TilAdam,pågrunnavbøkene
Prolog
Brevetkomentorsdag,gjemtinnienannenkonvoluttsom såfullstendigharmløsut,ogsomRachelderforikkenølte medååpne.Detsålittmedtattut,somomdethaddetatt flereomveierforånåframtilhenne,ogreistrundtenstund førdetblelevertpåhennesdør.
Konvoluttenlandetpådiskenmedforsidenopp.Rachel stirretpånavnetogadressensomstoskrevetidetgjennomsiktigevinduet,medenunderligfølelseavåfalleveldigfortogfraveldigstorhøyde.Dettokbarebrøkdelen avetsekundåblåsebortalleårenemellomdissefemkorte linjeneoghenne,mellomdenhunhaddeværtogdenhun varblitt,helttildetenestesomgjensto,varlydenavhjertet somsloenkvalmende,ujevnrytmeiørenepåhennedahun strøkfingreneoveretnavnsomkunnefåaltsomvargodt ilivethennes,tilårakne.
Sammenmedkonvoluttenlåenhåndskrevetlappmed snirkleteløkkeskrift.TilsluttgrepRachellappenogbrettetdenut.Inoenminutterblehunståendeogstirreblindt påordenesomstoskrevetder,helttilverdenkomfarende tilbakeoghunfikkpustenoktilåklareåleseigjen.
Førstogfremstskalduikkeuroedeg, stodet.
Hankommerikketilåfåviteatjeghartattdette.Han erborte.JegsnakketmedgamleMrs.Meadows,ogifølge hennesahanathanskullereiseutenlandsiforbindelse medenjobb,ogathanikkevillekommetilbake.Jegvet
ikkeomdetersant,menjegkanhellerikkesehvorfor hanskullelyveforhenne.Førhandro,kastethanenhaug medsvartesøppelsekkersomkommunenskullehente. Måkenegikkløspådem,ogdetblåstesøppelutoverhele gata,såjeggikkforåryddeoppogfantdette.Jegvet ikkehvadeter.Jegharikkeåpnetdet.Menjegtenktedu burdefådet,forsikkerhetsskyld.Jegvetikkehelthvorfor,egentlig,mennårenslikmannkasternoe,erdetsikkertverdtåtavarepå.
Jeghåperduhardetbra.Jegtenkeroftepådeg.Jeg skulleønskevihaddehattbedreanledningtilåblikjent. Jegskulleønskevikunneblittbedrekjentmedhverandre nå,faktisk,menjegforståratdetkanværevanskeligfor degåhakontaktmedmegutenåtenkepåham.Takkfor atdulotmegfåviteatduharslåttdegtilro,idetminste. Jegergladduharetsteddufølerdeghjemme.Jeghåper duharvennerogså,ogkanskjenoenåelske.Jeghåperdu harklartåstartepåny.
Ikkeføldegforpliktettilåsvarepådette.
Kjærlighilsen
Rachelstirretpålappeniflereminutter. Hanharreistutenlands. Haddehanvirkeligdet?Hungløttetbortpådørainn tilbokhandelen.Etkortøyeblikkforestiltehunsegathan komgåendeinngjennomden,ogansiktetogskikkelsen hansstosåtydeligforhenneatdetfikkhennetilåsvaie,og hunkjentefryktensomenstramkloomhalsen.Huntvang bortskjelvingen,irritertoverreaksjonensin.Dethaddegått årnå,mangeår,oghanhaddeennåikkefunnethenne.Og hvishannoenganggjordedet…
«Altiorden?»lødCullensvelkjentestemmebortefra lenestolen.
«Jada,»svartehun.«Jegharbareglemtnoe.Kandu holdefortet?Jegertilbakeometøyeblikk.»
Rachelgikkopptrappen.Huntokmedsegbrevetuten
noenklartankeomhvahunskullegjøremeddet.Hunble ståendepåkjøkkenetogsnuddeseglangsomtrundtiensirkel.Konvoluttenmeddetnavnetpåbrantihåndflatensom flammenfraetstearinlys.Leilighetenvarsåliten.Detfantes ingenstederågjemmenoe,ingenstederoverhodet.
Tilsluttåpnethunenavskuffene,stappetkonvolutten nediogtvangdenutavtankene.
Altvariskjønnesteorden.Detvartrossaltbareetnavn, ethunhaddeglemt,tilogmed.Hvilkenskadekunnedetvel gjøre?
Tobyhaddedrømtomdødogfordervelseigjen.Hanvåknet imørket,heltgjennomvåtavsvette.Dettoknoenminutter førhanskjønteatskrikeneihodethansskyldtesdenbrennendesmertenibeinet.Pådenmeningsløstnaivemåten somhaddedrevetSylvietilvanvidddadevargift,hadde haninnbiltsegathanvedåleggebaksegsittgamlelivogså haddelagtbaksegdødensgjenferd.Mendennemorgenen, dahanlåpåsiden,ytterstpåkantenienfremmedseng,og prøvdeågjenvinnepustenmenshanventetpåatdennåså velkjentesmertenskullegiseg,innsåhanatdettevarenda entinghanhaddetattgrundigfeilav.
