Innføring i samfunnsgeografi (9788245021615)

Jørn Cruickshank Jørund Aasetre (red.)

Jørn Cruickshank og Jørund Aasetre (red.)

Innføring i samfunnsgeografi

Copyright © 2023 by Vigmostad & Bjørke AS All Rights Reserved

1. utgave 2023 / 1. opplag 2023

ISBN: 978-82-450-2161-5

Grafisk produksjon: John Grieg, Bergen Grafisk design ved forlaget

Omslagsdesign ved forlaget Omslagsfoto: © Anthony Hill/Unsplash.com

Spørsmål om denne boken kan rettes til: Fagbokforlaget Kanalveien 51 5068 Bergen Tlf.: 55 38 88 00 e-post: fagbokforlaget@fagbokforlaget.no www.fagbokforlaget.no

Materialet er vernet etter åndsverkloven. Uten uttrykkelig samtykke er eksemplarfremstilling bare tillatt når det er hjemlet i lov eller avtale med Kopinor.

Forord

Vi lever i antropocen, menneskets tidsalder, en periode i historien der konsekvensene av at vi har lagt naturen og jordens ressurser under vår kontroll stadig blir tydeligere. Verden hungrer etter kunnskap om hvordan vi skal møte klimautfordringene og verne naturen, samtidig som vi må skape arbeidsplasser og inkluderende samfunn. I denne boka får du innblikk i noen av svarene som ledende norske samfunnsgeografer har på disse spørsmålene.

Boka gir en innføring i samfunnsgeografi som fag. I  Innføring i miljø- og ressursgeografi (2019) beskrev vi naturgrunnlaget og samspillet mellom kultur og natur. Denne gangen er det samfunnet som er utgangspunktet. Formålet med boka er å få fram hva samfunnsgeografi er og ikke er, og hva som skiller dette faget fra andre samfunnsvitenskapelige fag.

Sammen gir disse to bøkene en innføring i geografi som vi som forelesere så et stort behov for. Målet er å vise hvordan geografer tenker og forsker, hvilke begreper, teorier og tenkemåter de anvender for å forstå verden, men også å illustrere hvordan det ser ut når teorier og begreper «settes i arbeid» i analyser av samfunnet.

I denne boka tar etablerte norske samfunnsgeografer for seg en rekke aktuelle temaer, blant annet energispørsmål, urbanisering, globalisering og hvordan målkonflikter fører til at den grønne omstillingen går tregere enn den burde.

Boka er bygd opp etter det vi kan kalle nysgjerrighetsprinsippet: Kapitlene tar utgangspunkt i utfordringer i samfunnet som blir analysert og forsket på i et geografisk perspektiv. Slik skiller boka seg fra mer klassisk oppbygde lærebøker, hvor det er begrepene og teoriene som styrer. Denne måten å lære geografi på passer godt med tenkningen i den nye læreplanen for grunnskolen og videregående skole, hvor det er færre og mer åpne kompetansemål. Dette gir et større handlingsrom til å velge innhold som tar utgangspunkt i dagsaktuelle hendelser, problemstillinger og debatter lokalt, regionalt og globalt.

Jørn Cruickshank har hatt hovedansvaret for å redigere denne boka. Vi vil takke alle forfatterne for at de her deler sin kunnskap og sine faglige refleksjoner, og for deres tålmodighet i prosessen med å gjøre kapitlene relevante og forståelige for geografistudenter og lærerstudenter i geografi uten å gå på kompromiss med et høyt faglig nivå. Takk også til forlagsredaktør May Helene Solberg for hjelp og støtte gjennom hele prosessen.

