Stillstand

britiske statsministeren hadde rett. Så tidlig som i oktober 1939 hadde tyskerne vurdert om de skulle okkupere Norge.17 I januar forelå beslutningen om å gjennomføre operasjon «Weserübung», og i andre halvdel av februar ble det bestemt at angrepet skulle finne sted så raskt som mulig.

«Nå må vi gjøre vårt beste for å ta tilbake havnene fra tyskerne», avsluttet Bertie, kronprins Olavs kjære fetter, dagboksnedtegnelsene for 9. april 1940. hadde ikke britene sovet i timen, kunne de utvilsomt ha stoppet «Weserübung» før operasjonen var kommet ordentlig i gang. Men i London hadde man trodd at den store invasjonsflåten var på vei ut i Atlanterhavet.18

Om lag samtidig, ved et skrivebord i Berlin, hadde propagandaminister Joseph Goebbels skrevet ned sine refleksjoner i anledning dagen: «Føreren er lykkelig», konstaterte han.19 I Norge hadde deres «hjelper Quisling» overtatt kontrollen og bedt om ro og orden. Når krigen var over, ville Det tyske riket bli stående. «Vår historiske oppgave vil i det store og hele være oppfylt.»

STILLSTAND

Verdenskrigen hadde nådd Norge. hvordan var kronprinsen rustet da katastrofen meldte seg? hva gjorde ham skikket til å takle utfordringene som ventet?

Først og fremst hadde han sin militære bakgrunn. Sent i 1920-årene og gjennom 1930-årene hadde han knapt funnet mening i annet offentlig virke enn Forsvaret. han hadde tatt alle etter- og videreutdanninger som var å oppdrive, og stilt opp på øvelse etter øvelse, enten alene eller sammen med faren. Sakte hadde han steget i gradene. hva gjaldt forholdet til offentligheten, hans evne til å te seg i søkelyset, hadde amerikaturneen i 1939 utvilsomt vært viktig. Dermed var han bedre forberedt, både på krig og propagandakrig, enn han ellers ville vært. Utvilsomt trakk han også på den stoiske og usentimentale livsinnstillingen han hadde fått med seg gjennom oppdragelse og familiekultur.

Noen ytterst få ganger hadde kronprinsens mangeårige militære engasjement manifestert seg i skrift. Som da han underveis i oxfordstudiene, i 1925, sendte sin hilsen til Krigsskolens 175-årsjubileum.20 Da framsto han ikke som noen krigshisser: «Neppe nogen av os, der har gjennemgaat Krigsskolen, ønsker vel, at vort fædreland skulde komme i slik situation at der blev bruk for den krigerfærdighet, vi lærte.» helt oppriktig håpet han at utdanningen ikke ville få «praktisk betydning», samtidig som han

40 | DEL I • NORGE

takket for hva Krigsskolen hadde gitt ham og hans medstudenter: «Almindelig disciplin og orden, fysisk opdragelse, praktiske færdigheter og sist men ikke minst godt kameratskap.»

I tiåret før krigens utbrudd hadde både konge og kronprins utvist stort forsvarsengasjement. I kronprinsens talearkiv ligger en tale som «skulde ha været holdt» i Sjømilitære samfund i horten 5. juli 1929. 21 Den begynner med å slå fast at sjøoffiserene og Marinens befal for tiden ikke levde «under særlig lyse vilkår». Det var få øvelser og «stilstand på mange omraader». Kronprinsens kritikk mot de bevilgende myndigheter er så tydelig som den kan bli. Men tross politikerne, heter det i manuskriptet, arbeides det heldigvis «energisk og med opfindsomhet» for å få mest mulig ut av ressursene. Selvsagt er håpet at landet aldri kommer i krig, men på den annen side, konstateres det tørt, ser det ikke akkurat ut til at «den evige fred er umiddelbart forestående».

I mai 1931 kommenterte Nini Roll Anker at kronprinsen for tiden bedrev «marineøvelser på land på horten».22 hennes venn var «nedslått over den norske marinens tilstand og kår». Like sikkert hadde Olav et mørkt syn på forholdene i hans egen forsvarsgren, hæren. Da krigen kom, hadde man ikke avholdt regimentsamlinger siden 1922.23 Befalet var både for få og for dårlig trent.

Da kommanderende general Kristian Laake høsten 1937 hadde redegjort for tingenes tilstand, tegnet han et dystert bilde.24 Den norske hæren var uten sammenligning «den slettest øvede og slettest utstyrte hær i Europa». Skulle nøytraliteten trygges under en eventuell krig, krevdes en atskillig bedre mobiliseringsberedskap. Samme år skal Olav ha latt falle en replikk i samtale med den svenske marineattacheen Lave BeckFriis.25 Norge, påpekte kronprinsen, hadde i virkeligheten ikke hatt noe forsvar siden 1905. Perspektivet var noe han delte med stort sett alle forsvarsvenner og militært sakkyndige.

Under regjeringen Nygaardsvold hadde Arbeiderpartiet riktignok forlatt sin antimilitaristiske linje.26 De hadde også opprettholdt, og etter hvert vært med på markante økninger i bevilgningene til Forsvaret. Samtidig var det stort sett parlamentarisk enighet om budsjettene, om enn med høyre i opposisjon. Men også høyre gikk inn for bevilgninger som lå godt under Forsvarets egne ønsker. De store overføringene på tampen av førkrigstiden var for øvrig vanskelige å omsette i et effektivt forsvar på så kort tid.

KAPITTEL 2 • NEI PÅ NEI | 41