Regjeringens første nei

par som ved ankomsten var «beveget men rolige».47 Kronprinsessen og kronprinsbarna var sportskledd, og trodde de ville bli sendt opp til Sikkilsdalen.48 Märtha var opptatt av å få tak i Østgaards yngstemann, tiåringen Einar, som hun hadde lovet å ta med. Få minutter etter kronprinsfamiliens ankomst kom Ragni, Nikolai og Einar Østgaard til Slottet fra sin bolig i Bygdøy allé.49 Alle tre ble med videre.

REGJERINGENS FØRSTE NEI

Operasjonen tyskerne hadde gitt kodenavnet «Weserübung», var godt i gang. Rundt klokken 4.30 denne morgenen hadde Tysklands sendemann til Norge, Curt Bräuer, presentert sitt budskap for utenriksminister Koht.50 Det var formulert over 19 maskinskrevne sider.51 De tyske styrkene var kommet Norge til unnsetning, ble det hevdet. Nå gjaldt det for regjeringen å uttrykke sin vilje til samarbeid. Ultimatumet lød på kapitulasjon.

Betenkningstiden var knapp. Etter en kort rådslagning nådde regjeringen fram til et enstemmig svar, uten videre debatt. Svaret ble avlevert muntlig av Koht før klokken 5, og den konsise responsen ble umiddelbart meldt tilbake til Berlin: «Vi bøyer oss ikke frivillig, kampen er allerede i gang.»52 Dette var det norske folks første nei, formulert av landets regjering.

Om Koht hadde atskillig å svare for hva gjaldt opptakten til denne dagen, nølte han ikke nå. Regjeringen hadde umiddelbart tatt kontakt med London via den britiske sendemannen. Svaret om støtte kom raskt.53 Nygaardsvold ringte kongen og fortalte ham om Bräuers krav og regjeringens nei.54 Først deretter snakket konge og kronprins sammen i telefonen. Da var beslutningen om evakuering tatt. Regjeringen valgte kamplinjen, uten å konsultere verken konge, Storting eller forsvarsledelse.55 De anså Norge for å være i krig med det mektige Nazi-Tyskland. Overfor Bräuer hadde den norske utenriksministeren til og med kostet på seg en referanse til hitlers uttalelse om Tsjekkoslovakia: «Det folk som ikke gjør motstand mot fremmed vold, er ikke verdig til å leve.»56

Klokken 7 gikk kortesjen nedover Karl Johan, fra Slottet til Østbanestasjonen, som et slags omvendt 17. mai-tog. Bjart Ording kjørte med kronprinsen. Ennå var gatene temmelig tomme, men politiet hadde fått stålhjelmene på. Idet de skulle kjøre fra Slottsplassen, la de merke til at kongebanneret vaiet fra Slottet. Kronprinsen ba om å «faa det fjernet og tat i forvaring». Formene skulle ivaretas, også i fluktens time.

24 | DEL I • NORGE