Kristiansand/Trondheim i oktober 2022

Jørn Cruickshank og Jørund Aasetre

Innhold

Innledning

Samfunnsgeografi – en vei inn 13

Jørn Cruickshank

Nasjonale fellesskap 14 Lokale liv 16 Hva med resten av verden? 18 En digital revolusjon 19 Geografi og antropocen 20 Geografiske metoder 21 Migrasjon 22 Utviklingsgeografi 23 Grønn omstilling 24 Makt og geografi 24 Skala 25 Økonomisk geografi 27 Relasjonell geografi 28 Assemblage 29 Territorialisering 30 Oppsummering 31

Kapittel 1

Effekter av stedsmarkedsføringstiltak i distriktskommuner 33

Jørund Aasetre og Espen Carlsson

Innledning og bakgrunn 33

Eksemplene Rauma og Rindal 36 Kort diskusjon 47 Oppsummerende betrakninger 48

Kapittel 2

Å lese et landskap 53

Hva, hvordan og med hvilke konsekvenser?

Hilde Nymoen Rørtveit, Frode Flemsæter og Gunhild Setten

Introduksjon 53

Å lese et landskap: En kort faghistorie 55 Et mangfold av aktører og interesser på Dovrefjell 59 Drabantbylandskapet som hjem og utfordring i planlegging 67 Landskap som morfologi, mening og makt 74

Kapittel 3

Flytte eller bli boende – et spørsmål om samfunnets rammebetingelser og individers ønsker 79 Nina Gunnerud Berg Innledning 79 Befolkning og bosetting i Norden og Norge – fire hovedtrender siden 1990 80 Bosettingsmønsteret i Norge – fokus på distriktenes utfordringer 81 Bosted, trivsel (well-being) og stedstilknytning 90 Flytting, samfunnets rammebetingelser og individers valg – noen refleksjoner 92

Kapittel 4

Utviklingsgeografi – Tanzania mellom det globale og det lokale 97 Jørgen Klein og Jill Tove Buseth

Introduksjon: Tanzania – land og folk 98 Uavhengighet og modernisering 99 Arusha-erklæringen og ujamaa 102 Nyliberalisme og strukturtilpasning på 1980-tallet 105 Miljø og utvikling nedenfra 106 Kommersialisering og jordbruksmodernisering: Tanzania og det globale grønne skiet 109 Oppsummering: Modernisering og kontroll over naturressurser 111

Kapittel 5

Byvekst og bærekraig utvikling 117 Mot en mer global teorigeografi Hilde Refstie Introduksjon 117

Globalisering, urbanisering og bærekraig byutvikling 118 Ulikhet, uformalitet og alles rett til byen 118 Fra byen som vekstmaskin til byen som endringsagent 122 Bærekraig byutvikling i Norge – Samskaping og Kommune 3.0 124 Mot en mer global teorigeografi 125 Avslutning 126

Kapittel 6

Klimaomstilling i byer og lokalsamfunn 131

Håvard Haarstad Innledning 131 Fra ambisjoner til tiltak 132 Hvorfor går ikke omstillingen raskere? 135 Muligheter for omstilling – hva skal til? 139 Konklusjon 143

Kapittel 7

Politikk for grønn næringsomstilling i regioner 147

Stig-Erik Jakobsen Innledning 147 Økonomisk geografi og prinsipper for en grønn regional næringspolitikk 149 Politikkutforming på ulike geografiske nivåer 153 Grønn næringsomstilling på Vestlandet 159 Avslutning 165

Kapittel 8

Kartografi og makt 171 Anne Christine Lien Introduksjon 171 Grunnbegreper 172 Kartets historie 174 Kommunikasjonsmiddel 177 Valg av navn 177 Bestiller og bruker 179 Virkemidler 180

Kart som politisk instrument 184 Juks og bedrag 186 Avslutning 187

Kapittel 9

Kritisk geografi à la Henri Lefebvre 191 Jørn Cruickshank Kunnskap er makt? 192 Kritisk teori 194 Henri Lefebvre (1901–1991) 195 Urbanisering 198 Doreen Massey (1944–2016) 199 Solvang og mangler ved kritisk teori 200 Lefebvres triade 204 Solvang og Lefebvres triade 208 Avslutning 211 Intervjuer 211

Kapittel 10

Globalisert kjøttproduksjon 215 Å forstå forholdet mellom helse og miljø som romlige fenomener

