Hold Pusten 02 24

«Jeg står ved at det er problematisk at det er samme nivå på antall omtak nå som da man måtte fremkalle film, de har ikke klart å redusere nivået på omtak, hvorfor?»

Hold Pusten har møtt professor Bjørn Hofmann i Wien. Les mer på side 7.

Hold Pusten

Fagtidsskrift for Norsk Radiografforbund

ISSN 0332-9410

Rådhusgt 4A, 0151 OSLO

Abonnement: nrf@radiograf.no

600 kr. pr. år (Norge) 735 kr. pr. år (utland)

NRF-medlemmer får tidsskriftet gratis.

«Det var fint å følge et fagfelt på den måten, det skjedde jo ting hele tiden. Og det var veldig spennende å snakke med radiografene jeg kom i kontakt med»

Møt tidligere Hold Pusten-redaktør Tone Stidahl på side 33.

Ansvarlig redaktør: Tone Rise Tlf. 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no

Vitenskapelig redaktør: Elin Kjelle, epost: elin.kjelle@ntnu.no

Forsidefoto: Tone Rise

«Det er ikke tanken at de skal kunne alt om ethvert tema, snarere ønsker vi å gi dem knagger så de vet hvor de skal gå og søke mer informasjon.»

NRF-forhandlingssjef Carl Christian Grue Solberg. Les saken på side 48.

Annonseansvarlig: Anne-Lise Fængsrud, LK Media AS, Telefon: 996 48 546 anne-lise@lkmedia.no

Grafisk design: Anne-Beate Lovborn Lovborn Design

Trykk: Merkur Grafisk AS

ECR 2024

Fortsatt en vei å gå

ECR har fortsatt lang vei å gå før den når prekoronanivå med tanke på deltagelse. Likevel er mye som før, og satsningen på radiografer er større enn noen gang.

TEKST OG FOTO: TONE RISE

Ifølge arrangørens tall hadde kongressen 18 861 deltagere i år, inkludert folk fra industrien og digitale deltagere. Det er bare rundt 1600 flere enn i fjor, og langt fra tallene vi så før pandemien: I 2019 var tallet på 30 259.

Med så mange færre folk drar arrangøren naturlig nok inn mindre penger enn normalt, og det merkes at de også har strammet inn på utgiftene. For eksempel er det åpenbart brukt mindre penger på installasjonen foran registreringsskrankene: I år forestilte den en kjempeblomsterpotte med det som minnet mest om pjusk beplantning. Det så i hvert fall langt billigere ut enn det pleier. En annen ting man kan mistenke at skyldes innsparinger, er at de mange eplekjerrene som før sto overalt og var bemannet av folk som delte ut epler til forbipasserende, var borte.

Vi med presseakkreditering merker nedgangen på presserommet. Før var dette et senter med hektisk aktivitet, det var mange ansatte, mye informasjonsmateriell, og mange pressefolk ut og inn av dørene. De siste årene er rommet stadig blitt flyttet på, og det er blitt gradvis mindre. I år var det plassert bak noen lettvegger, og det var bare to ansatte som byttet på å betjene det. Av pressefolk var det stort sett bare en håndfull til stede.

Det blir interessant å følge med på hva som skjer med kongressen fremover: Er ting forandret for alltid etter korona, eller er det de trange økonomiske tidene som spiller inn? Tiden får vise.

Med det sagt er det tydelig at folk setter stor pris å på at kongressen er tilbake nesten som før. Og selv om det er bedre plass for oss som er der, inne på det store kongressområdet og i utstillingsbygget, yrer det av folk, hektiske sjeler på vei til og fra de mange foredragene eller avtaler med faglige

forbindelser fra fjern og nær eller med folk fra industrien. For ECR er fortsatt en gedigen og viktig møteplass for folk som på en eller annen måte jobber innen radiologifeltet fra hele verden.

NRF-fagsjef

Satser på radiografer Kongressens satsning på radiografer fortsetter, det dedikerte radiografområdet er større enn tidligere, med flere gode og store auditorier til de mange radiografsesjonene som finner sted. Og foredragsområdet Open Forum er nå bak skjermvegger, så man i mindre grad opplever forstyrrelser i form av støy fra folk som haster forbi, som blant annet var et stort problem i fjor.

Flere interesseorganisasjoner har stand i radiografområdet, deriblant den europeiske og den internasjonale radiograforganisasjonen, henholdsvis EFRS og ISRRT.

I området møter vi fagsjef i Norsk Radiografforbund Håkon Hjemly. Han forteller at ISRRT, der han er en av nestlederne, på sin stand promoterer verdenskongressen som finner sted i Hongkong i juni, og et todagers MR-sikkerhetsseminar som ISRRT arrangerer i samarbeid med NRF og det danske og svenske radiografforbundet til høsten, der også EFRS og ISMRT, som er den internasjonale organisasjonen for MR-radiografer, bidrar faglig.

Hjemly kommer rett fra en sesjon i regi av ISRRT der han har vært moderator. Den handlet om globale perspektiver på utdanning av radiografer.

– Det er fint å dra inn globale perspektiver på aktuelle radiografiske temaer, sier han.

Den påfølgende dagen har ISRRT også sitt faste innslag der et land får presentere seg og fortelle om hvordan det står til på bildediagnostikkfeltet hos dem. Denne gang er dette landet Australia.

– Men at vi har denne sesjonen om globale perspektiver i tillegg, er nytt, sier Hjemly.

– Viser det at ECRs satsning på radiografer er ytterligere styrket?

– Jeg tar det som det. EFRS ekspanderer jo også stadig her.

Hjemly har som alltid hektiske dager på kongressen. Han har blant annet vært på nordisk møte i forkant. Der deltok også forbundsleder i NRF Bent R. Mikalsen, som også var deltager på kongressen. Du kan lese om dette møtet på side 24.

På agendaen har fagsjefen også et møte mellom ISRRT og arrangøren av ECR, den europeiske radiologorganisasjonen (ESR), og et samarbeidsmøte mellom ISRRT og EFRS.

Hjemly forteller at han også har deltatt på sponsormøter mellom ISRRT og representanter fra industrien, deriblant United

Håkon Hjemly har hektiske dager på ECR som vanlig.

Imaging, den kinesiske giganten som de siste årene også har satset stort i Europa.

– Vi gjør dette for å kunne finansiere mer faglig aktivitet, sier Hjemly.

Senere samme dag skal han dessuten være med og lage en veiledningsvideo for folk som vil være moderator eller holde foredrag. Dette i regi av kongressens kommunikasjonsavdeling.

Hold Pusten registrerer at det i år er mange sesjoner med syvminuttersforedrag, noe arrangøren nok har gjort for at flere skal få komme til, men som gjør at mange snakker veldig fort for å få med mest mulig.

– En slik veiledningsvideo er nok nyttig, det går for eksempel veldig fort i svingene med så korte foredrag?

– Ja, og et av de viktigste rådene jeg vil ta med, er «pust med magen og snakk sakte», sier Hjemly.

– Et tips er kanskje også å ta noen valg, og ikke forsøke å si mest mulig?

– Ja. Og ser du på forhånd at det ikke blir tid til alt du vil nevne, allier deg med en fra salen som kan stille et spørsmål om et emne

ECR arrangerer fortsatt en egen radiografaften. Her er Håkon Hjemly (nummer tre forfra) sammen med representanter for det danske radiografforbundet og fra ISRRT.

du gjerne vil få med, sier fagsjefen. Så da har vi fått bekreftet at det nok ikke er

uvanlig at spørsmål fra salen er planlagt. n tone.rise@holdpusten.no

Wien byr på mange kultur- og turistopplevelser for den som tar seg tid til noe utenom kongressen.

Professor i hardt vær

Bjørn Hofmann er for tiden i vinden på grunn av sine uttalelser om omtak av røntgenbilder og kritikk av radiografer. Vi møtte ham i Wien.

TEKTST OG FOTO: TONE RISE

Hofmann er professor ved Institutt for helsevitenskap ved NTNU Gjøvik og professor i medisinsk filosofi og etikk ved Universitetet i Oslo. På ECR holdt han et syvminutters foredrag om MR-undersøkelser av kne som ikke endrer pasientforløpet eller bedrer helsen til pasienten i form av påfølgende behandling –såkalte lavverdi-undersøkelser.

Hans forskning viser at så mye som mellom 60 og 80 prosent av MR kne i Norge kan være av lav verdi for pasienten, det vil si at mellom 24 000 og 35 000 MR-undersøkelser av kne kan være overflødig, noe som er anslått å koste samfunnet mellom 60 millioner og 120 millioner kroner årlig.

Ressurser som han påpeker kunne blitt brukt til undersøkelser av høyere verdi, noe som blant annet ville bidratt til kortere ventelister.

Full sal

Hofmann snakket for full sal, men tekniske problemer skapte stress og forsinkelse i første del av sesjonen, som etter en stund gikk videre som planlagt. Takket være at en av foreleserne ikke dukket, holdt sesjonen seg innenfor tiden totalt.

Han snakket rolig og tydelig og lot seg åpenbart ikke affisere av problemene i starten av sesjonen.

– Hvordan var det å snakke her i dag?

– Det var helt ok, det var en grei sesjon som hovedsakelig dreide seg om knær.

– Er det vanskelig å begrense seg til syv minutter?

– Ja, man får bare med hovedfunnene. En fare med korte presentasjoner er at det kan bli en mer overflatisk kongress.

– Er det en trend med så korte foredrag for å få plass til flest mulig?

– Jeg ser det i hvert fall på andre kongresser også.

– Lavverdi MR-undersøkelser av kne er kan hende et mindre kontroversielt tema enn det du er i vinden for hjemme for tiden?

– Jeg vil tro det, men det er ikke desto mindre viktig.

I ukene før kongressen i Wien har Hofmann vært i debatt med flere fagfolk som mener han bidrar til å skremme folk unødig med tanke på bildediagnostiske undersøkelser. Det kommer vi snart tilbake til.

– Det er ingen bombe at det foretas mange lavverdi-undersøkelser av knær, men det er viktig at vi vet om det. Det koster samfunnet mye, og ressursene kunne vært brukt bedre, sier professoren og legger til: – MR er et fantastisk redskap, og hvis ressursene hadde vært brukt bedre, kunne

Bjørn Hofmann holdt foredrag om MR-undersøkelser av lav verdi.

Her finner du artiklene som er omtalt i saken:

Røntgenbilder må tas om igjen ved 12 prosent av alle undersøkelser

Radiografer mener professor overdriver strålefare

mange på venteliste ha fått hjelp tidligere.

Forskningen han presenterer på ECR, er en del av IROS, et pågående forskningsprosjekt ved NTNU der blant andre radiografene Elin Kjelle, Ingrid Brandsæter og Eivind Richter Andersen er involvert.

Elin Kjelle, som blant annet er forsker ved NTNU Gjøvik, skal senere samme dag holde et foredrag om lavverdi-undersøkelser på en egen sesjon om bærekraft i radiologien.

– Prosjektet vårt passer inn i et bærekraftperspektiv. Det handler om å frigjørere ressurser til det som betyr noe, sier Hofmann.

– Dette handler om god kvalitet i tjenestene, økt sikkerhet og økt faglig integritet ved at radiografene vet at de gjør de riktige undersøkelsene. Vi bør være mer opptatt av å gjøre riktige undersøkelser, sier Hofmann.

Du kan lese mer om Kjelles foredrag nedenfor.

Debatt om omtak

Hjemme i Norge har professoren vært i hardt vær i forbindelse med en undersøkelse han har ledet om omtak av røntgenbilder ved Sykehuset Innlandet, som blant annet nrk.no har intervjuet ham om. Undersøkelsen munnet ut i en artikkel der det fremgår at det må tas bilder om igjen ved tolv prosent av alle skjelettundersøkelser på Innlandet.

Ifølge NRK sier Hofmann at en grunn til at omtak er nødvendig, er dårlig kvalitet på bildearbeidet, og at dette er uønsket da det blant annet fører til dobbelt stråledose.

«For den enkelte pasient er risikoen ved stråling forholdsvis liten, men på befolkningsnivå vil enkeltpersoner kunne få kreft og noen vil kunne dø av kreft», sier han videre i samme intervju.

Røntgenstudie skaper unødig frykt og stigmatisering

220 000 ubrukelige bilder per år er for mye

Dette fikk flere i det bildediagnostiske miljøet til å reagere.

2. februar uttaler for eksempel forbundsleder i NRF Bent R. Mikalsen seg til NRK i krasse ordelag. I intervjuet sier han at mange av bildene må tas om igjen for å sikre kvalitet i diagnostikken. Han sier videre at radiografene får inn pasienter i alle aldre, og at det er et økende problem med fedme i befolkningen samt mer rus og psykiatri, og at radiografene ofte må improvisere når de tar bildene, og at «dette er mye mer komplisert enn Hofmann later til å tro».

Mikalsen mener tallmaterialet også må ta høyde for hvilke pasienter som er til undersøkelse.

«At dette synes i statistikk og forskning, er ikke overraskende», sier han til NRK.

Hofmann svarer i samme artikkel at undersøkelser viser klart at 83 prosent av de doble bildene skyldes at kroppen ligger i feil posisjon. Og han sier det er overraskende «at radiografene ikke er blitt bedre til å ta bilder når en viktig feilkilde som fremkallingsmaskin er fjernet».

Når det gjelder Hofmanns uttalelser om strålefaren, mener Bent R. Mikalsen at professoren «skyter spurv med kanoner» og at den doble strålemengden er «svært liten og neglisjerbar».

«Uttalelsen hans bidrar til å lage et skremselsbilde rundt konvensjonelle røntgenundersøkelser ved Sykehuset Innlandet. Det er det ikke grunnlag for», sier Mikalsen til NRK.

Også radiolog og overlege ved OUS Trond Mogens Aaløkken har reagert sammen med en rekke kolleger, de gikk ut i Dagens Medisin og kritiserte Hofmann.

Den 16. februar skriver de blant annet at

Hofmanns artikkel om MR av kne.

forskjellen i antall omtak Hofmann har funnet, er forventet da han har sammenlignet røntgen thorax ved Oslo universitetssykehus med skjelettbilder ved Sykehuset Innlandet.

Dette blir feil fordi thorax-bilder er temmelig standardiserte, mens bare små forskjeller i røntgenstrålenes vinkling for eksempel ved røntgen av håndledd, kan avgjøre om bildet kan tolkes korrekt, påpeker de.

De skriver videre at funnene i Hofmanns undersøkelse vitner om kvalitetssikring, hvis radiografer og radiologer ikke mener at de første bildene er akseptable. Og at det er farligere å ta for mange enn for få bilder, da for få kan føre til at viktige funn overses.

Som Mikalsen kritiserer også de Hofmann for å spre ubegrunnet frykt med tanke på strålefaren. De mener blant annet det er tendensiøst å omtale en ubetydelig risiko som «forholdsvis liten», og de skriver at de erfarer at folk vegrer seg for å ta røntgen etter å ha lest i avisen at stråling er farlig.

– Du har hisset på deg noen radiologer og radiografer hjemme?

– Kanskje, men mediene løfter frem kontroverser. Jeg tror vi alle er enige om at målet er å få best mulig kvalitet i undersøkelsene, og der er det mange viktige ting å ta tak i, sier Hofmann.

Han fortsetter:

– Jeg står ved at det er problematisk at det er samme nivå på antall omtak nå som da man måtte fremkalle film, de har ikke klart å redusere nivået på omtak, hvorfor? Det har fagfolkene ikke besvart, sier han.

– I litteraturen beskrives kompetanseproblemer hos radiograf som en årsak til omtak, fortsetter Hofmann og referer til en masteroppgave fra Oslomet fra 2018,

skrevet av radiograf Tone Kristin Sørensen. Når det gjelder Aaløkken & co.s påstand om at det er farligere å ta for få bilder enn for mange, skriver Hofmann i et tilsvar i Dagens Medisin, også 16. februar:

«Dette er en generell påstand som mangler belegg. Forestillingen næres av vår tilbøyelighet til å være mer redd for å overse enn å overdrive. Det er godt dokumentert at å overdrive kan ha svært alvorlige konsekvenser.»

I tilsvaret minner Hofmann også om at vi ligger på verdenstoppen i antall bildediagnostiske undersøkelser her i landet.

– Jeg ser tjenesten utenfra som forsker, og mitt poeng er at vi må ha søkelys på kvalitet, sier Hofmann til Hold Pusten.

– Du mailet NRF-leder Mikalsen og ba om godt vær etter hans uttalelser i pressen?

– Ja, jeg takket ham for meningsutvekslingen og uttrykte at det er viktigere for pasientene og for faget at vi samles om å bedre kvaliteten på tjenestene. På det punktet tror jeg ikke vi står så langt unna hverandre som det er gitt inntrykk av.

– Den mailen avstedkom at du ble invitert til å lage podcast med ham hos NRF. Hva blir den om?

– Det må bli litt opp til Mikalsen, sier Hofmann.

Podcasten blir publisert noen dager etter at Hold Pusten går i trykken, du finner lenke til den på radiograf.no.

Hold Pusten har forelagt Hofmanns uttalelse om at det er merkelig at antallet omtak er like høyt nå som da man måtte fremkalle film, for NRF-leder Bent R. Mikalsen, som ikke ønsker å kommentere dette i denne omgang.

– Jeg diskuterer gjerne omtak, men lavverdi er viktigere, omfanget er så mye større, sier Hofmann, som blir på kongressen i tre dager,

– Får du med deg noen andres foredrag her nede?

– Ja, jeg er mest opptatt av den vitenskapelige delen. Det er mange gode foredrag her.

Men det blir også en tur innom utstillingene:

– KI særlig interessant. Det endrer tjenesten og utfordrer. Hvem har for eksempel ansvaret for diagnostisering etter undersøkelsene når KI gir svaret? sier Hofmann før han forsvinner inn i den ustanselige strømmen av mennesker i gangene på nivå -K2.

Dette snakket norske radiografer om

Norske radiografer var som vanlig godt representert i det faglige programmet. Her kan du lese om noen av dem.

TEKST OG FOTO: TONE RISE

MR av barn

Blant de norske foredragsholderne finner vi Bac Nguyen, han er fagradiograf på MR ved OUS Rikshospitalet. Han snakker om hvordan man kan møte barn på en slik måte at man kan unngå bruk av narkose ved MR.

Nguyen understreker at man må behandle hvert barn ulikt, for barn er ulike. Man kan ikke gå ut en pasient oppfører seg likt som den foregående pasienten.

– Og man kan ikke bare se på alder, for eksempel kan en seksåring ta det å være til MR-undersøkelse med mer fatning enn en tiåring.

Han forteller at de ved OUS har laget en informasjonsvideo om MR og barn, slik at foreldrene vet mer om hva de går til på forhånd.

Bac Nguyen var spent på hva som vistes på MR-fronten på utstillingen, her besøker han en leverandør.

– Når barnet er her, må vi ofte improvisere, vi har kort tid på oss til å vinne barnets tillit, sier han.

Han forteller videre at barn som skal til dem, først kommer til barneavdelingen, der de får informasjon om undersøkelsen, og om nødvendig får satt inn venflon til kontrast av sykepleier.

– Det sparer tid, og vi unngår at søkelyset blir på det.

På barneavdelingen får barna også tilbud om en VR-demonstrasjon, med briller og en

fjernkontroll som de kan «bevege seg rundt» med, og der de får med seg prosessen fra de blir bedt om å fjerne alt av metall, til de ligger i maskinen og hører lyden av den.

– Det føles virkelig som å være inne i maskinen, sier Nguyen.

Barna får tilbud om de for eksempel vil se noe på Netflix eller høre på musikk, og de får velge selv før de kommer til avdelingen hva de vil se, så ikke de trenger å bruke tid på det på avdelingen.

Han understreker at kommunikasjon er viktig og virkningsfullt for å holde barnet rolig under undersøkelsen.

– Snakk med barnet underveis! Stopp opp: «Går det bra, hvordan er det å være der inne?» Og føl deg frem med tanke på hvor interessert barnet er i at du snakker med det, for det varierer.

«Tenk at du skal behandle pasienten på samme måte som du ville ha behandlet ditt eget barn.»

– Tenk at du skal behandle pasienten på samme måte som du ville ha behandlet ditt eget barn, sier han og legger til at ingen ville vel satt sitt eget barn i en MR-maskin og skannet i 20 minutter uten å snakke til det underveis.

Når det gjelder foreldrene, er hans råd at de får beskjed om ikke å snakke til barnet under undersøkelsen så lenge ting går som de skal.

– Foreldrene er i rommet og får med seg kommunikasjonen mellom radiografen og barnet. Hvis de snakker til barnet, kan det fort bli ufokusert og begynne å bevege på seg, sier Nguyen.

Når undersøkelsen er over, er det viktig å ta avskjed med barnet på en måte som gir dem en god følelse, slik at de ikke vegrer seg for å komme tilbake hvis det skulle være nødvendig. Her kan en liten gave, for eksempel i form av en ballong eller lignende, gjøre nytten

– Barn blir aldri for store for gaver!

Foredraget blir ut fra applausen å dømme svært godt mottatt, og mange huker tak i Nguyen for en prat etter sesjonen.

– Det må være et godt tegn, Bac Nguyen?

– Ja det får man tro.

Det er første gang han holder foredrag på ECR. Tidligere har han vært involvert i postere, og han har vært her som deltager en rekke ganger.

– Var det skummelt?

– Jeg var litt nervøs, men det kom seg fort, det er jo stoff jeg driver med hver dag.

Han forteller at Rikshospitalet får veldig mange kompliserte tilfeller av barn, også på MR, og at de i snitt gir 3-4 barn narkose hver dag i forbindelse med undersøkelsen.

– Men vi vurderer hver enkelt i forkant, og ser om det er mulig å unngå, sier MR-radiografen og legger til:

– Det er lettere nå enn før, for takket være KI går undersøkelsene mye raskere.

Han har selv vært involvert i flere forskningsprosjekter som tar for seg barn og MR.

– Jeg har bidratt i datainnsamling, laget protokoller og skannet.

Primært samles disse dataene inn til radiologer som forsker.

– Men også en radiograf har tatt master hos oss, og brukt våre data, sier MR-radiografen, som etter sitt eget foredrag er klar for å nyte andre aspekter av kongressen.

– Nå skal jeg få med seg andres foredrag, og ikke minst avtaler med ulike leverandører

for å se hva de viser frem innen MR.

Han får stjerner i øynene når han kommer inn på temaet.

– Hva er du mest spent på med tanke på hva utstillerne byr på?

– KI! Det er jo her, men hvor langt er det kommet?

