto på spill. Og kirke- og undervisningsminister Nils hjelmtveit var blant dem som var oppgitt over all «snakkesaligheten» under det påfølgende hemmelige stortingsmøtet klokken 17.27 han mente at den hindret regjeringen i å ta tvingende nødvendige avgjørelser. «Forsåvidt var møtene et bevis på at et outrert demokrati ikke høver når det er nødvendig å handle raskt», skrev han da han kort tid senere befant seg i Stockholm. Stortingsmøtet var ferdig først rundt klokken 22. Venstres Jakob Lothe, som fungerte som sekretær, mente siden at han ikke hadde vært med på noe stortingsmøte som var så preget av «uvisse og uro». Da de kom ut etter møtet, var det mørkt og slapsete. Lothe husket å ha plukket opp et flyveblad med oppfordring om å ta vel imot de som nå kom for å verge nordmennene mot overfall fra vest. Klokken 19, mens offiserene hygget seg i Oslo Militære Samfund, hadde de fått beskjed om torpederingen av «Rio de Janeiro».28

Kongens sinnsro på dette tidspunktet bekreftes av hans adjutant. Etter å ha fulgt haakon hjem fra Oslo Militære Samfund til Slottet denne kvelden, fikk Bjart Ording ikke inntrykk av noen «egentlig engstelse».29 Selv la adjutanten seg ved 23.30-tiden, og lå en stund og leste i Machiavellis Fyrsten, en lærebok i maktutøvelse.30 Alle hadde de, også kong haakon, klippetro på Englands totale overlegenhet til sjøs, mente Ording. I ettertid holdt kongens adjutant på at hans sjef før krigsutbruddet nok lot «høflighetshensynene spille en altfor stor rolle».

Ganske nøyaktig ett år tidligere hadde kongen av Norge skrevet til kongen av England.31 Overfor nevøen sukket haakon over verdens tilstand. Var det ikke den ene diktatoren som skapte vansker, var det den andre. Resten av verden måtte leve i frykt, ikke minst «vi småstater», hadde norskekongen bemerket. han ønsket ikke krig, og Norge sto fast ved nøytraliteten. Skulle den vise seg umulig, var hans eneste bønn «at det er tyskerne som gir oss grunn til å bryte den». Norskekongens «personlige følelser» ville alltid være med England, bedyret han.

VIRKELIGHETEN SELV

Ante de fare, var det fra feil hold. I et notat fra etter krigen konstaterte Odd Grønvold, som våren 1940 hadde bistått kronprinsen i arbeidet med den frivillige militæropplæringen, at selv major Østgaard, «som

KAPITTEL 1 • OVERRUMPLINGEN | 21

står kongehuset så nær», ikke tenkte tanken at Norge om få timer skulle kunne overfalles av Tyskland.32 De to hadde tatt følge hjem fra Slottet 8. april ved 23-tiden. Ettermiddagsavisene hadde brakt nyhetene om at skip var på vei gjennom Øresund, men de visste ikke at målet var Norge og krigshandlinger.

Til tross for situasjonen hadde kongen i løpet av dagen vært «munter og oprømt», bemerket hoffmarskalk Peter Frederik Broch.33 Kanskje skyldtes det likevel en grad av nervøsitet? Kongen «hoppet til» da Bjart Ording vekket ham klokken 0.30.34 Da var adjutanten blitt oppringt av utenriksministeren, som fortalte at fremmede krigsskip var på vei inn Oslofjorden og at fortene på Rauer og Bolærne var i kamp.35 Ording fikk beskjed om å meddele kongen dette, «hvis det passer». Flyalarmen ulte. De var i strid, men visste ikke med hvem.

Kongen gikk til sengs igjen, men ble flere ganger vekket av nye meldinger fra Koht. Ting utviklet seg raskt. Klokken 1.30 var alle statsrådene på plass for regjeringsmøte i Utenriksdepartementet i Victoria terrasse.36 Først klokken 2.30 fikk kongen, ifølge hans egne nedtegnelser, beskjed om at det gjaldt tyskerne. Klokken 4.30 kom det instruks fra utenriksministeren om at et fiendtlig krigsskip hadde passert Oscarsborg: «Kongen maa holde seg klar til å reise fra Østbanestasjonen kl. 7.15.» Klokken 4.35 mottok forsvarsminister Birger Ljungberg telegram fra Oscarsborg festning: «De fiendtlige fartøyer forcerer nu Oscarsborg. heftig illkamp mellem festningsbatterier og fartøyene. Skitt.»37 Kongen forsøkte seg på å skrive ned noen tanker, men fikk liten tid.

