Fullkommen nøytralitet

var «den beslutsomste».9 Planene for evakuering var ikke klare, og de måtte improvisere. Imens kom det stadig mer illevarslende meldinger.

Vi kan ikke vite sikkert hva Olav foretok seg i dagene før 9. april 1940. Kronprinsens adjutantdagbøker for perioden 1937 til 1947 utgjør et hull i arkivene. Det vi vet, må pusles sammen fra en mengde andre kilder, mange av dem ettertidige.

Også på Skaugum hadde det gått i bordets gleder. Snaue to uker tidligere var kronprinsfamilien kommet påskebrune og blide tilbake fra Kongsseteren, fra ferie med vennene Fearnleys og Stangs. 7. april holdt kronprinsparet stor middag for hoff og stab, og kvelden 9. april var det planlagt tilsvarende fest for diplomatkorpset.10 8. april var de kulinariske forberedelsene intense.

FULLKOMMEN NØYTRALITET

Verdenskrigen var allerede sju måneder gammel. I Norden hadde situasjonen vært særlig spent siden utbruddet av den finsk-russiske krigen 30. november 1939. Mange hadde ivret for at Norge skulle gå inn på Finlands side, og de allierte presset på for et større engasjement fra nabolandene. Verre var det blitt etter at vestmaktene 2. mars ba om tillatelse til gjennommarsj for å komme inn i Finland. Norge hadde bestemt avvist forsøket på å trekkes ut av nøytraliteten.

Dronning Maud, kong Edward VIIs yngste datter, hadde vært det symbolske bindeleddet mellom stormakten i vest og den unge småstaten i nord. Det var ingen tvil om at Norge siden 1905 hadde tilhørt Storbritannias interessesfære, og at forbindelsen var blitt styrket under første verdenskrig.11 I praksis var øyriket, med sin suverene marine, Norges nærmeste allierte. Både politiske og militære ledere i Norge stolte på at Storbritannias overlegenhet i Nordsjøen ville forhindre et større angrep.12 Etter krigsutbruddet i 1939 representerte særlig Tyskland, men også Sovjetunionen, likevel trusler som gjorde det nødvendig at nordmennene var forsiktige.13

Det var krevende for den lille og sparsomt utstyrte norske marinen å bedrive forsvarlig nøytralitetsvern. Britene mente tidlig at tyskerne nøt fordeler av norsk nøytralitet. Men etter at gaster fra jageren «Cossack» entret den tyske tankeren «Altmark» i Jøssingfjorden 16. februar og befridde 300 britiske fanger, var det tyskernes tur til å protestere. I tiden etter Altmark-affæren hadde utenriksminister halvdan Koht hatt lettere

KAPITTEL 1 • OVERRUMPLINGEN | 19

for å motsette seg press fra Storbritannia enn fra Tyskland og Sovjet.14 Så sent som i Stortinget 6. april hadde han gjentatt ambisjonen om en «fullkomen nøytralitet».15 Samtidig var både Koht og stortingspresident Carl Joachim hambro opptatt av at Norge ikke havnet i krig med britene og slik endte opp på Tysklands side.16 Offentlig måtte nøytraliteten både forsvares og voktes, men i virkeligheten visste alle hvilken side Norge tilhørte. Ifølge en rapport fra den britiske ministeren i Oslo, sir Cecil Dormer, lå norske sympatier «på britisk side, mer kanskje, enn i noe annet nøytralt land».17

Disse siste dagene før krigsutbruddet konsentrerte den norske regjeringen seg om trusselen fra vest.18 5. april hadde regjeringen mottatt en skarp diplomatisk note fra den britiske og den franske ministeren i Oslo. De allierte, het det, forbeholdt seg retten til å handle slik at tyskerne ikke sikret seg «ressurser eller fasiliteter» som ville være til deres fordel i krigføringen.19

Tidligere denne dagen, 8. april klokken 11, hadde kong haakon fått besøk av kronprinsens adjutant.20 Nikolai Ramm Østgaard fortalte da kongen at engelskmennene og franskmennene klokken 5.30 samme morgen hadde meddelt Utenriksdepartementet at de hadde lagt ut tre minesperringer i norsk farvann.21 Samme dag skrev Olavs fetter Bertie, kongen av England, i krigsdagboken: «Jeg hørte at vi la miner utenfor Narvik i norsk territorialvann & at det ikke hadde vært noen motstand fra Norge.»22 Marineminister Winston Churchill hadde lenge ivret for operasjon «Wilfred». I september 1939 hadde han fått ideen om å legge miner i norsk farvann for å tvinge de tyske malmtransportene ut dit hvor Royal Navy kunne angripe dem.23 Operasjonen skulle iverksettes i Stavanger, Bergen, Trondheim og Narvik, så snart tyskerne satte fot på norsk jord, «eller når det foreligger klare bevis på at de har til hensikt å gjøre dette». En liten ekspedisjonsstyrke skulle tre støttende til dersom tyskerne satte inn mottiltak mot norske havner. Om morgenen 8. april hadde de allierte likevel bare lyktes med sitt ærend i Vestfjorden i nord.

Fra klokken 10 hadde utenrikskomiteen sittet samlet.24 Kongen hadde kalt inn både statsminister Johan Nygaardsvold og utenriksministeren. Statsministeren «saae ellers nogsaa roligt paa Situationen og ventede paa hvad Tyskerne vil gjøre», heter det i kongens nedtegnelser.25 Men han var «noget ængstelig for Flyveangrep». Alle hadde vært enige om at det dreide seg om et «grovt overgrep».26 Kronprins Olav var opptatt av

20 | DEL I • NORGE