Bærekraft i radiologien

I en egen sesjon om bærekraft i radiologien er Elin Kjelle en av foredragsholderne. Hun er førsteamanuensis ved Høgskolen i SørøstNorge og forsker ved NTNU Gjøvik og snakket om lavverdi-undersøkelser og unødvendig ressursbruk.

– Bærekraft er et tema også ved bildediagnostiske avdelinger. Vi bidrar til utslipp, som bidrar til klimaendringer, og klimaendringer påvirker befolkningens helse og øker igjen behovet for helsetjenester, sier Kjelle.

Hun påpeker at OECD anslår at 20-50 prosent av bildediagnostiske undersøkelser på verdensbasis er av lav verdi.

– Når vi snakker om bærekraft, fokuserer vi ofte på å redusere fysisk avfall og på det grønne skifte med tanke på energi. Og det

Førsteamanuensis og forsker Elin Kjelle snakket om bærekraft. Kjelle er også vitenskapelig redaktør i Hold Pusten.

«Når vi snakker om bærekraft, fokuserer vi ofte på å redusere fysisk avfall og på det grønne skifte med tanke på energi. Og det er viktig, men vi må også nevne overbruk i denne sammenheng.»

er viktig, men vi må også nevne overbruk i denne sammenheng, sier Kjelle.

– Kan vi unngå en hel prosedyre, er det mye mer å hente enn å fokusere på mindre bruk av engangsutstyr eller kontrast.

Samtidig, understreker hun, skal vi tilby bildediagnostiske undersøkelser av høy kvalitet, spørsmålet er hvordan vi kan balansere dette, sier hun og fortsetter:

– Bildediagnostikk brukt riktig har høy verdi, og gir store fordeler for pasienten. Brukt feil, har det liten eller liten ingen verdi.

Ifølge en gjennomgang av internasjonale studier Kjelle står bak der de har sett på hvilke undersøkelser som hyppigst rapporteres som av lav verdi, ligger undersøkelser av ikke-traumeinduserte smerter på topp, typisk MR av hofte eller kne. Etterfulgt av rutinebruk av bildediagnostikk ved mindre hodeskader, nyrestein og oppfølging av cancerpasienter når dette gjøres for tidlig. – Hvis vi tar et bilde av en ankel vi vet på forhånd at ikke vil bidra til behandling av pasienten, hvorfor gjør vi det? spør Kjelle.

Typiske drivere i det norske systemet er at bildediagnostikk er lett tilgjengelig, at det økonomiske systemet belønner bruk av slike undersøkelser, at retningslinjer krever slike undersøkelser mangel på kunnskap hos henviser med tanke på hva som er riktig modalitet og forventet nytteverdi av undersøkelsen, og at det forventes av pasienten at noe skal gjøres.

Ifølge WHO koster unødvendige bildediagnostiske undersøkelser mellom 66 millioner og 166 millioner amerikanske dollar per år.

– Og hva koster det miljøet med pasientreiser, engangsutstyr, kontrastmiddel, strøm, rapportering og oppfølging? spør Kjelle.

– Vi snakker om store ressurser som kunne vært brukt klokere.

– Hva kan vi så gjøre for å redusere overforbruket? spør hun videre.

Ifølge en annen samlestudie Kjelle står bak, har en kombinasjon av nye retningslinjer, opplæring av personell og tilbakemelding til henviser vist seg mest effektivt her.

Radiografens rolle og kvalitet Lavverdi-undersøkelser var også tema i et foredrag holdt av radiograf og førsteamanuensis ved Høgskolen i Sørøst-Norge (USN)

Catherine Chilanga.

Hun fokuserte særlig på radiografens rolle i å bidra til færre slike undersøkelser.

– Radiografens kvalitetssjekk spiller en større rolle enn tidligere, sier Chilanga, som også påpeker at radiografen i stadig større grad er involvert i vurdering av berettigelse.

Hun refererer til en studie de har utført ved USN, der det kommer frem at utdanning spiller en rolle her.

– Jo høyere utdanning radiografen har, jo mer selvstendig opptrer han eller hun med tanke på å ta avgjørelser.

Temaet radiografens rolle og kvalitet i bildediagnostiske undersøkelser belyste Catherine Chilanga også i sin doktoravhandling, som hun forsvarte i fjor, i den så hun på radiografens rolle i å bidra til bedre kvalitet i henvisninger til bildediagnostikk.

Hold Pusten møter henne etter foredraget. Senere på kongressen skal hun holde et foredrag om radiografer og radiologers vurdering av berettigelse av MR av nedre del av rygg ved private røntgeninstitutter, som er en del av en masteroppgave signert Mina Heggelund. I tillegg er hun sammen med

Elin Kjelle og Kristine Eikfet medforfatter av en artikkel om radiografens møte med demenspasienter, som presenteres senere på konferansen.

– Du er godt representert på denne kongressen, har du holdt foredrag her før?

– Nei det er første gang! Jeg skulle egentlig holdt før, men ble hindret to ganger på grunn av korona, så det ble med digitale foredrag, sier Chilanga som også har vært representert tidligere på kongressen med poster.

Foredraget Hold Pusten var på, ble holdt for nesten full sal, og det virket som det ble godt mottatt.

– Hvordan var det å snakke her?

– Det gikk bra, synes jeg.

Hun er på kongressen sammen med en håndfull andre radiografer fra USN.

– I et intervju i Hold Pusten nummer 4 2023 snakket du om viktigheten av profesjonelle relasjoner og nettverksbygging, blir det litt tid til det også?

– Selvfølgelig, det er grunnen til at vi er her! Og å få innblikk i hva andre gjør, hva de forsker på. Og hvordan kan vi samarbeide? sier Chilanga, som også ser frem til å få med seg andres foredrag om kvalitet i bildediagnostikken og radiografens rolle.

– Og KI og etikk, det er så mye snakk om det nå, og det er viktig, sier Chilanga.

Catherine Chilanga holdt to foredrag på årets kongress.

Stor aktivitet fra utstillerne

At kongressen har færre deltagere enn før, merkes ikke på utstillingen, der ser aktiviteten ut til å være minst like stor som før pandemien.

Satser sterkt på ECR

Siemens er på plass med sin sedvanlige kjempestand, som som i fjor ligger enda mer sentralt enn tidligere år rett inn fra inngangen til den enorme utstillingshallen.

– Vi satser enda mer på ECR enn før, sier Johan Gjendem, leder for salg og marked i Siemens Healthineers Norge.

– Noen firmaer rapporterer at de etter korona i større grad enn tidligere viser produkter på en storskjerm og at representanter kan befinne seg i et helt annet sted og demonstrere produktet derfra. Det er ikke noe for dere?

– Nei, for oss er det viktig å ha produktene fysisk on-site. Det får kundene størst verdi av, sier Gjendem.

Han forteller at de også mannskapsmessig er tilbake til normalen etter at de har kjørt redusert de siste to årene.

– Vi har en delegasjon med åtte mann

fra Norge her nå, det er det samme som før pandemien.

Tilbake på mammografifeltet

Mammografi er ikke det området folk flest har forbundet med Siemens med de siste årene, men nå kan det endre seg. På RSNA i fjor lanserte de nemlig et nytt apparat kalt Mammomat b. Brilliant, og denne har sin europeiske lansering i Wien.

– Etter tomosyntesens inntog er det mindre risiko for at man overser svulster, og med dette apparatet kan du ta vanlig mammografi og tomosyntese, og du kan ta biopsi ved behov, sier Ronald Fröhlich, salgssjef for røntgenprodukter i Siemens Healthineers.

– Til nå har man måttet velge, rask undersøkelse eller stor vinkel som gir bedre treffsikkerhet, med denne får man begge deler, mye raskere undersøkelse og veldig skarpe bilder.

Området mellom hovedbygningen og utstillingsbygningen.

– Her har vi en vinkel på 50 grader og skannetid på bare fem sekunder per bilde, mot 25 sekunder tidligere, fortsetter Fröhlich.

Apparatet har også rekonstruksjonsalgoritmer som fjerner artefakter.

Pasientkomfort er også et stikkord her. Det er viktig, ikke minst med tanke på at kvinnene ikke blir skremt fra å møte til

TEKST OG FOTO: TONE RISE

Siemens Healthineers’ nyvinning på mammografiområdet.

Siemens siste tilskudd på MR-fronten.

screening, sier Fröhlich. – Systemet viser automatisk hva som er optimalt med tanke på kompresjonskraft, slik at undersøkelsen ikke påfører kvinnen mer smerte enn nødvendig.

Heliumfri 1,5 Tesla

Siemens viser også frem sin splitter nye MR Magnetom Flow, som er så godt som heliumfri med bare 0,7 liter av det stadig mer sjeldne grunnstoffet.

For den observante leser som husker at de viste frem noe tilsvarende i fjor: Den hadde lavere teslatyrke. Dette er en 1.5 Tesla.

– Energibesparende tiltak er viktig for oss, og det er den veien leverandørene generelt ser. Tilgangen på helium er knapp, vi vil ha kostnadene ned, og vi må bidra til det grønne skiftet, sier Terje Solheim, produktsjef i Siemens Healthineers Norge.

Han legger til at det anslås at 4,4 prosent av det globale klimagassutslippet kommer

fra helsesektoren.

– Denne bruker 40 prosent mindre energi enn vanlig. Og den er relativt liten og lett til MR å være, fortsetter Solheim.

– En fordel med denne er at hvis strømmen går, ramper maskinen automatisk ned. uten at man må tilkalle Siemens-tekniker, og det sparer både strøm og tid. Og når strømmen er tilbake, ramper systemet opp igjen.

På standen viser Siemens også frem en coil med innebygget sensor som automatisk

detekterer respirasjon og hjertefrekvens på pasienten.

– Så man slipper å barbere og vaske når pasienten har hår på brystet. Det sparer masse tid, sier Solheim.

Maskinen er også utstyrt med en sensor som registrerer hvor spolen er plassert.

– Slik kan pasienten kjøres isosentrisk inn i magneten, sier Solheim.

Han forteller videre at de med produktet fortsetter trenden med å gjøre skanningen enklere og mer effektiv, slik at avstanden mellom ekspert og nybegynner blir mindre samtidig som man fortsatt har tilgang på alle sekvensparametre.

– Maskinen er veldig enkel å betjene. Med en aldrende befolkning og mangel på personell er det viktig. Særlig i andre land der dette er et større problem enn i Norge, må det være enkelt, sier Solheim.

Innen 2030 er det anslått at hver sjette person vil være 60 år eller eldre samtidig som det vil være ti millioner færre helsearbeidere, forteller Solheim, som blant annet viser til tall fra WHO.

– Dette sammen med miljøaspektet har vært drivere for utvikling av ny MR-teknologi, og utgangspunktet for at Siemens Healthineers har utviklet dette MR-systemet, sier han.

Nett liten MR med stort gantry

Også GE viser frem en relativt liten og nett 1.5 Tesla MR.

– Det er den minste MR-en vi har med så sterk styrke, sier David Famorca, som er global markedsføringssjef i selskapet.

MR Signa Champion, som den heter, ble lansert på RSNA før jul.

Her gjør vi bruk av dyplæringsteknologi som sikrer bedre bildekvalitet og samtidig reduserer skannetiden med 50 prosent sammenlignet med tidligere, sier Famorca.

Bærekraft er et tema også hos GE.

– Denne er 30 prosent mindre energikrevende takket være den reduserte skannetiden, og maskinens klimamessige fotavtrykk er et av industriens minste, hevder han.

Famorca trekker også frem pasientkomfort når han presenterer maskinen for Hold Pusten.

– Dette er en av de romsligste tromlene på markedet og bidrar til en bedre opplevelse for pasienten.

Størrelsen tillater at maskinen får plass i mindre rom, det sammen med at den veier mindre, øker tilgjengeligheten.

– Denne er ment for det brede markedet,

sier Famorca.

– Er den tilgjengelig på markedet ennå?

– Den er FDA- godkjent og man har begynt å installere den i USA, men vi venter på CE-godkjenning, så den er ikke å finne i Europa ennå.

Mobilbusser i ulike størrelser GE viser også frem sine nye mammografibusser oppkalt etter den første kvinnen som visstnok skal ha hatt brystkreft.

– Theodora var en byzantinsk keiserinne., sier Cecilia Olsson, såkalt pasienterfaringsleder i GE.

– Jeg er selv stolt brystkreftoverlever og brenner for å redde kvinneliv, sier hun til Hold Pusten.

– Vi vet jo hvor viktig tidlig diagnostikk er, og busser som kan være der kvinnen er, øker tilgjengeligheten slik at flere kan screenes.

Bussene kommer i tre størrelser. Alle har omkledningsrom og undersøkelsesrom.

Den nest største har også venterom og et granskningsrom.

– På venterommet ligger det brosjyrer med informasjon til kvinnen, sier Olsson.

Den største bussen har i tillegg eget et UL-rom.

– Vi vet at kvinner med tett brystvev også trenger ultralyd i tillegg til mammografi, sier Olsson.

På standen har de laget en «buss» med plater som man kan gå inn i og se hvordan

Cecilia Olsson I GE har selv overlevd brystkreft og brenner for tidlig diagnostikk av denne kreftformen gjennom screening.

den største bussen ser ut inni.

– Mammografundersøkelser kan være skremmende, og vi har lagt vekt på at det skal være behagelige omgivelser, det er viktig for en god opplevelse, sier Olsson.

Følger enkelhetstrenden

På standen til Canon møter vi Robert Sagaas, daglig leder i Tromp Medical, som er distributør for Canon i Norge.

Han velger å vise oss deres CT Aquilion One Insight Edition, som ble lansert på

GEs nye MR, som ble lansert før jul.

RSNA før jul. Med dette systemet følger de trenden vi ser med maskiner som er enklere å betjene.

– Canon legger veldig vekt på å lage systemer som hjelper avdelingen i å få standardiserte undersøkelser, blant annet for å imøtekomme mangel på arbeidskraft, sier Sagaas og fortsetter:

– Enten man kommer rett fra radiografiutdanningen eller har 15 års praksis, kan man være sikker på at man får konsistente resultater med denne.

CT-en er utstyrt med en 16 centimeter bred detektor.

– Det er en stor fordel når du skal skanne et helt organ som hjerte eller hjerne på én rotasjon, ettersom man dekker hele organet takket være den brede detektoren, sier Sagaas.

Maskinen kommer også med Canons nye røntgenrør, som roterer på 0,24 sekunder., og ny detektor.

– Alt er nytt! sier Sagaas.

Det gjelder også brukergrensesnittet. – Canon var tidlig ute med å ta i bruk kunstig intelligens i bilderekonstruksjon, og takket være vår nyeste KI-algoritme, oppnår vi høyere oppløsning enn tidligere, og 1024-matrise.

CT-en er utstyrt med to kameraer i gantry, noe produsenten introduserte sammen med nytt brukergrensesnitt i 2023, og som bidrar til å posisjonere pasienten riktig høyde- og sideveis.

Til tross for at kongressen ligger langt unna gamle høyder med tanke på besøkstall etter koronapandemien, rapporterer Sagaas om travle dager denne gang:

– Jeg har vært i gamet i 18 år, og det har aldri vært så mye folk der jeg er, som nå, sier han.

MR på hjul

Den av Philips’ nyheter som fanger vår interesse, er deres mobile MR.

For noen år tilbake skrev Hold Pusten om Philips’ nesten heliumfrie 1.5 Tesla MR «Blue Seal». Nå har de gått sammen med Agito Medical, som leverer spesialtilpassede busser, og tilbyr det de sier er den første heliumfrie mobile MR-skanneren på markedet.

Her er stikkordet ikke overraskende fleksibel kapasitet.

– Dette gir muligheten til at man flytter MR-kapasiteten fra ett sykehus til et annet ved behov, og man kan fortsatt tilby MR-undersøkelser dersom MR-avdelingen stenges for eksempel på grunn av oppussing, sier Philips’ representant som viser frem nyvinningen utenfor hovedinngangen til kongressbygget.

Han forteller at blant annet

Storbritannia er et stort marked for mobil MR.

– Og det kommer til å stå en eller to utenfor under OL i Paris til sommeren, fortsetter han.

Maskinen har bare syv liter helium, og

har et lukket system, den er derfor quenchfri og man slipper røroppkobling. Mens en konvensjonell MR ville måtte rampes ned, så transporteres, og så rampes opp, slipper man det her – denne er oppe og går i det man er fremme der den skal brukes.

Med sine 900 kilo er maskinen en lettvekter sammenlignet med en vanlig MR, noe som er viktig med tanke på energibruk til frakt.

Forbedret injektor

Bayer er på plass med sin stand rett innenfor døren til det separate utstillingsbygget, og der møter vi Marius Lindhom Ackenhausen, som er regional leder for selskapet i Norden.

De viser blant annet frem sin

CT-kontrastinjektor Medrad Centargo, som ble lansert for noen år tilbake og som HP har omtalt tidligere. Nå foreligger den i oppgradert versjon.

– Den er trådløs og har automatiske funksjoner, noe som bidrar til bedre sikkerhet og god arbeidsflyt, sier Ackenhausen.

Injektoren finnes i en mobil versjon på hjul, eller man kan velge en variant som for eksempel kan henges i taket.

Den har tre flasker, to med kontrast og én med saltvann. Flaskene kan stå i 24 timer før de må skiftes.

– Injektoren tar bare minutter å sette opp om morgenen, og det tar cirka 20

Robert Sagaas på standen til Canon.

Philips’ mobile MR.

– Større sikkerhet og bedre arbeidsflyt har vært viktig for oss, sier Marius Lindhom Ackenhausen i Bayer når han viser Hold Pusten deres CT-konrastinjektor.

sekunder å gjøre klar injektoren mellom hver pasient. Man avslutter undersøkelsen på skjermen og bytter pasientslangen, så er det klart for neste, sier Ackenhausen.

– Denne er derfor godt egnet på store

«Det er moro på være her, det er alltid gøy å treffe så mange radiografer og vise dem hvor enkelt røntgensystemet vårt er å bruke.»

sykehus der man har mange pasienter i løpet av en dag.

– Og takket være systemet Smart Protocols har du for eksempel samme arbeidsliste på injektorskjermen som på CT-skjermen, sier Ackenhausen.

Injektoren er integrert med skanneren så man kan styre injektorskjermen mer eller mindre fra CT-en og slipper å trykke på begge, sier Ackenhausen og fortsetter:

– Før man gir kontrast, plotter man inn informasjon som vekt og høyde, og systemet beregner hvor mye kontrast som er optimalt for hver enkelt pasient, sier Ackenhausen og demonstrerer hvordan flow og kontrastmengde endres når han endrer kiloinnstillingen for en fiktiv pasient.

Kravet til dokumentasjon blir stadig

Noen radiografer tenker kanskje at det blir for mye automatikk, men det blir som med GPS i bil, når du er bedre enn den, overstyrer du, sier Lars Henriksen.

større, med dette blir det registrert nøyaktig hver gang hvilken kontrasttype som gis, batchnummer, mengde, flow og trykkurve.

– Vi har hatt enorm suksess med denne, bare i Skandinavia er det 150 installert, sier Ackenhausen.

Konvensjonell røntgen med nye automatiske funksjoner Samsung viser frem sitt konvensjonelle røntgensystem der de gjør bruk av overvåkningkamera på pasienten.

– Pasienten står foran detektoren og radiografen sitter ved pc-en og følger ham på skjermen. Så plotter radiografen inn pasientens størrelse ved å velge mellom S, M og L, samtidig vil systemet ut fra det kameraet fanger opp, også komme med forslag til størrelse, for eksempel: «Anbefaler large».

– Noen ganger avviker dette fra det radiografen plotter inn.

Når størrelse er valgt, stilles stråledosen automatisk inn.

– Radiografer er ikke alltid så flinke til å bytte størrelse mellom hver pasient, så dette er med på å kvalitetssikre at man faktisk registrerer rett størrelse, sier Lars Henriksen.

Han er applikasjonsspesialist i Samsung og beskrivende radiograf ved

Vrinnevisjukhuset i Norrköping i Sverige. – En annen snedig helt ny funksjon vi har her, Vision Capture function, er at det blir tatt fotografi av pasienten slik at du kan gå tilbake på skjermen og se hvordan han sto da bildet ble tatt. Det å vite hvordan forutsetningene var da, kan gi viktig informasjon til den som skal beskrive bildene, sier Henriksen.

Takket være KI har systemet også en

«Takket være KI har systemet også en funksjon som sørger for automatisk innblending før bildet tas..»

funksjon som sørger for automatisk innblending før bildet tas.

KI-funksjonene har vært på markedet et års tid, og er i bruk på den nye legevakten i Oslo. Det vil også bli å finne på nye Drammen sykehus.

Som radiograf selv gjør han seg noen tanker rundt at stadig mer av håndverket automatiseres.

– Noen radiografer tenker kanskje at det blir for mye automatikk, men jeg liker å sammenligne det med GPS i bil:

– Den er til stor hjelp, men noen ganger er jeg bedre enn den, og da overstyrer jeg. På samme måte er funksjonene vi har sett på her, verktøy som kan være til god hjelp, men man har alltid et valg.

– Merker du at det er færre folk her etter koronaen?

– Ja, økonomien setter nok begrensninger. Jeg merker at det er færre fra Sverige og Norge innom, de sender færre folk, sier Henriksen.

Men det setter ingen stopper for at det er stas å være her, ifølge Henriksen.

– Det er moro på være her, det er alltid gøy å treffe så mange radiografer og vise dem hvor enkelt røntgensystemet vårt er å bruke.

Og ifølge Henriksen lar radiografene som er innom, seg begeistre.

– La meg sli det slik: At når vi er med på anbudsrunder, er det stor sjanse for at vi vinner når radiografer er med og bestemme.

Samsung leverer det samme systemet på mobilrøngten.

– Der har vi også flere ute på markedet i Norge, sier Henriksen.

Sikter mot stjernene

To små svenske leverandører du kanskje har lest om i Hold Pusten tidligere, ser ut til virkelig å være på vei ut i verden.

TEKST OG FOTO: TONE RISE

Den ene er Solutions for Tomorrow. Historien om dem startet i 2011 da tre gründere bestemte seg for å skape sitt eget mobilrøntgenprodukt.

– Vi ville skape et produkt som var mobilt, men som likevel kunne ta like bra bilder som man får på sykehus, har Mattias Guldstrand, en av de tre gründerne tidligere uttalt til Hold Pusten.

– Ingen andre har levert sykehuskvalitet på mobilrøntgen, men det gjør altså vi, sa han videre den gangen.

De solgte først i Skandinavia, men har de senere årene kommet seg inn på markedet i Sørøst-Asia i tillegg til at de har satset i USA.