Detvardetgyseligekvinnemennesketsfeil.Hvavardet hunhet?DoraMcCreedy.Dahansvingteinnforanhuset hanhaddeleid,haddehunkommetutavnabohuset.Det stoettil-salgs-skiltihagenpåfremsiden,oghunhadde tydeligvisværtpåvisning. Erikkedetteettriveligstrøk? haddehansagt,revetmedavankomstensopprømtestemning.Og: Harduplaneromåflytteinn? Hunhaddeledden irriterende,overbærendelattersomumiddelbartfikkToby tilåønskeathanhaddeholdtmunn.Kvinnenhaddeforklartatfamilienhennesvarenavdeeldsteiområdet,ogat hundrevmedboligutviklingoverheleAberdeenshire.
«MenjegharalltidhattensvakhetforNewtonDunbar,» lahuntil.«Deterherjegkommerfra,ogjegvilgjerneha enfotinnenforher.Dettekunneblittenvakkeroglevende landsbymedbarelittmeromtankeoginvestering.»
«Å,menjegsynesdenervakkerallerede,jeg,»svarte Toby.«Særligfyrtårnet.»
Hunhaddekastetetblikkmotlandsbyenhvordetunderligetårnetsåvidtvarsynligoppepåhøydenbakdeborterstehusene,ogsukketdemonstrativt.«Detgamlerukkelet der!Jeghåpervirkeligikkedukomhitpågrunnavdet.»
«Vel,jegharlittjobbågjøreogså,»haddeTobysvart, slåttavenunderligtrangtilåforklareseg.«Jegtrengteet stilleogfredeligsted.OgNewtonDunbarvirketsomenfin plass.»
Dethaddefåtthennetilåle.«Åjada.Stilleerdetsådefinitivt.Hvajobberdumed,Mr.…?»
PådettetidspunktetangretTobypåathanidetheletatt haddesagthallo,mennåkunnehanikkeavvisehenneuten åvirkefrykteliguforskammet.
«JegheterToby.Hollingwood.»Hanhaddenøltlittfør hanlatiletternavnet.«Jegerskribent.»
TilhansstorelettelsevisteikkeMcCreedysansiktnoen tegntilgjenkjennelse.
«Jaha,»haddehunsagt,«hvisduskriveromfyrtårnet, kommerdusnarttilåoppdageatdeteridårligstand.Iferd medåblienskamplett,faktisk.Fulltavalskensskrot.»
«Erdetikkeenbruktbokhandel?»
McCreedyavfeidespørsmålethanssomomhunikke haddehørtdet.«Dukjennervelhistorien?Byggherren omkomienbrann.JamesMacDonaldhethan.»
«Ifyrtårnet?»InstinktivthaddeTobykastetetforskrekketblikkmottårnet.
«Nei,nei.Iselveherskapshuset.Dettevarheltibegynnelsenav1800-tallet,ikkelengeetteratdennedårskapen blebygget.Deternesteningentingigjenavhusetnå.Det vardengalekonahans,skjønnerdu.Hunsattefyrpådet såhanbrantihjelderinne.»
«Sågrusomt.»
«Å,jada,»haddeMcCreedysvartmeddensæregne,skadefrotonensomoftekjennetegnetalminneligsladder.«Jeg eierruineneogjordenomkringnå.Veggeneerovergrodd,
mendetsomerigjen,erfortsattsvartsomtjære.Flammene kunneseespåmangekilometersavstand,siesdet,ogkona dansetpåplenenutenformenshusetbrant.Perfektmaterialeforenroman,»haddehunsagtmedetsmil.
TobyhaddelurtpåomDoraMcCreedynoenganghadde settetmenneskebrenneihjel,ogomhunfortsattvillesmilt slikomdetvartilfellet.Hanhaddeenmistankeomatsvaret kunneværeja,noesombareforverretdetdårligeinntrykkethanalleredehaddeavhenne.
«Deterikkeheltminsjanger,»sahanbare. Mendettevargrunnentilatdrømmenehansdennatten haddeværtgjennomsyretavødeleggendeflammeritillegg tildenvanligeeimenavgeværild,eksplosjonerogmenneskerpåflukt.Hanhaddebråvåknetimørket,ognålåhan herogstirretoppietfremmedtak.AverfaringvissteToby athanikkevillefåsovemerdennenatten,selvomklokken såvidthaddepassertfem.Hanstoopp,dropåsegjoggebukseoggenseroggikknediførsteetasjeiethussomvar såstilleattaushetenrungetiørenepåham.Kjøkkenetvar moderneoglikehvittogminimalistisksomrestenavhuset, dethaddeenstorskyvedøriglassutmotenterrassesom ledetutihagen.Hanstoogstirretpåmørketutenfor,ogi glassrutensåspeilbildethansutsometsvevendespøkelse omgittavlys.
