FORBUNDSLEDEREN
Frontfaget i spill I en tid der nærmest alt, naturlig nok, handler om korona og vaksiner – så nærmer likevel årets lønnsoppgjør seg med raske skritt. Fjorårets oppgjør ble en selsom opplevelse i den forstand at hele oppgjøret ble utsatt til seint på året, og for flere av våre avdelinger bikket det sågar over i 2021 før brikkene falt sånn noenlunde på plass, med vekt på noenlunde. Oppgjøret i 2020 bar preg av at vi samlet sett hadde store overheng fra året før med oss inn. Rammen for 2020-oppgjøret var satt til 1,7%. Den rekordlave frontfagsrammen, en følge av situasjonen i norsk økonomi, innebar i flere helseforetak at det ikke ble lagt friske midler på bordet i det hele i fjor. Og det i et år der radiografer og annet helsepersonell sto i frontlinjen i en pandemi. Det vakte derfor berettiget oppsikt da SSB kom med sin første rapport i februar om den samlende lønnsveksten i Norge for 2020. I sykehusene hadde «alle» holdt seg til den omforente frontfagsrammen på 1,7 % – ned til andre desimalen. Imidlertid ble ikke frontfaget rammen for oppgjørene i alle sektorer. I industrien havnet lønnsveksten på i overkant av 2%. I varehandelen havnet oppgjøret på 3,5% og i finansnæringen rett i overkant av 3%. Hvordan man enn snur og vender på det; vi kom i fjor dårligere ut enn de nevnte tariffområdene. Tallenes tale er tydelig, og de setter hele modellen for lønnsforhandlingene i Norge under press. Den rigide praktiseringen av frontfaget som vi har opplevd i senere år, har kommet til overflaten, og når frontfaget selv ikke følger normen, blir det problematisk. Det kan ikke være slik at noen grupper skal oppleve lønnsdiktat ved forhandlingsbordet, med null fleksibilitet med tanke på ramme, mens andre igjen drar fra. På terskelen for årets lønnsoppgjør er det betydelig uro, vi og andre ansatte i helsesektoren vil hevde at skjevheter fra 2020-oppgjøret må rettes opp i år. Det ligger an til et særs spennende lønnsoppgjør.
Hold Pusten 2/2021
Men: Vil det å hente inn et slikt etterslep innebære at rammen for oppgjøret i offentlig sektor må bli utover den frontfagsrammen som avtales mellom NHO og LO tidlig i oppgjøret?
Flere røster hevder at man nå må prioritere høyskolegruppene i offentlig sektor særskilt. Sist ut er Fremskrittspartiets avtroppende leder. Til protester fra partene i frontfaget.
Det heter seg at frontfaget skal være en norm over tid, ikke et tak, ikke en bunn – til tross for det opplever vi og våre tillitsvalgte at frontfaget er en fasit for oppgjørene. Ved å praktisere frontfaget som en fasit gjør man det umulig å rette opp skjevheter -det er prosentregningens natur. Så, svaret er ja, å rette opp særskilte skjevheter innebærer rent matematisk at man må bevege seg utover frontfagsrammen. Hvis ikke opprettholdes skjevhetene.
Det er uvanlig at en aktiv politiker går ut slik rett i forkant av et lønnsoppgjør. Mantraet ellers er at lønnsforhandlinger er et spørsmål mellom partene i arbeidslivet. Og det er sant, det er et spørsmål mellom partene, men det er samtidig en politisk standardfrase der politikere slipper å ta stilling til de vanskelige spørsmålene i norsk lønnsdanning.
«Det ligger an til et særs spennende lønnsoppgjør.» Når dette leses, har de sentrale partene i lønnsoppgjøret møttes; NHO går til forhandlingsbordet med krav om at rammen for årets lønnsoppgjør ikke overstiger 2,2 prosent, som er anslått lønnsvekst hos Norges handelspartnere. Ettersom den anslåtte prisstigningen er på 2,8 prosent, tar NHO i realiteten til orde for en reallønnsnedgang.
I norsk lønnsdanning skal alle med – men til nå har ikke modellen evnet å prioritere høyskolegruppene i offentlig sektor med lengre utdanning og store studielån. Dette er grupper som bruker rundt en månedslønn i året til å betjene sin studiegjeld, og det stilles berettiget spørsmål om utdanningen lønner seg. Til syvende og sist er lønnsnivået for høyskolegruppene i offentlig sektor et politisk og bevilgningsmessig spørsmål. Det er et spørsmål om verdsetting av helt nødvendig kompetanse i et moderne og høyteknologisk helsevesen. n bent.r.mikalsen@radiograf.no
LO krever på sin side at kjøpekraften opprettholdes, og at lavtlønte får et ekstra tillegg. Dersom forhandlingene i frontfaget resulterer i en ramme som opprettholder kjøpekraften, og med et ekstra lavtlønnstillegg, vil det være et oppgjør som bidrar til en videre sammenpressing av lønnsdannelsen og lønnsnivåene i Norge. En sammenpressing, der frontfaget er taket for høyskolegruppene, mens grupper som får lavtlønnstillegg (de får i realiteten et høyere prosenttillegg), tar ytterligere innpå lønnsnivået for høyskolegruppene. En slik setting gjør at lønnsforskjellene mellom de med lengre og kortere utdanning blir gradvis mindre – det medfører at høyskolegruppene i offentlig sektor alltid vil bli hengende etter.
Forbundsleder i NRF, Bent Ronny Mikalsen. FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS
7