Når vi treffer selskapets salgs- og

markedskoordinator Anna Kowalska på årets ECR, kan hun fortelle at de har latt seg kjøpe opp av det franske selskapet DMS Imaging. Det skjedde i oktober i fjor. Med dette håper de å nå ut til langt flere enn de hittil har klart.

– De har et stort distribusjonsnettverk verden over, sier Kowalska.

– Vi har 140 distributører, supplerer markedssjef i DMS, Idell Marin, som også er til stede på standen.

– USA er fortsatt et prioritert satsningsområde for oss, der er det et veldig stort marked for mobile røntgentjenester, men det blir spennende å se hvordan salget går generelt fremover, sier Kowalska.

– Vi regner med å se resultatet av vår

kombinasjon i løpet av året, legger Idell til.

Forflytningssystem ut i verden

Den andre er Njord Medtech med sitt produkt Atle 180, et system utviklet for å lette forflytning av pasient mellom for eksempel seng og røntgenbord på sykehus.

Systemet er utviklet av Barbro Cagner, som etter mange år som radiograf i sykehus hadde fått nok av tunge løft knyttet til pasientforflytninger og ryggplager som følge av dette.

Hun er selv i Wien for å promotere produktet. Vi snirkler oss frem til den avkroken der de har fått standplass, og møter en smilende Cagner.

Kort fortalt fungerer det som følger hvis du

Anna Kowalska (t.v.) og Idell Marin sier de vil se resultatet av oppkjøpet i løpet av året.

for eksempel skal flytte en pasient fra sengen til et CT-bord:

Du setter sengen med pasienten inntil CT-bordet. På den andre siden av CT-bordet setter du en tralle – som er del av systemet. Til den er det festet to remmer. En tilhørende plaststang pakkes inn i lakenet på den siden som er nærmest CT-bordet, så festes en stropp på hver side av stangen. Ved hjelp av en fjernkontroll strammes remmene til og sakte, men

sikkert trekkes lakenet med pasienten mot CT-bordet.

– Radiografen har kontakt med pasienten hele tiden. Jeg pleier å trykke litt først, stoppe opp og sjekke, ser at Atle er festet, at sengen er festet, og at det ikke er noen urinpose som skulle vært flyttet, så kjører jeg videre, sier Cagner.

Dette gir en bedre pasientopplevelse enn hvis fire personer skal flytte ham i rykk og napp, og det er en tryggere måte å flytte pasienten fra intensiven på, sier gründeren.

Hun forteller at hun en gang lot pasienten betjene fjernkontrollen selv.

– Vi fikk inn en mann med mye metastaser i ryggen. Han hadde fått det som var forsvarlig av smertestillende, men hadde fortsatt sterke smerter. Og han var naturlig nok veldig engstelig for at han ville påføres ytterligere smerte under flyttingen.

– Jeg ga ham fjernkontrollen så han fikk styre det selv, og flyttingen gikk helt fint. Han var dypt takknemlig etterpå – det er en episode jeg aldri glemmer, sier hun.

Stangen som pakkes inn i lakenet, er av plast:

– Så den er MR-kompatibel, den er lett å glemme igjen der, sier Cagner, som også forteller at systemet er utstyrt med kroker som kan festes til traumemadrass, og at systemet tåler pasienter på inntil 180 kilo.

Det har nå vært i bruk i et drøyt år, i

– Interessant om rolleutvikling

TEKST OG FOTO: TONE RISE

Forbundsleder Bent R. Mikalsen i NRF var også på årets kongress, der han blant annet deltok på møte med representanter fra de andre nordiske radiografforbundene. Det nordiske møtet kan du lese om på side xx.

– Det er alltid kjekt å treffe dem og diskutere felles utfordringer, sier han til Hold Pusten.

– Hvilke inntrykk sitter du igjen med etter kongressen?

– Jeg var der sist i 2019, og synes det virker mer omfattende nå, særlig utstillingen.

– Det var interessant å se at Kina med sitt selskap United Imaging har så stor plass i utstillingen, og at de leverer høyfelts MR-utstyr, sier han og sikter til deres 5 Tesla MR.

– Jeg stiller meg tvilende til at 5 Tesla MR kommer til å slå an bredt i Norge, fortsetter forbundslederen, som med sin bakgrunn som MR-radiograf kanskje er litt ekstra opptatt av nettopp den modaliteten når han besøker utstillingen.

– Ellers er det interessant å se hvordan kunstig intelligens i stadig større grad er implementert i og bidrar til å forbedre

Sverige, Norge og Finland. I Norge er det kjøpt av blant annet Skien, og det testes for tiden i Tromsø.

Cagner rapporterer om godt besøk på standen til tross for avsides beliggenhet.

– Det er mange som er interessert i å få systemet til sitt land, sier hun og ramser gledesstrålende opp en rekke land, deriblant Estland, Frankrike, Tyskland, Italia, Sveits, Portugal og Australia.

– Og det at produktet er unikt, forenkler innkjøpsprosessen, sier hun.

– Kan du kort fortelle hvordan du gikk frem for å skape dette systemet?

– Jeg hadde en liste: Det skulle være enkelt, lite, smidig, selvforklarende og fungere så likt som mulig som det vi faktisk gjør når vi flytter pasienter.

– I 48 år var jeg radiograf ved Sahlgrenska sjukhuset, og jeg opplevde hvor tungt og belastende det er å flytte pasienter, sier Cagner, som er i en alder der hun kunne vært pensjonist for lenge siden. Hun fortetter: – Og radiografene i dag har mange flere pasienter per dag, skanningen på CT går for eksempel mye fortere enn før. Og det er viktig å unngå belastningsskader, slik øker også muligheten for at radiografene kan stå lenger i jobb.

– Jeg håper fortsatt at unge våger å bli radiograf, det er et fantastisk yrke! sier gründeren.

utstyret som vises frem, sier Mikalsen. Faglig var det temaet radiografens rolle og utvikling av denne som fenget ham mest i år.

«Det var spennende å følge innlegg om det stadig voksende spennet i hva radiografer gjør og debatten rundt dette.»

– Det var spennende å følge innlegg om det stadig voksende spennet i hva radiografer gjør og debatten rundt dette, sier han.

– Radiografrollen utvides kontinuerlig. Her hjemme har vi stadig flere radiografer som arbeider innen IKT og innen implementering av KI, sier han og fortsetter:

«Denne utviklingen utfordrer oss som forbund på å ha politikk på stadig nye områdåder der radiografer jobber.»

Radiograf og gründer Barbro Cagner viser selv frem sitt produkt på ECR.

– Denne utviklingen utfordrer oss som forbund på å ha politikk på stadig nye områdåder der radiografer jobber.

Også den økende trenden med fjernstyring av bildediagnostisk utstyr var et tema på årets kongress som fanget forbundslederens interesse.

– Det var særlig én sesjon om dette som gjorde inntrykk. Der var det blant annet et foredrag av en radiograf fra Essen i Tyskland hvor de har innført fjernstyring av MR, sier Mikalsen.

– Dette med fjernstyring er en utvikling vi ikke så for oss for ganske få år siden, og som noen steder i Europa kommer som kompensasjon for at man ikke har tilgang på spesifikk radiografkompetanse.

For mangel på radiografkompetanse er noe stadig flere land sliter med.

– Mye av det vi hører om på en sånn kongress, er et forvarsel om hva som kommer i Norge. For eksempel er den demografiske utviklingen i Norge veldig lik som i mange andre deler av Europa, det gir oss grunn til å se til Europa og hvordan de møter utfordringene med flere eldre og færre til å utføre tjenestene, sier Mikalsen.

– Stor verdi for radiografer

Også fagutviklingsleder i Norsk Radiograf-forbund, Hans Flaata, merker at det er færre folk på årets kongress enn vanlig.

– På godt og vondt. Det er mer luft og bedre plass for oss som er her, samtidig er det gøy når det er stappfullt her, for da får man virkelig følelsen av at det er her det skjer, sier Flaata.

– Jeg har følelsen av at det er litt færre norske deltagere og litt færre norske som holder foredrag i år, men likevel har nordmenn en betydelig tilstedeværelse på kongressen, fortsetter Flaata, som har rapportert fra de norske foredragene på sosiale medier for NRF.

– Man hører mye norsk i mylderet av mennesker, man går på kjente stadig vekk, på vei inn eller ut av kongresshallen, eller på vei opp den lange smalgangen fra T-banen. De har liksom en ekstra gnist i øyet, særlig de som er her for første gang. Det gir meg en god følelse som varer lenge etter at jeg har kommet hjem igjen.

Og selv om også han registrerer at pengesekken er strammet inn enkelte steder, mener han kongressen både innholdsmessig og uttrykksmessig fortsatt holder mål: – De har et stort apparat med proffe folk, og de har et nytt visuelt uttrykk hvert år, nye fonter og farger og nytt slagord. Og selv om installasjonen ved registreringsskrankene har vært mye mer påkostet tidligere, er de forskjellige visuelle uttrykkene de skaper fra år til år, noe av opplevelsen. De gjør at kongressen oppleves som litt ny hver gang.

Fagutviklingslederen mener ECR er viktig for radiografprofesjonen.

– Alle fagutviklingstilbud går hånd i hånd, og ECR har stor verdi for radiografer som jobber i praksis. Kongressen løfter oss, noe vi trenger som profesjon.

Han påpeker at ECR først og fremst er en vitenskapelig møteplass.

– Og her kan spiren vekkes til at folk vil gjøre noe mer utover sin daglige jobb, sier Flaata og utdyper:

– Vi trenger ledestjerner i faglig utvikling, og her finner vi dem. Jeg ser ofte at noen som var nye her før, er tilbake senere og presenterer egne foredrag, det har stor verdi, en faglig verdi som kanskje best måles i engasjement og stolthet.

tone.rise@holdpusten.no

NRF-leder Bent R. Mikalsen fulgte særlig foredrag om radiografers rolleutvikling med stor interesse på årets ECR.

– Vi trenger ledestjerner i faglig utvikling, og her finner vi dem, sier Hans Flaata om ECR.

Fremtidens pensjon

Ioffentlig sektor har pensjon tradisjonelt blitt sett på som «utsatt» lønn. Gode pensjonsordninger har sukret pillen for ansatte i en sektor med et generelt lavere lønnsnivå sammenlignet med privat sektor. Med pensjonsreformen fra 2011 ble det innført regler om levealdersjustering av alderspensjon fra folketrygden og fra offentlige tjenestepensjonsordninger. Levealdersjustering innebærer at den enkeltes pensjon ved en gitt uttaksalder blir justert for endringer i befolkningens levealder. Enklest forklart: Jo flere i ditt årskull du må dele pensjonspotten med, jo lavere pensjon for deg. Konsekvens: Du får mer igjen jo senere du tar ut pensjon – med andre ord levealdersjustering bygger opp under arbeidslinja.

«Jo flere i ditt årskull du må dele pensjonspotten med, jo lavere pensjon for deg.»

Levealdersjustering har for lengst hatt sin virkning i det gjennomsnittlig alder for uttak av alderspensjon i 2023 var 65,6 år. Det hører stort sett til årskullene før 1962 å kunne gå av med pensjon tilsvarende 66% av lønn som 62-åring. Alle født fra 1964 blir omfattet av det nylige pensjonsforliket mellom hovedorganisasjonene og regjeringen. Sannsynligvis blir det også vedtatt i Stortinget i det det legges opp til et noenlunde bredt – antagelig minus Rødt og Fremskrittspartiet.

Pensjonsforliket gjeninnfører ikke plikten til å fratre ved oppnådd særaldersgrense. En plikt til å fratre ville uansett være i strid med levealderjusteringen og arbeidslinja, også de med særaldersgrense må stå lenger i jobb for å oppnå ønsket pensjonsnivå. Hvilke stillinger som i fremtiden skal ha særaldersgrenser, samt hvilke aldersgrenser som skal gjelde, avklares i en egen prosess. For oss er det Unio som er part i de drøftingene.

Det er isolert sett gode grunner for et bredt pensjonsforlik nå, i det kommende tiåret vil for alvor eldrebølgen slå til, og

utgiftene til folketrygden vil øke drastisk uten et forlik som begrenser utgiftene. En NAV-rapport fra november 2023 anslår utgiftene til folketrygden å utgjøre 717 milliarder i 2032. Folketrygden/NAV-ytelsene utgjorde i 2022 624 milliarder kroner, om lag en tredjedel av statsbudsjettet. Hvor stor andel denne posten vil utgjøre i 2032, gjenstår å se.

«Til grunn for forliket ligger en frykt hos partene for at en manglende økonomisk bærekraft i ordningene blir uhåndterlig dersom man ikke gjør tiltak nå.»

Til grunn for forliket ligger en frykt hos partene for at en manglende økonomisk bærekraft i ordningene blir uhåndterlig dersom man ikke gjør tiltak nå. Om forliket sosialt står seg for fremtiden, gjenstår å se. Beregninger etter forliket viser at en ferdig

utdannet radiograf i 2024, må stå i jobb til han eller hun er over 73 år. Det store spørsmålet er om nær 50 år i arbeidslivet vil være mulig for fremtidige generasjoner av arbeidstakere, for eksempel i en helsesektor som står overfor de utfordringer vi vet kommer.

Hele grunnlaget for de ulike pensjonsreformene de siste 15 årene er at vi blir færre i arbeidsfør alder til å betale for en stadig større andel av befolkningen som står utenfor arbeidslivet. I 2022 passerte vi en million alderspensjonister i Norge, andelen vil øke i takt med en aldrende befolkning. I 2040 viser beregninger at det vil være kun to i arbeid til å finansiere hver pensjonist. I tillegg er om lag ti prosent av befolkningen i arbeidsfør alder uføretrygdet. Samlet har statsminister Jonas Gahr Støre og Høyres leder Erna Solberg hevdet at mer enn 600 000 mennesker i arbeidsfør alder står utenfor arbeidslivet, les: Det finnes en arbeidskraftreserve.

«Hele grunnlaget for de ulike pensjonsreformene de siste 15 årene er at vi blir færre i arbeidsfør alder til å betale for en stadig større andel av befolkningen som står utenfor arbeidslivet.»

Norske velferdsgoder er i utgangspunktet et spleiselag som i hovedsak er finansiert av arbeid og skatt. Det er motsetningsfylt at relativt færre arbeidstakere skal finansiere den norske velferdsmodellen ved å stå lengre i arbeid enn folk i noe annet land det er naturlig å sammenligne seg med. Det er der debatten vil stå i det kommende tiåret – til neste gang det legges opp til et pensjonsforlik – vil spleiselaget på pensjoner stå seg? bent.r.mikalsen@radiograf.no

Ved forbundsleder Bent R. Mikalsen i NRF.

FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

Do less Care more

InnoVatE-studien så på kombinert ytelse av CT-injeksjonssystemer og kontrastmidler.

Resultatene viste at;

Stempelbaserte injeksjonssystemer muliggjør høyere oppnåelige IDR enn peristaltiske pumper. Viskositet i kontrastmiddel er viktigere enn konsentrasjon1.

Oppdage

InnoVatEetterforskningen resultater!

Lær mer ved å bruke QR-koden nedenfor

Pasientorientert arbeidsflyt for personalisert behandling

Finn ut mer om hvordan du kan forbedre arbeidsflyten ved å bruke programvaren MEDRAD® Centargo CT Workflow Solutions/Smart Protocols. Strømlinjeformet effektivisering med noen få enkle trinn.

Les mer last ned brosjyren

Bestill et møte! La oss diskutere hvordan Bayer kan hjelpe deg med å forbedre arbeidsflyt og pasientbehandling. Bruk qr-koden eller send en epost til Marius Ackenhausen: marius.ackenhausen@bayer.com

Møt vårt lokale salgog serviceteam!

Marius Lindhom Ackenhausen

Regional manager

Mobile: +47 996 48 936

E-mail: marius.ackenhausen@bayer.com

Kjetil Bjørnøy Service Specialist

Mobile: +47 484 05 608

E-mail: kjetilwiik.bjoernoey@bayer.com

Vil du vide mere?

Ta del av InnoVatEstuderen her.

Radforum med nytt styre

Av de fire styremedlemmene er det bare leder

Albertina Rusandu, som er med fra tidligere. Her presenterer de tre nye seg.

ØYSTEIN KALLEVÅG, NESTLEDER

Jeg ansatt ved Stavanger universitetssjukehus og har arbeidet med MR siden 1999. For tiden er jeg fagradiograf med ansvar for forskningsprosjekter på MR i kombinasjon med klinisk arbeid. Gjennom min funksjon som fagradiograf har jeg erfaring fra MR-protokolloppsett i studier, samarbeid internasjonalt og administrasjon av studier. Jeg er også medlem av Forskningsutvalget ved Radiologisk avdeling.

Min hovedinteresse er avansert

«Som styremedlem i

Radforum

ønsker

jeg å fremme forskningsinteresse blant radiografer og stimulere til mer aktiv deltagelse i andres og egne forskningsprosjekter.»

nevroavbildning, postprosessering og analyse av MR-data. Jeg har tatt en master i medisinsk MR-avbildning ved NTNU med tittelen «Vascular risk factors and fMRI activation in a prodromal dementia population». Nå har jeg startet på ph.d.utdanning ved Institutt for data- og

WENCHE ELVSVEEN MEISINGSET, STYREMEDLEM

Jeg begynte som radiograf i Vestre Viken, Bærum sykehus i 2009. Der jobbet jeg med konvensjonell røntgen, CT og gjennolysning. Det tok ikke lang tid før jeg ble dratt inn i strålevernarbeidet som strålevernkontakt. Og i 2013 startet jeg som strålevernkoordinator i Vestre Viken.

I den stillingen merket jeg behovet for å bli sterkere faglig, slik at jeg kunne svare ut spørsmålene andre stilte meg, holde undervisning og kunne skrive gode prosedyrer. I tillegg ønsket jeg å bli bedre til å søke etter artikler og vurdere dem.

Ingen ting var bedre enn at USN hadde en master i stråling i diagnostikk og behandling med fagene HMS, optimalisering og berettigelse, som var veldig rettet mot det jeg holder på med. Masteren er akkurat ferdig, og jeg føler meg ganske fersk i gamet.

Gjennom arbeidet med masteren ble det vekket en interesse

elektroteknologi ved Universitetet i Stavanger. I forbindelse med den skal jeg analysere resting-state fMRI fra en kohort med risiko for utvikling av demens.

Som styremedlem i Radforum ønsker jeg å fremme forskningsinteresse blant radiografer og stimulere til mer aktiv deltagelse i andres og egne forskningsprosjekter. Mange radiografer produserer verdifulle bildedata til forskningsprosjekter, og veien til aktiv deltagelse er kortere enn mange tror. Forskningsbasert arbeid ser jeg på som en viktig oppgave for å løfte radiografprofesjonen, og ikke minst skape flere karriereveier i yrket.

«Gjennom arbeidet med masteren ble det vekket en interesse for forskning hos meg, men også for hva radiografer kan gjøre i hverdagen med tanke på optimaliserings- og kvalitetsarbeid.»

for forskning hos meg, men også for hva radiografer kan gjøre i hverdagen med tanke på optimaliserings- og kvalitetsarbeid. Med den utviklingen som er innenfor røntgen, bør vi teste ut de nye funksjonene for å kunne utnytte mulighetene best mulig. Hvis vi som radiografer i tillegg kan publisere artikler på dette, kan det komme til nytte for andre som skal ta det i bruk også. Som medlem i styret i Radforum håper jeg å kunne bidra til å vise flere hvor spennende arbeid dette kan være og å kunne veilede andre i deres arbeid. Samt å komme inn i et større miljø hvor vi kan ha gode samtaler og diskusjoner. Jeg ser fram til å bidra i styret!

KATY GRØTTE STENE, STYREMEDLEM

Jeg var ferdigutdannet stråleterapeut i 2005 og har foruten to permisjonsår på stråleterapiavdelingen ved Oslo uni versitetssykehus, Ullevål jobbet hele min yrkeskarriere ved St. Olavs hospital i Trondheim. Jeg fullførte min master i biomedisin ved Oslomet i 2019 og har siden 2020 hatt en todelt stilling der jeg jobber 50 prosent i klinikk ved stråletera piavdelingen og 50 prosent på Avdeling for forskning og undervisning ved St. Olavs hospital. I sistnevnte har jeg jobbet mye i ulike tverrfaglige forskningsprosjekter, noe jeg synes har vært spennende og lærerikt.

«Egen forskning vil kunne føre til økt synlighet for oss som profesjon.»

I Radforum ønsker jeg å bidra med tanke på FoU-arbeid samt til å synliggjøre forumet som gruppe overfor NRFs medlemmer. Radiografi- og stråleterapifaget er i stadig utvikling. Derfor har radiografer og stråleterapeuter fått øynene opp for forskning som en del av den kliniske arbeidshverdagen. Systematisk arbeid med ulike temaer kan være med og bidra til kvalitetsforbedring. Ofte bidrar vi opp mot ulike større tverrfaglige forskningsprosjekter. Samtidig er det mye som kan gjøres på de ulike avdelingene når det gjelder forskning i mindre omfang. Egen forskning vil kunne føre til økt synlighet for oss som profesjon. Selv om radiografi- og stråleterapimiljøet er lite, har vi mye å lære av hverandre med å dele kunnskap og erfaring. Bevisstgjøring rundt FoU-arbeid mener jeg bidrar til økt kvalitet på de ulike avdelingene samt oppmuntrer til erfaringsutveksling med andre sykehus.

Jeg ønsker å bidra til å videreføre Radforums arbeid med tanke på kurs og med tanke på å fremme forskning og kvalitetsutvikling blant radiografer og stråleterapeuter. Jeg ser frem til å ta fatt på styrearbeidet og til å knytte nye kontakter rundt omkring i landet.

Dette er Radforum

Radforum er en del av NRF og består av radiografer fra høyskoler/universiteter og det kliniske miljøet. Vi brenner for faget, fagutvikling og innovasjon.

Blant aktivitetene våre finner du kurs og artikkelveiledning, vi har egne forskningsprosjekter, og vi gir generelle råd angående FoU-arbeid. Vi hører gjerne fra deg, send en mail til radforum@radiograf.no, og husk, ingen spørsmål er dumme!

Eliminerer behovet for løft og ekstern assistanse fra personalet.

Kan du bli medlem? Klart du kan! Så lenge du er organisert i NRF. Medlemskapet er gratis og gir ingen forpliktelser, kun goder. Send en epost til: nrf@radiograf.no

Norden møttes i Wien

TEKST: HÅKON HJEMLY, FAGSJEF I NORSK RADIOGRAFFORBUND

Ifebruar avholdt Nordic Society of Radiographers (NSR) sitt årlige møte, denne gangen i tilknytting til ECR i Wien. Det var Sveriges tur å organisere møtet, de inviterte også til middag på kvelden samme dag. Møtet ble arrangert på Wien University of Applied Sciences, hvor det blant annet utdannes radiografer.