Uvirksomhethaddealltidværthansstørsteproblem. Hanvissteikkehvahanskulle gjøre. Detvilsi,hanvisste hvahanmåttegjøre,menhankomliksomikkeigang. Sylviehaddesagtathunkunneskaffehamenbokkontraktdersomhanskrevselvbiografiensin,mendamåtte hanførstfinneuthvorhanskullestarte,ogderetterfaktiskbegynneåskrive.Tobyvarmervanttilåreagerepå enhendelseogbeskrivedenforetpublikum,setteting innienstørresammenheng.Menhananteikkehvordan hanskullegjøredetmedsittegetliv,forklaresegselvfor andre,gjøresegforstått.Idetsistehaddehanikkeengang klartåforståsegselv. Hva,når,hvor,hvordan,hvorfor –defemspørsmålenealljournalistikkmåttebesvare
forikkeåsviktesittgrunnleggendeoppdrag.Tobykunne ikkeengangsvarepådetførste.Ikkeakkuratnå,ikkeså lengedetfortsattvarsåmangeandrehistoriersomkvernet rundtihodetpåham.Såmangelivoghendelsersomtre hundreord,femhundreord,tusenordikkehaddeklartå sammenfattepåtilstrekkeligutfyllendevis.Eller,somhan oftehaddefryktet,selvpådettidspunktetdahanskrev dem,mednokmedfølelse.
Tobygikkleiavsittegetspeilbilde,såhankleddepåseg oggikkutistedet.Hanslengteveskenoverskulderensom omhanskulleutpåetheltvanligoppdrag.
Utenforvardageniferdmedågrypåtrossavdetlave skydekket.Luftenvarråogfuktig.Detregnetikke,men haddenyliggjortdet.Hanstrøkbortibuskenesomhang utovergangveienogkjentevanndråpenefrabladenetreffe kinnene.
HusetTobyhaddeleid,låidenvestreendenavNewtonDunbarshovedgate.Landsbyenvarfaktisksålitenat hovedgatavardenenestegata,bortsettfraetparkortesideveiersomledetuttiljorderellerbleavskåretavelvensom rantgjennomheledalenderlandsbyenlå.NewtonDunbar låinordendenavfjellkjedenCairngorms,mellomhøyetoppersompåhversinsideavdenvesleansamlingenavhusog butikkerreistesegiuregelmessigeraderidetfjerne.Veien fortsattelangselvenDun,somsnoddesegrundtlandsbyen. OmTobyhaddesattsegibilenogkjørtvestover,villehan tilsluttendtoppiGrantown-on-Spey.Haddehankjørtøstoverogkryssetbroenoverelven,villehanetterhalvannen milkommettilGreatDunbar,NewtonDunbarsstørreog merkosmopolitiskesøskenbarn,ogderfravardetmuligå taA944ogderetterA96tilAberdeen.
NewtonDunbarvarenlitenplass;bortgjemt,ukjentog fordetmesteganskeubetydelig.Ja,bortsettfraatbyen haddeetfyrtårnsomslettikkevaretfyrtårn,såklart. Tårnetbefantsegidenøstreendenavlandsbyen,baken kortradmedsmåhusogenliten,firkantetportnerbolig vedfotenavhøydendetvarbyggetpå.Tobyhaddelestat
fyrtårnet,itrådmedviktoriatidenspraleri,varblittbyggetsombibliotekforBraecoille,detstoregodsetsomen ganghaddedominertheledalen,mensomforlengstvar lagtiruinerognålåskjultavskogensombredtesegutpå denandresidenavåsen.Hankunneforståhvorforeieren avdetengangsåstorslåttegodsethaddevalgtåbyggeet utkikkstårnakkurather–oppefratårnetmåttedetvære muligåsehelebyenogdalenideneneretningen,ogpå enklardagdefjerntliggendehuseneiGreatDunbariden andre.
Tobygikklangsomtogmålbevisst,ikkemottårnetsom blebyggetavdenulykksaligeJamesMacDonald,menmot skogenpåmotsattsideavhøyden.Dahanmedsinstakkatogangeomsidernåddeframtildenførste,tettvokste klyngenmedtrær,vardetakkuratblittlystnoktilathan kunneskimtenyanseneideblåsvarteskyggenebakdem.Et midjehøytplankegjerdesperretveien,ogTobykompåat McCreedyhaddesagtathuneideskogen.Vel,hunvarikke hernå.Tobysvingteveskenavskulderenogslappdenned pådenandresidenavgjerdetførhanselvfulgteettermens hanforbannetbeinetsomikkevillelystre,ogderetterden uunngåeligesmerten.
ForRachelstartetdagenpåsammemåtesomalleandre dagermedatEustacemjauethøytiøretpåhenne.Hun slooppøyneneoglasegoverpåryggen.Dethvittapetserte taketidetlille,rundesoverommetsåutakkuratsomdet haddegjortdesistefemårene.Vindueneitårnetstykke steinveggervarsmå,ogselvomdetvartidligpåmorgenen, gikkikkeironienhennehusforbi:Detvirketnestennaturstridigatdetskulleværesåmørktietfyrtårn.
