Generasjon prestasjon og curlingforeldrene

Lektor Kristin Ask snakket om curlingforeldre, forventningspress, iscenesatte kropper og gjennomdiagnostiserte ungdomsår på Lektorkonferansen.

INNLEGG PÅ LEKTORKONFERANSEN 2019 | Kristin Ask

NÅR EN LEKTOR på fem og førr skal si noe om dagens elever, så kan det bli et scenario som ville fått Elias Rukla til å rødme. Denne karakteren fra Solstads roman som denger løs med paraplyen mot drikkefontenen i frustrasjon over dagens unge. Alt var bedre før – eller var det kanskje verre?

Det var i alle fall ikke særlig gøy å være 16 år i 1990 da jeg satt alene med mor i kjellerstua og så på LørDan, mens vennene mine var på en fest jeg ikke var invitert til. Men det jeg slapp, var direktesendte filmer og bilder med oppdatering fra festen. Det får dagens 16-åringer. Foran speilet ga det liksom mening at ikke jeg var invitert. Den hormonelle tenåringskroppen stemte ikke helt. Intet nytt med hensyn til kroppspress altså, men jeg hadde i alle fall sett at kropper kom i alle størrelser og fasonger. I dag har 16-åringene knapt sett en normal-kropp. Ungdommene dekker seg til i dusjen, men sender vågale, iscenesatte og redigerte nakenbilder til hverandre. Det er den redigerte kroppen som skal vises frem, så det er ikke rart ungene sliter med dårlig selvbilde.

Prestasjon og curling Prestasjonspresset gjelder også sunne fritidsaktiviteter som idrett og lagspill. Jeg formanet nettopp en elev til å glemme historieprøven og heller gå ut med venner og spille fotball. Men dette fikk ikke skuldrene hans til å senke seg en millimeter. Uttaket til førstelaget er rett rundt hjørnet. Om han skulle være så heldig å få plass på førstelaget, vet han at han kommer til å bli konstant evaluert. For bak hver spiller med schlatters eller forstua ankel, finnes overivrige foreldre som ønsker å pushe sin pode inn på den tomme plassen.

Hvorfor snakker jeg om «generasjon prestasjon», når jeg har blitt bedt om å snakke om «curling-generasjonen»? Jo, fordi jeg synes det er urettferdig å klistre denne negative merkelappen på ungdommen. De er en konsekvens av foreldrenes og skolens ønske om å tilrettelegge. Kanskje er det foreldrene som burde hatt søkelyset på seg. Vi foreldre som benytter den historiske muligheten vi har, til å gi ungene våre alt de måtte trenge og ønske til enhver tid. Foreldrene forteller ungene sine at de kan blir hva de vil. For en gigantisk løgn, og en skadelig løgn. Å være ansvarlig for sin egen lykke er et tungt ansvar å bære for unge på allerede for høye skuldre.

Alt rettes mot skolen Så hvorfor starter jeg med å konstatere prestasjonspresset utenfor skolen, når det er skolen jeg skal snakke om?

Jo, fordi vi ikke må gjøre den feilen som alltid gjøres når vi snakker om problemer knyttet til dagens unge: Alt rettes mot skolen, både årsak og løsning. Det er ingenting galt med å ha livsmestring i den overordna delen av fagfornyelsen, men skolen kan ikke løse dette alene. Det finnes ingen rask løsning.

Men i skolen har vi også gjort vårt for å forsterke prestasjonspresset. Det er vel ingen som lenger tror at nasjonale prøver kun holdes for å kartlegge elever med ekstra behov. Med fritt skolevalg og individuelle rektorlønninger knyttet til resultatene og offentliggjøring av de samme tallene skjønner man at de svakeste blir fritatt, og at elevene blir satt til å øve til prøvene. På barneskolen der mine unger går, forbereder de selv utviklingssamtalen ut fra visse kriterier og blir bedt å vurdere seg selv både faglig og sosialt. De får vite resultatet på de nasjonale prøvene og har full oversikt over hvordan de ligger an sammenlignet med resten av klassen.

Dette er ikke noe nytt. Differensiering har de hatt siden første klasse, og selv om de kaller gruppene Tussi, Ole Brumm eller Nasse Nøff, vet alle at Tussi er for dem som ikke kan lese, og at medlemskap i Ole Brumm-gruppa er for de skarpeste. Jeg sier ikke at det er feil med differensiering, men vi må vite også de negative konsekvensene av de pedagogiske grepene vi innfører i skolen, og ikke bli overrasket over at ungene vokser opp med et kritisk blikk på seg selv.

En annen ting som kjennetegner dagens unge, er at de har et gjennomdiagnostisert språk når de snakker om problemene sine. De er ikke nervøse for eksamen, de har «eksamensangst». Å være åpen om psykisk helse er et toegget sverd. Det er flott at tabuer forsvinner, men fokuset på psykisk helse kan noen ganger fortone seg som en opplæring i og triggere til diagnoser. Det som før var normalt, blir nå diagnose, og med diagnose følger kravet om tilretteleggelse. Fraværsgrensa har bidratt til diagnosesyken. Det er mye bra med fraværsgrensa, men jeg har ikke tall på hvor mange av mine elever som nå har fått kroniske diagnoser og nærmest blankofullmakt til å være borte fra skolen.

