Elverum

Så sent som i mars 1939 hadde kong haakon privat uttrykt sin bitterhet over tidligere venstrestatsminister Johan Ludwig Mowinckels «negative innstilling til forsvaret».27 Kongen pekte samtidig på hvordan de som hadde vært imot opprustning, hadde fått «et godt argument» i Tsjekkoslovakias skjebne. Selv om landet hadde vært «rustet til tennene», var det blitt knust av den tyske overmakten. hvis hoffmarskalk Peter Frederik Broch er representativ, var hoffets forargelse i januar 1940 fremdeles rettet mot Mowinckel. I dagboken for 22. januar bemerket Broch, selv gammel yrkesmilitær, at Arbeiderpartiet i alle år hadde «motsatt sig de nødvendige militærbevilgninger».28 Likevel mente han at hovedskylden for «den militære misère» lå hos partiet Venstre. Dets leder var «gjenstand for almindelig kritik, det hele land over».

Etter verdenskrigens utbrudd høsten 1939 hadde til og med Märtha gjort et unntak fra sin sedvanlige tilbakeholdenhet. hun var ikke hva man kaller «politisk interessert», skrev Eivind Berggrav siden.29 Men da «skyggene la seg over Norden», ble hun «som en seismograf til å registrere hendelsene». Den biograferende biskopen uttrykte i det hele en usvikelig tro på kongelig klarsyn. Faktisk, hevdet han, var kronprinsessen en av «de aller første» til å se ulykken fedrelandet kunne havne i. I sin radiodebut som taler, 26. januar 1940, hadde Märtha i alle fall forsiktig kritisert nasjonens forsvarspolitikk.30 Nå var det om å gjøre å rette opp fortidige forsømmelser, konkluderte hun. Det gjaldt framtiden.

ELVERUM

Kronprinsessen med følge har dratt i retning hjemlandet. Imens, etter ankomst Elverum, holder Stortinget møte i folkehøgskolens festsal, også kalt gymsalen.31 Samholdet var sterkt, slik Nils hjelmtveit oppfattet det.32 Tre menn, representanter for de tre store borgerlige partiene, ble valgt til å forhandle med de tyske myndighetene sammen med utenriksminister Koht: Venstres Mowinckel, høyres Ivar Lykke og Bondepartiets Jon Sundby. her ble hambro arkitekten bak en fullmakt som ga regjeringen uinnskrenket myndighet til å ta beslutninger på Stortingets vegne mens krigen pågikk, inntil nasjonalforsamlingen igjen var i stand til å samles.33 Stortingspresidenten var effektiv, og ingen protesterte. Det som senere fikk navnet Elverumsfullmakten, sikret Nygaardsvold-regjeringens legitimitet. I Elverum gjentok Nygaardsvold enda en gang sin foretrukne løsning, at han selv trådte tilbake. I det minste ønsket han seg, og fikk, tre konsul-

42 | DEL I • NORGE

tative statsråder, én fra hvert av de tre store partiene. Allerede på dette møtet ga hambro uttrykk for at det kunne bli nødvendig for konge og regjering å forlate landet for å kunne opprettholde «en fri norsk regjering». Det ville være skjebnesvangert om konge, kronprins og regjering kom i tyskernes fangenskap. hambros slutningsord under stortingsmøtet hadde «mektig virkning», bemerket hjelmtveit, og en «sterkt rørt» statsminister takket for tilliten. De avsluttet med å synge første og siste vers av «Ja, vi elsker». Da hambro hevet møtet, var klokken blitt 22.25.34

Også oberst Otto Ruge, som snart skulle få en avgjørende rolle i kampene, hadde dukket opp på sitt mobiliseringssted Elverum etter en inspeksjonsrunde i nord.35 han oppildnet til kamp. Justisminister Terje Wold svarte at også han, forsvarsminister Birger Ljungberg og forsyningsminister Trygve Lie mente at de ikke måtte gi seg nå. Ellers var stemningen, ifølge Wold, «tvilsom». Til gjengjeld var situasjonen særdeles uoversiktlig. Ennå befant de seg i krigens første, kaotiske fase.

Snart drar konge og kronprins med følge videre fra Elverum, i samme retning som kronprinsessen og kronprinsbarna. Men de stopper et stykke før grensen. I kong haakons dagbok er stilen blitt enda mer telegramaktig enn vanlig: «Kl. 21 ½ Olav & jeg m. Wedel tog til Nybergsund kl. 22 ½ ank. kl. 3.» Det er rom til dem i Nybergsund hotell.

Der venter fire stortingsmenn som alt har rukket å finne seg til rette. De har til og med skaffet de kongelige noe å bite i. Klokken 5.30 ankommer etter kongens henstilling også de fleste av regjeringens medlemmer. På dette tidspunktet har man fått beskjed om at den tyske minister Curt Bräuer ønsker å overbringe kongen et forslag. Konge, kronprins og regjeringsmedlemmer spiser frokost sammen. Til tross for påkjenningene og mangelen på søvn er de kongelige «ved godt mot og i god form».36 De holder en kort konferanse og fordeler oppgaver.

Kongen skal møte Bräuer. Det er blitt beslutningen. Onsdag 10. april klokken 9.30 legger hans Majestet og hoffsjef Peder Wedel Jarlsberg i vei mot Elverum.37

Avskjeden var ikke enkel. Kronprinsen fulgte faren til bilen, og det ble en «beveget stund».38 Kongen kunne ikke engang «dy seg» for å gi sønnen «en riktig god klem». Et par år etter hendelsen fortalte Trygve Lie medarbeideren Arne Ording at avskjedsscenen mellom kongen og kronprinsen var «meget dramatisk».39 han mente kongen hadde vært redd for å gå i en felle. Olav selv visste, fortalte han siden, at dette nettopp

KAPITTEL 2 • NEI PÅ NEI | 43

44 | DEL I • NORGE