Rachelsmattforbikattenidenkorte,buedetrappenned tildetlille,halvmåneformedekjøkkenet.Kattenhaddefulgt medfyrtårnet,menRachelnæretingenillusjoneromatden varhennes.EustacetilhørteCullenMacDonald,akkurat somfyrtårnetgjordeogalltidvillegjøre,selvomhanikke lengerboddeder.RachelsattefrasegmatentilEustaceog
klappethamlittpåhodetmenshunlurtepåhvorlangtid detvilletaførhan,ilikhetmedsineier,villesynesattrappenebleforkrevende.
DaRachelvarklartilåstartedagen,gikkhunnedvindeltrappentilbokhandelen.Eustaceholdtfølgemedhenne heleveien.Heltibunnenavdenbuedetrappensomførte nedfradetosmåetasjenesomutgjordehennesleilighet, førteentungtredøruttilmesaninen.Trappennedtilbokhandelensgrunnplanvarlagetavsmijernogplassertlangs veggen.RachelogCullenhaddediskutertdettebådetitt ogoftesålengehunhaddedrevetbutikken.Fyrtårnetvar iutgangspunktetbyggetsombibliotek,såhvorforhadde ikkearkitektenplasserttrappenimidtenistedet,somet nav?Detvillefrigjortmerplasslangsdeupraktiske,buede veggene,ogbokhandelenkunnevirkelighatrengtdenekstraplassennå.
MenCullenvilleikkehøresnakkomåendrenoeavtårnetsinteriørutoverdethanalleredehaddegjortdahanflyttetinnsekstiårtidligere,ogselvdahaddehanendretsålite sommuligidetgrottelignendelokaletsomhusetdeelskede bøkenehans.Kjærlighetentildettrykteordvartydeligvis nedarvet.Engenetisktilbøyelighetsomvarblittvidereført intakt,imotsetningtilformuensomhaddegjortdetmulig åoppbevarebøkenepåetsåeksentrisksted.
Cullenhaddebaretillatttomoderniseringer:Detlille badeværelsetiførsteetasjeogdenhalvsirkelformededisken midtilokalet.Isistnevntefantesdetenrekkeskufferog hyllerfyltmedbådeviktigeogbortglemteting.Detteomfattetblantannetkassaapparatet,etsaligkaosavfakturaer ogregninger,enbærbarPCsomomregnettilcomputerår varlikegammelsomfyrtårnetselv,entekokerogaltman trengteforålageteogkaffe,brødrister,brødboksoget kakefatmedglassklokke.
Likebakdiskenstovedovnen,ogherbledetfyrtåret rundtsidendebefantsegietsteinbyggmedveggersomvar tykkenoktilåståimotNordsjøen–somriktignokbefant segmilevisunna.Avstandenmellomvedovnogdiskville
værtperfektomdetikkevarforatBukowskihaddefor vaneåliggesånærovnenhankunnekomme,ogdermed sørgetforatRacheliløpetavenarbeidsdagflereganger holdtpååsnubleiham.Hunhaddeoftetenktatdettevar noeforfatterencollienvaroppkaltetter,villehalikt.
MensRachelholdtpååtenneiovnen,hørteslydenaven stornøkkelsomblevriddom.Hungløttetoppogsåatfyrtårnetsbuedeytterdørbleåpnet.Hunlafrasegfyrstikkene, toketstørreskrittennnødvendigoverenikke-eksisterende hund,gikkrundtdetolenestoleneogdetveslebordetmed sjakkbrettetvedsidenavdisken,ogskyndtesegborttil døra.Hunkastetetblikkpåklokken.Denhaddebareså vidtpasserthalvni.
Denkrokbøyde,hvithåredeskikkelsentilCullenMacDonalddukketoppidøråpningen,ogdendystregrålysningenavtegnetsegsomvått,indigoblåttblekkbakham.
«Hvagjørduhersåtidlig?»spurteRachel.Hunstrakte segetterflettekurvenhanhaddeoverdenenearmen.«Jeg troddeduskullesovelengeidag.»
«Ja,detgjordejegogså,»svartearbeidsgiverenoghusvertenhennesmuntertmenshanristetregnetutavdetynne fjonenesine.«Jegstoopphalvsjuistedetforseks.»
Rachelførteantilbaketildisken.Kurvenvardekketav etrent,hvittkjøkkenhåndkleogduftetlifligavnybakt,sukkerogsmør,somomdenvartrylletframfrasideneien eventyrbokmedrødehetteroglumskeulver.
Cullensanknedilenestolensin,densomvartrukketi olivengrønnfløyeloghaddeenflattrykt,gulputeogtynnslittearmlener.Eustacedukketoppheltutavdetblå,hoppetoppifangetpådengamlemannenoggikkenrunde rundtsegselvførhankrølletsegsammenogmaltefornøydoveratdenfasterutinennokengangvargjenopprettet.
«Deterbaresmørkjeks,»saCullendaRachelfjernethåndkleetfrakurven.«Jegtenktejegskullegjøredet enkeltidag.»