Opplæring eller oppbevaring Reform 94 og kunnskapsløftet vil ha alle med i videregående opplæring. Intensjonen er god, men vi som jobber i skolen, vet at mange elever, særlig de med særskilte behov, burde fått et annet tilbud. Elever med tunge diagnoser og broket bakgrunn blir skuflet gjennom skoleløpet, uten at noen egentlig tar ansvar for at de får noen uttelling som hjelper dem. Lærerne gjør så godt de kan med de få ressursene de får tildelt, mens ledelsen prøver å holde elevene på skolebenken til første oktober når elevene endelig kan telles og pengene skal deles ut.

Men når elever i tredje klasse i videregående skole enda ikke vet hvem Hitler er, eller tror at Ibsen er et parkeringshus, eller når de får utdelt et vitnemål som ikke er verdt papiret det er skrevet på, da har opplæringen fungert som oppbevaring. Frafallsstatistikken er ikke problemet, for det er ikke sikkert at de som faller fra, burde vært i skolen. Kanskje burde de fått et helt annet tilbud, men det koster altså mer å lage en arbeidsplass enn en skoleplass.

Tilrettelegging for toppkarakter Om jeg skal forsøke å sammenfatte den virkeligheten som møter oss lektorer i dagen skole, må jeg konkludere med at den er sammensatt. Hverdagen vår rommer både de som faller fra, og de som strever seg syke. Er det noe som ikke fører til økt kunnskap, er det følelsen av prestasjonsangst og utenforskap.

Jeg synes jeg ser en akselererende utvikling mot ungdom som i mindre og mindre grad klarer å fokusere på læring. Som lærer føler jeg at jeg snart står i spagaten mellom forventning om og behov for tilrettelegging på den ene siden og kravet og ønsket om å få elevene opp på et nivå som gjør dem forberedt på et yrkesliv eller høyere studier, på den andre siden.

Elevenes medvirkning er viktig, men når elevene og ikke minst foreldrene mener å vite best hva de skal lære, hvordan de skal lære, og hvordan de skal bli evaluert, føler jeg meg vingeklippet. La meg ta et konkret eksempel: Jeg fikk en mail fra en mor som forlangte ny prøve for sønnen sin. Årsaken var at eleven hadde grudd seg slik til prøven at han ikke hadde sovet, og hadde dermed ikke fått gjort sitt beste. Ikke så urimelig krav kanskje, men når eleven presterte til over middels, slo det meg at tilretteleggingsbegrepet har fått et nytt innhold. Elevene og foreldrene – og kanskje også skoleledelsen – forventer ikke lenger at læreren skal tilrettelegge for at eleven skal kunne gjøre sitt beste, men at de skal oppnå toppkarakter. «Mitt problem, ditt ansvar», er et slagord som mange av oss i skolen kan kjenne oss igjen i. Forslaget om at elevene selv skal kunne velge eksamensfag og -form, ser jeg som et resultat av en slik tankegang. I iveren etter å tilrettelegge for at elevene skal kunne gjøre det best mulig, kan vi miste en av

Vi må ikke gjøre den feilen som alltid gjøres når vi snakker om problemer knyttet til dagens unge: Alt rettes mot skolen, både årsak og løsning.

de få kontrollfunksjonen vi har igjen i skolen. Og elevene får enda et valg eller ansvarsområde som kan føre til økt usikkerhet. Hvilket fag skal jeg velge, hvilken eksamensform og hva om jeg velger feil?

Hvor er pragmatismen? Så hva er konklusjonen på mitt Elias Rukla-raseri? Jeg tror skolen må være en motvekt mot «curlingforeldrene». Skolen må forberede ungene på ubehaget med voksenlivet, men uten å ta fra dem dialogen og elevmedvirkningen i skolen. Jeg ønsker meg ikke tilbake til Elias Ruklas skole. Det jeg savner fra 90-tallet, er ikke undervisningsmetodene, men elevenes mer pragmatiske forhold til egen framtid.

Kanskje bør målet være å få elever og unge til å kunne fungere i studielivet og arbeidslivet, at de har god psykisk helse og kan være deltagende samfunnsborgere og ikke minst skattebetalere – ikke å streve etter den uoppnåelige drømmen. Vi lærere har fått hjelp bare de siste årene. Lavterskeltilbudet i skolen har blitt bedre på de skolene jeg har hatt kjennskap til. Mer ressurser brukes til elevterapeuter, helsesøstre og skolepsykologer. Til dere politikere: Kjør på, vi trenger hver eneste elevterapeut. Kanskje kan vi lærere endelig igjen begynne å konsentrere oss om den faglige og pedagogiske utviklingen. Så får vi som samfunnsborgere, lærere og foreldre forsøke å lage en mer sunn kultur med mindre fokus på prestasjon. Vi må senke våre egne ambisjoner på ungenes vegne. Vi må ikke forsøke å fjerne ubehaget, men heller styrke elevenes og ungenes tro på at de kan klare livet.