26
aktuelt
lb # 2-22
Øystein Hageberg Lektor og medlem av Norsk Lektorlags fagpolitiske utvalg
Lærerne får skylden for volden I en stigende voldsbølge tviholder byrådet på sin ene forklaring. 23. MARS skal bystyret i Oslo behandle
byrådssak 291. Byrådet mener at de med denne kvitterer ut bystyrets bestilling av en handlingsplan for å stoppe volden mot lærerne. Møtt med en stigende voldsbølge tvi holder byrådet på sin ene forklaring på uro i skolen: Barna blir ikke forstått av dem som har ansvaret i klasserommet. Volden er et uttrykk for at de ikke har det bra, at de ikke blir sett, at lærerne ikke har gjort jobben sin. Underteksten i både byrådssak og handlingsplan er tydelig. Rotårsaken er ikke systemet, men lærerne. De må lære seg å kom munisere med barna. Skape bedre rela sjoner. Istedenfor irettesettelser skal aggressive elever motta varme blikk fra morgen til kl. 15.40. Det gjøres ikke forskjell på barne hagebarn og 19-åringer. Aggresjon og vold er «smerteuttrykk» og skyldes først og fremst sosial inkompetanse. Denne inkompetansen har selv ikke 19-åringen eget ansvar for. Ansvaret ligger hos elev ens lærere gjennom barnehage og skole. Dette er en usann virkelighetsbe skrivelse. Den har fått fotfeste fordi beslutningstakere utenfor klasserom met er blitt fiksert på noen altfor idea liserte tanker om barn og unge. Disse kan oppsummeres i følgende dogme, formulert utallige ganger i dokumenter fra byrådets hånd, og sist nå i byrådssaken:
«Vi vet at barn gjør så godt de kan». «Det å se hva barn og unge egentlig vil fortelle oss og hva deres gode hen sikt er, gjør at man ser på situasjonen med andre øyne.» «Barn og unge bruker det de kan, og for enkelte blir utagering et språk.»
Dette er et underlig dogme å operere med. Mest fordi det motsier noen inn sikter om vår natur som vi ellers ikke betviler, nemlig at vi ofte styres av egennytte. Ja, vi er et flokkdyr og trek ker i samme retning mange ganger.
Vi er ikke maur Men vi er ikke bier eller maur. Vi har en individuell genetisk signatur som kan forklare at vi av og til er egois tiske. Denne dualiteten er ikke noe som magisk dukker opp idet et barn blir 18. Akkurat som vi voksne tenker barn noen ganger på flokken og andre ganger på seg selv. Hvis grunnantakel sen vår er at barn alltid har gode hen sikter, bør det ikke overraske noen at vi ikke klarer å lage en handlingsplan som løser voldsproblemet i skolen. En så fordreid oppfatning av barns natur vil nødvendigvis stå i veien for effektive tiltak. Analysene som har ført til «dogmet om den velmenende elev» er så forenklede at de overser mye av kompleksiteten i et klasserom. Relasjo nen mellom lærer og enkeltelev får all
oppmerksomhet. Det henger sammen med den økende rettighetstenkningen.
Skoleeiers blinde flekker Rettigheter er individuelle. Brillene til skoleeierne og deres representanter er slipt slik at problemer knyttet til de indi viduelle rettighetene blir blåst opp stort på netthinnen deres. Andre og kanskje viktigere aspekter blir forminsket. Det faktum at et normalklasserom har 30 elever ser skoleeierens briller ut til å stråle virkningsløst mot øyets blinde flekk. Det én elev i fullt indre opprør der og da opplever som streng og fiendtlig og uforståelig behandling, kan de 29 andre oppleve som rettmes sig, passende og vel fortjent. Når etaten i sitt e-læringskurs inn prenter oss at «sinne skal anerkjennes», problematiseres det ikke at en slik god kjentstempling av aggresjon kan foregå foran øynene til 29 elever som har sin atferd og sine følelser under god kon troll. De er nå i læringsmodus og burde få styrket sin oppfatning om at åpen aggresjon bør få negative konsekvenser. Men siden deres individuelle rettig heter ikke er det som står på spill, skal vi heller bruke alle krefter på å forstå og anerkjenne eleven som slår og forsøke å finne en «god hensikt» som slagene kan rammes inn i. Resultatet blir som forventet og motsatt av det vi ønsker.