Rachelsmiltedahunhentetframkakefatetfraunderdis-
kenogbegynteåleggekjekseneoverpådet.«Såduhar endeligventdegtilstekeovnen?»
«Detkommerseg,»vedgikkCullen.«Menjegskjønner fortsattikkehvorfordeternødvendigmedsåmyemikkmakkpåetkjøkkenapparatsombareertilforålagemat. StekeovnenserjoutsomomdenkunnereisttilMarsog tilbakeheltavsegselv.»
Rachelgjordesegferdigmedkjekseneogbegynteålage kaffeogristetbrødtilfrokostenderes.Dettevarogsåen delavderesfastemorgenrutine.DahunflyttettilNewton Dunbar,boddeCullenfortsattifyrtårnet.Menhanhadde passertsytti,ogdetvarblittganskeklartattårnetvarren dårskappåmerennénmåte.Hanhaddetilsluttinnsettat hanikkelengerkomsegoppognedtrappenepåtrygtvis, elleridetheletatt.Istedetflyttethaninnidenvesleportnerboligenibunnenavbakken.Denutgjordesisterestav familienseiendomoghaddeståtttominoenår.Detfantesikkepengertilfullrenovering,ogCullenhaddenoken gangvistmotviljemotåendrebyggetsopprinneligekarakter,menhanhaddeidetminstegåttmedpåatdetvarbehov fornyttkjøkkenogbad.
«Viharfåttbesøkilandsbyen,»saCullennoenminutter seneremedmunnenfullavristetbrødmedsmørpå.«Ezra fortaltemegaltpåTheFrettedGooseigårkveld.»
«Jeghåperdudrakkmedmåte,»saRachelmildtmens hungikkgjennomkassen.«Ikkeglemhvalegenharsagt.»
«Detvarpaikveld,»svarteCullen,mersomenavledningennetsvar.«Uansett,dennekareneråpenbartsvært opptattavfyrtårnet.Detervisstderforhanharkommet tilNewtonDunbariutgangspunktet.Hanskalskriveen bok.»
Rachelkjenteatdetgikkkaldtnedoverryggen.Hunkikketoppmedenbekymretmine.«Omdettestedet?Om oss ?»
Cullengjordesegferdigmedrestenavskiven.«Dettviler jegpå.Deterjoikkestortåsi,erdetvel?»
Følelsenavubehagforflyttetseglikevelnedibrystkassen
oglasegtilrettebakhjertet.«Møtteduham?Varhander igår?»
«Nei.EzrahaddehørtdetfraRon,somhaddehørt detfraStanley,somhaddesnakketdirektemedDora McCreedy,somkomutavFeatherleyshusrettvedsidenav dahandukketopp.Hunharalleredekjøpthuset,endadet bareharværtpåmarkedetiéndag.Deterdentredjeeiendommenhennesiår,erdetikke?Hunharvisstsommålå kjøpeopphelelandsbyen.Ihvertfallparkertedennefyren likeutenforogbegynteålempeutesker.Dehaddesegen ordentliggodprat,virkerdetsom.»
«Hm,»saRachel,somprøvdeåfåigangdeneldgamle laptopen.«Jegburdevelsynessyndpåham,uansetthvem haner.HvisDoraMcCreedyharsattklørnesineiham,får hanaldrifred.»
Cullenlodenkarakteristiske,kaklendelatterensin.Den førstegangenRachelhaddehørtden,haddehunikkeklart ålaværeålemed,hun,somførhunkomtilbokhandelen ifyrtårnet,ikkehaddeleddordentligpåveldiglenge.Selv nåfikkdenhennetilåsmile.
«Mendetkanblibra,det,»saCullen.«Enforfattertrengerjobøker.Ogvikunnetrengtennystamkunde,selvom detbareermidlertidig.»
«Detkanjegikkeargumenteremot,»vedgikkRachel, fordetkunnehunjoikke.Bortsettfranysgjerrigeturister, ogselvomdenlillegruppenmedstamkundervarekstremt lojal,varstrømmenavkundertilbokhandelenifyrtårnet ibestefallujevn.Culleneidejohelebygget,ogRachels lønnvarganskelav,ettersomboligenvarinkludert.Mende haddejoutgifter,ogenkeltedagersolgtehunikkemerenn noenfåpostkortmedreproduksjoneravEdieStrangsvakre linoleumssnittavtårnet.
SelvvilleRachelværtgladtilomdetaldrikomnoennye menneskerinnom,ihvertfallikkenoensomville«settestedetpåkartet»,somDoraMcCreedyoftemasteomatNewtonDunbarburdevære.Menregningenemåttejobetales påetvis.
Tobyletteetterruineneifleretimer,menfantdemikke engangetteratsolahaddeståttopp.Detburdeikkegå slikinnpåham,dennetilbøyelighetenuniversethaddetilå sluketragediersåfullstendigatdetikkelengerfantesnoen synligesporetterdem.Hanburdeværevanttildetnå.Han visstebedreenndeflestehvorrasktsannhetenbleglemtnår enhistorievaravsluttet.MenTobyhaddealdriventsegtil det.Ikkeiløpetavtjueår.
