5 minute read
Lærerne får skylden for volden
Øystein haGeberG
Lektor og medlem av Norsk Lektorlags fagpolitiske utvalg
Lærerne får skylden for volden
23. MARS skal bystyret i Oslo behandle byrådssak 291. Byrådet mener at de med denne kvitterer ut bystyrets bestilling av en handlingsplan for å stoppe volden mot lærerne.
Møtt med en stigende voldsbølge tviholder byrådet på sin ene forklaring på uro i skolen: Barna blir ikke forstått av dem som har ansvaret i klasserommet. Volden er et uttrykk for at de ikke har det bra, at de ikke blir sett, at lærerne ikke har gjort jobben sin. Underteksten i både byrådssak og handlingsplan er tydelig. Rotårsaken er ikke systemet, men lærerne. De må lære seg å kommunisere med barna. Skape bedre relasjoner. Istedenfor irettesettelser skal aggressive elever motta varme blikk fra morgen til kl. 15.40.
Det gjøres ikke forskjell på barnehagebarn og 19åringer. Aggresjon og vold er «smerteuttrykk» og skyldes først og fremst sosial inkompetanse. Denne inkompetansen har selv ikke 19åringen eget ansvar for. Ansvaret ligger hos elevens lærere gjennom barnehage og skole.
Dette er en usann virkelighetsbeskrivelse. Den har fått fotfeste fordi beslutningstakere utenfor klasserommet er blitt fiksert på noen altfor idealiserte tanker om barn og unge.
Disse kan oppsummeres i følgende dogme, formulert utallige ganger i dokumenter fra byrådets hånd, og sist nå i byrådssaken:
«Vi vet at barn gjør så godt de kan». «Det å se hva barn og unge egentlig vil fortelle oss og hva deres gode hensikt er, gjør at man ser på situasjonen med andre øyne.» «Barn og unge bruker det de kan, og for enkelte blir utagering et språk.»
Dette er et underlig dogme å operere med. Mest fordi det motsier noen innsikter om vår natur som vi ellers ikke betviler, nemlig at vi ofte styres av egennytte. Ja, vi er et flokkdyr og trekker i samme retning mange ganger.
Vi er ikke maur
Men vi er ikke bier eller maur. Vi har en individuell genetisk signatur som kan forklare at vi av og til er egoistiske. Denne dualiteten er ikke noe som magisk dukker opp idet et barn blir 18. Akkurat som vi voksne tenker barn noen ganger på flokken og andre ganger på seg selv. Hvis grunnantakelsen vår er at barn alltid har gode hensikter, bør det ikke overraske noen at vi ikke klarer å lage en handlingsplan som løser voldsproblemet i skolen.
En så fordreid oppfatning av barns natur vil nødvendigvis stå i veien for effektive tiltak. Analysene som har ført til «dogmet om den velmenende elev» er så forenklede at de overser mye av kompleksiteten i et klasserom. Relasjonen mellom lærer og enkeltelev får all oppmerksomhet. Det henger sammen med den økende rettighetstenkningen.
Skoleeiers blinde flekker
Rettigheter er individuelle. Brillene til skoleeierne og deres representanter er slipt slik at problemer knyttet til de individuelle rettighetene blir blåst opp stort på netthinnen deres. Andre og kanskje viktigere aspekter blir forminsket.
Det faktum at et normalklasserom har 30 elever ser skoleeierens briller ut til å stråle virkningsløst mot øyets blinde flekk. Det én elev i fullt indre opprør der og da opplever som streng og fiendtlig og uforståelig behandling, kan de 29 andre oppleve som rettmessig, passende og vel fortjent.
Når etaten i sitt elæringskurs innprenter oss at «sinne skal anerkjennes», problematiseres det ikke at en slik godkjentstempling av aggresjon kan foregå foran øynene til 29 elever som har sin atferd og sine følelser under god kontroll. De er nå i læringsmodus og burde få styrket sin oppfatning om at åpen aggresjon bør få negative konsekvenser.
Men siden deres individuelle rettigheter ikke er det som står på spill, skal vi heller bruke alle krefter på å forstå og anerkjenne eleven som slår og forsøke å finne en «god hensikt» som slagene kan rammes inn i.
Resultatet blir som forventet og motsatt av det vi ønsker.
Det gjøres ikke forskjell på barnehagebarn og 19-åringer. Aggresjon og vold er «smerteuttrykk» og skyldes først og fremst sosial inkompetanse. Denne inkompetansen har selv ikke 19-åringen eget ansvar for. Ansvaret ligger hos elevens lærere gjennom barnehage og skole.
Dagen etter er det en annen som har hatt en dårlig dag. Denne eleven bruker lærerens nylige «instruksjon» som erfaringsbakgrunn: Hvis jeg følger min første impuls og raser ut med det inni meg, blir jeg møtt med både varme og forståelse.
Slik alminneliggjøres uakseptabel atferd. Denne mekanismen har virket i den norske skolen over år og hører hjemme i sentrum for en forklaring på uroen i skolen.
Sanksjoner er ikke krenking
Kan vi begynne å se på problemene mindre ideologisk og mer realitetsorientert? Kan vi ha en åpen diskusjon om sanksjoner som noe mer enn krenking av enkeltelever? Som nødvendig læring for andre? Negative handlinger har negative konsekvenser.
Vi har nå rigget skolen slik at dette holdes skjult for elevene så lenge som mulig.
Innlegget sto på trykk 23. mars 2022 i Dagsavisen
Handlingsplan mot vold i skolen sendt tilbake
DET VAR HØY TEMPERATUR i Oslo bystyre da et stort flertall av partiene vedtok å sende tilbake byrådets handlingsplan mot vold og trusler i skolen.
Høyre, Rødt, Venstre, Folkets parti, FrP og Sp ba 23. mars bystyret om å legge fram en ny og bedre handlingsplan. De etterlyste et bedre kunnskapsgrunnlag, mer konkrete tiltak og en presisering av hvilke lovhjemler de ulike tiltakene skal omfatte.
Mehmet Kaan Inan (H) anklaget byrådet for å være handlingslammet. Aina Stenersen (FrP) mente at vold må følges opp tidligere, og man må differensiere tiltak ut fra ulike skoleslag.
Rauand Ismail (MDG) refererte til Øystein Hagebergs innlegg i Dagsavisen, og gikk til frontalangrep på det han mente var opposisjonenes og Lektorlagets elevsyn. MDGs elevsyn bygger på at barn utagerer fordi de ikke har det bra, sa han, og lovde at når handlingsplanen kom tilbake, vil det det være med nøyaktig det samme elevsynet.
Eivor Evenrud (R) parerte med at det er vanskelig å praktisere et ideal av et elevsyn når man er én lærer i en klasse med 25 elever og en elev utagerer.
Halstein Bjerke (V) ble mektig provosert, og sa at dette verken handler om elevsyn eller politisk markering. Dette er en handlingsplan som har vært etterlyst lenge, og nå sendes den tilbake fordi det er gjort slett arbeid.