Tradisjonelt har NSR-møtene bestått av deltakere fra radiografforbundene i Norge, Sverige, Danmark, Finland og Island. De Baltiske landenes forbund har også vært

med som observatører et par ganger, det samme har Vårdforbundet i Sverige vært. Island deltok ikke denne gangen, men det var gledelig at kom deltakere fra Grønland. Radiografene på Grønland har nær kontakt med det danske Radiografrådet og var invitert til å delta som observatør sammen med Vårdforbundet.

I fremtiden er det ønskelig å gjenopprette kontakten med de baltiske forbund samt invitere Færøyene til å delta i fremtidige NSR møter.

Det kanskje viktigste punktet på agendaen på disse møtene er de ulike forbundenes rapporter om siste års høydepunkter og status. Det er mange likhetstrekk i det man erfarer av utfordringer og hva man har av mål for profesjonsutvikling med mer, men det er også noen ulikheter. I Sverige ser man nå etablering av det som oppfattes som en snarvei til radiografarbeid, hvor sykepleieassistenter med kun to års deltidsutdanning skal kunne utføre flere oppgaver som kun radiografer nå gjør. Dette er noe

Fra Norsk Radiografforbund deltok fagsjef Håkon Hjemly (nummer tre bak fra venstre) og forbundsleder Bent R. Mikalsen (foran til venstre) på det nordiske møtet i Wien.

forbundet forsøker finne mer ut av, og som de frykter vil kunne vanne ut og svekke hele radiografutdanningen i Sverige. Man har sett noe av det samme bli forsøkt i Danmark, hvor etablerte krav til utdanning og anbefalte yrkesstandarder utfordres av et økende behov for snarlige løsninger på bemanningsutfordringer. Temaet ble diskutert lenge og vel i møtet og også sett i sammenheng med en utvikling hvor radiografer må regne med å få mer ansvar for oppgaver som radiologer tradisjonelt har gjort alene.

Fra Sverige informeres det også om at man av økonomiske og ressursmessige grunner ikke kan forvente at svenske radiografer får dekket deltakelse på faglige arrangementer utenfor Sverige i like stor grad som tidligere i årene fremover. Dette lover ikke godt med tanke på deltakere fra Sverige på neste års nordiske kongress i Trondheim.

«Det kanskje viktigste punktet på agendaen på disse møtene er de ulike forbundenes rapporter om siste års høydepunkter og status. Det er mange likhetstrekk i det man erfarer av utfordringer og hva man har av mål for profesjonsutvikling med mer, men det er også noen ulikheter.»

Både Finland, Danmark og Sverige melder om økende mangel på radiografer og stråleterapeuter siste året, men også at det fortsatt er noen områder som klarer seg ok. Danmark øker nå utdanningskapasiteten på radiografsiden med opprettelse av ny radiografutdanning. Danmark har også satt i gang en ny toårig deltidsutdanning for radiografer og sykepleiere i ultralyd. Fra Danmark meldes det også om at de har cirka 100 beskrivende radiografer, og at de nå ser ut til å få til en bedre lønnsoverenskomst for disse enn det de har hatt hittil. Fra Finland meldes det bekymring rundt det faktum at stadig flere radiografer velger å forlate sine jobber i det offentlige til fordel for arbeid hos private aktører. Forbundet er også bekymret over at de i det kommende året må erstatte sine to eneste ansatte da de går av med pensjon. Disse to har arbeidet i forbundet i svært mange år, og det er av kritisk betydning at det nye forbundsstyret som skal velges i mai, gjør en grundig utredning på hva man ønsker seg fremover.

Radiografrådet synes å ha sett litt til det norske forbundet med tanke på å knytte tidlig kontakt med og å følge opp radiografstudenter. De har nå etablert nærmere kontakt med radiografstudentene og blant annet gjennomfører et prosjekt hvor de aktivt spør de studerende hva de ønsker seg av forbundet, og hvordan det kan være mer til støtte.

En bekymring alle forbundene melder om, som også synes å være økende, er at flere og flere studenter har store språklige utfordringer. Selv om de dette gjelder, formelt er kvalifiserte til studieplassene sine, har de for dårlige nasjonalspråklige ferdigheter. Dette går ut over hva de klarer å lære i studietiden, og de kommer ut med store utfordringer knyttet til det å kommunisere med pasienter og kolleger.

Neste planlagte møte i NSR blir i tilknytting til Nordisk Kongress i Trondheim i 2025, og da er det naturlignok Norsk Radiografforbund som står som arrangør. n post@holdpusten.no

RADIOGRAF

Radiologisk avdeling, Flekkefjord

Vil du bli vår nye medarbeider? Vi søker etter radiograf til 100 % fast stilling Tiltredelse 1.6.24 eller etter avtale.

Sørlandet sykehus Flekkefjord inngår som en del av Sørlandet sykehus HF som driver virksomhet i hele Agder. Sykehuset i Flekkefjord er et lokalsykehus med akuttfunksjon for ca 40 000 innbyggere og yter pasientbehandling innen kirurgi, ortopedi, gynekologi, fødselshjelp og indremedisin.

For tiden er det turnusarbeid med selvstendige vakter med aktiv vakt 24/7, og jobbehelg p.t. hver 3. og hver 4. helg.

Arbeidsoppgaver

Generelle radiografoppgaver tilknyttet aktuelle modaliteter. P.t. turnusarbeid med selvstendige vakter.

Kvalifikasjoner

Radiograf - norsk autorisasjon. Gode norskkunnskaper både muntlig og skriftlig.

Personlige egenskaper

Faglig engasjert. Fleksibel.

Selvstendig.

Gode samarbeids- og kommunikasjonsevner. Høy grad av tilstedeværelse. Personlig egenhet vektlegges.

Vi tilbyr

Varierte arbeidsoppgaver. Trivelig arbeidsmiljø med engasjerte kolleger. Lønn i hht gjeldende overenskomster og avtaler.

Vi ber alle søkere vedlegge dokumentasjon på utdanning, attester på arbeidserfaring og eventuelle spesialistgodkjenninger. Dette for å dokumentere kvalifikasjoner som fremkommer i CV og til fastsettelse av lønn.

Sørlandet sykehus ønsker at våre ansatte skal gjenspeile befolkningens mangfold og vi oppfordrer derfor alle som er kvalifiserte til å søke hos oss, uansett kjønn, alder, funksjonshemming, nasjonal eller etnisk bakgrunn. Det samme gjelder dersom du har hatt opphold i arbeidslivet.

Sørlandet sykehus praktiserer meroffentlighet. Offentlig søkerliste vil inneholde navn på samtlige søkere. Det må foreligge særskilte omstendigheter for å få innvilget unntak, jf. Offentleglova § 25.

Søknadsfrist: 15.04.2024

Webcruiter-ID: 4764051319

Kontaktinformasjon: Solfrid Hamre

Enhetsleder

Telefon: 38 32 71 91

Hold Pusten 50 år

Det er 50 år siden Hold Pusten kom ut for første gang.

TEKST TONE RISE

Ifjor feiret Norsk Radiografforbund 50 år. Det ble markert gjennom året på flere måter, blant annet proklamerte forbundet at 2023 var Radiografens år, radiografer ved bildediagnostiske avdelinger rundt

Her finner du jubileumskronikkene og videoene med hilsener fra ulike bildediagnostiske avdelinger.

om i landet ble invitert til å komme med videohilsener som ble publisert på NRFs Facebook-side, og i samarbeid med Hold Pusten inviterte

NRF folk som har vært sentrale innen fagets utvikling og eller forbundets historie til å skrive kronikker som ble publisert under vignetten «Jubileumskronikk» i Hold Pusten gjennom året.

Du finner jubileumsskriftet her.

NRF ga også ut et 170 siders jubileumsskrift som ble sendt til alle medlemmene via Hold Pusten, og arrangerte fagseminar og jubileumsmiddag i Oslo i september i forbindelse med Høstkonferansen og lederdagene,

som forbundet arrangerer hvert år på den tiden.

Norsk Radiografforbund ble stiftet i 1973, året etter, i mars 1974, så Hold Pusten for første gang dagens lys. Les om oppstarten og HPs første redaktør på side 28.

Elleve jubileumskronikker ble publisert i Hold Pusten i fjor, én, den tolvte, har vi spart til nå, nemlig mangeårig redaktør Per Zarings beretning om Hold Pusten der han særlig fokuserer på hans egen tid på redaktørkrakken (les den på side 29).

Etter at Zaring gikk av som redaktør i

Her ser du Hold Pustens utvikling gjennom seks tiår.

2006, ble hele produksjonen av tidsskriftet satt ut til eksterne. Tre år etter fikk Hold Pusten status som vitenskapelig tidsskrift på nivå 1, dette skjedde fra nummer 3 2009, og første vitenskapelige publisering kom i nummer 7 2009.

I nummer 8 2010 annonseres det at tidsskriftet skal hentes hjem til forbundet, i

en sak ført i pennen av fagsjef (da som nå)

Håkon Hjemly:

Fra og med 2011 vil det bli endringer i utgivelsen av Hold Pusten. Avtalen med AddMedia AS om drift og utgivelse er sagt opp, og Norsk Radiografforbund skal i 2011 igjen stå for dette selv.

Årsakene til at dette skjer nå er mange, og har

med både økonomiske og praktiske forhold å gjøre. De siste numrene av Hold Pusten i 2010 er kun på 28 sider, og skyldes i hovedsak at dette er hva AddMedia er forpliktet til å produsere uten ytterligere tilskudd fra NRF i henhold til avtalen som gjelder ut 2010.

(…) Sentralstyret ønsker å satse på utvikling av Hold Pusten, og mener at en overgang til intern drift vil være mest effektiv bruk av ressurser. Når vi lykkes med dette, vil vi kunne øke antall redaksjonelle sider, samt innhold av faglige og vitenskapelige artikler. Dette vil også øke verdien av å annonsere i Hold Pusten.

Redaksjonelle endringer

En styringsgruppe for Hold Pusten jobber nå med å få på plass redaksjonell leder. Det vil bli søkt etter person i 100 % stilling.

Ny annonseansvarlig

Med intern drift av Hold Pusten, vil vi også stå for salg av annonser og abonnementer selv. Vi tror at vårt samledet kontaktnett og faglig kompetanse i sekretariatet vil være til stor nytte her, og at vi skal kunne opprettholde eller øke våre annonseinntekter i 2011. Annonseansvarlig for Hold Pusten vil være Ellinor Gunnerud, som hittil har hatt hovedansvar for arbeid med medlemsfordeler og forsikringsordninger.

ADD Medias siste nummer var 1 2011. Der presenteres Tone Stidahl som ny redaktør. Du møter Stidahl på side 32.

HOLD PUSTENS GRUNNLEGGER:

Betalte for første utgave selv

Tekst: Linn Stalsberg

Da den første utgaven av Hold Pusten kom ut i mars 1974, var den på fire A4-sider, og kostet en formue å trykke.

– Jeg hadde glemt å sjekke prisen hos det lokale trykkeriet, forteller magasinets første redaktør, Stig-Olav Persvik når vi snakkes i 2023.

«I starten ble det trykket opp 150 eksemplarer på fire A4-sider. Av disse ble 50-60 sendt ut til medlemmene.»

Og slik gikk det til, at det var månedslønnen til Persvik som sponset det aller første magasinet til radiografene.

– Jeg hadde valgt et kunsttrykkeri, viste det seg i ettertid. Så det ble pent og ryddig da, ler han.

Tidlig på 1970-tallet var Stig-Olav Persvik nestleder i NRF.

Han kjente på et behov for å informere medlemmene om hva de drev med i forbundet, og startet det som senere skulle bli magasinet Hold Pusten.

– I starten ble det trykket opp 150 eksemplarer på fire A4-sider. Av disse ble 50-60 sendt ut til medlemmene. Men allerede etter fire blader ble det andre som tok over, og det hele ble mer profesjonelt, sier han.

I Hold Pustens tidlige dager hadde bladet to funksjoner. Det skulle informere om faget og arbeidet, men det skulle også verve medlemmer. Derfor ble magasinet raust lagt ut på alle vaktrom i Oslo, så potensielle nye medlemmer kunne se og lese det.

– Jeg fungerte som redaktør i starten og fant og skrev de fleste temaene selv. Jeg hadde en skrivemaskin privat, og kontoret var hjemme hos meg selv.

Det var også Persvik som kom opp med navnet på bladet:

– Arbeidet vårt den gangen handlet mye om at pasienten skulle holde pusten mens vi foretok undersøkelsen, og dette var noe vi alltid måtte informere om. Dermed ble Hold

Stig-Olav Persvik er Hold Pustens far og æresmedlem i NRF. Her er han i 2015.

FOTO: TONE RISE

Pusten et passende navn. Etter undersøkelsen sa vi «pust igjen». Derfor ble det også naturlig å skrive «pust igjen» på den siste siden av bladet. Og det står der i dag også, sier Persvik.

«Selv om teknologien utvikler seg raskt, er det fremdeles det menneskelige og kommunikasjonen med pasienten som er viktigst.»

Et annet motiv bak navnet var dessuten at bladet skulle være så spennende å lese at man måtte holde pusten mens man leste, legger han til. Det har vært mange positive tilbakemeldinger på navnet, kan han fortelle.

Persvik var opprinnelig sykepleier, før han utdannet seg til radiograf.

– Jeg fant sykepleiermiljøet for feminint den gangen. Det var som en fremmed kultur med mye baksnakking, syntes jeg. Pappa var sivilingeniør, og det var ikke lett for ham at jeg valgte sykepleien. Men da jeg skulle jobbe med røntgen, leste han seg opp og syntes det var gøy,

– Ja, nesten som om jeg gikk i hans fotspor, husker Persvik.

For å rekruttere flere til radiografyrket ble det i utdanningen åpnet for at sykepleiere kunne søke og få et kortere studieløp.

«Pappa var sivilingeniør, og det var ikke lett for ham at jeg valgte sykepleien. Men da jeg skulle jobbe med røntgen, leste han seg opp og syntes det var gøy.»

– Jeg flyttet da fra Trondheim til Oslo for å ta denne utdanningen. Senere jobbet jeg på Ullevål sykehus, og så som lærer på radiografskolen der, forteller han.

– Da jeg studerte pedagogikk, traff jeg en dame fra Drammen. Hun var nyutdannet lærer og fikk jobb i Ålesund. Dermed ble det Ålesund sykehus i 36 år på meg, sier han i dag.

I 1980 ble han en av grunnleggerne av Møre og Romsdals lokalavdeling av NRF, kanskje mest kjent for eksemplarisk gjennomføring av forbundets første prinsipielle lønnskamp. Persvik var en av de første tillitsvalgte i forbundet som var med på å oppnå gjennomslag for at radiografene helt fra starten satt på sin egen eksklusive kompetanse, som i det minste måtte belønnes på samme måte som andres.

I dag er han pensjonist og bor i Drammen.

Persvik leser fremdeles Hold Pusten, og ser at temaene er bredere og språket mer akademisk enn i hans egen tid.

– Radiografi er et fag som har utviklet seg enormt siden jeg både begynte og etter at jeg sluttet. Selv om teknologien utvikler seg raskt, er det fremdeles det menneskelige og kommunikasjonen med pasienten som er viktigst. Jeg må bare innrømme at jeg ikke lenger helt følger med på hva dagens radiografer holder på med, men jeg har de siste årene hatt god nytte av deres kompetanse som pasient, sier han.

Hold Pusten fra 1974–2006

Kort tid etter at forbundet ble stiftet i 1973, meldte behovet for en informasjonskanal ut til medlemmene seg.

VED PER ZARING, RADIOGRAF OG JOURNALIST

Første utgave av Hold Pusten kom ut allerede i mars 1974, snaut et halvt år etter at forbundet ble stiftet. I de første 32 årene var det radiografer som jobbet i redaksjonen, stort ulønnet og i all hovedsak på fritid ved siden av radiografjobben.

Ryddigere redaktørforhold

Fra tredje utgivelse ble redaktørvervet overlatt til en som ikke var medlem av forbundets styre, noe som utvilsomt også var det ryddigste rent presseetisk.

Senere viste det seg også at det var helt i tråd med Redaktørplakaten, som Hold Pusten senere skulle underlegges.

Den nye redaktøren var Sue Aarnes (nå Kristiansen). I 1979 ga hun redaktørpennen videre til Sigmund Oswold. Han var også radiograf, og han hadde typografisk opplæring og erfaring som frilansjournalist.

Inn i Fagpressen

Hold Pusten kom da jevnlig ut seks ganger i året.

Fram til da hadde bladet blitt gitt ut i A4-format, men Oswold endret det til A5 for å få ned trykkekostnadene. I tillegg skaffet han seg en gammel fotosetter slik at han kunne skrive ut profesjonell sats, og layouten pastet han på et lysbord han hadde hjemme. Med seg på laget fikk han en dedikert gjeng radiografer på SiA (nå Ahus), og Hold Pustens adresse ble en postboks på sykehuset.

Et eller annet sted på veien ble også bladets offisielle navn forkortet til bare «Hold Pusten», men den etter hvert så ikoniske teksten «… Pust igjen!» ble værende nederst på siste side (kun med noen få avbrudd, blant annet på 90-tallet på grunn av en «storforlangende» sistesideannonsør).

Allerede i mars 1980 meldte Oswold Hold Pusten inn i Den Norske Fagpresses

Per Zaring var redaktør i Hold Pusten fra 1982 til 2006. Her er han i 2017.

Forening (nå Fagpressen), og med medlemskapet fulgte etter hvert et formelt krav om å følge Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten, og å ha et ryddig forhold til annonsører. Medlemsskapet signaliserte seriøsitet og tiltrakk seg utvilsomt flere annonsører.

To år for tidlig ute

I januar 1981 ble undertegnede med i Oswolds redaksjon, og jeg ble tidlig spurt om jeg kunne tenke meg å overta som redaktør. Jeg hadde minimal erfaring med bladarbeid, så det var på ingen måte noen oppgave jeg var klar for å påta meg.

Jeg ble med fordi Finn Egil Grønnesby, en god venn fra radiografskolen, var Oswolds redaksjonssekretær og sa de måtte ha med flere folk som var litt skriveføre. Jeg mistenker at han hadde solgt meg inn litt vel sterkt hos redaktøren.

Jeg ble i redaksjonen som journalist, og Oswold gjorde sine framstøt med jevne mellomrom. Til slutt lot jeg meg motvillig overtale og overtok som redaktør 1. juni 1982 under forutsetning av at hele Oswolds øvrige redaksjon fortsatte.

Denne kronikken ble først publisert i jubileumsskriftet «50 år med NRF».

Min første utgivelse var nummer 4 1982, og jeg leste korrektur etter alle kunstens regler – flere ganger. Selv om jeg var grønn, skulle i alle fall ingen ta meg på skrivefeil! Da redaksjonen satt samlet i møterommet på SiA og klistret adresselapper på det ferdige produktet, så vi plutselig på forsiden, der det med fete typer lyste mot oss: «4/84»! Jeg tror vi tok tusjen fatt på de drøyt 600 eksemplarene som ble sendt ut.

Med saks og lim på salongbordet Med Oswold ute av redaksjonen måtte vi kontakte et setteri som kunne utføre den jobben han hadde gjort. Valget falt på Argos Grafisk og Reklame i Oslo. I starten ble all tekst levert på maskinskrevne ark, og de måtte skrive teksten over i settemaskinen.

Jeg ble utstyrt med tusjer i non-repro blue, en blåfarge jeg kunne skrive på originalsatsen med. Jeg ble storforbruker av disse tusjene. Den som skrev teksten over til settemaskinen, var jo absolutt ikke kjent med medisinsk terminologi, så det ble veldig mye skrivefeil i tillegg til annen korrektur.

Etter retting fikk jeg også kopi av satsen på vanlig papir, og den ble brukt både til en ny korrektur og til å lage en dreiebok, det vil si et oppsett av layouten som viste hvordan sidene skulle se ut. Man stiftet sammen et antall A4-ark på midten og brettet det hele, så hadde man et A5-hefte som satskopiene ble limt inn i. Dette arbeidet ble utført på redaktørens salongbord. Vi fortsatte å bruke Nerheim trykkeri, som lå i kjelleren i en villa på Skedsmokorset. Bladet ble trykt i hurtigtrykk, og for å spare penger trykte vi

FOTO: KENT LIPPERT OLSEN

50 år med Hold Pusten

opp omslaget, som var i stivere papir enn innmaten, med kun den fargede logoen for hele året i én omgang. Det kostet mindre enn om vi skulle trykke både svart og en annen farge på omslaget hver gang.

«Allerede i mars 1980 meldte Oswold Hold Pusten inn i Den Norske Fagpresses Forening (nå Fagpressen), og med medlemskapet fulgte etter hvert et formelt krav om å følge Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten, og å ha et ryddig forhold til annonsører.

Medlemsskapet signaliserte seriøsitet og tiltrakk seg utvilsomt flere annonsører.»

Den besværlige økonomien

Hold Pusten hadde egen bankkonto og skulle ideelt sett være selvfinansierende, men det viste seg at den typografjobben Oswold hadde gjort og som vi nå måtte kjøpe inn, kostet mer enn vi hadde råd til.

Vi skjønte fort at dette ikke kunne gå lenge, og høsten 1982 hang det tunge skyer over horisonten. Jeg skrev en lederartikkel i nummer 5 1982 der den økonomiske situasjonen ble gjort kjent for medlemmene. Med en årlig merutgift på 15 000–20 000 kroner og et gjennomsnittlig årlig overskudd på 4000 var ikke resultatet vanskelig å spå. Med den kapitalen vi hadde stående, kunne vi dekke underskuddet på to-tre utgivelser, men etter det var det stopp.

Jeg ble kontaktet av Røntgenavdelingen på Kodak, en stor leverandør av røntgenfilm og kjemikalier. De hadde i flere år vært faste annonsører og hadde lest lederen, og de hadde et forslag. På sitt hovedkontor på Mastemyr rett syd for Oslo hadde de et hustrykkeri, og de tilbød seg å ta trykkingen av bladet mot at de ikke betalte for sin faste helsides annonse så lenge de foresto trykkingen. Vi skulle levere ferdig sats, og de skulle ikke legge seg opp i hverken form eller innhold.

Fristende, men …

Det var et svært lukrativt tilbud.

