hamar

harald» lekte videre.66 Gutten framsto som «selskapsmann og syntes å ha det gemytlig». Stortingspresident hambro påsto siden at prinsebarna ga inntrykk av å være «henrykt over ‘fyrverkeriet’».67 Det synes å ha vært en overdrivelse. Men så fulgte han heller ikke med toget.

Togpassasjerene på Lillestrøm søker tilflukt i en jernbaneundergang, inntil de skjønner at tyskerne ikke utviser større interesse for Norges Statsbaner. hoffsjefen rekker å sende et telegram til hoffmarskalken.68 Det gjelder å få sendt begge kongebilene opp til hamar denne dagen eller tidlig neste dag, skulle fremmede skip komme seg forbi Oscarsborg. «Kongens gule ridestøvler medbringes.»

Så bærer det videre, mot hedemarken og hamar. Stasjonsmesteren gir overkonduktør Iversen beskjed om at de bør kjøre forsiktig. Østgaard bemerker at det spiller liten rolle. hvis flyene først har til hensikt å ramme dem, kan de knapt kjøre fra dem.69 En stund har et tysk fly fulgt etter toget, men ved Stange er det blitt borte.

HAMAR

I det som for en kort stund blir rikets nye hovedstad, møter en stor menneskemengde opp på stasjonen. Klokken er blitt 11.10. Mannen som hadde planlagt evakueringen, stortingspresident hambro, var reist foran i bil

26 | DEL I • NORGE

og tar imot dem på stasjonen. han slår av en prat med kronprinsessen og barna.70 hamar Arbeiderblad skildrer «gripende scener».71 Kongefamilien befinner seg i togets bakerste vogner, og det tar tid før man endelig «som en avslutning på strømmen av landets fremste menn», får øye på kongens lange skikkelse. Alle i det kongelige følget er preget av stundens alvor, heter det i avisreferatet, med ett viktig unntak: «Den eneste som strødde om seg med offisielle smil var kronprins Olav.»

Det meste av hans barndom og ungdom hadde handlet om å gjøre ham norsk, å utruste ham for en framtid i Norge. Nå sto hele denne framtiden på spill, nå skulle norskheten stå sin prøve. Krigen skulle bli hans historiske øyeblikk.

I stiftsstaden på Mjøsas solside møter også øverstkommanderende for landets hær, general Kristian Laake, opp, uten uniform. Det gjør inntrykk på offiseren Olav. Laake «i sivil frakk og paraply» framsto som et symbol på alt som var galt med det norske forsvaret, mente han siden. «Det var mer enn deprimerende.»72

Fra stasjonen ble det kongelige følget kjørt opp til storgården Sælid i Vang, om lag tre kilometer fra hamar sentrum. Der ble de innkvartert inntil videre. Klokken 14.30 ankom også Johan Nygaardsvold med bil fra Oslo.73 han, kongen og kronprinsen dro ganske umiddelbart inn til hamar, der det klokken 15 ble regjeringskonferanse i Festiviteten, i Strandgaten, få hundre meter fra jernbanestasjonen.

Da hadde Stortinget avholdt sitt første, dramatiske møte klokken 12.15. De hadde fått rapport om bombardering av Oslo, og at man strevde med forbindelsen til den militære ledelsen.74 hambro hadde avsluttet med å minne om at de måtte forvente luftangrep også på hamar, og at de burde vurdere å forflytte seg til Elverum. Faren var overhengende. Men stortingspresidenten kom også med en gladmelding: Landbrukskonflikten var over.

Langt unna, i det ærverdige Underhuset i parlamentet ved Themsens bredd, uttrykker britiske politikere samme dag både sinne og skuffelse. hvor hadde den britiske marinen vært? hvorfor var ikke tyskerne blitt stoppet? I London hadde den sovjetiske ambassadøren, Ivan Majskij, truffet den norske sendemannen, Erik Colban.75 En uinformert Colban

Statsminister Nygaardsvold tar imot de kongelige i stasjonsbyen Hamar, 9. april 1940. (Foto: Carl Normann, Domkirkeoddens fotoarkiv)

KAPITTEL 1 • OVERRUMPLINGEN | 27