26
aktuelt lb # 1-20
Generasjon prestasjon og curlingforeldrene Lektor Kristin Ask snakket om curlingforeldre, forventningspress, iscenesatte kropper og gjennomdiagnostiserte ungdomsår på Lektorkonferansen. INNLEGG PÅ LEKTORKONFERANSEN 2019 | Kristin Ask
NÅR EN LEKTOR på fem og førr skal si noe om dagens elever, så
Alt rettes mot skolen
kan det bli et scenario som ville fått Elias Rukla til å rødme. Denne karakteren fra Solstads roman som denger løs med paraplyen mot drikkefontenen i frustrasjon over dagens unge. Alt var bedre før – eller var det kanskje verre? Det var i alle fall ikke særlig gøy å være 16 år i 1990 da jeg satt alene med mor i kjellerstua og så på LørDan, mens vennene mine var på en fest jeg ikke var invitert til. Men det jeg slapp, var direktesendte filmer og bilder med oppdatering fra festen. Det får dagens 16-åringer. Foran speilet ga det liksom mening at ikke jeg var invitert. Den hormonelle tenåringskroppen stemte ikke helt. Intet nytt med hensyn til kroppspress altså, men jeg hadde i alle fall sett at kropper kom i alle størrelser og fasonger. I dag har 16-åringene knapt sett en normal-kropp. Ungdommene dekker seg til i dusjen, men sender vågale, iscenesatte og redigerte nakenbilder til hverandre. Det er den redigerte kroppen som skal vises frem, så det er ikke rart ungene sliter med dårlig selvbilde.
Så hvorfor starter jeg med å konstatere prestasjonspresset utenfor skolen, når det er skolen jeg skal snakke om? Jo, fordi vi ikke må gjøre den feilen som alltid gjøres når vi snakker om problemer knyttet til dagens unge: Alt rettes mot skolen, både årsak og løsning. Det er ingenting galt med å ha livsmestring i den overordna delen av fagfornyelsen, men skolen kan ikke løse dette alene. Det finnes ingen rask løsning. Men i skolen har vi også gjort vårt for å forsterke prestasjonspresset. Det er vel ingen som lenger tror at nasjonale prøver kun holdes for å kartlegge elever med ekstra behov. Med fritt skolevalg og individuelle rektorlønninger knyttet til resultatene og offentliggjøring av de samme tallene skjønner man at de svakeste blir fritatt, og at elevene blir satt til å øve til prøvene. På barneskolen der mine unger går, forbereder de selv utviklingssamtalen ut fra visse kriterier og blir bedt å vurdere seg selv både faglig og sosialt. De får vite resultatet på de nasjonale prøvene og har full oversikt over hvordan de ligger an sammenlignet med resten av klassen. Dette er ikke noe nytt. Differensiering har de hatt siden første klasse, og selv om de kaller gruppene Tussi, Ole Brumm eller Nasse Nøff, vet alle at Tussi er for dem som ikke kan lese, og at medlemskap i Ole Brumm-gruppa er for de skarpeste. Jeg sier ikke at det er feil med differensiering, men vi må vite også de negative konsekvensene av de pedagogiske grepene vi innfører i skolen, og ikke bli overrasket over at ungene vokser opp med et kritisk blikk på seg selv. En annen ting som kjennetegner dagens unge, er at de har et gjennomdiagnostisert språk når de snakker om problemene sine. De er ikke nervøse for eksamen, de har «eksamensangst». Å være åpen om psykisk helse er et toegget sverd. Det er flott at tabuer forsvinner, men fokuset på psykisk helse kan noen ganger fortone seg som en opplæring i og triggere til diagnoser. Det som før var normalt, blir nå diagnose, og med diagnose følger kravet om tilretteleggelse. Fraværsgrensa har bidratt til diagnosesyken. Det er mye bra med fraværsgrensa, men jeg har ikke tall på hvor mange av mine elever som nå har fått kroniske diagnoser og nærmest blankofullmakt til å være borte fra skolen.
Prestasjon og curling Prestasjonspresset gjelder også sunne fritidsaktiviteter som idrett og lagspill. Jeg formanet nettopp en elev til å glemme historieprøven og heller gå ut med venner og spille fotball. Men dette fikk ikke skuldrene hans til å senke seg en millimeter. Uttaket til førstelaget er rett rundt hjørnet. Om han skulle være så heldig å få plass på førstelaget, vet han at han kommer til å bli konstant evaluert. For bak hver spiller med schlatters eller forstua ankel, finnes overivrige foreldre som ønsker å pushe sin pode inn på den tomme plassen. Hvorfor snakker jeg om «generasjon prestasjon», når jeg har blitt bedt om å snakke om «curling-generasjonen»? Jo, fordi jeg synes det er urettferdig å klistre denne negative merkelappen på ungdommen. De er en konsekvens av foreldrenes og skolens ønske om å tilrettelegge. Kanskje er det foreldrene som burde hatt søkelyset på seg. Vi foreldre som benytter den historiske muligheten vi har, til å gi ungene våre alt de måtte trenge og ønske til enhver tid. Foreldrene forteller ungene sine at de kan blir hva de vil. For en gigantisk løgn, og en skadelig løgn. Å være ansvarlig for sin egen lykke er et tungt ansvar å bære for unge på allerede for høye skuldre.