Hangaoppletingendahansnubletoverentrerot,landet påknærneogbannetoverdenilende,brennendesmerten. Dettokhamnoenminutterågjenvinnepusten,ogenda noenminutteråkommesegpåbeinaigjen.
Dahankomutavskogen,oppdagethanatdetvarbegyntåregneigjen.Kroppenkjentestung,entrøtthethan varvanttiletterlangeårmedslitsommereiser,døgnvillhet, avbruttsøvnogjobb.Hanhaddelystpåkaffe,menkunne ikkehuskeomhanhaddepakketdetmedseg.Hangikktilbakeoverhøyden.Beinetprotesterteinnstendig,ogdetvar dahansåatdetvarkommetlysinneifyrtårnet.Små,gule lysstrimerlagetsmale,opplysterektangleritårnetstykke vegger.Varbokhandelenåpen?Hangikkforåfinnedetut.
Døragikkoppigjenmedetliteknirk.RachelhaddeforventetåfåseRonogBukowski,menistedetdukketdetopp enmannhunikkekjenteigjen.Hanvarhøy,menlutrygget, somomhanvarklaroverathøydenhanskunneoppfattes somtruende.Kanskjevardetfordihunnettopphaddetenkt påkunstnervenninnen,menRachelsyntesansiktethanslignetdemEdieskildretitrykkenesine.Barestreker,vinkler ogskygger,somomhanvarskåretutmedetknivbladog etkunstnerblikkselegantepresisjon.Hansåuttilåværei midtenavførtiårene,fordetmørkehårethaddeetstenkav grått,menkjevepartietvarfortsattfinmeisletogkinnbeina definerteidetsolbruneansiktet,somomlivethansvar,og alltidhaddevært,etaktivtliv.Hanlahodetpåskakkeog sendtehenneetskjevt,spørrendesmilsomgahamfinesmilerynkerrundtøynene.Håretogskuldreneglitretavregn.
«Hei,»sahan.«Hardereåpnet?Jegsåatdetlysteivinduene,menjeglautpåentidligmorgenturutenklokke,så jegvetikkehelthvormyedener.»
Rachelkastetetblikkpåarmbåndsuretsitt.«Denernestenni,»sahun.«Viåpneregentligikkeførhalvti,mendet gårfint.Kominn.»
Hansmilteoggjordesomhunsa.Overskulderenhadde hanenslittskulderveskesomsåuttilåværeomtrentlike gammelsomlaptopenRachelfortsattprøvdeåfålivi.Buksebeinavarvåte,somomhanhaddegåttgjennombuskog kratt.Pådetenekneethaddehanenflekksomvarmersjarmerendeenndenburdevære.
«Viharnytraktetkaffe,»komdetfraCullen,somkikket framfradehøyeørelappenepålenestolensinforåstudere nykommeren.«Deterbareåtasegenkopp,omduvil.»
«Å,»løddetoverrasketfradenfremmede.«Såsniltav deg.Tusentakk,detviljeggjerne.»
Cullenskulletilåreisesegforåskjenkeoppkaffenselv, menRachelgjordetegntilathanskullesettesegigjen,og fantframenekstrakopp.Mannensmiltefortsattdahan komborttildem,ogdasåRachelathanhaltet.Hanhadde enlettstakkatogangesomtrakkdenvenstreskulderenlitt nedogfikkskulderveskentilådaskemothoften.Senere skullehunhuskeatdettehaddeværtførsteinntrykketav ham:athanvarsomensolidmastpåenseilbåt,medskadet seilogenriggsomsloivinden,mensomlikevelbevegetseg gjennomukjentfarvannmedinteresseoghåp.
Tobysførstereaksjonpåfyrtårnetsinnsidevaroverraskelse.HanhaddetattDoraMcCreedypåordet(enutilgiveligfeilavenhverjournalist,åstolepåénenkeltkildes vitnemål)ogsettforsegatinnsidenavtårnetibestefall skulleværeloslittogsannsynligvisstinkeavmuggogfukt. Istedetblehanmøttavenbehageligvarmeogdensøteduftenavnybaktsomminnethamombestemorenskjøkkenen søndagettermiddag.
Inesteøyeblikkblehaninvitertinn–avengammelmann
somkikketpåhamfralenestolen,ogenkvinnesomstobak diskenogbødpåkaffe,somomdevaråndermanetfram foråoppfylleallehansønsker.
«Detertidligåværeutepåfarten,»kommenterteden gamlemannendaTobytrådteinnidetteskattkammeret fyltmedbøker.«Ogsåidetteregnværet,da.»
«Jeglikeråtamegentidligmorgentur,»svarteToby. «Ogdetregnetikkedajeggikkhjemmefra.Noenganger glemmerjegatjegikkekanbevegemeglikerasktsomfør. Deterikkelengeraktueltåstikketilbakeforåhentenoe manharglemt.»