Trykkingen av bladet kostet mye mer enn deres annonse og ville utvilsomt dra oss ut

av den økonomiske hengemyra. Men det å gjøre seg økonomisk avhengig av en annonsør, selv med en så klar og utvetydig avtale når det gjaldt redaksjonens suverene råderett over produktet, følte jeg var i grenseland av ryddig presseetikk. Det var i alle fall en avgjørelse jeg verken burde eller ville ta på egen hånd. Jeg rådførte meg med redaksjonen, og avtalen ble satt opp og forelagt styret i NRF og, ikke minst, Den norske fagpresses forening. Ingen av dem hadde noen innsigelser, så da var det bare å undertegne. Avtalen skulle i første omgang vare i et år før den ble revurdert.

I løpet av det året, 1983, ble økonomien betydelig bedret. Hovedsakelig på grunn av trykkingen hos Kodak, men antall stillingsannonser hadde også en økende tendens. Mot slutten av året var utsiktene såpass lyse at vi kunne takke Kodak for utrolig god hjelp og meddele at vi nok kunne stå på egne bein igjen fra 1984. Økonomien i årene etter svingte med tilsiget av stillingsannonser.

Nytt trykkeri og enklere forhold Vi inngikk ny trykkeavtale med Lobo Grafisk i Christian Krohgs gate i Oslo. De var totalleverandør av trykketjenester og foretok både sats, paste, trykking, adressering og levering til posten. De holdt til rett bak Oslo legevakt, der jeg jobbet som radiograf, og det gjorde redaktørjobben vesentlig enklere og litt mindre tidkrevende. Etter at bladet var ferdig, trengte jeg bare å hente restopplaget, og redaksjonen var glad for å slippe jobben med å klistre adresselapper.

Selve layouten og dreieboka ble fortsatt til ved salongbordet, men etter hvert ble de så kjent med bladet at de langt på vei satte opp satsen med «ferdig» layout, og jeg kunne nøye meg med å justere og skissere den ønskede layouten på ark, og dreieboka ble lagt bort for alltid.

I 1986 begynte Finn Egil Grønnesby i Nycomed, en jobb som ikke var forenlig med fortsatt engasjement i Hold Pusten. Hans jobb som redaksjonssekretær ble derfor overtatt av Knut Nordlid, som da også var radiograf ved legevakten.

Inn i dataalderen

Nordlid var litt mer teknisk framtidsrettet enn meg og ivret for at vi burde gå til anskaffelse av en pc. Jeg syntes de var dyre og holdt igjen, vi hadde jo en elektrisk

skrivemaskin med rettebånd. Men hos Lobo var de enige med ham og påpekte at hvis teksten ble levert på en diskett slik at de bare kunne mate den inn i satsmaskinen, så ville det ikke bare bli mindre korrektur, men det ville også bli billigere for oss når de slapp jobben med å skrive av teksten.

Så da dro vi ut på en datamesse på Sjølyst, og kom hjem med en liten bærbar pc vi fikk et greit tilbud på. Den hadde ikke harddisk og måtte startes med en diskett i operativsystemet MS-DOS før man satte inn skriveprogramdisketten til WinWord, og teksten ble lagret på en annen diskett i en målstasjon. Dette var ren tekstbehandling med kun store og små bokstaver.

Innpå 90-tallet arvet vi en gammel dockingstasjon med harddisk fra MR-senteret i Trondheim, der Knut da jobbet, men det var også en ren tekstbehandlingsmaskin. Først på midten av 90-tallet hadde Hold Pusten såpass god økonomi, og pc-ene såpass overkommelig pris, at jeg syntes vi kunne kjøpe inn to sett maskiner, med harddisk, Windows, skjerm og printer, og vi ble koblet opp til internett.

«Fram til da hadde bladet blitt gitt ut i A4-format, men Oswold endret det til A5 for å få ned trykkekostnadene. I tillegg skaffet han seg en gammel fotosetter slik at han kunne skrive ut profesjonell sats, og layouten pastet han på et lysbord han hadde hjemme. Med seg på laget fikk han en dedikert gjeng radiografer på SiA (nå Ahus), og Hold Pustens adresse ble en postboks på sykehuset.»

Fagartikler, en evig hodepine

For å gå tilbake til 80-tallet, så hadde jeg som mine forgjengere et svare strev med å få inn fagartikler. Vi lente oss tungt på legestanden, både radiologer og andre spesialiteter, fysikere og for så vidt også produktleverandører, men hos radiografene selv satt det langt inne. Målet var minst én fagartikkel i hvert nummer, og det målet greide vi langt fra alltid.

Da var det alltid en lykke når noen fra redaksjonen hadde deltatt på et kurs/seminar eller en kongress og kunne rapportere derfra. Noen ganger fikk vi også radiografer som hadde holdt innlegg til å sende oss innlegget i artikkelform, og så vi en egnet artikkel i et annet fagblad, spurte vi ofte om å få bruke den. Vi fikk låne flere fra Tidsskrift for Den norske lægeforening og Noraforum. Men i det store og hele huskes det som en evig hodepine.

Rene reportasjeturer med et formål var det ikke mange av, men jeg husker godt det som nok må ha vært min første. Det var innvielsen av Norges første MR-maskin på Sentralsykehuset i Rogaland i Stavanger i 1986, og det som var spesielt, var at den var innkjøpt for innsamlede midler.

«Et eller annet sted på veien ble også bladets offisielle navn forkortet til bare ”Hold Pusten”, men den etter hvert så ikoniske teksten ”… Pust igjen!” ble værende nederst på siste side.»

Behov for hyppigere utgivelser

På siste halvdel av 80-tallet fikk vi stadig oftere signaler fra sykehus rundt i landet om at de hadde problemer med stillingsannonser når Hold Pusten kom ut så sjelden som annen hver måned, og at de ofte så seg nødt til å annonsere kun i andre medier. Dette var jo tapte inntekter for oss, og stillingsannonsene utgiorde hele 75 prosent av inntektsgrunnlaget.

Knut og jeg ble enig om å utgi «mellomnumre» med kun stillingsannonser, kursannonser og eventuelle meldinger fra NRF, ikke noe redaksjonelt stoff, mellom hver av de ordinære utgivelsene. Disse skulle komme fem ganger i året, og Knut skulle ta jobben med dem.

Dette gikk over all forventning, og sakte, men sikkert ble også disse fylt med redaksjonelt stoff. Allerede i 1989 hadde Hold Pusten elleve fullverdige utgivelser per år. Nordlid fortsatte å ha arbeidet med de fem nytilkomne utgivelsene fram til 2005.

Mye matnyttig lærdom

Etter at Nordlid påtok seg ansvaret for disse fem mellomnumrene, ble han oppgradert fra redaksjonssekretær til assisterende redaktør

og innmeldt i Fagpressens Redaktørforening.

På det tidspunkt hadde jeg for lengst oppdaget hvor mye nyttig Fagpressen kunne tilby av kurs og seminarer for en symbolsk egenandel, og særlig gjaldt det Redaktørforeningen som mottok Kopinor-midler på vegne av redaktører.

Jeg hadde allerede fått med meg et tredagers kurs på Institutt for Journalistikk i Fredrikstad og to ukeskurs i utlandet i tillegg til noen kortere foredrag og kurs. Her var det utvilsomt mye nyttig kunnskap å hente, ikke minst i layout/presentasjonsteknikk og skrive-/intervjuteknikk. Det var lærdom som var gull verdt for oss som var ufaglærte i mediebransjen, og det gjorde mye av jobben lettere.

Et mer fargerikt blad

Fra siste halvdel av 80-tallet fikk jeg litt lønn fra NRF, noe som hadde bakgrunn i at jeg på grunn av arbeidet med Hold Pusten måtte si fra meg en fast ekstrajobb. Senere fikk også Nordlid et lite honorar for det arbeidet han gjorde. Vi ble således de første «lønnede» i Hold Pusten-redaksjonen.

Fagfeltet hadde vært og var i rivende utvikling, og på 90-tallet søkte vi å knytte til oss radiografer med spesialkompetanse som eksterne medarbeidere. Disse skulle ha ansvar for å lese og godkjenne fagartikler innen sitt spesialfelt. Det fungerte til en viss grad, men var et tungrodd system som ikke gikk helt etter intensjonen.

«Ved utgangen av 2005 sluttet jeg i redaksjonen, noe for øvrig også Knut Nordlid og resten av redaksjonen gjorde. Utgivelsen av Hold Pusten ble satt bort til et mediehus, men ble senere tatt tilbake til NRF. Fra 2006 har bladet vært ledet av redaktører med medieog journalistbakgrunn.»

Økonomien var i jevn bedring, og fra 1989 trykte vi omslaget i offset, noe som muliggjorde bruk av fargebilder på forsiden. I 1996 kunne vi gå tilbake til A4-format, og da ble det også mer sprett i layout-en. Det var aldri noe særlig «albuerom» i A5-formatet. Vi gikk

Hold Pustens redaktører:

1974: Stig Olav Persvik

1974–1979: Sue Aarnes (Kristiansen)

1979–1982: Sigmund Oswold 1982–2006: Per Zaring

I 2006 ble produksjonen av Hold Pusten satt ut til Vanebo Fagpresse. I den perioden satt følgende redaktører: 2006–2010 Ove Hansrud

Helene Årnes

Ola Jacob Amundsen

2010–2012 Tone Stidahl

2013– Tone Rise

over til offsettrykk i hele bladet og kunne tilby fargeannonser til de som ønsket det. De kostet naturlig nok mer, og vi kunne nyttiggjøre oss av de ekstra annonsørbetalte trykkerundene og ha fargebilder på de sidene som var på samme trykkplate (legg).

Nye tider

Fra 2000 ønsket NRF å ha redaktøren på heltid og på plass i forbundslokalene. Det første halvannet året ble det 80 prosent stilling som redaktør samtidig som jeg jobbet vaktene jeg hadde i henhold til turnusen på legevakten. Fra sommeren 2001 ble redaktørstillingen 100 prosent. Det var naturligvis en stor overgang fra å jobbe med Hold Pusten hjemme på fritid til et kontorfellesskap på dagtid.

På denne tiden ble Hold Pustens midler overført til NRF og regnskapet lagt inn i forbundets regnskap. Antall stillingsannonser hadde vært i noe nedgang en tid, og i 2004 ble trykkeomkostningene evaluert og nye anbud innhentet. Her kom Merkur Grafisk i Groruddalen best ut totalt sett, og de overtok produksjonen av Hold Pusten i 2005.

Ved utgangen av 2005 sluttet jeg i redaksjonen, noe for øvrig også Knut Nordlid og resten av redaksjonen gjorde. Utgivelsen av Hold Pusten ble satt bort til et mediehus, men ble senere tatt tilbake til NRF. Fra 2006 har bladet vært ledet av redaktører med medie- og journalistbakgrunn.

Det er altså Tone Stidahl som tar over redaktøransvaret i Hold Pusten etter at tidsskriftet hentes hjem til forbundet.

I nummer 1 2011 presenteres hun som tidsskriftets nye redaktør.

– Vi har valgt å satse på Hold Pusten. Det vil gi seg utslag i blant annet flere sider pr. utgave (…), sier forbundsleder Anna Pettersen. De siste årene har driften vært satt ut (…) Ved årsskiftet utløp imidlertid driftskontrakten knyttet til ekstern drift.

Ny redaktør

Det var mange dyktige søkere til stillingen som redaktør i Hold Pusten. Valget falt til slutt på Tone Stidahl. Hun kommer fra en halvtidsstilling som organisasjonssekretær i Norsk Journalistlag (NJ), med ansvar for frilansmedlemmene.

Mye skjedde med Hold Pusten i de to årene Tone Stidahl var redaktør.

Tidligere har hun i ti år vært journalist i Kvinner og Klær (KK), og arbeidet i hovedsak med helserelaterte artikler. Senere som frilanser fortsatte hun på samme område, og har således opparbeidet god innsikt i helsesektoren og sentrale helsefaglige spørsmålsstillinger.

– Helsesektoren er et spennende fagområde, og det skal bli spennende å utøve journalistikk på heltid igjen. Nå er utfordringen å videreutvikle bladet, sier Stidahl. Hun overtar for fullt fra og med nr. 2 i år, heter den i den byline-løse artikkelen – noe som for øvrig preger utgavene før Stidahl overtar. Samtidig intervjues kontorkonsulent Ellinor D. Gunnerud, som har tatt over som annonseselger.

Jobbglidning hett tema

Det skjer mye med Hold Pusten under Stidahl. Fra nummer 1 2011 øker sideantallet fra 32 til 40, som var en bestilling fra forbundets side. Stidahl er også raskt i gang med å ta forsidebildene selv.

Vi møter henne til lunsj en kald februardag i hovedstaden.

Temamessig er jobbglidning hett når Stidahl overtar. I nummer 2 2011 skriver hun tolv sider om emnet.

«Forbundet mente at radiografer kunne ta over visse oppgaver fra legene hvis de fikk opplæring. Det var også noen radiografer som beskrev skjelettbilder på legevakten i Oslo.»

I nummer 1 2011 presenteres Tone Stidahl som ny redaktør og Ellinor D. Gunnerud som ny annonseselger.

– Du var raskt i gang med å dekke jobbglidning? – Ja, det var et hett tema. Jeg skrev

blant annet om beskrivende grafer og ultralyd. De var i sin spede begynnelse. Jeg var på Innlandet, husker jeg, og intervjuet noen sonografer. Det var litt kontroversielt. Men forbundet mente at radiografer kunne ta over visse oppgaver fra legene hvis de fikk opplæring. Det var også noen radiografer som beskrev skjelettbilder på legevakten i Oslo, sier hun og fortsetter:

– Det ble blant annet jobbet veldig for

Forsiden til Hold Pusten nummer 2 2011. Stidahl har tatt bildet, som er fra en større sak om jobbglidning inne i bladet.

Jobbglidning fikk tidlig en fyldig dekning da Stidahl var i gang som redaktør.

å få på plass en varig videreutdanning av beskrivende radiografer. Det var en stor greie og en pågående feide mellom radiologene og radiografene, radiologene var i harnisk og mente det ikke gikk an, erindrer Stidahl.

– Et av argumentene til radiografene var at det ville være kostnadsbesparende for samfunnet, og at man fikk tatt unna undersøkelser raskere, for det var allerede da mangel på radiologer. Hun legger til: – Og nå har vi KI som bistår i beskrivelse, det blir spennende å følge med på utviklingen.

Nukleærmedisin var et fagområde radiografene ble stadig mer involvert i, husker hun.

– Jeg husker jeg var på St. Olavs hospital og skrev om hvordan de setter inn

radioaktivt stoff i pasienten for så å ta CT, og at de også brukte dette i behandling. Det var forsøksprosjekter på det da.

– Det var veldig strengt med tanke på sikkerhet for å komme inn der.

– Og jeg husker jeg var på en konferanse om stråleterapi og om hvordan man kan begrense skader mot friskt vev. Jeg tror det er blitt mye bedre siden da.

Også debatten rundt mammografiscreeningen dekket hun.

– Det var tidvis debatt, da som nå, og det er i stor grad de samme personene som

I nummer 4 2011 er ny logo

taler for og imot, sier Stidahl.

I Hold Pusten nummer 3 11 var hovedsaken om forbundets pilotprosjekt med spesialistgodkjenning innen stråleterapi, der fem personer gjennomførte og fikk godkjenning. Det skulle ta noen år før spesialistgodkjenning ble etablert for godt, i dag er det etablert for flere fagområder.

Ny layout og nettsider Layouten sto Anne-Beate Lovborn for, henne møter du litt lenger ned.

«Fonten skulle være litt mer moderne, gi et litt teknisk inntrykk, samt fremstå som seriøs og hyggelig.»

Nytt design

– Vi etablerte nettsider, og vi begynte å jobbe med designet med en gang. I dette arbeidet fikk vi hjelp av et designbyrå kalt Bouvet.

Nye fonter ble innført, og Hold Pusten fikk ny, turkis logo.

Den turkise fargen har holdt seg nesten helt frem til i dag, mens fonten på logoen fortsatt er den samme.

– Fonten skulle være litt mer moderne, gi et litt teknisk inntrykk, samt fremstå som seriøs og hyggelig, fortsetter Stidahl.

– Og den skulle fungere både digitalt og på papir.

Hun opprettet også Hold Pustens Facebook-side.

I Hold Pusten nummer 3 11 var hovedsaken om NRFs pilotprosjekt med interne spesialister innen stråleterapi.

på plass på forsiden, og Tone Stidahl rapporterer fra ECR i Wien.

50 år med Hold Pusten

– Der delte vi det vi hadde lagt ut på nett –det var ikke så mye talltelling som nå, sosiale medier var jo ungt da.

Tone Stidahl husker også at det var noe diskusjon rundt hvorvidt de skulle beholde navnet Hold Pusten.

– Det var en prosess i forbindelse med ny layout der noen stilte spørsmål om hvorvidt vi skulle beholde navnet eller ikke – jeg synes navnet er fint, og det var det vel ingen eller få reelle motkanditater, så det ble ikke noen heftig diskusjon.

Ny struktur

Layouten var på plass, sidetallet økt og kvaliteten på stoffet hevet. Nå sto strukturen for tur.

– Vi ble med på et prosjekt for å utvikle bladet via Fagpressen. Det var en dansk ekspert på området som ledet det.

Vignetten «Forbundsaktuelt» ble innført for at man skulle kunne tillate litt mer frie tøyler med tanke på redaktørinnblanding under det som var informasjon fra forbundet.

I denne saken fra Hold Pusten nummer 6 2012 ser vi bruk av den nye vignetten «Forbundsaktuelt».

Det førte til at stoffet ble samlet i bolker, innholdsfortegnelsen ble delt inn i «Aktuelt», «Fag», «Fast stoff» og «Forbundsaktuelt», veldig likt slik det fortsatt er i dag.

– Vi snakket også litt om hvordan vi skulle tenke rundt nettsidene, skulle vi for eksempel ha en egen avdeling med MR-stoff der?

Hun forteller at de landet på at de ikke

Fra nummer 7 2012 blir stoffet delt inn i kategorier. De har tålt tidens tann godt.

hadde nok innhold til å oppdatere det ofte nok, særlig med tanke på at det bare var én person i redaksjonen.

Noe tidligere innførte Stidahl også en egen liten leder.

– Det kom i stand for å synliggjøre at det er et redaktørstyrt medium. Det var viktig, for det var nok ikke så kjent på den tiden, forteller hun.

– Det var forresten også litt diskusjon rundt hvorvidt Hold Pusten fortsatt skulle være underlagt Redaktørplakaten. Men daværende forbundsleder Anna Pettersen så verdien av den, så det ble ingen stor sak, minnes Stidahl.

«Det var veldig spennende å snakke med radiografene jeg kom i kontakt med, de var tydelig stolt av faget sitt, og virket veldig dedikerte.»

– Spennende fagfelt å følge Snart hentet hun tilbake stafetten «Min arbeidsplass», som hadde gått tidligere.

– Jeg hadde inntrykk av at leserne syntes det var gøy å lese om hvordan andre har det, og hvordan de løser ting på sin arbeidsplass. Serien går fortsatt, og er populært lesestoff også i dag.

Etter hvert begynte Stidahl å finne forsidebilder på bildebyråer, for å få et proffere uttrykk.

En egen minileder ble innført for å synliggjøre at tidsskriftet er redaktørstyrt, det var ikke så kjent på den tiden.

– Jeg hadde ikke de store budsjettene, men fikk etter hvert litt så jeg kunne sette ut noen saker, og du skrev jo noen saker, og det var gull, for da kjente du tidsskriftet og kunne overta da jeg gikk videre, sier hun til undertegnede, som steppet inn som redaktør da Tone Stidahl ga seg mot slutten av 2012.

– Det var fint å følge et fagfelt på den måten, det skjedde jo ting hele tiden. Og det var veldig spennende å snakke med radiografene jeg kom i kontakt med, de var tydelig stolt av faget sitt, og virket veldig dedikerte. Mange av dem var veldig engasjert innen sitt felt og i utviklingen av faget, sier hun og fortsetter: – Det var en fin yrkesgruppe å jobbe for. Jeg lærte my om faget, det var spennende. – Og du ga Hold Pusten et løft.

– Jeg fikk æren av å ta noen spadetak, og det var fint.

Tone Stidahl sluttet som redaktør høsten 2012, etter knappe to år, og undertegnede ble hanket inn for å sørge for kontinuitet i utgivelsene. Etter to utgivelser ble jeg ansatt som redaktør. Jeg gjorde og gjør i større grad bruk av frilansfotografer og -journalister for å sikre et mer profesjonelt og et mer hjemlig uttrykk og større dekningsgrad med tanke på fagfeltet.

Layoutmessig har jeg vært opptatt av å få inn mer luft og bryte opp sidene med flere elementer som sitater, rammer, såkalte bomber og faktabokser, slik at bladet blir mindre teksttungt. n

tone.rise@holdpusten.no

I nummer 4 2012 er stafetten der radiografer og stråleterapeuter forteller om arbeidsplassen sin, tilbake, nå under vignetten «Min arbeidsplass». Den pågår fremdeles.

– Hold Pusten er blitt et hjertebarn

Grafisk designer Anne-Beate Lovborn har tegnet Hold Pusten siden 2006.

– Jeg begynte å tegne Hold Pusten da jeg var ansatt i Vanebo Fagpresse, sier Lovborn, som debutere som layouttegner med Hold Pusten nummer 2 2006. Vanebo Fagpresse produserte bladet fra 2006.

I 2007 startet hun som frilanser, og Hold Pusten var ett av tidsskriftene hun tegnet. Mot slutten av 2008 tok andre over, da hun gikk ut i svangerskapspermisjon.

Da Hold Pusten ble hentet tilbake til forbundet og Stidahl kom inn, ble Anne Beate Lovborn kalt tilbake.

Lovborn tegnet også jubileumsskriftet Norsk Radiografforbund ga ut i forbindelse med forbundets 50-årsmarkering i fjor.

– Det var gøy! Jeg kjente igjen mange av de gamle sakene som ble hentet frem da, sier hun.

– Kan du si litt om HPs utvikling i løpet av den tiden du har tegnet tidsskriftet?

– Det fikk jo et løft etter at Tone Stidahl og du overtok, vi har fått lov til mer de siste 15 årene.

– En stor forskjell er at før internett var så stort som nå, kunne vi ha 6-8 sider med stillingsannonser, minnes hun.

Grafisk designer Anne-Beate Lovborn har fulgt Hold Pusten i tykt og tynt.

«Vi har blant annet innført litt mer moderne fonter og farger.»

– Nå er det kanskje én eller to i hver utgave.

– Du har tatt initiativ til fornyelse nå nylig?

– Ja, vi har blant annet innført litt mer moderne fonter og farger.

Lovborn gjør også i større grad bruk av grafiske mønstre på sidene.

