Samtalen

var kongens oppfattelse av situasjonen.40 Farens ualminnelige følelsesengasjement skyldtes engstelse.

Så kjørte kongens A1 av gårde, oversmurt med hvit kamuflasjefarge.41 Først gikk turen til Grønli, en gård tilhørende godseier hans Møystads enke Marthine. Mellomstasjonen var blitt lagt inn for at kongens egentlige oppholdssted ikke skulle bli kjent. På veien videre gjennom skogene til Elverum betrodde haakon seg til Wedel om sin frykt for at han ville påtvinges en regjering Quisling.42 Etter ankomst Elverum folkehøgskole holdt kongen klokken 12.30 møte med utenriksminister Koht, samt Mowinckel, Lykke og Sundby. Den tyske sendemannen var blitt forsinket, og møtet kunne ikke begynne før klokken 14.45. Kongen måtte pent vente. Enkelte oppfattet det som et uttrykk for tysk overlegenhet.43

Klokken 16.15 var det hele over. Da kongen klokken 16.30 reiste tilbake til Nybergsund, var regjeringen per telefon blitt underrettet om hovedinnholdet i det tyske forslaget. I telefonen hadde kongen latt Koht si, noterte Wedel, at forslaget skulle drøftes «uten hensyn til hans opfatning og de konsekvenser en antagelse vilde få for Kongen personlig». Tilbakereisen var blitt «gruelig trist og betagende».

SAMTALEN

I juni 1942, mens han befant seg i London, vendte kong haakon tilbake til det som skjedde under møtet med Curt Bräuer.44 han hadde selv villet holde samtalen kort, fortalte han historikeren Jacob Worm-Müller, fordi han ikke ønsket å være lenge alene med tyskeren. Først hadde han i sendemannens nærvær sagt til Koht at han måtte få konferere med regjeringen. Så var han en liten stund blitt alene med Bräuer. «‘Da jeg hadde meddelt Bræuer at jeg avslo å akseptere Quisling som statsminister fordi det var i strid med norsk grundlov og hele min kongelige gjerning i Norge’», fortsatte han, «‘ble Bræuer hvit som det papiret der’». Tyskeren hadde vært dypt skuffet, kunne kongen fortelle. han hadde sagt at han hadde kastet bort åtte timer på sin «fruktesløse reise.» Deretter hadde kongen tilkalt Koht, «som for en vesentlig del førte samtalen».

Den tyske sendemannen til Norge, Curt Bräuer, i Elverum etter møtene med kong Haakon og utenriksminister Halvdan Koht, 10. april 1940. (Foto: Ukjent, Norsk Folkemuseum)

KAPITTEL 2 • NEI PÅ NEI | 45

Det er vanskelig å vite sikkert. «Kongen og utenriksministeren ga tydelig uttrykk for at de fant kravet uantakelig», skal det siden hete i Undersøkelseskommisjonen av 1945 innstilling etter krigen.45 Begge skal ha avvist Bräuers ultimatum. Men kildegrunnlaget mangler. Kongen hadde sans for den gode historie, og flere hadde tidligere merket seg hans talent for omtrentligheter.46

Sikkert er det at Bräuer oppfattet samtalen ganske annerledes. Det eneste direkte referatet fra møtet er den tyske sendemannens telefoniske rapport til utenriksminister Joachim von Ribbentrops kontor i Berlin klokken 22.30.47 Dette umiddelbare møtereferatet forteller at kong haakon først ba om å få ha utenriksminister Koht med under samtalen, men at Bräuer ville ha haakon for seg selv. Overfor kongen understreket sendemannen at situasjonen var «alene Englands skyld». Dette tok kongen ikke til motmæle mot. Bräuer forsikret deretter haakon om at det ikke forelå planer om å endre «de dynastiske forhold» i Norge, men at kongefamilien snarere skulle beholdes og styrkes, som i de to andre skandinaviske landene. han pekte på at all motstand måtte opphøre øyeblikkelig, og vendte deretter tilbake til dokumentet han morgenen før hadde presentert for den «forhenværende» regjeringen. Nygaardsvolds menn bar «stor skyld» for å ha avvist tyskernes forslag, poengterte Bräuer. Det siste året hadde regjeringen konsekvent begunstiget England. Tyskerne aktet ikke å blande seg inn i innenrikspolitiske forhold, men sendemannen orienterte kongen om at Vidkun Quisling hadde dannet ny regjering.

Opplysningene han ga om krigens utvikling, gjorde tydelig inntrykk på norskekongen. Særlig gjaldt det nyhetene om Christian X, som ifølge sendemannen hadde klart å bevare ro og orden både for landet og sin egen familie.

