Nytt nei

første paragraf het det at kongerikets regjeringsform var «indskrænket og arvelig monarkisk».61 I § 5 het det videre at Kongen ikke kunne «lastes, eller anklages»: «Ansvarligheden paaligger hans Raad.» Selv om kongen formelt sett var den utøvende makt, skulle dette bety Kongen i statsråd. haakons fremste dyd ved inngangen til krigen var kort sagt at han hadde lært seg å opptre konstitusjonelt. Beslutningen var dessuten i pakt med egeninteressen, og han syntes hele tiden å ha bevart troen på at engelskmennene til slutt ville seire. Men i og med at kongen, på eksemplarisk vis, hele veien opptrådte som konstitusjonell monark, og slik kom til samme konklusjon som sin regjering, var dette i virkeligheten et «regjeringens nei».62 Det var regjeringen som kollegium, støttet av kongen, som på hvert avgjørende punkt i krigens første fase tok avgjørelsene om å fortsette kampen, og avvise fiendens krav.63

NYTT NEI

Det har ikke vært mye rom for tvil. Straks etter kongens og utenriksministerens tilbakekomst til Nybergsund ble det avholdt møte i statsråd. I dagboken oppsummerte Peder Wedel Jarlsberg det konsist: «Forslaget enstemmig forkastet.»64

Ville resultatet blitt et annet om Bräuer hadde gått til regjeringen først, og så til kongen? ble Olav spurt sist i livet.65 «Jeg tror ikke det», svarte han. Koht hadde på dette tidspunktet «gjennomskuet tyskerne». Utenriksministeren stolte ikke på dem, og ville ikke svart imøtekommende. Muligens var det litt mer usikkert med Nygaardsvold, la Olav til, som jo var «en snill mann». Men den ettertidige gjetningen passer dårlig med holdningen statsministeren umiddelbart hadde uttrykt til Koht over telefonen.

Det første som synes å ha skjedd etter tilbakekomsten til Nybergsund, var at kongen hadde en lengre samtale med sin 36 år gamle sønn.66 Så fulgte

Mannen i midten, statsminister Johan Nygaardsvold, med regjeringskollegaer, Nybergsund, 11. april 1940. (Foto: Johan Wilhelm Clüver, DKS) Prinsesse Astrid, prinsesse Ragnhild og prins Harald i svensk snø ved Sälens Kur- och Högfjällshotell. De bodde på hotellet fra 10. april til 15. april. (Foto: Johan Wilhelm Clüver, DKS)

50 | DEL I • NORGE

KAPITTEL 2 • NEI PÅ NEI | 51

statsrådet. Da haakon talte, tok hjelmtveit referat.67 Bräuers forsøk på å holde ham personlig ansvarlig for landets ulykke, hadde gjort inntrykk på majesteten. Kongen konstaterte at det var «et tungt ansvar, så tungt at jeg gruer for å bære det». Samtidig sådde han ingen tvil om hvem som formelt bar ansvaret: «Regjeringen skal ta avgjørelsen, men min stilling er klar. Jeg kan ikke gå med på de tyske kravene. Det ville stride mot alt det som jeg har oppfattet som min plikt som Norges konge siden jeg kom til landet for snart 35 år siden.»

Kongen strevde med å komme videre. han gråt, flere ganger. Skulle regjeringen gå med på de tyske kravene, «så er det ingen annen utvei for meg enn å abdisere». han må ha visst at så aldri ville komme på tale. Det fantes ikke uenighet mellom kongen og regjeringen. Men i dette øyeblikket sto kongen tydelig fram som menneske, som leder, som en samlende skikkelse for sitt folk. Ifølge Trygve Lie så kongen lenge på kronprinsen da han etter ordene «å abdisere», føyde til «fra Norges trone – for meg og mitt hus».68 Nå klarte han ikke å fortsette, og brast igjen i gråt. Også kronprinsen lot tårene renne.

Det var i statsrådet i Nybergsund at kongen framførte sitt tydelige nei. Statsministeren responderte ved å insistere på at kongens syn ikke skulle bli «påberopt som grunnlag for Regjeringens avgjørelse».69 Nygaardsvold kunne heller ikke selv tilråde at kongen bøyde seg for tyskernes krav, uttalte han. For regjeringen fantes bare «ett svar» til tyskerne, «nemlig avvisning». Vedtaket om et nei var enstemmig. Responsen ble telegrafert til den tyske sendemannen.

Samtidig sendte regjeringen ut sitt første opprop til det norske folk etter krigens utbrudd. Allerede da han var kommet fram til hotellet i Nybergsund, der regjeringen, konge og kronprins var samlet, hadde utenriksministeren lest opp et utkast som ble vedtatt uten videre diskusjon.70 Koht hadde formulert det som et budskap fra regjeringen, og ønsket statsministerens underskrift. Kongen ba om å få være med, og det endte med et par ekstra linjer i hans navn. han sluttet seg til sin regjering.

Under oppholdet i Nybergsund skal Lie ha fått en telefonhenvendelse fra en statsråd som var blitt igjen i Oslo.71 I hovedstaden fryktet, hørte og trodde man det verste. Det gikk rykter om at kongen skulle abdisere og at kronprinsen ville utnevne Quisling til statsminister. De hadde vel ikke tenkt å gi opp? Svaret fra Trysil var nei.

52 | DEL I • NORGE

Mental tortur

«Jeg hadde ikke sivile klær på meg, jeg, på tre år», forteller kongen biografen. Han refererer til sin militære utdanning. «Under Krigsskolen i tre år, under krigen i fem», utdyper han.

Noen har sett på det som «dyreplageri» og «mental tortur». Selv hadde han trivdes svært godt i uniform.

Han forklarer sitt valg av Krigsskolen og en militær karriere. Det var «etter eget ønske». Samtidig tror han familien satte pris på det. «Var i alle fall ikke noen opposisjon.» Det var en tanke han hadde hatt med seg allerede fra guttedagene av. «Har i alle fall alltid vært interessert i det.»

Konge og kronprins foran naken vårskog, Molde, 27. april 1940. (Foto: Per Bratland, DKS)