Mariel Aguilar-Støen og Jostein Jakobsen

Innledning 215 Moderne kjøttproduksjon 217 Moderne kjøttforbruk 221 Kjøttproduksjon og endrede landskap 223 Relasjoner mellom dyr og mennesker 226 Globalisert kjøttproduksjon og geografisk skala 228 Avslutning 230

Kapittel 11

Regionale forskjeller i næringsutvikling – hvorfor noen regioner vokser og andre krymper 233 Arne Isaksen

Innledning 233 Bedrier og investeringer utenfra 236 Ulike typer aktiviteter «plasseres» i ulike regioner 238 Regionintern vekst: Regionale næringsklynger 240

Regionale innovasjonssystemer 244

Omstilling av regionalt næringsliv 246 Avslutning: Forklaring på vekst og stagnasjon i regioners næringsliv 249

Kapittel 12

Geografiske forskjeller, likhet og ulikhet i en sammenkoblet verden 255 Ståle Angen Rye

En relasjonell forståelse av samfunnets geografi 255 En sammenkoblet verden 258

Globalisering som ensretting og større geografisk likhet 261 Globalisering som geografisk forskjellighet og kompleksitet 265 Nærhet, distanse og grenser i relasjonell geografi 269 Avsluttende oppsummering: Relasjonell geografi i praksis 274

Kapittel 13

Energi, politikk og geografi i endring 279 Mikaela Vasstrøm og Hans Kjetil Lysgård Introduksjon 279

Norsk energi 281 Geografiske perspektiv på energi og samfunn 282

Energipolitikk som assemblage 285 Norsk vindkrapolitikk i endring 286 Energi, politikk og geografi i stadig endring 294

Kapittel 14

Stedets territorialitet 299

Hvordan etablering av nasjonalparker kan utfordre lokale strategier for stedsutvikling Knut Hidle

Innledning 299

Identitet og territorialitet 301

Territorialisering: Motstand, identitet og tilhørighet 305

Deterritorialisering og reterritorialisering – pragmatisk tilpasning gjennom endrede relasjoner 309 Avslutning 312

Om forfatterne 315

Bildekilder 319 Stikkord 321

Innledning

Samfunnsgeografi – en vei inn

Jørn Cruickshank

Geografi handler om forholdet mellom natur og samfunn. Mens naturgeografien beskriver naturgrunnlaget, er samfunnet viktigst i samfunnsgeografien. Faget har en lang historie. Immanuel Kant underviste i geografi ved Universitetet i Königsberg fra 1756 til 1796, og han foreleste da blant annet om hvordan mennesket ikke bare er formet av verden, men også har evnen til å forme den. I 1798 skrev Thomas Malthus, demografiens far, om det kritiske forholdet mellom befolkningsvekst og menneskets tilgang til mat, også kalt overbefolkningshypotesen. I 1826 lanserte Johann Heinrich von Thünen en teori om lokalisering av ulike næringer, og fra 1889 utviklet Ernest George Ravenstein en teori om migrasjon. Selv om samfunnsgeografien dermed kan spores over 250 år tilbake i tid, er det vanlig å si at natur- og samfunnsgeografien skilte lag på 1920-tallet, og at moderne samfunnsgeografi, med sin interesse for samfunnets romlige organisering, først og fremst vokste fram etter andre verdenskrig. Det er da kjente geografer som for eksempel David Harvey, Edward Soja, Yi-Fu Tuan og Doreen Massey entrer den internasjonale scenen, mens Peter Sjøholt, Arild Holt-Jensen, Jens Christian Hansen, Bjørn Terje Aasheim og Britt Dale inntok en sentral rolle her hjemme. Til sammen utviklet og foredlet de blant annet historisk, urban, økonomisk, humanistisk, marxistisk og politisk geografi, og vi fikk teorier om region, sted, tilhørighet, landskap og næringsklynger. I tillegg fortsatte videreutviklingen av den tradisjonelle demografi-, migrasjons- og lokaliseringsteorien.