Anne Beate Lovborn har de siste årene hatt fast jobb som markedssjef i Fundamentgruppen, men hun har beholdt Hold Pusten som kunde på si.

– Hvorfor akkurat Hold Pusten?

– Hold Pusten har alltid vært der, det er blitt et hjertebarn.

Anne-Lise

Hun holder i annonsene

En annen som også har fulgt Hold Pusten lenge, er annonseselger

Anne-Lise Fængsrud.

Hun begynte å selge i nummer 10 2006, da var hun ansatt i ADD Media, som hadde tatt over produksjonen etter Vanebo Fagpresse. Hun solgte da annonser til og med nummer 8 2010. Etter det fikk forbundet som tidligere nevnt en intern annonseselger.

«Markedet er litt tregere nå, men det handler nok om tiden vi er inne i, og Hold Pusten er et viktig medium for annonsørene, så det tar seg nok opp igjen.»

Fængsrud startet senere for seg selv, og tok over Hold Pustens annonsesalg igjen fra nummer 6 2019 gjennom sitt firma LK Media. Hun forteller at annonsesalget i den første runden i større grad bar preg av faste annonsører.

– Markedet er litt tregere nå, men det handler nok om tiden vi er inne i, og Hold Pusten er et viktig medium for annonsørene, så det tar seg nok opp igjen, sier Fængsrud.

Fængsrud holder i Hold Pustens annonsesalg.

FOTO: BJØRG HEXEBERG

KRYSSORD

KRYSSORDFORFATTER: ROLF BANGSEID

Prøv lykken!

Send løsningssetningen til post@holdpusten.no innen 10. mai 2024, skriv «Kryssord HP 1» i emnefeltet. Oppgi postadressen din, den heldige vinner får nemlig tre lodd av typen Flax for livet.

På side 51 finner du løsningen på forrige kryssord, og du ser hvem som vant.

Nytt nukleært forskningssenter

Norge har fått et nytt forskningssenter der et av satsingsområdene er nukleærmedisin.

–V

i skal forsøke å finne optimale måter å produsere radionuklider på. Økt tilgjengelighet av radionuklider gjør det enklere å utvikle og produsere radiofarmaka i tillegg til at de kan lages billigere og i store mengder, sier Sunniva Siem til Hold Pusten.

Hun er professor i kjernefysikk ved Universitetet i Oslo og leder for det nye nukleærsenteret. Senteret er et samarbeid mellom UiO, Institutt for energiteknikk, IFE og Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU).

En radionuklide er et atom som sender ut radioaktiv stråling.

Ingen hemmelighet

Siem forteller de har en lang rekke radionuklider de skal se på.

– Og dette er ingen hemmelig liste da det er et begrenset antall radionuklider som har de riktige egenskapene til at de er interessante medisinsk sett. Hvilke radionuklider som er aktuelle, har mye å gjøre med type stråling, hvor lenge de lever, det vil si halveringstiden deres, sier hun.

– De skal leve lenge nok til at de finner frem til steder i kroppen som man skal se på eller behandle, men samtidig vil vi ikke at de skal oppholde seg for lenge i kroppen, fortsetter Siem.

Hun peker imidlertid på at det kan være radionuklider som er interessante for et medisinsk forskningsformål, som likevel ikke resulterer i radioaktive legemidler, fordi det er en sjelden radionuklide som det er vanskelig å lage.

– Det må være lett å fremstille store kvanta av en radionuklide for at det skal være relevant for produksjon av radiofarmaka og for at legemiddelindustrien skal interessere seg for den, presiserer fysikeren.

Grunnmuren

Fysikeren påpeker at de som forskningssenter også driver med grunnforskning.

– Grunnforskningen er på en måte grunnmuren. Det er nødvendig for å kunne forstå og å karakterisere strukturer og funksjoner i atomkjernen, og i dette ligger også et behov for å finne effektive produksjonsmetoder, sier hun og legger til:

– Man trenger grunnforskningen i bånn, og herifra springer innovasjon. Bent Wilhelm Schoultz, kjernefysiker ved Universitetet i Oslo (UiO), er også tilknyttet det nye forskningssenteret, og han vektlegger at fokuset når det gjelder utvikling av radiofarmaka er tilgang på ulike radionuklider med fysiske egenskaper som kan egne seg for diagnostikk eller terapi.

Han forklarer videre at radionuklidene kan gjøres målsøkende ved å kobles kjemisk til bæremolekyler som kan skille mellom fysiologiske prosesser og sykdomsprosesser.

– Dette er utfordringer vi ønsker å fokusere på, sier Schoultz og legger til: – Vi vil se på tilgjengeligheten av

TEKST: TONE AGUILAR

Nukleærmedisinen er et felt i stormende utvikling. Nå har Norge fått et eget nukleært forskningssenter.

ILLUSTRASJONSFOTO: TROND BERGESEN

radionuklider gjennom forbedret produksjon og prosessering. I tillegg må vi kunne kontrollere kjemien slik at den målsøkende forbindelsen koblet med radionuklider blant annet skal kunne tåle fysiologiske påkjenninger.

De skal følgelig arbeide for å optimalisere forbindelsene mellom radionuklidene

og bæremolekylene.

– Vi ønsker å utvikle og selektere de nødvendige funksjonene i et bæremolekyl, presiserer han.

– Med uttesting i biologiske modeller vil vi kartlegge nødvendige karakteristikker av produktene og potensialet for klinisk nytte i fremtiden.

Schoultz peker på at de spesielt er interessert i å studere ulike radiometaller og potensialet deres for å kunne bruke samme bæremolekyl til både diagnostikk og terapi.

– Til å designe og produsere bæremolekyler kreves organisk syntese og legemiddelkjemi, sier han og legger til at en

av senterets mange styrker er muligheten for samarbeid mellom radio- og kjernekjemikere samt medisinalkjemikere fra Farmasøytisk institutt ved UiO, som alle skal jobbe sammen i det nye nukleære forskningssenteret.

En av de som skal jobbe med produksjon av bæremolekyler, er Trond Vidar Hansen fra Farmasøytisk institutt,

– Vi ser veldig frem til å bidra til de spennende og interessante tverrfaglige forskningsaktivitetene innen radiofarmaka, sier Hansen.

«Det må være lett å fremstille store kvanta av en radionuklide for at det skal være relevant for produksjon av radiofarmaka og for at legemiddelindustrien skal interessere seg for den.»

En flaskehals

Siem poengterer riktignok at målet primært ikke er å finne nye radionuklider som kan være interessante for medisinen.

– Det er mange velkjente nuklider som ut fra sine fysiske og kjemiske egenskaper har et stort potensial, men som dessverre er lite tilgjengelige, sier hun.

– Vi vil derfor se på hvordan disse kan lages så effektivt som mulig, og om vi finner måter å produsere dem i store kvanta på.

Når det gjelder utviklingen av radiofarmaka, sier hun at dette er litt i startgropen ennå.

– Og en del av begrensningen har vært tilgangen til radionuklider, fortsetter hun.

– Det er en flaskehals, så der håper jeg

senteret kan hjelpe til med å finne løsninger. Målet er at flere radionuklider skal være lett tilgjengelig slik at de kan brukes.

– Konkret hvilke isotoper vi kommer til å prioritere å se på først, har vi ikke bestemt ennå, forteller Siem.

– Men det vil kunne være noen av radionuklidene som allerede benyttes i klinikken. Det paradoksale er at den mest brukte radionukliden i nukleærmedisin, 99mTc, blir mindre tilgjengelig for markedet ettersom den globale produksjonen i kjernereaktorer gradvis fases ut.

Tverrfaglig

Senterlederen mener riktignok at utviklingen og bruken av radiofarmaka innen diagnostikk og behandling vil vokse.

– Og noe som er veldig spennende, er teranostiske par, som vi for eksempel ser med kobberisotoper hvor en isotop kan brukes til imaging, og det andre til terapi, påpeker hun.

– Det som er så flott, er at kroppen ikke ser forskjell på isotoper, den ser bare på hva slags kjemisk element det er.

Siem understreker at man derfor kan ha en målsøkende forbindelse som hekter seg til for eksempel kreftceller med en radioaktiv isotop for enten ødeleggende terapeutisk eller bildegivende diagnostisk stråling.

– Dette er en kjempefin måte å sjekke i sanntid på at man faktisk leverer dosen der hvor den skal, understreker hun.

– Og denne behandlingsformen er spesielt aktuell ved kreft, og da kreft med metastaser hvor det ikke er nok å operere bort en svulst.

Isotoper som kan brukes til denne formen for målsøkende stråleterapi, teranostisk terapi, er noen av tingene de skal jobbe med ved forskingssenteret.

Titan.uio.no har omtalt opprettelsen av senteret, som ble offisielt åpnet i august i år.

Det nye senteret er et samarbeid mellom Norges ledende institusjoner innen forskning på kjernefysikk og kjernekjemi. Og i likhet med Schoultz ser også Siem på tverrfagligheten som en av senterets styrker.

«Det paradoksale er at den mest brukte radionukliden i nukleærmedisin, 99mTc, blir mindre tilgjengelig for markedet ettersom den globale produksjonen i kjernereaktorer gradvis fases ut.»

– Jeg har fått med meg veldig flinke folk på laget, og det er spennende når man skal begynne å samarbeide med folk man ikke har arbeidet sammen med før, synes hun.

– Så jeg gleder meg til å se hva som kommer ut av dette, og jeg tror det at vi jobber sammen, gjør at vi får til mer enn hva vi ville ha gjort hver for oss. n

post@holdpusten.no

Godt innhold til kaffen

Bladet du nå leser gir deg grundig, uavhengig journalistikk laget av en redaksjon med kompetanse til å gå i dybden innen ditt fag eller interessefelt. Finn flere redaksjoner som brenner for det samme som deg på fagpressen.no/utvalg

Ultralyd-mediert levering

Ultralyd kan bidra til en bedre levering av medisin, hvilket åpner opp for at den kan få en viktig funksjon innen behandling av sykdom.

En av de som studerer dette er Sofie Snipstad, forsker på Institutt for fysikk ved NTNU.

– Vi ønsker å finne mer målrettede måter å levere medisin på for å få bedre effekt av behandlinger og mindre bivirkninger for pasientene, sier Snipstad til Hold Pusten.

Hun leder prosjektet Ultralyd-mediert levering av nanomedisin – for bedre behandling av kreft og sykdommer i hjernen.

Gjør det lettere

å komme gjennom vevet

Bakgrunnen for forskningsprosjektet sier hun er at man ved mange sykdommer ser at det er vanskelig å levere medisin til rett sted og i høy nok dose.

– Fordi mye av medisinen vi gir, havner på avveie i kroppen, og det fører til en rekke bivirkninger, påpeker hun.

– Og så er det en liten del av dosen som havner der hvor vi ønsker å ha en effekt av medisinen. Noe vi for eksempel ser når vi bruker cellegift til å behandle kreft.

En strategi som har blitt brukt til å imøtekomme dette, er nanomedisin.

– Vi putter medisinen inn i nanokaplser som fungerer som adresselapper, og man får en mer målrettet levering av medisinen og kan øke dosen som havner på rett plass, forklarer forskeren og fortsetter:

– Selv om dette har god effekt, så er det flere utfordringer vi må overkomme, fordi ulike typer medisiner har barrierer i kroppen som de må passere for å komme fram til mål.

Og det er her ultralyd kommer inn i bildet. Den er en hjelp til å passere disse barrierene. Et eksempel på en slik barriere som Snipstad gir, er kreftsvulster som ofte er harde og kompakte.

– Så selv om vi får levert medisinen til

svulsten, ser vi at den har problemer med å komme ut til alle svulstens kreftceller.

– Men hvis vi samtidig sprøyter inn noen små mikrobobler i blodet og behandler svulsten lokalt med ultralyd, vil mikroboblene som ankommer svulsten, begynne å vibrere. Dette skaper igjen strømninger som gjør at både blodårer og vevet i nærheten åpner seg og vevet i svulsten blir mer gjennomtrengelig.

Hun trekker frem to fordeler med å bruke ultralyd når man gir medisin.

– Man får mer medisin levert til rett plass i tillegg til at man får en bedre fordeling av medisinen i vevet som skal behandles.

Når gir ultralyd fordeler?

Det er prekliniske studier på mus som har vist disse effektene.

– I mus ser man at høyere opptak og bedre fordeling av medisin i svulsten gir redusert vekst av svulstene og økt overlevelse hos musene, sier Snipstad.

De siste to-tre årene har de ved St. Olavs hospital også begynt med kliniske studier.

– Pasientene som har blitt inkludert, har enten hatt bukspyttkjertelkreft eller tarmkreft med spredning til lever, presiserer forskeren og forklarer at pasientene har fått cellegift i kombinasjon med ultralyd og mikrobobler for å gi bedre levering av cellegift til svulsten.

– De første resultatene viser at dette er trygt å bruke på mennesker, og neste trinn blir antagelig å teste i flere pasienter for å se på om det virker like bra på mennesker som det synes å virke på mus.

De ser dessuten på mus at behandlingen med ultralyd virker spesielt godt på noen kreftsvulster og ikke på andre.

– Så vi jobber med å forstå hvorfor og å finne markørene som indikerer i hvilke tilfeller det er fordelaktig å bruke ultralyd, presiserer hun.

– Har det for eksempel noe å gjøre med mengden blodårer, bindevev, immunceller

FOTO: NTNU

TEKST: TONE AGUILAR

av nanomedisin

eller hvor hardpakket kreftsvulsten er?

I de prekliniske museforsøkene har de forsket på flere ulike krefttyper.

– Når det gjelder mennesker, så starter man gjerne med de pasientgruppene hvor behovet er størst, det vil si de som har dårligst prognose som for eksempel bukspyttkjertelkreft og hjernekreft, fortsetter Snipstad.

– Men i utgangspunktet kan denne metoden brukes på mange typer kreft, så lenge man klarer å lokalisere svulsten, da det er viktig å vite hvor man skal rette ultralydbølgene.

Det kan brukes et håndholdt ultralydapparat, og i fremtiden mener forskeren det kan være at radiografer får en rolle i forbindelse med å gi ultralyd til pasienter som skal behandles med metoden.

Undersøker om det er nyttig ved hjernesykdommer

Hittil har de sett på levering av nanomedisin med ultralyd i forbindelse

med cellegiftbehandling.

– Det kan virke bra i kombinasjon ved andre typer medisiner også, som for eksempel immunterapi og genterapi, sier hun.

I tillegg har de begynt å studere om metoden fungerer for andre sykdommer.

– Vi ser blant annet på hvordan den fungerer ved hjernesykdommer, kommenterer Snipstad og legger til:

– Her skal vi teste på hjernekreft, men vi tror det også kan være nyttig for nevrodegenerative sykdommer som Alzheimer og Parkinson, hvor man kan bruke ultralyd til å levere medisiner til de syke hjernecellene som gjør at de kanskje etter hvert kan vekkes til live igjen for å reversere sykdommen.

Mange muligheter

Snipstad sier ultralyd potensielt kan brukes i mange situasjoner der hvor man ønsker å levere en eller annen form for medisin.

– Det er mange muligheter når det

gjelder anvendelser på grunn av den generelle egenskapen ved ultralyden at man gjør vevet mer gjennomtrengelig, påpeker hun.

– Utfordringene når det gjelder ultralyd, er at det er veldig mye man kan variere, som frekvens, trykk og lengden på pulsene som sendes.

Forskeren peker derfor på at de må finne hva som er den optimale bruken av ultralyd i de ulike situasjonene.

– Men mulighetene er mange, og det er mye som ikke er studert ennå, så dette er nok kanskje noe som kommer etter hvert.

Om en fem års tid ser hun for seg at forskningsprosjektet deres muligens kan reflekteres i endring i klinisk praksis.

– Det ser ut til å ha et stort potensial, og så må vi bare jobbe så fort vi kan for at det skal komme ut på sykehusene og bli tatt i bruk, understreker Snipstad. n

post@holdpusten.no

Sofie Snipstad.

FOTO: PER HENNING

Forsker på Alzheimer-sporstoff

På St. Olavs hospital har de begynt å produsere og å teste ut et radiofarmaka som kan oppdage Alzheimer på et tidligere tidspunkt. De er de første i Norden til å ta i bruk dette sporstoffet.

TEKST: TONE AGUILAR

Sykehuset har produsert det radioaktive legemiddelet F18-MK6240 fra i vår, og det er siden blitt brukt i et forskningsprosjekt hvis formål er å se på hvilke sporstoffer som egner seg best til å oppdage Alzheimer tidlig. ¨

«Det nye radiofarmakaet detekterer tau-proteinet som akkumuleres tidlig i hjernen ved utvikling av Alzheimer.»

– Det nye radiofarmakaet detekterer tau-proteinet som akkumuleres tidlig i hjernen ved utvikling av Alzheimer, forklarer Marianne Leirdal Stokkan til Hold Pusten.

Hun er sjef ved Avdeling for nukleærmedisin og medisinsk fysikk ved St. Olavs hospital i Trondheim.

– I tillegg til 18F-MK6240 skal det benyttes to andre sporstoffer i studien, sier hun.

– Disse er 18F-FDG og

18F-Flutemetamol, som detekterer amyloid plakk som også samles i hjernen ved Alzheimer.

Personene som inngår i studien, får gjennomført to PET/MR-undersøkelser med to av sporstoffene.

– Vi skal se på hvilke kombinasjoner av sporstoffer som egner seg best til å oppdage Alzheimer tidlig, poengterer Stokkan.

Må løse ting selv

Stokkan forteller at de har jobbet et par år med å få tillatelse fra Statens Legemiddelverk til å lage radiofarmakaet.

– Det er et amerikansk firma som har lisensen på dette sporstoffet, sier hun.

– Vi har måttet jobbe i tett samarbeid med dem, og det har vært en omstendelig prosess før vi kom i gang med produksjonen.

De har imidlertid kun tillatelse til å produsere sporstoffet til bruk i forskning.

Studien inngår i 180˚N-prosjektet som er et forskningssamarbeid mellom universitetssykehusene og universitetene i Trondheim, Tromsø og Bergen.

«Det er mer krevende å lage et legemiddel som fortsatt er på forskningsstadiet, fordi det finnes ikke så mange rutiner for produksjon og kvalitetskontroll som det er ved etablerte legemidler.»

– Det er mer krevende å lage et legemiddel som fortsatt er på forskningsstadiet, fordi det finnes ikke så mange rutiner for produksjon og kvalitetskontroll som det er ved etablerte

legemidler, påpeker Stokkan.

– Vi må derfor løse ting mer selv, og det blir mer prøving og feiling.

Hun forteller at flere av radiografene ved sykehuset er opplært til å produsere PET-radiofarmaka.

– De har ikke produsert MK6240 ennå, men de bidrar i produksjonen av 18F-FDG og 18F-PSMA som det lages et større volum av, presiserer hun.

Studien hvor de nå tester ut det radioaktive legemiddelet som kan spore tau-proteinet i hjernen, skal pågå til 2025.

– Og etter det må vi gjøre opp status og ta stilling til om vi skal søke godkjenning til å bruke dette klinisk, sier hun.

To MR-protokoller

Når det gjelder selve prosedyrene i forbindelse med PET/MR-undersøkelsene, sier Stokkan at de er omtrent de samme uavhengig av hvilke sporstoffer som brukes.

Wilhelm Iversen, fagradiograf på PET/ MR ved St. Olavs hospital har utført flere av undersøkelsene som inngår i studien, og han forteller at det eneste som varierer når det gjelder sporstoff som anvendes, er at de må justere litt på innstillingene til PET-opptaket.

– Forskjellene avhenger av hvilken MR-protokoll som benyttes da det kjøres to forskjellige MR-protokoller, forteller Iversen til Hold Pusten.

– Dag 1-protokoll er en anatomisk protokoll med T1, T2 og SWI mens dag 2-protokoll er mer funksjonelle bilder som fMRI og DTI. De tre sporstoffene bruker vi uavhengig av MR-protokoll.

Marianne Leirdal Stokkan.

FOTO: KARL JØRGEN MARTHINSEN

Fagradiograf Wilhelm Iversen har utført flere av undersøkelsene som inngår i et forskningsprosjekt der man se på hvilke sporstoffer som egner seg best til å oppdage Alzheimer tidlig.

FOTO: KRISTIAN WIBE-EIDISSEN

Han forklarer at hver pasient får to av de tre sporstoffene som de tester ut.

– Slik at de tre sporstoffene kombineres på tre måter, fortsetter han.

– En pasient kan få F18-MK6240 og Fluor 18 FDG, mens en annen får F18-MK6240 og flutemetamol og en tredje flutemetamol og Fluor 18 FDG.

Rekonstruksjonsarbeidet i etterkant kan være litt annerledes avhengig av hvilke sporstoff som er brukt, forteller han.

– Men det er mer det at bildene ser annerledes ut, enn hva man er vant til med FDGsporstoffet, påpeker han.

– Hos de studiepasientene vi har undersøkt, ser det veldig forskjellig ut på FDGundersøkelsene sammenlignet med de andre sporstoffene. Så sånn sett er det veldig spennende å jobbe med dette.

Må fungere i begge leire

Iversen synes generelt forskning er artig.

– Fordi det er alltid nybrottsarbeid, og det er spennende å holde på med noe nytt, sier han.

– I hvert fall når du jobber med et sporstoff som F18-MK6240, som er så spesifikt for tau-proteinet.

Han har vært radiograf siden 2007 og har jobbet med PET/MR siden 2020.

– Når du jobber med forskning som MR-radiograf, er det viktigste å optimalisere MR-protokollene ut fra det forskerne ønsker, påpeker han og fortsetter:

– På PET/MR må man ofte begynne helt fra starten og bygge noe nytt fordi det finnes ikke noen norm for hvordan du skal gjøre ting. Det står ingen steder hva du bør ha med av MR-sekvenser.

Dessuten, understreker han, må man klare å kombinere PET og MR.

– Fordi det skal fungere i begge leire, sier han.

– Klarer man ikke å lage en protokoll som radiologen er fornøyd med, er det ingen vits i å kjøre PET/MR, da kan man bare kjøre vanlig MR i stedet.

I tillegg må man klare å sette opp en protokoll som holder seg innenfor en tidsramme.

– Man kan ikke holde på hele dagen heller, medgir han.

– Men det jeg synes er mest utfordrende og interessant, er at man får brukt all kompetanse og erfaring man har når man skal bygge protokollene. Jeg liker at det ikke bare er å trykke på skann-knappe, det kan fort bli kjedelig. n post@holdpusten.no

Effekter av å holde pusten under stråling

Å puste dypt og holde pusten under stråleterapi kan gi mindre bivirkninger for pasienter med lungekreft, indikerer studie.