Tyskerens monolog varte i 10–15 minutter.48 Til slutt hadde kongen forklart at han var nødt til å diskutere disse spørsmålene med sin regjering, og bedt om at Koht ble kalt inn igjen. De tre satt så sammen i en time, og utenriksministeren fikk blant annet høre hovedtrekkene i det som var blitt sagt. Ifølge Koht sa haakon ikke et ord, men til sist gjorde begge det klart at de måtte konferere med statsminister Nygaardsvold.

Etter møtet falt kongen og utenriksministeren hverandre gråtende om halsen. Ord ble fattige. Da kongen kom ut fra møtet med Koht og Bräuer, ba han de tre forhandlerne om å bli med inn på hans værelse.49 «Sterkt

46 | DEL I • NORGE

beveget» fortalte haakon om det som hadde funnet sted, ifølge Johan Ludwig Mowinckels nedtegnelser. Det tyske sendebudet hadde kommet med trusler om hva som ville hende hvis kongen ikke ga regjeringen Nygaardsvold avskjed og utnevnte Quisling til statsminister. haakons svar hadde vært å vise til «sin stilling som konstitusjonell statschef». Forslaget måtte forelegges regjeringen, som måtte ta sin avgjørelse «uten hensyn til hans egen person». Men han kunne ikke selv medvirke til å utnevne regjeringen Quisling.

Før han dro fikk Bräuer et kvarters møte med Koht og de tre partilederne i Stortingets forhandlingsutvalg. her var det Mowinckel som mest førte ordet, skal man tro Mowinckel.50 Bräuer kunne fortelle at han hadde fått sine instrukser fra føreren, og at regjeringen Nygaardsvold måtte gå. Når hitler hadde valgt å gi norskekongen sitt tilbud, var det fordi han var villig til å ta hensyn til det norske dynastiet. «Kongen hadde alltid forstått å føre en forsiktig og moderat politikk og holdt politisk radikale borte», slik føreren så det. Men heller ikke de tre partilederne gikk med på kravet om å gjøre Quisling til statsminister.

hitlers utsending kastet ikke bort mer tid på norsk konstitusjonalisme. I stedet gjorde han avtale om å motta telefonbeskjed på veien tilbake til Oslo. Klokken 18.15 tysk tid forlot han Elverum. Passende nok fikk han meldingen fra Koht på grunnlovsstedet Eidsvoll. Slik Bräuer hadde forstått det, var dette konklusjonen på lengre forhandlinger mellom utenriksministeren og kongen: «Kongen vil ikke oppnevne noen regjering Quisling, og denne beslutning er fattet enstemmig i regjeringsmøte.» På tyskerens direkte forespørsel var Kohts svar krystallklart: «Motstanden fortsetter, så sterkt som mulig.»

Fra Bräuers perspektiv hjalp det ikke hvor mye han forsikret konge og Koht om tysk respekt for norsk selvstendighet. Problemet var Quisling.

Da Bräuer hadde reist fra Elverum, var det først blitt møte mellom forhandlerne og de gjenværende stortingsmennene, til sammen 60–70 stykker.51 Utenriksministeren gjorde grundig rede for hva som hadde skjedd. han kunne fortelle at han hadde telefonert med statsminister Nygaardsvold, og at denne «bestemt hadde avslått» å tilrå kongen å gå med på tyskernes forslag. Selv delte Koht statsministerens holdning «helt og holdent», refererte Mowinckel. Stortingsmennene ga deretter full tilslutning til linjen som var blitt valgt, og hilste tilbake til den samlede regjering i Nybergsund.

KAPITTEL 2 • NEI PÅ NEI | 47

Den svenske diplomaten grev Carl Douglas var eneste utenforstående til Kohts lille foredrag.52 Ifølge svenskens erindringer hadde Bräuer viftet bort haakons innvending om at han var konstitusjonelt forpliktet til å diskutere saken med regjeringen. Da den tyske sendemannen gikk, hadde kongen fortalt utenriksministeren at han heller ville abdisere enn å godta Quisling som statsminister.

Samtidig holdt tjenestemennene fra sentraladministrasjonen sitt eget møte. Også byråsjef henrik Bahrs dagbok tyder på at kongens nei i første omgang var betinget av en drøfting med regjeringen i Nybergsund.53 Etter en stund hadde Koht kommet inn og meddelt statstjenestemennene at de var fri til å reise hver til sitt. Ville de gjenoppta sitt arbeid, kunne de det. Koht så «svært trett ut», ifølge Unni Diesen, sekretær i handelsdepartementet og datter av henry Diesen, landets kommanderende admiral.54 Utenriksministeren ga inntrykk av at situasjonen var håpløs, og at regjeringen «kanskje ville bli fredløs». Da han fikk spørsmål om hva som hadde foregått, opplyste Koht at Bräuer hadde stilt ultimatum om at kongen utnevnte Quisling til statsminister. «Kongen hadde avslått dette og sagt at hvis hans regjering, dvs. regjeringen Nygaardsvold – skulle råde ham til dette, ville han abdisere og overlate til Kronprins Olav å utnevne Quisling.» Øyensynlig strevde haakon med å forene sitt «Alt for Norge» med et «Alt for Olav». han hadde tenkt på sitt dynastis overlevelse.