Til forskjell fra andre samfunnsvitere er samfunnsgeografene mest opptatt av den romlige strukturen på menneskelig aktivitet. Felles for samfunnsvitenskapene er at de forsøker å forstå hvordan mennesker skaper samfunn og samfunnsprosesser – hva som skaper arbeidsplasser, befolkningsvekst, fellesskap, migrasjon og mangfold, og hva som forårsaker utfordringer som konflikter og eksklusjon. Geografene er også opptatt av dette, men de mener i tillegg at det ikke er uten betydning hvor ting skjer. Menneskelig

aktivitet foregår aldri på nøytral grunn. Et territorium eller område er aldri «tomt»; det har en topografi, ressurser, klima, flora og fauna, og menneskene som har bebodd området har hatt sin sosiale organisering, sitt styresett, ulike produksjonsformer, sin tro og religion. Natur og kultur utgjør til sammen den romlige strukturen. Under Berlin-konferansen i 1885 delte vestlige makter en rekke afrikanske kolonier seg imellom, uten at afrikanere ble spurt, og uten hensyn til etniske og geografiske forhold. 60 år senere, under gjenoppbyggingen av Finnmark etter andre verdenskrig, satt arkitekter og tegnet nye byer i lune fjorder, samtidig som finnmarkingene fossrodde nordover og bygde hus på branntomtene. I begge tilfeller glemte man hva og hvem som hadde vært der før. Poenget er at når et lokalsamfunn, en by, et land eller et imperium bygges, betyr det noe hva som var der i utgangspunktet. Og vårt strev med å bevare eller endre det som var her før oss, «fester» seg i rommet og legger føringer for neste steg i utviklingen. Doreen Massey er kanskje den som best har beskrevet denne lagvise utviklingen av steder. Dette romlige perspektivet interesserer geografene. Når andre samfunnsforskere er i mål med sine undersøkelser, sier geografen: «Dette skjer jo ikke på samme måte overalt.» Nøyaktig hva den romlige strukturen består i, hvor mye som skyldes lokale og globale fenomener, og hvilket handlingsrom som finnes i ulike romlige strukturer, er de store spørsmålene i denne boka, enten vi bruker teorier om demografi, lokalisering, sted, region, by eller mer moderne begreper som skala, terriotorialisering og assemblage Teoriene og temaene i samfunnsgeografien endrer seg i takt med verden og forskningen. Mange av de eldre begrepene og teoriene er fremdeles relevante, og det er fortsatt interessant å forstå hvordan mennesker knytter seg til steder og hvorfor folk flytter. Men i mye større grad enn sine forgjengere stiller moderne geografer slike spørsmål i en stadig mer mobil og globalisert virkelighet. Moderne samfunnsgeografi må derfor sies å handle mye om forholdet mellom stabilitet og flyt, om hvordan fellesskap dannes og oppløses, om næringers vekst og død, alt sammen i et samspill mellom det lokale og det globale.

Nasjonale fellesskap

Faget er altså et barn av sin tid. Det påvirkes både av trender i samfunnsforskningen og av den mer generelle utviklingen i samfunnet. Hva som kjennetegner ‘den generelle samfunnsutviklingen’ kan være så mangt, men for de ca. 15 prosent av jordens befolkning som bor i den vestlige del av verden, er det vanskelig å overse framveksten av velferdsstater etter andre verdenskrig. Politikere og byråkrater på nasjonalt nivå trådte da fram som byggere av fellesskap og samfunn. Geografene bisto med kunnskap om hvordan man skaper vekst og samtidig sørger for sosial og geografisk fordeling. Velferdsstaten tilrettela for industriell vekst og sysselsetting, samtidig som den sørget

Innledning Samfunnsgeografi – en vei inn 15

for at folks levestandard og tilgang til velferdstjenester økte år for år. Det var altså ikke slik Karl Marx (1845) hevdet, at borgerskapet brukte staten for å sikre egne interesser. Det var nå snarere tvert imot; staten forsøkte, på vegne av det nasjonale fellesskapet, å styre kapitalkreftene.