Dengamlemannenlo.ForførsteganglaTobymerketil denstore,gråstripetekattensomlåsammenkrølletifanget hans.«Detvetjegaltom.»
Tobysåatkvinnenbakdiskengløttetnedpåbeinahans, menhunkommenterteikkehansnoerufseteutseendeda hunskjenketoppkaffetilham.Dahankomborttildisken, raktehunhamkaffenmedetlitesmil.Hunmåtteløftepå hakenforåmøteblikkethans.Tobylamerketiløynenes underliglyse,blågrønnefargemotdetkorte,mørkehåret, oghvorliteognettaltvarpåhenne.Hanhaddeingenhang tilsvermeriersidenhanhaddeviethelesittlivtilugjenkalleligefakta,likevelvardetordsom vakker og alveaktig som sloham.Hunvillepassetgodtinnidenskogenhannettopp haddetrasketgjennom.Hanliktedenroligereservertheten hansåiansiktethennes.Denantydetenslagsutenomjordiskklokskapsompassetinnifolkloren.Bortsettfraathun varkleddforenhøystvirkeligverden,imyk,hvitbluse,en digerstrikkejakke,etparsmale,blåjeansogbrunestøvlettermedenknappvedankelen.Tobyregistrertealtdette, menklarteikkeheltåavgjørehvorgammelhunvar,som omhunkanskjeikkehaddenoenalderidetheletatt.
«Etdetnoespesieltduseretterheribokhandelen?» spurtehundahanhaddeforsyntsegmedensmørkjeksfra fatethunholdtfram.
Tobyristetpåhodet.«Egentligikke.Jegvillebarese den.»
Hunsmilte,mensåikkelengerpåham,oghanantokat dettevarnoehunhørteofte.
«Hvisduikkeharnoelitteraturomstedet,da,»lahan til,forhanvilleikkebliavfeidsomensimpelturist,enda detvardethanvar.«Omfyrtårnet,menerjeg.Nårdetble byggetoghvorfor,littommannensomfikkdetbygget,noe idenduren.»
«Detfinnesikkenoeslikt,erjegredd.»
«Detvilleblittengansketynnbok,»løddetfraden gamlemannenbakham.«Historienomdettestedetville ikkeengangfylténside.‘I1812bestemtedenlokalelandeierenJamesMacDonaldsegforåsatsealtformyeavden storeformuensinpååfådesignetogoppførtetfyrtårnpå enhøydeoverlandsbyenNewtonDunbar.Detkostetsvært mye,oghangatårnetnavnettersegselv,slikmennavdet slagetharenhangtilågjøre.Handesignetdetsometprivatbibliotek.Nåerdetenbokhandel.Slutt.’Deterikke myetilhistorie.»Dengamlemannenplirtemothammed etskarpsindigblikk.«Ikkenoktilåskriveenhelbokom, deterihvertfallsikkert.»
Tobysmilte.«Aha!Betyrdetatjegalleredeerberyktet heritraktene?»
Dengamlemannensmilte.«Hvisduerhanfyrensomer herforåskriveenbok,gjørdetnokdet.»Hanstraktefram enhåndmedknokletefingre.«CullenMacDonald.»
«TobyHollingwood.»Tobygrepdentynnehånden.«Så duerenMacDonald?Avdensammeslektensombygget tårnet?»
«Deteross,ja.»
TobyskulletilåspørrehvormyeavdetDoraMcCreedy haddefortaltham,somfaktiskvarsant,dadetplutselig oppstotumulterbakham.Dørahanselvhaddekommetinn gjennom,bleslåttopp.Tobysnuddesegmotbråketogfikk seenliten,tettvokstmannstigesidelengsinngjennomdøra somomhangjordeentrépåenscene.Hanstraktearmene utmedentypebravursomellersvarforbeholdtoperaforestillinger,oghaddeenufliddogveldigvåtcollieihælene.
«Nei,nei,nei!»roptekvinnenogløpframfradiskenmed etunderliglitehoppoverplassenforanvedovnen.«Ut!Rist deg!»
Nykommerensnuddesegmotdøraigjensomomhan haddetenktågå.Collienvirketikkelikeivrig,denluntet overgulvetmedtungenhengendeutietfornøydhundesmil.KattenpåCullenMacDonaldsfangløftetpåhodetog observertedethelemedetsmaltblikk.
«Ron!»roptekvinnen,somgrephundenihalsbåndetog drodenmotdøra.«Bukowski!Hanervåt.Fåhamtilåriste seg utenfor førdutarhammeddeginn!»
«Aha!»samannenmedrungendestemme.«Etøyeblikk troddejegdumentemeg.Komda,kompis,blimedmeg.»
Collienbletattmedut.Kvinnenlukketdøranestenhelt inntilogbleståendeidørsprekkenmensdehørtestrenge formaningerfradenandresiden:«Ristdeg,kompis!Rist deg!»Ogderetterlydenavfrenetiskhunderisting.Likeetter åpnethundøraigjenogtoketskritttilsidenforåslippeinn denfuktigeduoen.