Tidligere på natten hadde Ording kontaktet Østgaard, som igjen underrettet Olav.38 «Nikko ringt til Kronprinsen, på Skaugum sov de og hadde ikke hørt nogenting», skrev Ragni Østgaard, Märthas hoffdame og kronprinsadjutantens ektefelle.39 Klokken ett ble det skaugumske tjenerskapet vekket med beskjed om ikke å tenne lys før de hadde blendet vinduene. Kronprinsen sto klar, i full uniform. han var «myndig og rolig», husket tjenestepiken Gislaug Larsson.40 Overgartnerens sønn, Sten Larsson, opplevde sjefen slik han «aldri hadde sett eller hørt ham før». Olav orienterte dem om at tyskerne var i landet, og at Norge sikkert ville bli besatt. han uttrykte et håp om at mobiliseringen var i orden, og at motstanden ville bli størst mulig.

Selv tok han seg tid til et viktig ærend. Da Gislaug løp ned i fyrkjelleren et øyeblikk, sto kronprinsen og kastet papirer inn i fyrkjelen. hun

22 | DEL I • NORGE

neide, og fikk et nikk i retur. Olav var i gang med noe han siden skulle få for vane: å slette sine spor.

Da flyalarmen gikk, måtte alle på Skaugum ned i tilfluktsrommene. Etterpå samlet de seg i borggården. Olav ga korte beskjeder om hvordan hver enkelt skulle forholde seg. Overgartner Fritjof Larsson ble tildelt hovedansvaret: «hva som enn skjer blir De her og tar ansvaret for Skaugum.» hovmesteren fikk et gevær. «Dette må De ha. Bruk det ikke før De er helt nødt!», lød kommandoen.41 Våpenukyndig som han var, skal den nervøse og skremte hovmesteren etter kronprinsfamiliens avreise straks ha låst geværet inn i hvelvet.

Prinsesse Astrid skulle huske denne morgenen godt.42 hun (åtte år) og søsknene Ragnhild (ni) og harald (tre) var blitt vekket av foreldrene. Det var uvanlig nok. Normalt tilhørte denne oppgaven tjenerskapet. Deretter fikk de beskjed om at det bar til fjells, og rundt klokken 6 kjørte en liten kortesje av gårde mot Oslo. Kronprinsen satt selv bak rattet i sin svarte Buick, en gave fra General Motors under amerikaturneen året før. Selv hadde han med seg familien, mens førstesjåføren kjørte bilen med kammerjomfru, kammertjener, guvernante og barnepleierske. Olav skulle fortelle at han insisterte på å kjøre selv, i tilfelle de skulle møte sperringer. Da ville han personlig ha ansvaret: «Jeg hadde bestemt meg for å kjøre ned enhver som forsøkte å stoppe eller hindre bilen.»43

Etter å ha vinket farvel til kronprinsfamilien gikk Skaugums tjenerskap i gang med vårrengjøringen og med bortrydding av vintertøyet.44 Alt skulle være i orden til herskapet vendte hjem igjen.

På Slottet hadde Peter Frederik Broch innfunnet seg hos kongen først klokken 6.10.45 I likhet med mange andre hadde hoffmarskalken trodd at luftvarslingssirenene som vekket ham, var del av en øvelse. I stedet viste de seg å være «virkeligheten selv». Kongen påla Broch å overta kommandoen over Slottet og dets administrasjon. Selv skulle majesteten nordover sammen med kronprinsfamilien, i første omgang til hamar. Stortingspresident hambro hadde lagt evakueringsplanen. hoffsjef Peder Wedel Jarlsberg fulgte kongen som personlig adjutant, mens Nikolai Ramm Østgaard ble med kronprinsen. Ifølge Brochs nedtegnelser var kongen «fullstendig rolig og behersket».

Da folket fra Skaugum ankom kongens slott, var klokken blitt 6.25. Kronprinsen var som vanlig «meget rolig og flegmatisk», bemerket Broch.46 Også Ording gjorde seg sine betraktninger om et kronprins-

KAPITTEL 1 • OVERRUMPLINGEN | 23