Møt Svein Are Siriud Vatnehol

Ny MR-doktorgrad

Hvor effektivt kan MR måle oksygeninnholdet i blodet? Det har radiograf Svein Are Sirirud Vatnehol sett nærmere på i sin doktoravhandling.

TEKST: TONE RISE

Hypotesen var at man ved å måle T1-tiden i blodet, kanskje kan si noe om hvor mye oksygen som er i blodet. – Oksygenmolekylet er jo egentlig et veldig svakt kontrastmiddel som påvirker T1-tiden til vev og væske. På bakgrunn av det tenkte vi at det kan være mulig å måle endringer i blodet som kommer av at man drikker mye oksygenberiket vann. Disse endringene vil kanskje være for små til at man kan se dem på vektede bilder, men store nok til at vi kan måle dem på kvantitative bilder, sier Vatnehol og fortsetter: – Samtidig er det slik at oksygenmetningen, eller rettere, konsentrasjonen av umettet hemoglobin, har andre egenskaper som vi ser best på det som heter T2*. Disse endringene er også ganske små, så vi trengte et godt verktøy.

Og størstedelen av avhandlingen dreier seg nettopp om utviklingen av et slikt verktøy, det vil si å finne frem til MR-sekvenser som kan si noe om oksygeninnholdet i blodet.

Spennende bifunn

Forsøkspersonene ble scannet to ganger hver. Og mens de lå i MR-maskinen, drakk de store mengder vann. Én gang vanlig vann, og én gang oksygenberiket vann. Det forskerne gjorde, var å se på utviklingen av T1- og T2*-tidene i håp om å kunne registrere endringer i portalveneblodet etter vanninntaket. Og det lyktes de med. – Vi så i hovedsak at hvis man drikker mye vann, så endres både T1 og T2* i portalveneblodet. Og vi så at hvis man drikker oksygenberiket vann, er effekten større, forteller Vatnehol. – Det var som ventet, men det som overrasket oss, var at både T1- og T2 *tiden økte mer ved inntak av oksygenberiket vann enn vanlig vann, og dette kan ikke forklares utelukkende med økt oksygeninnhold i blodet. – Vi tror det viser at oksygen øker hastigheten av væskeopptaket i tarmen, muligens ved at tarmveggen bruker oksygenet til å øke transporten av vann, sier Vatnehol, og understreker at det siste bare er en hypotese. – Hvordan vannopptaket foregår, kan vi ikke svare på, da studien ikke var designet for å si noe om det. Men det er et spennende funn, og det er naturlig at noen tar det videre, sier han og legger til: – Vi så jo ikke for oss at vi skulle få slike resultater. Hadde vi visst det da vi startet, hadde vi foretatt ekstra målinger underveis, og da kunne vi fått svaret på om det vi tror er forklaringen, er riktig eller ikke, men sånn ble det ikke. – Men vi har altså utviklet et verktøy, som også kan brukes til andre prosjekter, sier Vatnehol.

Savnet publikum i salen

Vatnehol disputerte ved Universitetet i Oslo tidlig i høst. Ph.d-graden ble finansiert gjennom et såkalt næringsstipend fra Forskningsrådet i samarbeid med bioteknologiselskapet Oxy Solutuions, som har utviklet en metode for oksygenberikelse av væske. – Det ble digital disputas? – Ja, og Universitetet i Oslo skal ha ros for rask tilrettelegging da koronaen kom. De var kjapt på banen med digitale løsninger som fungerer bra. På forhånd fikk jeg en gjennomgang med en tekniker, som også fulgte med på hele seansen på selve dagen, forteller Vatnehol.

Likevel tok ikke kandidaten noen sjanser: – Jeg hadde fire laptoper med meg, og to mikrofoner, så du kan si jeg sikret meg, sier han humrende.

Det fysiske publikummet besto av to veiledere, kona, en bror og foreldrene hans. – Det største savnet var publikum. Jeg liker å stå på scenen, og å forelese for full sal, og jeg skulle gjerne sett at det var folk i salen, sier han.

Digitale tilskuere skortet det imidlertid ikke på. – På et tidspunkt var det 54 brukere digitalt, og jeg vet jo ikke hvor mange som fulgte med fra hver enhet, sier Vatnehol, som tror at streaming av disputaser er kommet for å bli. – Vi vil nok se det også etter koronaen, altså i tillegg til folk i salen.

Om mangel på mennesker i salen var et skår i gleden, var Vatnehol i hvert fall så heldig at han rakk å ha en skikkelig doktormiddag, da disputasen fant sted kort tid før mange restauranter stengte og restriksjonene gjorde det umulig å invitere mer enn en håndfull gjester. Dét er det sannsynligvis en del nybakte doktorer som misunner ham.

Tidlig tent på MR

Vatnehol studerte radiografi i Trondheim. – Det sto mellom sivilingeniørstudier, for eksempel innen kjemi, eller radiografi da jeg skulle velge studium, og jeg landet altså på det siste.

Som for så mange andre var det kombinasjonen av teknologi og pasientomsorg som fristet. – Jeg ble ferdig på en tid da det var vanskelig å få jobb som radiograf, i

«Både T1- og T2*-tiden økte mer ved inntak av oksygenberiket vann enn vanlig vann.» Men det er et spennende funn, og det er naturlig at noen tar det videre.