TEKST: TONE AGUILAR

Vi

fant at for over 90 prosent av pasientene ga det å holde pusten mindre stråling til friskt lungevev mens stråledosen til hjertet ble lavere for 70 prosent når de holdt pusten, forteller Kristine Fjellanger til Hold Pusten.

Hun er fysiker på kreftavdelingen ved Haukeland universitetssjukehus og doktorgradsstudent.

– I doktorgraden min ser jeg på stråleterapi for pasienter med lokalavansert ikke-småcellet lungekreft og hvordan man kan redusere stråledosen til organene som ligger i nærheten av tumor og på den måten redusere risikoen for bivirkninger, forklarer hun.

– Og en av de metodene jeg har undersøkt,

er at pasientene holder pusten mens de får strålebehandling.

Studien hvor hun ser på effekten av å holde pusten ble publisert i tidsskriftet Frontiers in Oncology. Fjellanger presenterte også forskningsprosjektet i Forsker Grand Prix i Bergen, hvor hun kom på andreplass.

Har manglet data

Fjellanger påpeker at det å holde pusten under stråleterapi blir rutinemessig brukt ved behandling av brystkreft.

– Men ved lungekreft er det kun sporadisk brukt, sier hun og fortsetter:

– Det var et ønske ved klinikken om mer kunnskap om hvor nyttig det er for

lungekreftpasienter, derfor søkte vi om forskningsmidler til å undersøke dette.

Hun forklarer videre at de gjorde en simuleringsstudie der det ble tatt CT-bilder av pasientene mens de holdt pusten og mens de pustet vanlig, og at dette ble brukt til å simulere behandlingen.

– Så vi har ikke gjort en intervensjon hvor vi har fulgt opp pasientene etter behandling for å se på bivirkninger, avklarer hun og legger til:

– For vi vet fra før at mer stråling til friske organer gir større risiko for bivirkninger, slik at vi kan regne ut risikoen for å få bivirkningene.

At over 90 prosent av pasientene fikk

Kristine Fjellanger på forsker Grand Prix. FOTO: THOR BRØDRESKIFT

Her finner du Fjellangers studie.

redusert stråling til frisk lungevev ved å holde pusten, sier hun egentlig ikke var overraskende fordi deler av lungene flyttes vekk fra tumor når lungene fylles med luft og pusten holdes.

– Det har manglet data da det har blitt gjort få studier på dette, presiserer hun.

«Vi

visste ikke fra før hvordan hjertet flytter seg når pasienten holder pusten.»

Det som derimot er overraskende, er at stråledosen til hjertet også ble betydelig redusert.

– Det var nytt, og vi visste ikke fra før hvordan hjertet flytter seg når pasienten holder pusten, sier Fjellanger og legger til at begge reduksjonene i stråling av friskt vev har viktige ringvirkninger.

– Stråling til lungene er blant annet relatert til risiko for stråleindusert lungebetennelse, hvilket er en alvorlig bivirkning for mange av disse pasientene da flere av dem er eldre og har kols eller andre sykdommer i tillegg, påpeker hun.

– Og stråledosen til hjertet er relatert til risikoen for å dø i løpet av de første to årene etter behandling.

Holder pusten på CT

En som har anvendt metoden med at lungekreftpasienter skal holde pusten under stråling og som har spilt en viktig rolle i forbindelse med innsamling av data til studien, er

stråleterapeut ved Haukeland universitetssjukehus John-Vidar Hjørnevik.

– Når pasientene kommer til den vanlige CT-en som doseplanen lages ut fra, informeres de om at det skal tas tre CT-er hvor de skal holde pusten innenfor et visst vindu, forteller Hjørnevik til Hold Pusten og legger til:

– Vi øver på hvor mye de skal trekke pusten, og på at de skal finne et nivå som er behagelig for dem.

Når de har pustet inn til riktig nivå, skal de holde pusten i 20 sekunder.

– Vanligvis er det to innpust på 20 sekunder for å få tatt et CBCT-skann, mens på CT holdes pusten i færre sekunder, sier stråleterapeuten.

– Hvis de ikke klarer å holde pusten så lenge, er det ikke noen fare. Da bare begynner de å puste igjen når de må.

Han er opptatt av at pasientene ikke skal bli nervøse, noe som er en av utfordringene han trekker frem ved metoden.

– Blir de nervøse, kan de bli urolige og begynne å løfte på kroppen, fortsetter han.

– Men det er veldig viktig at de ligger stille og avslappet.

De fleste klarer det Hjørnevik sier videre at pasientene som regel er motiverte til å holde pusten når de forklarer dem at dette kan gi dem mindre bivirkninger.

– Samtidig er det viktig å si til dem at det ikke er sikkert man velger metoden, slik at de ikke blir for skuffet hvis de ikke klarer det, påpeker han.

Som Fjellangers studie indikerer, har de fleste av denne gruppen lungekreftpasienter nytte av å holde pusten under strålebehandling.

Og både Fjellanger og Hjørnevik påpeker at de fleste pasientene klarer å gjennomføre prosedyren.

– Dette til tross for at jeg tror det har vært en oppfatning om at det å holde pusten ikke er noe for lungekreftpasienter.

Hvor stor andel av pasientene som klarte å holde pusten, har hun imidlertid ikke sett på i studien.

– Men det finnes en studie fra Danmark hvor rundt 90 prosent av pasientene som prøvde å gjennomføre behandlingen med denne metoden, fikk det til, forteller hun.

Hjørnevik forteller at de siden 2017 i ny og ne har benyttet prosedyren for pasienter med lymfom, lungekreft og andre krefttumorer.

– De andre pasientgruppene klarer gjerne å holde pusten litt lettere enn lungekreftpasienter, medgir han.

– Så det er nok litt mer utfordrende for lungekreftpasienter både fordi de har dårligere lungefunksjon, og fordi de gjerne er eldre. Er de litt opp i årene, har de oftere problemer med å skjønne prinsippene med at de må ligge stille og slappe av ellers i kroppen mens de kun fyller lungene med luft.

Fra sporadisk til fast praksis

I kjølvannet av Fjellangers studie jobbes det nå for at de ved Haukeland universitetssjukehus skal tilby behandlingsformen hvor pasientene holder pusten til de fleste av pasientene med diagnosen lokalavansert ikke-småcellet lungekreft.

– Siden dette ikke har vært standard før, vil det være en viktig implikasjon av studien, poengterer fysikeren.

– Det må riktignok bli en utvelgelse av pasientene, da ikke alle klarer å holde pusten lenge og stabilt nok.

Strålebehandlingen de skal gjennom, består vanligvis av seks strålefelt hvor pasientene må holde pusten i inntil 20 sekunder for hvert felt, og Hjørnevik forteller at det har vært noen tilfeller hvor pasientene ikke har klart å få det til for enkelte fraksjoner.

– Noen blir trøtte og slitne underveis i behandlingen og må over på fripust-plan, kommenterer han.

– Så det kan skje, men det er veldig sjelden.

For å måle at pasientene trekker inn like mye pust hver gang og at de holder pusten lenge nok, bruker de et system basert på realtime position management, RPM.

– På brystet har de en svart boks med fire blanke kuler som er kameraer som registrerer hvor høyt i rommet de ligger, forklarer Hjørnevik.

– Når de trekker inn pusten, heves brystkassen og boksen seg, og posisjonen registreres.

Pasientene ser på en skjerm hvor en hvit strek viser hvordan pusten beveger seg.

– Basert på CT-en som tas før behandlingen, settes det et vindu som markeres som et grønt område, fortsetter stråleterapeuten.

– Det er viktig at de under behandling kommer opp i det samme vinduet.

Han konkluderer med at det alltid er litt spenning knyttet til hvor godt pasientene klarer å gjennomføre behandlingen, og om de treffer med pusten.

– Men det går vanligvis greit, og det er veldig motiverende å delta i studier som dette hvor resultatene viser en så god effekt for pasientene i form av redusert stråledose til lunge og hjerte, slår han fast. n post@holdpusten.no

John-Vidar Hjørnevik.

FOTO: SYNNØVE ELVIK

Etter kurset er meningen at de tillitsvalgte skal ha fått noen knagger så de vet hvor de skal gå og søke mer informasjon når de får spørsmål om fra de ansatte de representerer.

SKOLERER TILLITSVALGTE

Godt påfyll

Mer kunnskap om egen rolle og en god del nye nyttige kontakter er blant gevinstene deltagerne sitter igjen med etter to dager på kurs.

Ifebruar avholdt NRF sitt årlige grunnkurs for tillitsvalgte over to dager i Oslo. På agendaen sto blant annet kollektiv arbeidsrett, individuell arbeidsrett, lønnspolitikk og lønnsforhandlinger. I tillegg til en introduksjon om Norsk Radiografforbund og om plikter og rettigheter i rollen som tillitsvalgt. Forbundets forhandlingssjef Carl Christian Grue Solberg sto bak opplegget. Med seg på laget hadde han forbundsleder Bent R. Mikalsen og sekretariatsleder Thor Eivind Halvorsen.

– Dette er andre gang du som forhandllingssjef er ansvarlig for dette kurset, hvordan var det?

– Kjempegøy! Når man arbeider med medlemmers lønns- og arbeidsvillkår, er det fint å møte dem. Det er kjærkomment med tanke på å bringe oss i sekretariatet tettere på både foretakstillitsvalgte og plasstillitsvalgte, siden kurset er for begge kategorier, sier forhandlingssjefen.

Kurset samler tillitsvalgte med ulik fartstid. Og i år var det ekstra mange helt ferske i rollen som deltok.

– Det kan være litt overveldende å være fersk tillitsvalgt. Og på kurset er vi innom ganske tung samfunnsfaglig tematikk, som nok ligger et stykke unna det de har vært borti på videregående., sier forhandlingssjefen og fortsetter:

– Men de håndterer det veldig godt. De tar det fint og vokser mye på de to dagene, sier Solberg.

– Høyt kompetansenivå Og denne gangen lot Solberg seg overraske

TEKST OG FOTO: TONE RISE

Forhandlingssjef Carl Christian Grue Solberg er generelt imponert over kunnskapsnivået til NRFs tillitsvalgte. Her gir han årets kursdeltagere noen tips om forhandlingsteknikk.

over hvor høyt kompetansenivået på de tilstedeværende var.

– Jeg hadde ikke sett for meg at de var så gode.

– Når det er sagt, så er våre tillitsvalgte en særlig kompetent gjeng, det er mitt inntrykk både gjennom den daglige dialogen jeg har med tillitsvalgte, og gjennom møter med dem, som på dette kurset, sier forhandlingssjefen og legger til:

– Det har for eksempel hendt at jeg har referert til et bestemt punkt i hovedavtalen og at jeg har tenkt: «Dette er sikkert komplisert», men så har det gått helt greit. Og jeg opplever sjelden at jeg forklarer noe uten at de skjønner det, så det er en takknemlig oppgave.

Fokuserer på bredden

– Hva bør deltagerne ha lært etter endt kurs?

– Vi prioriterer bredden, det er ikke tanken at de skal kunne alt om ethvert tema, snarere ønsker vi å gi dem knagger så de vet hvor de skal gå og søke mer informasjon. Slik at når de får alle mulige spørsmål fra de ansatte de representerer, så vet de noe om hvert av dem.

– Er det noen oppgaver du erfarer at mange tillitsvalgte synes er vanskelige?

– Turnusplanlegging, for eksempel, da er man inne på et felt der det er interessemotsetninger, og den tillitsvalgte kan føle seg litt mellom barken og veden. Her veier både hensynet til at man har en virksomhet som fungerer, og individuelle ønsker fra de ansatte man representerer. Det er ikke alltid man klarer å møte alle enkeltbehov, og man kan føle at man skuffer noen.

Han tar en pause som om han tygger på det han nettopp har sagt.

– Å være tillitsvalgt er en slags lederoppgave, noen ganger er det tøft, jeg tror det er karakterbyggende. Jeg anbefaler alle å være det!

Kurset er også en anledning for forbundet til å skolere deltagerne i problemstillinger det vet de kommer til å møte på, basert på spørsmål som kommer inn fra tillitsvalgte hver dag.

– Kan du nevne noen gjengangere med tanke på spørsmål dere får i det daglige?

– Rekkevidden av styringsretten til arbeidsgiver, hva kan han skjære gjennom med og ikke, er et vanlig tema. For eksempel ved sykdom og permisjon, kan arbeidsgiver da beordre folk på jobb som egentlig har fri?

En annen gjenganger er knyttet til lønn og permisjon:

– For eksempel: Hva skjer med tillegg i vaktordningen når man har mammaperm?

«Å være tillitsvalgt er en slags lederoppgave, noen ganger er det tøft, jeg tror det er karakterbyggende. Jeg anbefaler alle å være det!»

Forhandlingssjef i NRF Carl Christian Grue Solberg

– Kommer langt med sunn fornuft – Du sa i et av i foredragene dine på kurset at det er viktig å bygge en god samarbeidskultur på arbeidsplassen, hvordan gjør man egentlig det?

– Jeg tror i hvert fall man må ha klart for seg hvor slaget står, ha overblikk, fokusere på interesser fremfor holdninger, og være tydelig i kommunikasjonen. Og jobbe strategisk med å forberede gode prosesser gjennom året.

– Snakk med sjefen i gangen. Si for eksempel ting som: «Vi frykter at vi ikke har et godt nok fagmiljø lokalt, vi må derfor gjøre det attraktivt å få kvalifiserte folk hit.» Slik kan dere jobbe med å oppnå viktige mål for dere over tid. Eksemplet her er jo også i

arbeidsgivers interesse, sier Solberg.

– Det er både enklere og vanskeligere enn det høres ut, men man kommer langt med å være hyggelig og bruke sunn fornuft.

– Reduserer avstanden

Det er altså mye teori på kurset, men det er også en sosial faktor. Deltagerne spiser lunsj sammen begge dagene og har felles middag den første kvelden,

– Det er en fin anledning til å bli kjent med tillitsvalgte over hele landet og diskutere problemer man kan føle seg alene om, sier Solberg og fortsetter:

– Og til å bygge sosiale relasjoner til folk man har mye felles med. Han kan rapportere om god stemning på disse kursene.

– Det er hyggelig der og da, men det sosiale aspektet bidrar også til å bygge en sterk organisasjon.

En slik måte å møtes på, reduserer dessuten avstanden mellom de tillitsvalgte og sekretariatet, sier Solberg

– Jeg tror det senker terskelen for at de ringer oss, når de har møtt oss, sier Solberg. n post@holdpusten.no

Reiser litt stødigere hjem

To av deltagerne på årets kurs var AnnKristin Heimvik og Espen Lindi Olsen. Hun er tillitsvalgt ved Brystdiagnostisk senter i Helse Bergen, og han er foretakstillitsvalgt ved Klinikk Alta Finnmarkssykehuset.

– Hvordan har opplevelsen vært sett fra salen?

– Det har vært kjempefint å få bedre innblikk i ulike paragrafer og tekniske og juridiske aspekter, sier Olsen.

– Jeg har lett etter informasjon når det gjelder hva jeg kan og ikke kan gjøre i kraft av å være tillitsvalgt, og da jeg så at det var et grunnkurs, var det klart at jeg ville på det.

– Hva er det viktigste du sitter igjen med?

– Jeg håper jeg er litt stødigere med tanke på hva som kan forventes av meg, og hva jeg selv kan forvente.

– Og så er det fint å ha fått med seg at vi har sekretariatet å lene oss på, i tillegg til andre tillitsvalgte, sier Olsen.

Heimvik nikker samtykkende:

– Det er veldig greit med informasjon om oppgavene jeg skal gjøre, og hva som forventes av meg.

– Heldigvis har jeg en god gjeng i Bergen å lene meg på. Mange der har mer erfaring enn meg, sier Heimvik, som er fersk i rollen.

– Jeg er helt ny, og vet ikke helt hva jeg går til.

Olsen har et par år på baken.

– Dette er også en fin arena for nettverksbygging. Nå har jeg en liste med kontakter som kan være nyttige.

– Og så har det vært fint å høre litt om hva som rører seg rundt omkring. Mange andre har jo de samme utfordringene som en selv.

– Er det et spesielt område dere brenner for som tillitsvalgt?

– Kompetansebygging. Vi må gjøre det attraktivt å rekruttere og stabilisere arbeidsstokken, sier Olsen.

– For oss handler det også om å holde på de som er der, og rekruttere nye, sier Heimvik og legger til:

– Vi får kanskje ikke aksept for mer enn vikarer, selv om vi trenger økt grunnbemanning, når vi ser på arbeidstrykket vi har, det er en utfordring. tone.rise@holdpusten.no

Her er hele gjengen samlet før de reiser hver til sitt.

Sekretariatsleder i NRF Thor Eivind Halvorsen var også med som arrangør og foredragsholder.

Fikk pris for KI-satsning

Avdelingsleder Jon Haakon Malmer-Høvik ved Avdeling for bildediagnostikk i Vestre Viken HF har fått Helselederprisen, melder Dagens Medisin.

Malmer-Høvik får prisen for å ha tatt i bruk kunstig intelligens i bildediagnostikk ved sykehusene i Vestre Viken.

Husk at du finner

tidligere utgaver av tidsskriftet på holdpusten.no.

«Etter at løsningen med å bruke KI til å tolke røntgenbilder for å avdekke om det er brudd eller ikke ble innført på Bærum sykehus i fjor høst, er løsningen også tatt i bruk ved sykehusene på Kongsberg, Hønefoss, Drammen og på Hallingdal sjukestugu. 10 000 pasienter har fått sine bilder vurdert av KI til nå, og svært mange av dem kan reise kjapt hjem igjen og slipper å vente på at noen manuelt skal vurdere om det er brudd eller ikke”, skriver Dagens Medisin.

Helselederprisen deles ut årlig, og bak står Norsk sykehusog helsetjenesteforening (NSH).

Nytt styre i Studentforum på plass

Norsk Radiografforbunds Studentforum har hatt årets første møte og fikk med det på plass sitt nye styre.

Alle landets radiografutdanninger er representer i forumet, som blant annet gir råd til NRF om saker som angår utdanningen og studentene, oversender forbundsstyret saker som angår utdanningene og er av nasjonal karakter, og er høringsinstans for forbundsstyret i saker som angår deres felt.

Medlemmene i forumets styre har ansvar for å informere studentene ved sin utdanning om saker som er behandlet i studentforumet.

Forumet møtes normalt to ganger per halvår.

Foran f.v.: Mariam Al-Kaabi fra Universitetet i Sørøst-Norge, Anine Johnsen fra NTNU Trondheim (nestleder), Benjamin L. Goodey fra NTNU Trondheim (leder) og forbundsleder i NRF Bent R. Mikalsen. Bak f.v.: Modestas Bagdonas fra NTNU Gjøvik og Vetle Unhjem Kvale fra NTNU Gjøvik (vara). FOTO: THOR EIVIND HALVORSEN

Hvem stakk av med seieren sist?

Løsningssetningen sist var: «Innspilling av en episode av Norsk Radiografforbunds podcast».

Vinneren ble Susann Viggen, Melhus, vi gratulerer! Tre lodd av typen Flax for livet er sendt deg per snailmail.

Og, du: Du finner et ferskt kryssord på side 36.

Radiograf i kulturbyen Harstad

Harstad er en typisk norsk mellomstor by med alt man kan tenke seg av tilbud: Gode kafeer, havbadstue , kulturhus, badeland, kino i klassisk stil og et godt festivaltilbud. Spesielt festivalene har virkelig satt Harstad på kartet. Flaggskipet er selvfølgelig Festspillene, men også samtidsmusikkfestivalen Ilios, pop/rockfestivalen Bakgården og den rent klassiske Contrasto må også nevnes. Ellers er nok byen en typisk familieby. Harstad har rundt 25 000 innbyggere.

Nedslagsfeltet vårt er hele Sør-Troms, samt noen deler av nordre Nordland. Harstad var opprinnelig bygd opp rundt de eventyrlige sildeforekomstene på 17- og 18–tallet , men ble gradvis mer en skips- og forsvarsby. Det mest kjente landemerket er de fire Adolf–kanonene far andre verdenskrig, som er verdens største landbaserte kanoner. Alle fire er intakte.

Sykehuset er kjent for å tiltrekke seg personell med interresse for friluftsliv, toppturer og lignende. Vi er et sykehus med den kjente inndelingen fra andre plasser i Norge: En

del spesialister fast, noen som ambulerer, og stengt fødeavdeling annen hver sommer (deler med Narvik).

Røntgenavdelingen har noe av den samme strukturen, der noe går til Narvik (for eksempel CT colon og klinisk mammografi) og Tromsø (blant annet spesielle MR-undersøkelser, stråleterapi, nukleærmedisin).

Vi har fem overleger, én LIS , tre merkantil, én seksjonsleder, tolv radiografer i tredelt turnus, og én radiograf dagtid. Vi prøver å

være syv-åtte radiografer på dagtid, samt én radiograf på vakt utenom kjernetiden, altså kun én radiograf etter klokken 16, samt helg.

Vi har alltid to studenter i sving, og bytter på å være veiledere . Innimellom har vi også studenter fra Danmark, fra Erasmus–ordningen .

Vår maskinpark er som følger: 1 Siemens Force Flash CT fra 2023, 1 Philips Insignia 1,5 MR–skanner fra 2014, 1 Philips UL fra 2019, en GE UL fra 2010, 1 gjennomlysningslab Siemens fra 2018, 1 helt enkel

FOTO: STEVE NILSEN/CREATIVE COMMONS

skjelettlab Siemens fra 2019 samt en helt moderne helautomatisk skjelettlab Samsung fra 2019. Vi har også en Samsung portabel fra 2019.

Aldersmessig er vi fra 31 år til 63 år , med likt antall menn og damer. Tilgangen på radiografer har vært veldig god de siste årene, og vi har ingen vakante stillinger. På sommeren har vi 2–3 vikarer, som vi rekrutterer fra radiografutdanningen i Tromsø.

Ellers er vi veldig glad i Quiz, havbadstue og helt uformelle treff. I tillegg har vi julebord hvert år og blåtur hvert femte år. Da liker vi godt å dra med Hurtigruta til Svolvær. Vi drar også gjerne på biltur, for eksempel til Nyksund eller Andøya. Et absolutt krav er i alle fall badestamp. Vi har også gått Dronningruta. Vi er med andre ord en sosial gjeng som trives i hverandres selskap.

Vi har fordelt oss slik at vi har én fagansvarlig på CT, én på,MR, én på UL, én på generell/gjennomlysning og én på IT.

Lederstrukturen er slik: Avdelingsleder sitter i Tromsø, vi har en seksjonsleder på stedet. Viderutdanningen fordeler seg slik: Tre av oss har 60 vekttall i MR fra Trondheim,

tre av oss har 30 vektall i nettbasert CT fra Oslo og én har 30 vekttall i Strålevern fra Gjøvik .