«Detteerenbokhandel,Ron,»skjentehunmildtmens mannenoghundenkominnenforigjen.«Bøkerogfuktgår ikkesågodtsammen.»
«Jegvetdet,jentami,jegvetdet,»komdetoppriktig angrendeframannensomhetRon.Såkikkethanbortmot stedetderTobystoforanCullenslenestol,ogheleansiktet hanslysteopp.EtkortøyeblikktroddeTobyathanskulle bryteutisangmedbarytonstemmensin.«Cullen!»
«Godmorgen,Ron.Kaffenerklar.»
«Strålende.Oghvemharvisåher?»saRondahanfikk øyepåToby,førhanumiddelbartlatil:«Ikkesidet,duer handerforfatterfyrenMcCreedyharsnakketsåoppspilt omnedepåpuben.»
Dehåndhilste.Ronsgrepvarsomenhydrauliskskrustikke.«Detstemmer.Dethøresjonestenutsomomallei landsbyenkjennertilmeg,mensjegikkekjennernoenidet heletatt.»
RonklasketTobyhardtiarmenmeddenledigehånden.
«VelkommentilNewtonDunbar,gutt,deringentingskjer, ogingentingerdetstoresamtaleemnet.»
«Hvaslagsforfattererduegentlig?»spurteMacDonald. «Jegerjournalist.Jegvarihvertfalldet,»forklarteToby daRonslapptaketoggikkforåfinnesegenkoppkaffe. Hundenhaddealleredeslåttsegnedforanvedovnenbak disken.Denlåienuryddighalvsirkelsånærvarmensom denkunnekomme.«Jegskalliksomskriveminegenlivshistorie,selvomdetikkeersåmyeåskrivehjemom.Jeg harbareikkefunnetuthvordanjegskalgjøredetennå.Jeg tenktedetkanskjekunnehjelpeådraetstilleogroligsted.»
Cullengafrasegenkaklendelatter.«Hørerdudet, Rachel?Viskalikkebliberømtelikevel!Hunvarbekymret foratduskulleskriveomdettestedet.»
«Jegvarikke bekymret,»presisertekvinnensomhet Rachel.Hunlestee-postpåenbærbarPCsomTobynesten troddevardampdrevet.«Mensomvanligpådettestedet erdetomtrentlikevanskeligåfinneuthvasomfaktisker sant,somdeteråprøveåstrikkemedspagetti.»Hunsåpå Tobymedetsmil.«Deterstoleroppeiandreetasjehvisdu trengeretstedåsitteogtenke.Ellertilogmedjobbe.»
«Takk.Detfinnesetskrivebordihusetjegleier,menmestepartenavlivetharjegskrevetmedlaptopenifangeteller ibaksetetpåetkjøretøyibevegelse.Jegtroddelittfredog rovillegjøredetlettereåkonsentrereseg,menjegerslett ikkesåsikkerpåomdetvilhjelpe.»
Blikkethennesglednedmotbeinethansigjen,somom hunprøvdeåleggesammentoogto,menikkevillebeom svaret.
«Vikasterborttiden!»utbrøtRonogsattesegilenestolenoverforCullen.«Jegharetondtimperiumåbekjempe, ogdetbegynneråblilangtpådag!»
RachelmøtteTobysblikk.«Barebliværende,Mr.Hollingwood,»sahuntørt.«Vikannokbidramedbråkog kaossådetrekker.»
EdieStrangkikketutavvinduetiatelieretsittogfikkseen geitståtilknesistaudene.Medetskrikslapphuntrykket hunholdtihendene,ogløpmotdøra.
«Hei!»roptehunogkastetsegutiregnet.
Geitaoversåhennefullstendigogtyggetfornøydiveipå georginenBishopofOxford.
Ediegrepenvannkannefraplantebordetoggikknærmere.«Hadegvekk,dittbøllefrø!»Hunsloknyttneven motbunnenavkannen,oglydenoverdøvetdettrommende regnetsomslomotkeramikkrukkenehennes.Geitaskvatt, sparketbakutogdansetbakoverpåEdiesprydelige,ovale gressplen.
«Det våger duikke,»hvestehundageitasnuddeoggikk medklaprendehoverbortoverhagegangenavgamlesteinhellersomdelteavdetbeskjedneområdetmellomblomster oggrønnsaker.«Hvisdusåmyesom ser pådegrønnebønnenemine,skaljeg…»Hunsloløspåhagekannenigjen, harderedennegangen,oggeitasprattrettoppilufta,som enspentfjærsomplutseligbleutløst.
Edieløpetterdenogklarteåtrengedyretoppiethjørne mellomgjerdetogskjuletsomstoheltnederstihagen.Hun slapphagekannenoggreptakinakkeskinnetpågeita.Ved sidenavskjuletvardetenportigjerdetsomførterettutpå markenebakhuset.Etkortøyeblikkvurdertehunååpne denogslippeløsdyret,slikatdetkunneløpefrittogskape kaosetannetsted.Detvilleihvertfallværtsomfortjentfor