Svein Are Sirirud Vatnehol har utviklet et verktøy for å måle oksygeninnholdet i blodet

ved bruk av MR. FOTO: ØYVIND HORGMO/UIO

2006, så jeg gikk rett på videreutdanning i MR, og det på fulltid. Jeg hadde lenge visst at MR var det jeg likte aller best.

Så fort han kunne føre opp videreutdanningen på cv-en, bar det sørvestover til jobb ved Sunnmøre MR-klinikk, rett utenfor hjembyen Ålesund. Den drives av Kjell Inge Gjesdal, som er fysiker med doktorgrad på MR.

– Han er veldig interessert i forskning og ble en stor mentor for meg. Og selv om det var MR-undersøkelser jeg primært drev med, fikk jeg ta del i noen småprosjekter, og jeg fikk være med på internasjonale kongresser der jeg hørte om hva andre hadde gjort. Da ble forskningsinteressen tent, sier Vatnehol.

Dette førte ham inn i videre studier, og snart kunne han også føre opp en master i MR ved Anglia Ruskin University i England på cv-en.

Noen måneder etter at han hadde avsluttet masterstudiene, i 2012, rettet han nesen mot Oslo og Intervensjonssenteret på Rikshospitalet. Der har han vært siden.

– Mye av jobben der består av tilrettelegging for andre forskningsgrupper så de kan ta de MR-bildene de trenger. I starten bisto jeg med innsamling av data, og jeg ble etter hvert medforfatter på noen artikler. – Utvikling og optimalisering av MR-teknikker er noe som alltid har interessert meg, så da Oxy Solutions ville utvikle en metode for måling av oksygenopptak i blodet, passet det veldig bra for meg.

– Dokumentér det faglige du gjør

Vatnehol er blant dem som er blitt MR-spesialist gjennom Norsk Radiografforbunds interne spesialistgodkjenningsordning, som er til for å motivere til kontinuerlig faglig oppdatering innen eget fagfelt. – Det er utrolig viktig i dette faget at man hele tiden utvikler og oppdaterer seg, sier Vatnehol, som i denne forbindelse har et tips til andre radiografer: – Pass alltid på å ta vare på attester og kursbevis og lignende, og be om en skriftlig bekreftelse når du har holdt foredrag eller andre typer faglige innlegg. Det er viktig å kunne dokumentere de faglige aktivitetene man tar del i.

Ifølge Vatnehol driver egentlig MR-radiografer med forskning hele tiden, uten at de kanskje tenker over det: – Hver gang vi optimaliserer en sekvens eller undersøkelse, så er det faktisk forskning. Det som skiller vanlig drift fra forskning, er hvor godt vi dokumenterer det vi gjør – og selvsagt at man har nødvendig godkjenning på plass når man forsker, sier han og fortsetter: – Mye av vår vanlige jobb kan vi dokumentere og presentere i artikler eller på foredrag. Det høres kanskje ikke like spennende ut å lage en perfekt MR-undersøkelse som å teste et legemiddel, men begge deler er like viktig! – Optimalisering er en viktig del av jobben vår, legg en plan for det du gjør, gjør det grundig og skaff godkjenning fra REK, så kan du publisere. De to første vitenskapelige artiklene jeg hadde på trykk, handlet om optimalisering, sier han.

REK står for Regionale komiteer for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk. – I retrospekt, hvordan har det vært å jobbe med en doktorgrad? – Det har vært morsomt å ta en ph.d. – Selvsagt innebærer det mye hardt arbeid. Men det jeg synes var mest utfordrende, var all ventingen.

Han måtte selv rekruttere 40 frivillige til å legge seg i MR-maskinen, og det er ikke gjort i en håndvending. – Jeg kom jo ingen vei uten dem. Jeg hengte opp flyere her på huset og på universiteter og høyskoler og ventet utålmodig på respons. – Det var også mye venting når jeg hadde sendt av gårde vitenskapelige artikler til fagtidsskrifter. – Du er åpenbart en person som vil ha fortgang i ting, er du flink til å skille mellom jobb og fritid? – Ja, det er jeg. – Hva gjør du for å få tankene vekk fra sekvenser og T1-tider? –Jeg brygger mitt eget øl, svarer doktoren, som også blant annet sysler med folkedans, han er sågar regjerende norgesmester i sin egen klasse, – En fin måte å koble av på. n tone.rise@holdpusten.no

«Hver gang vi optimaliserer en sekvens eller undersøkelse, så er det faktisk forskning.»

Ordforklaringer

Ulike vevstyper har ulik T1- og T2*-tid, og det er blant annet dette som gjør det mulig å lage kontrast mellom vevene i MR.

T1-tid er tiden det tar for magnetsignalet å returnere til normaltilstanden i en MR-sekvens.

T2*-tid er tiden det tar for magnetfeltet, i et gitt vev, å dø ut i transversalplanet som følge av variasjoner i magnetfeltet. Twinkle, twinkle T2*, how I wonder what you are. Det er første linje i Science Grooves versjon av den kjente barnesangen, som for-klarer fenomenet T2*, hør den her.