Lykkelig fører

hadde han forsikret føreren om at han og hans parti var villige til å gripe makten.3 Deretter ville de invitere tyske tropper for å sikre norskekysten. Quisling mente det var åpenbart at britene ikke var innstilt på å respektere norsk nøytralitet. Dessuten fantes det bevis for at den norske regjeringen la planer om en alliert okkupasjon av deler av kysten, påsto han. Særlig var han opptatt av «jøden hambro»s store politiske innflytelse. Opplysningene hadde gjort inntrykk på Nazi-Tysklands leder.

LYKKELIG FØRER

Beskjeden om tyskernes framrykninger når også Sælid gård i Vang utenfor hamar, der kongefamilien spiser middag. Klokken er blitt 20, og desserten må vente. I hast blir det ordnet med tilhold for de kongelige hos høyesterettsadvokat Gudbrand Øvergaard Aakrann på Gaarder gård i Elverum. De reiser østover.

Kronprinsen er for lengst kommet i operativt modus. Ved ankomst til Gaarder skal han straks ha hoppet ut av bilen. Det første han gjør, er å slukke lampen over ytterdøren.4 hushjelpen hadde begynt å tenne lys i stuene, men kjente en hånd over sin egen, og hørte budskapet: «Det er nok best vi har det mørkt her i kveld.» Kongen er så sliten at han står og svaier, men finner ikke ro til å hvile. Snart innløper en melding om at tyskerne når som helst kan ventes ved Midtskogen, om lag tre kilometer unna. På Sælid var det blitt besluttet at kronprinsessen og barna skulle komme seg i sikkerhet i Märthas fødeland, i første omgang i Sälen.5 Kronprinsen hadde luftet muligheten overfor sin adjutant om morgenen før de forlot Oslo, og kongen var av samme oppfatning.6 Da Østgaards kom etter til Elverum, ble det tid for farvel. I et notat fra disse dagene foreviget Olav avskjeden i kortform: «Märtha og barna reiste til Sälen, Sverige, kl. 2130.»7 Kronprinsessen, barna og deres følge hadde valgt eksilet.

Det var blitt natt til 10. april, klokken 0.50, da de to bilene og lastebilen med bagasje nådde svenskegrensen ved Støa, 36 kilometer øst for Nybergsund i Trysil.8 Nikolai Ramm Østgaard var blitt med for å forsikre seg om at det kongelige følget kom seg trygt inn i nabolandet. Prinsesse Astrid skulle siden huske grensepasseringen som dramatisk. Barna hadde lagt seg ned på gulvet, og sjåføren hadde gjort seg klar til å kjøre rett på bommen.9 Det finnes ingen rapporter fra kronprinsessen om denne hendelsen, men Østgaards bekreftet både da og senere at det hele gikk for seg i atskillig roligere former.10 I Ragnis samtidige nedtegnelser heter det at

38 | DEL I • NORGE

Nikko var «ute og forklarte hvem det var, og det var ingen vanskelighet å slippe forbi».11 Så hadde heller ikke svenskene begynt å stenge grensen på dette tidlige tidspunktet av krigen.12 Tollerne ville riktignok vite om majoren hadde med seg svenske penger. Det hadde han glemt, men de fikk passere. Østgaard sørget for å gi grensevakten 24 norske kroner i drikkepenger, viser en oversikt over kongefamiliens utgifter disse dagene.13 «Ingen av oss hadde pass», noterte Ragni.

Kronprinsessen av Norge var på plass på Sälens Kur- og högfjällshotell, et luksushotell fullt av sportsmennesker, en gang mellom klokken ett og to natt til 10. april. Der var hotelldirektøren, Johan Wilhelm Klüver, norsk. han tok straks på seg å sikre Märthas verdier.

For Nikolai Ramm Østgaard ble sverigeferien av det korte slaget. Allerede neste morgen vendte adjutanten tilbake til arbeidsgiveren.14

I London var den lange og sørgelige 9. april blitt oppsummert i den engelske kongens krigsdagbok: «Kl. 8 meldte BBC-nyhetene at Tyskland hadde invadert Norge & at tropper hadde landet i Oslo. Også at tyske tropper hadde landet i København.»15 George VI bemerket at nordmennene hadde «stått imot tysk aggresjon», samt at kongen, regjeringen og det diplomatiske korps hadde forflyttet seg til hamar. Oslo var i tyske hender. «Vi har fortalt Norge at vi vil gi henne all hjelp i vår makt.»

Kong George hadde hatt en dårlig dag, måtte han innrømme. Alle andre arbeidet intenst, bortsett fra ham, selv om han hadde fått et møte med statsminister Neville Chamberlain: «Jeg fortalte ham at jeg trodde at alle våre anstrengelser for å hindre tyskerne i å ta norske havner, var fånyttes fordi vi var for ‘rettferdige’, & at tyskerne ikke hadde ‘tatt noen hensyn’.»

Olavs fetter mente åpenbart at britene burde ha kommet tyskerne i forkjøpet. De skulle ha sikret seg norske havner. Marineminister Churchill hadde hatt et håp om at en minelegging av norskekysten ville framprovosere en tysk reaksjon, og at det så ville bli mulig for de allierte å få Norge over på sin side.16 Også franskmennene hadde demonstrert en viss iver etter å komme på offensiven, men avgjørelsene hadde dratt ut. Først 28. mars hadde det vært mulig å fatte beslutningen om at visse strekninger av norskekysten skulle minelegges, og 5. april hadde de endelig fått fastsatt aksjonen til 8. april. Det viste seg å bli for sent, med knapp margin. Overfor den engelske kongen hadde Chamberlain 9. april gitt uttrykk for at tyskerne måtte ha planlagt sitt overraskende kupp i ukevis. Troppene hadde forlatt Tyskland lenge før britene fikk lagt ut miner. Den

KAPITTEL 2 • NEI PÅ NEI | 39