Også stortingsrepresentant Anton Jenssen opplevde møtet slik at kongen hadde bestemt seg, men at han ville forelegge saken for regjeringen.55 Usikkerheten heftet ved om han ville abdisere, og så la det bli opp til Olav å gå med på tyskernes krav. høyres Ivar Lykke hadde overfor noen av stortingsrepresentantene gitt uttrykk for at han støttet en slik løsning. Men under møtet ble Koht kalt til telefonen. Det var Nygaardsvold, og svaret var «nei, nei, om det kostet livet og mer til!» Dermed visste Stortinget hva svaret ville bli.

Om morgenen 10. april hadde stortingsrepresentantene fått beretninger om slaget på Midtskogen, om lag fem kilometer vest for Elverum. Med det byråsjef Bahr omtalte som en «sammenskrapet flokk», hadde oberst Ruge klart å stoppe de om lag hundre tyskerne som var kommet i busslaster fra Oslo for å ta konge og regjering. Garderekrutter, befalingsmenn og frivillige bidro. Ildgivingen hadde blitt heftig, og initiativtakeren til raidet, flyattacheen Eberhard Spiller, var blitt hardt såret.56 Samme dag døde han på hamar sykehus. Byråsjefen mente at dette var selve ven-

48 | DEL I • NORGE

depunktet. I tillegg kom nyheten om at tyskerne ville «tvinge Quisling inn på oss». hadde okkupanten ikke gjort denne «kolossale feil», gjettet Bahr, ville regjeringen ha fulgt den danske linjen.

I dagboken skrev kong haakon at den tyske ministeren «veltet hele ansvaret for krigen paa mig personlig».57 Det smertet. Foruten den korte tiden da kongen og Bräuer var på tomannshånd, var det Koht som, med sin overlegne tysk, hadde ført ordet på norsk side. Svaret Bräuer fikk, var at saken måtte tas opp i statsråd. Regjeringen hadde uttrykt sitt «vent», det som i praksis skulle bety «vent på vårt nei». Siden skrev også Koht ned sin versjon av begivenhetene. Den stemmer overens med hovedtrekkene i Bräuers framstilling.

Noen dager etter møtet i Elverum rapporterte den tyske sendemannen også til biskop Eivind Berggrav. I samtaler med de enkelte, «ja, også da Kongen og et par statsråder var sammen med meg», hadde han ikke fått «inntrykk av absolutt avvising [sic]», fortalte han. Men da de så var kommet tilbake fra «Stortingets møte eller hva det var, så var det absolutt avvisning».58 Slik Bräuer oppfattet saken, hadde kongens nei først blitt entydig etter at forhandlerne og Koht hadde konferert med Stortinget. Like gjerne har det handlet om statsministerens utvetydige telefoniske respons. hitlers sendemann hadde samtidig fått med seg at det hele hadde strandet på «spørsmålet Quisling».

«Kongens nei», kom det til å hete. Det skulle vise seg å være riktig svar, for landet, for ham selv og hans familie. Det siste var opplagt en del av vurderingen, og noe annet ville vært unaturlig. Da han 13 år tidligere hadde omtalt sitt eget ønske om folkeavstemning i 1905, hadde haakon referert til dynastiets framtid.59 «Jeg forlangte det av hensyn til fremtiden», gjentok han da. «hvordan tror De mit dynastis stilling ellers vilde ha været??» Det hadde handlet minst like mye om lille Alexander som om en forpliktelse på demokratiet. Da kongen i 1932 igjen hadde kommet inn på folkeavstemningen, slo han med en hoppmetafor fast at hadde han ikke hatt avstemningen, ville både han og Olav «svævet i luften».60 «hvordan tror De den stakkels Olavs stilling vilde ha været?» hadde han spurt retorisk. Da de var kommet så langt som til april 1940, hadde kongen ikke bare kronprins Olav, men også barnebarn å tenke på, inklusive en arveprins. I tillegg var han bundet til folket. Å skulle være med på å kaste den folkevalgte regjeringen ville være å sette ikke bare seg selv, men hele dynastiet i den ytterste fare. Det var en umulighet. I Grunnlovens

KAPITTEL 2 • NEI PÅ NEI | 49