Ellers har én radiograf gått grunnutdanningen i Oslo, én i Bergen, én i Trondheim , og resten i Tromsø.

Vi utfører UL-veiledet tapping, innlegging av diverse dren og nefrostomikateter. På vakt er det nok skjelettrøntgen og CT som er mest i bruk. MR kveldspoliklinikk kjører vi etter behov . Syv av oss kjører MR.

Vi har én person i et sentralt verv i Norsk Radiografforbund, en samt plasstillitsvalgt. Kontortjenesten vår jobber dagtid, og det gjør også våre leger – én jobber til klokken 18. Etter normal arbeidsdag blir øhjelp beskrevet fra Radiologtjenesten i Tromsø. En del blir også sendt til Unilabs for beskrivelse.

Hvert år utfører vi cirka 23 000 undersøkelser.

Vi trives godt på vår arbeidsplass, og gir stafettenpinnen videre til radiografene på Narvik sykehus. n

post@holdpusten.no

Disse har vært

St. Olavs Hospital, UNN, Haukeland universitetssjukehus, Helse Førde, Helse Fonna, Haugesund, Stavanger universitetssjukehus, Rikshospitalet, Kristiansand sykehus, Hammerfest sykehus, Kiropraktoren AS på Voss, Voss sjukehus, Mosjøen sykehus, Sandnessjøen sykehus, Molde sykehus, Kirkenes sykehus, Tønsberg og Larvik sykehus, Drammen sykehus, Bærum sykehus, Kristiansund sykehus, Fredrikstad sykehus, Moss sykehus, Ahus, Kongsvinger sykehus, Tynset sykehus, Ålesund sjukehus, Volda sjukehus, Nordlandssykehuset Vesterålen, Feiringklinikken, traumeteamet ved Ullevål, Curato Oslo City, Unilabs Bryn, Helgelandssykehuset Mo i Rana, Sykehuset Namsos, Diakonhjemmet Sykehus, OUS Aker, Hallingdal sjukestugu, Ringerike sykehus, Kongsberg sykehus, Arendal sykehus, Röntgenkliniken Norrköping, Nordlandssykehuset Bodø, radiografutdanningen ved NTNU Gjøvik, Haraldsplass Diakonale Sykehus, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Sykehuset Telemark HF, Sykehuset Levanger, radiografutdanningen ved NTNU Trondheim, masterutdanningen ved Institutt for optometri, radiografi og lysdesign ved USN, DSA, Anicura Jeløy Dyresykehus, Enhet for nukleærmedisin, Bodø, Radiologisk enhet Lofoten, radiografutdanningen ved Universitetet i Tromsø, Sykehusinnkjøp HF, og Brystog endokrinkirurgisk avdeling i Tromsø, Orkdal sjukehus, Hamar sykehus, Sykehuset Innlandet Elverum, Sykehuset Innlandet Gjøvik, Stråleenheten Sykehuset Innlandet Gjøvik, BDS Haukeland, radiografutdanningen ved HVL, Skadepoliklinikken i Bergen, DMS Sør-Helgeland, Stord sjukehus, Stråleterapiseksjonen ved Ålesund sjukehus, UNN/Longyearbyen og Distriktsmedisinsk senter på Finnsnes.

Her noen av oss på pauserommet: Rune Mathisen (f.v.), Bård Tømmerås, Ben-Roger Dischington og Malin Mastervik. Foran: Kjell-Øyvind Hagen.

MR, Philips Insignia 1.5 T . Ekspedisjonen.

Vårens vakreste eventyr?

Et sikkert vårtegn er når setningen «er du klar for vårens vakreste eventyr» dukker opp. Mange får nok assossiasjoner til Holmenkollstaffeten, men for meg (og forhåpentligvis noen andre) er lønnsoppgjørene det første som faller meg inn. Om det er et sunnhetstegn, eller om det er vårens vakreste eventyr, kan vel alltids diskuteres.

Jeg la inn følgende søk på Google: «vårens+vakreste+eventyr+lønn» (ja, lønn måtte med så jeg fikk ekskludert Holmenkollstaffeten). Treffene var mange – omtrent 47 400. Her kan du finne svar på det meste angående lønnsoppgjøret, men om man lager et lite sammendrag av forventingene partene i arbeidslivet har, så er ikke forskjellen stor fra år til år. Arbeidsgiverne viser til moderasjon, mens fagorganisasjonene krever økt kjøpekraft. Intet nytt under solen. Men hvordan har det gått de siste årene, og hvordan ser prognosene ut for i år – kan 2024 bli et vakkert eventyr?

For å finne noen svar, så har vi Teknisk beregningsutvalg (TBU) som kan hjelpe oss litt på veien. De kommer årlig ut med sine rapporter om inntektsoppgjørene (1), en før og en etter lønnsoppgjørene. I rapportene finner man mye historiske data som blant annet kan gi oss noen svar på hvordan det har gått.

Om vi ser på lønnsoppgjørene fra 2018–2023, og legger frontfagsrammen til grunn, så har det i perioden vært en samlet lønnsvekst på 19,3 prosent. I samme periode så har konsumprisindeksen (KPI) økt med 21 prosent. Det gir en differanse mellom lønnsvekst og KPI på 1,7 prosentpoeng, som vil si at det har vært en reallønnsnedgang i perioden.

Om vi spisser dette litt mer og kun ser på

Referanser

1. Arbeids- og inkluderingsdepartementet: «Grunnlaget for inntektsoppgjørene 2024».

oppgjørene fra 2021–2023, så er lønnveksten på 11,6 prosent, mens KPI er på 14,8 prosent. Det gir en differanse på 3,2 prosentpoeng, som vil si at reallønnsnedgangen har vært enda større.

En av grunnene til at nedgangen har vært så stor, er at KPI-anslagene til TBU har slått helt feil. De har anslått at KPI fra 2021–2023 skulle øke med 11 prosent, mens fasiten viste noe helt annet. Hadde de truffet, eller vært i nærheten på anslagene, så hadde det mest sannsynlig ikke vært reallønnsnedgang i perioden.

16 februar i år kom TBU med sitt KPIanslag for året, som er på 4,1 prosent. De sier i rapporten (1) at det er knyttet en usikkerhet til anslaget, og vil etter planen legge frem et nytt anslag for prisveksten 12. mars.

De to foregående årene har også TBU måttet justere de første anslagene sine –ettersom de så at prisveksten kom til å bli større enn anslått. Så hva det endelige anslaget blir, skal bli interessant å se.

Det er ikke bare anslag for KPI som er å finne om dagen, men også anslag for lønnsvekst. I statsbudsjettet er anslaget på 4,9 prosent (2), mens Norges Bank anslår 5 prosent (2) og SSB 5,4 prosent (2). Så samtlige anslår at det skal bli økt kjøpekraft i år – noe som lover godt. En som ikke er like optimistisk, er Spekters administrerende direktør Anne-Kari Bratten, hun tviler på at det vil være grunnlag for å benevne årets oppgjør som «vårens vakreste eventyr» (3).

Som forbundsstyremedlem, tillitsvalgt og lokal forhandlingsleder over mange år, er jeg nok litt over snittet interessert i lønnsoppgjørene. Når våren er i anmarsj, er det ikke bare Holmenkollstaffeten jeg ser frem til, men først og fremst lønnsoppgjøret. De siste årene, som har vært preget av nedgang, har gjort noe med den lysten. Det har ikke vært vårens vakreste eventyr. Men etter flere år med motgang, så kan det vel bare gå en vei?

Vi krysser fingrene for at anslagene treffer, og at Anne-Kari Brattens tvil slår feil, slik at når fasiten foreligger ved årsskiftet, har vi fått en solid reallønnsvekst. Det trenger vi, da kan vi se tilbake på denne våren som vakker.

Med det vil jeg ønske alle forhandlingsutvalg lykke til med forhandlingene – dere gjør en viktig jobb for medlemmene. post@holdpusten.no

2. «Etter flere år med redusert kjøpekraft tror regjeringen på reallønnsvekst i 2024», unio.no.

3. «Et krevende Lønnsoppgjør i 2024», spekter.no.

Ved Eddie Andre Elde, radiograf og tillitsvalgt ved UNN og medlem av NRFs forbundsstyre.

Kompetanse må alltid, uansett, lønne seg

Skal Ola og Kari få tilgang til helsetjenester av den kvaliteten de forventer fremover, vil rekruttering av kvalifisert fagpersonell til spesialisthelsetjenesten være helt avgjørende.

Vi blir stadig flere eldre, og relativt sett færre yngre.

For bærekraften i statsfinansene er utfordringen blant annet at flere av oss skal motta pensjon, mens færre av oss skal finansiere den. Disse eldre skal dessuten motta helsetjenester, og så lenge forholdet mellom eldre og yngre endres, vil flere av oss ha behov for å motta tjenester, og færre av oss vil måtte produsere dem.

Det legger et ytterligere press på en allerede presset spesialisthelsetjeneste.

Vi vet at tilgangen på arbeidskraft i tiden fremover vil bli mindre. Kampen om arbeidskraften er i ferd med å spisse seg til. Dette er en utfordring flere bransjer vil kjenne på. Spesialisthelsetjenesten har også behov for stadig mer spesialisert kompetanse, hvilket betyr at å kvalifisere nok folk for tjenestene vi har behov for å besette, heller ikke er gjort over natta. Vi er avhengig av nok søkere til helseutdanningene, og vi er avhengig av tilgangen på flinke folk.

Helspersonellkommisjonen påpeker disse utfordringene, og flere til.

Det er mulig å legge til grunn at teknologisk utvikling og innovasjon vil hjelpe oss et stykke på vei om vi viser en tilstrekkelig vilje til å prioritere dette. Oppgavedeling og omstrukturering vil kunne bidra. Vi vet at sterke fagmiljøer, interessante arbeidsoppgaver og et givende arbeid kan tjene som sterke rekrutteringsfortrinn.

Men vi kommer ikke utenom at det vil være avgjørende å sikre konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår for de ansatte om vi skal klare å tiltrekke oss nok flinke folk.

Statistisk sentralbyrå presenterte for et snaut år siden en rapport utarbeidet på oppdrag fra Unio. Byrået undersøkte her sammenhengen mellom utdanning og samlede inntekter gjennom yrkeskarrieren, den såkalte livsløpsinntekten.

Ved Carl Christian Grue Solberg, forhandlingssjef i NRF.

«Når våre forhandlingsutvalg setter seg ved forhandlingsbordet om noen uker, er det mulig å insistere på at kompetansetillegg og lignende må styrkes.»

Funnene viser at enkelte utdanninger gir negativ innvirkning på livsløpsinntekten, sammenlignet med de som har fullført videregående opplæring som høyeste oppnådde utdanning. Yrkene som kommer dårligst ut, er typisk å finne i offentlig sektor, blant annet universitets- og høyskoleyrker som ergoterapeuter, sykepleiere og radiografer.

Det fremstår urimelig.

Over tid vil ikke mange nok søke seg til yrker med negativ livsløpsinntekt. Folk er fornuftige. Åpenbart vil også det at det er færre kandidater å velge mellom, kunne føre til et kvalitetsfall. En konsekvens vil kunne være at det blir umulig å tilby befolkningen

helsetjenester av en kvalitet og et omfang de forventer, og da kan det igjen spøke for skatteviljen og oppslutningen rundt velferdsstaten.

Kompetanse må alltid, uansett, lønne seg.

Norge er godt skodd for utfordringene vi har foran oss i den forstand at vi ikke har gjeld, slik våre handelspartnere har. Vi har penger på bok, men det gjør ikke behovet for arbeidskraft mindre. Skal spesialisthelsetjenesten konkurrere om fremtidens arbeidskraft, kan ikke relativt sett negativ livsløpsinntekt være spesialisthelsetjenestens innsalg. De mange fordelene ved å jobbe i en så viktig og kompetent tjeneste vil til slutt ikke være tilstrekkelig til å veie opp.

På sikt vil det nok bli nødvendig med større potter til fordeling, men det er mulig å bidra til en mer rimelig avlønning av kompetanse gjennom inntektsoppgjørene.

Når våre forhandlingsutvalg setter seg ved forhandlingsbordet om noen uker, er det mulig å insistere på at kompetansetillegg og lignende må styrkes. Det er mulig å finne gode løsninger som vil gjøre det mer lukrativt å ta særlig ansvar for egen og kollegers faglige utvikling. Det er ikke lett, det er det aldri, men med gode forberedelser, konstruktive dialoger og fornuftige innretninger er det oppnåelig å bidra til en rimeligere avlønning av de med høy kompetanse.

Alt ansvaret for alle disse utfordringene skal åpenbart ikke legges på de lokale forhandlingsutvalgene. Det er her snakk om store utfordringer vi som samfunn kommer til å måtte ta stilling til i årene fremover, og alle utfordringene kan selvsagt ikke løses gjennom oppgjørene.

Poenget er at det er mulig å ha som ambisjon å være med og gi et bidrag til sitt lokale kompetansemiljø, og det er det denne oppfordringen går på.

Lykke til!

Etterutdanning: Fagkurs

Kunnskapsbasert praksis

11.—12. april på hotell Opera i Oslo sentrum

Læringsmål: Etter endt fagkurs skal deltageren ha fått kunnskap om den systematiske prosessen og arbeids- og tenkemåten kunnskapsbasert praksis (KBP). Deltageren skal ha fått kunnskap om hvordan man ved hjelp av trinnene i KBP kan danne et mest mulig solid beslutningsgrunnlag for valgene man blir stilt overfor i praksis. Etter endt fagkurs skal deltageren også ha fått kunnskap om hvordan hen kan holde seg faglig oppdatert, være kritisk samt vurdere forskningens kvalitet og relevans for egen praksis.

Målgrupper: Alle som er interessert i å holde seg faglig oppdatert, som jobber med å oppdatere prosedyrer på arbeidsplassen, som vil skrive fagartikler, forskningsartikler og/eller er i gang med et eget prosjekt og for eksempel har behov for å finne fram til bakgrunnskunnskap.

Program og påmelding: radiograf.no/fagkurs

Etterutdanning: Fagkurs

Hjerteangiografi

kunnskapspåfyll som hjertesak

18.–19. april 2024 på hotell Opera i Oslo sentrum

Læringsmål:

Etter endt fagkurs skal deltageren ha fått en fordypet kunnskap innen forskjellige hjerte prosedyrer utenom PCI. Deltageren skal i tillegg få innsikt i EKG-tolking, GUCH-pasienter, TAVI og akutt havari.

Målgrupper: Radiografer, radiologer og alle med interesse

www.radiograf.no/fagkurs

radiograf.no/fagkurs

Foto: Adobe Stock

Etterutdanning: Fagkurs

Skjelettundersøkelser

for alle med interesse

22.–24. mai 2024 på hotell Opera i Oslo

Målgrupper: Radiografer, radiologer og andre interesserte.

Læringsmål: Etter endt fagkurs skal deltakeren ha fått oppdatert og utviklet sin kompetanse som ligger til grunn for å utføre nøyaktige og presise røntgenundersøkelser av høy kvalitet, samt vurdere bildene av skjelettet også med søkelys på anatomi, patologi og hvordan beskrive funn. Deltakeren skal ha fått økt kunnskap om utstyr og parametere for sikker strålebruk og optimalisering.

Deltakeren skal også ha fått utvidet forståelse for hva kunnskapsbasert praksis er og hvordan kvaliteten på undersøkelser og protokoller lokalt kan forbedres i det daglige, samt fått kunnskap om hvordan de kan gjennomføre systematisk kvalitetsrevisjon på sin arbeidsplass.

Lederdagene 2024

12. og 13. september på hotell Opera i Oslo

• Radiografer i nye roller: Eksempler fra klinikken

• KI i praktisk bruk ved Vestre Viken og Helse Bergen

• Årets helseleder: KI og endringsledelse

• KI i utdanningen

• VeraVest: Verdibasert radiologi i praksis

• Samarbeid mellom leder og tillitsvalgte

• Etikk og ledelse med Einar Gelius

Einar Gelius kommer!

For mer informasjon og påmelding: www.radiograf.no/fagkurs Foto:

Lederdagene er som vanlig delvis sammen med de tillitsvalgte i høstkonferansen

HOLD PUSTEN GJENNOM TIDENE

Hold Pusten fra arkivet

I denne spalten presenterer vi smakebiter fra tidligere tider i Hold Pusten. De små snuttene forteller noe om NRF og Hold Pustens historie, noen av dem vitner dessuten om hvor fort tidene forandrer seg. Tenk for eksempel så ofte vi humrer av ting som slett ikke var lattervekkende for bare et par tiår siden!

VED TONE RISE

tone.rise@holdpusten.no

HOLD PUSTEN PÅ 90-TALLET

NRF gratulerer Hold Pusten med nytt utseende

Du som akkurat nå sitter med Hold Pusten foran deg, har fått et nytt og lekkert blad i hånden. At HP skulle «fornyes» har det vært enighet om lenge, men en slik fornyelse er ikke gjort i en håndvending. Det krever planlegging og økonomiske muligheter. Det gjør derfor godt å se at resultatet av ønsket om et endret utseende og format nå er blitt en realitet.

Et flott utseende alene er ikke nok, det er som kjent innholdet som er avgjørende for kvaliteten og om leserne finner bladet interessant.

Hold Pusten har ikke som mange andre fagtidsskrifter en fulltidsansatt redaksjon. Derfor er vårt fagtidsskrift mer enn andre avhengig av at medlemmene gir sine bidrag, det gjelder fagartikler, debattinnlegg osv.

NRF ønsker at forbundets offisielle organ skal være et slagkraftig tidsskrift, et blad fullt av kunnskap, informasjon og debatter. Det skal være et blad som omhandler fag og fagpolitikk, det skal favne lønns- og inntektspolitikk, helsepolitikk og arbeidsmiljø. NRF’s fagtidsskrift skal gjenspeile hele spekteret av hva radiografer står for og er opptatt av. Det

er via radiografenes eget fagtidsskrift vi kan synliggjøre vår funksjon og vårt fagområde.

Hold Pusten er NRF’s offisielle ansikt utad, det er bl.a. gjennom dette organ

våre myndigheter, samarbeidspartnere, firmaer og andre interessenter får sine inntrykk og informasjon om radiografstanden.

Samtidig er bladet den viktigste informasjonskanalen fra forbundet og ut til medlemmene. Hold Pusten er også det organ hvor medlemmene kan gi uttrykk for sine meninger og hvor interessante debattinnlegg og konstruktive debatter bør utspille seg.

Så kjære medlem av NRF, ta i bruk dine kunnskaper og skriv i ditt eget fagtidsskrift. Her har du en unik sjanse til å la andre få del i dine kunnskaper, erfaringer og tanker om eget fag, rolle og utvikling. Du kan være med å gjøre NRF’ s fagtidsskrift til et attraktivt organ. Det å kunne vise til antatte fagartikler har også verdi ved søknader på stillinger, dvs. det er ikke bare dine kolleger og andre som får nytte av dine artikler, men også du selv.

NRF utfordrer herved sine medlemmer til å dokumentere den kunnskap og kompetanse som finnes blant radiografene ute i systemet.

Inger Johanne Sivertsen, forbundsleder, i nummer 1 1996

Norsk

Radiografforbund

Telefon sentralbord: 23 10 04 70

E-post: nrf@radiograf.no

Forbundsleder:

Bent Ronny Mikalsen

Mobil: 913 14 088 bent.r.mikalsen@radiograf.no

Sekretariatsleder: Thor Eivind Halvorsen

Mobil: 474 00 030 thor.eivind@radiograf.no

Økonomiansvarlig: Faheem Ashraf

Mobil: 459 02 310 faheem@radiograf.no

Fagutviklingsleder: Hans Flaata

Mobil: 408 57 476 hans@radiograf.no

Administrasjonskonsulent: Ellinor D. Gunnerud

Mobil: 948 84 980 ellinor@radiograf.no

Fagsjef: Håkon Hjemly

Mobil: 901 23 346 hakon@radiograf.no

Kommunikasjonsleder: Elisabeth Norridge

Mobil: 997 33 357 elisabeth@radiograf.no

Forhandlingssjef: Carl Christian Grue Solberg

Mobil: 976 22 185 carl.christian@radiograf.no

Redaktør: Tone Rise

Mobil: 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no

I august gifter prinsesse Märtha seg med Durek Verett, hvor skal bryllupet stå?

FOTO: FRANK-JÜRGEN RICHTER/CREATIVE COMMON

Quiz: Ti på tampen

1 Prinsesse Märtha og Durek Verett skal gifte seg i August, hvor i Norge skal bryllupet stå?

2 Hvem er den yngste personen som er blitt statsminister i Norge?

3 Hvem er Norges næringsminister? (Etternavn holder.)

4 Mat: Hva er portobello i matverdenen?

5 I hvilket land produseres tokaiervinene?

6 Kan du gjette deg til hva Hypnos var guden eller ånden for i gresk mytologi?

7 Og hva med Hypnos’ tvillingbror, Thanatos?

8 132 dager etter at han la opp, gjør Lucas Braathen comeback som alpinist, for hvilket land?

9 Hvem representer Norge i Eurovision Songcontest i 2024?

10 Hvem fikk Nobelprisen i fysikk i 1901?

Svar: 1) Geiranger 2) Jens Stoltenberg (han var 41 år da han tiltrådte i 2000) 3) Jan Christian Vestre (Ap) 4) En

Hold Pusten

Norsk Radiografforbunds

utøver saklig, uavhengig og kritisk journalistikk i samsvar med NRFs formålsparagraf, medlemmenes faglige identitet og forbundets grunnleggende verdier.

Hold Pusten er medlem av Fagpressen, og følger prinsippene i Redaktørplakaten og Vær Varsomplakaten. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale, bes ta kontakt med redaksjonen. Brudd på Vær Varsom-plakaten kan klages inn for Pressens Faglige Utvalg.

Hold Pusten er godkjent som vitenskapelig tidsskrift på nivå 1.

Utgivelsesplan 2024

Returadresse: Norsk Radiografforbund, Rådhusgt. 4, oppg. A, NO-0151 OSLO

Medlemspris på reiseforsikring

Flytt reiseforsikringen din i dag!

• Ekstra fordelaktig medlemspris

• Gjelder i hele verden

• Gjelder på reiser inntil 90 dager

• Nyhet- online legehjelp inkludert på reisen

• Nyhet - uhellsdekning ved skade på reisegods

Pris per år

Én person kr 1 138

Familie kr 1 255

Les mer og bestill her

NRFs forsikringkontor

post@radiografforsikring.no.