Regjeringsskifte?

hadde fortalt at den norske regjeringen hittil ikke hadde bedt om hjelp. Likevel var England og Frankrike på vei for å redde landet. hva var dette for noe, lurte russeren på, «uoppfordret assistanse»?

REGJERINGSSKIFTE?

På hamar fikk stortingspresidenten det travelt. Etter å ha fått nyheter om at tyskerne raskt rykket fram langs jernbanen mot stiftsstaden, ba hambro fylkesmann Knut Nordanger om å gjøre forberedelser til å flytte Stortinget til Elverum.76 Da han vendte tilbake til hotellet, fikk han besøk av konge og kronprins. De kunne fortelle at Nygaardsvold hadde innlevert regjeringens avskjedssøknad og samtidig bedt kongen konferere med stortingspresidenten. Statsministeren ønsket å gi plass til en samlingsregjering.77

Etter først å ha vært tydelig på beslutningen om ikke å kapitulere, synes Nygaardsvold å ha fått betenkeligheter. han hadde til og med lurt på om ikke stortingspresidenten kunne overta. Forslaget om at regjeringen fratrådte, la han fram allerede i det første stortingsmøtet på hamar, men hambro hadde kontant avvist det.

Tanken var ikke aldeles ny. Etter verdenskrigens utbrudd høsten før hadde en nasjonal samlingsregjering vært på tale. Stortingspresidenten mente likevel at 9. april ikke var rett dato for så radikale endringer. Om ettermiddagen ble det møte mellom de to kongelige, Stortingets presidentskap, regjeringen, tidligere lagtingspresident Gabriel Moseid, tidligere statsminister og en av Venstres ledere, Johan Ludwig Mowinckel, og tidligere finansminister og en av Bondepartiets ledere, Jon Sundby. Kongen orienterte om situasjonen, og hambro gjentok sitt standpunkt. heller ikke Mowinckel eller Sundby syntes at dette var øyeblikket for regjeringsskifte. Da heller en samlingsregjering på et senere tidspunkt.

Det var først på hamar at konge og kronprins ble offisielt orientert om regjeringens disposisjoner i løpet av natten til den 9. I mellomtiden var det kommet en ny henvendelse fra den tyske sendemannen. Braüer tilbød

Stortingsmøte i Festiviteten på Hamar, 9. april 1940. (Foto: Karl Korneliusson Kleppe, DKS) «Dadda» Signe Svendsen med prins Harald, prinsesse Astrid og prinsesse Ragnhild foran hovedbygningen på Sælid gård utenfor Hamar, 9. april 1940. (Foto: Ukjent, DKS)

28 | DEL I • NORGE

KAPITTEL 1 • OVERRUMPLINGEN | 29

forhandlinger. De drøftet om man under protest skulle godta kravene, fordi man ikke hadde makt til å motsette seg okkupasjon. Det var en «viss stemning» for slike forhandlinger, skrev Nils hjelmtveit siden.78 Mowinckel, Nygaardsvold og Koht gikk inn for at man ikke burde avvise muligheten før man visste hva resultatet kunne bli. Under press hadde også hambro vært med på tanken.

Med støtte fra enkelte andre satte kongen seg «bestemt imot», rapporterte den konservative politikeren Dik Lehmkuhl etter krigen.79 Landet ville uansett bli slagmark. Men kilden er usikker. Snaue tre uker etter begivenheten noterte justisminister Terje Wold at «alle som deltok på møtet», var enige om å prøve forhandlinger, i det minste for å skaffe sårt tiltrengt tid.80 Wold var blant dem som insisterte på at man samtidig motsatte seg den tyske invasjonen «med alle midler». han beklaget at flere ga uttrykk for ubesluttsomhet, og fant det «særlig forstemmende» at regjeringens militære rådgivere ikke taklet situasjonen bedre.

Forsyningsminister Trygve Lie refererte en episode fra dette utvidede regjeringsmøtet.81 Wold satt ved siden av kronprinsen og mumlet at «selvfølgelig må vi sprenge broer». Olav hørte ham, og sa: «Jamen si det da vel!» Justisministeren minnet ham om at han var forsamlingens yngste, men kronprinsen ga seg ikke. Da Wold så tok til orde for at veier og broer burde sprenges, ble han sterkt irettesatt av Mowinckel. Slik Lie husket det, fikk Wold støtte fra ham selv, kronprinsen, sosialminister Sverre Støstad og finansminister Oscar Torp, som hadde kommet til hamar sent på ettermiddagen etter først å ha bistått bankdirektør Nicolai Rygg med å berge gullet i Norges Bank.82 Ingen beslutning ble fattet, men det ble vedtatt at spørsmålet om forhandlinger skulle legges fram for Stortinget. To vers av fedrelandssangen ble avsunget før møtet ble hevet.83

I Festiviteten hadde kongen tatt den nyankomne Torp til side og spurt om det var meningen at man nå skulle føre krig.84 Finansministeren svarte bekreftende, og kongen takket ham. Så dro de kongelige tilbake til Sælid.

Stortingets andre møte for dagen begynner i Festivitetens festsal klokken 18.85 Nesten alle stortingsmennene, foruten åtte, har rukket fram til hamar.86 Da Nygaardsvold igjen legger fram forslaget om å trekke seg, går hambro sterkt imot og får Stortinget med seg. Regjeringen er nødt til å bli sittende.87 «hambro hadde mest ordet selv», skrev byråsjef henrik Bahr i dagboken.88 For øvrig talte statsministeren, utenriksministeren og forsvarsministeren. «Stemningen ytterst deprimert. Alt tydet på rask kapitulasjon.»

30 | DEL I • NORGE