At staten blandet seg inn i økonomien var riktignok ikke helt nytt. Allerede under krisen i mellomkrigstiden hadde staten begynt å gripe inn i økonomien i vestlige land. Da Norsk Hydro truet med å legge ned virksomheten på Rjukan og Notodden i 1934, grep staten inn og reddet bedriftene og dermed også bygdene. Velferdsordninger var heller ikke ukjent. Den statlige alderspensjonen ble eksempelvis innført i 1936. Det som er nytt etter andre verdenskrig er at en ny samfunnskontrakt mellom folket og staten overtar. Individer og bedrifter skulle bidra til å støtte opp om staten, som til gjengjeld skulle ta seg av befolkningen «f ra vugge til grav». I likhet med flere andre europeiske land fikk Norge eksempelvis sitt eget nasjonalbudsjett, og staten fikk dermed et helhetlig grep om den nasjonaløkonomiske driften, med kontroll på inntekter og utgifter som del av den samme sirkulasjon. Utrustet med samfunnsøkonomisk teori kunne man argumentere for omstilling fra jordbruk til industri og flytting fra landsbygd til by, og i stor grad styre samfunnets utvikling. Ved hjelp av trepartssamarbeidet fikk staten også styring med lønnsutviklingen, og da oljeressursene ble avdekket, ble det bestemt at 80 prosent av inntektene skulle gå tilbake til fellesskapet. Oljen tilhørte folket.

Utover i etterkrigsårene fikk folk i Vesten stadig flere rettigheter og offentlige velferdsgoder. Sammenlignet med den økonomiske og sosiale kriseperioden i mellomkrigsårene, var dette en relativt stabil tid hvor store deler av befolkningen fikk del i en allmenn velferdsutvikling. I USA ble stadig flere mennesker løftet ut av fattigdom, og i 1970 tilhørte over 60 prosent av befolkningen den såkalte middelklassen. Også her i Norge vokste det fram et likhetssamfunn; 60 prosent oppga i en undersøkelse å tilhøre arbeiderklassen i 1969. I ulike versjoner vokste velferdsmodellen fram i de aller fleste land i verden. Denne formen for modernisering, med staten som den sterke aktøren, ble også en viktig modell i vestlige lands bestrebelser på å utvikle den fattige del av verden, etter hvert som tidligere kolonier i Asia og Afrika gjorde seg uavhengige.

Lokale liv

På 1970-tallet begynte modellen å knake i sammenføyningene. Den sammenhengende vekstperioden etter 1945 ble avløst av mer urolige tider. Det var flere årsaker til dette. Bedriftene hadde i økende grad begynt å manøvrere på tvers av landegrenser og var vanskeligere å holde styr på. Vi fikk en ny internasjonal arbeidsdeling for masseproduserende industrier. Når lønningene steg i de rike landene, valgte bedriftene å flytte produksjonen til lavkostland. Det vokste fram nye industriområder i land i den tredje verden, mens arbeidsledigheten økte i Ruhr-området i Tyskland, i den industrielle trekant i Nord-Italia, i «rustbeltet» i USA og i tungindustrien i Nord-England. Også små norske industristeder sto overfor spørsmålet: Hva skulle arbeiderne jobbe med i den postindustrielle tidsalder? Et av svarene finner vi i «det tredje Italia», der det vokste fram en industri som kombinerte masseproduksjon og håndverk, såkalt fleksibel spesialisering. På Aker brygge i Oslo finner vi et annet svar; restauranter og advokatkontorer har avløst skipsverftet som ble lagt ned i 1982.

Velferdsstaten hadde vært en suksess fordi den enkeltes privatøkonomi bedret seg år for år, samtidig som skoletilbud og andre ordninger var gode nok, også for de som ellers kunne hatt råd til å kjøpe slike tjenester. I Norge vokste det derfor ikke i særlig grad fram private alternativer, slik det gjorde i Storbritannia og USA. Det statlige tilbudet ble omfavnet av de fleste. Derfor ble det ikke problematisert at byråkratiet vokste og at de offentlige utgiftene økte. Nasjonens og den enkeltes vekst gikk lykkelig hånd i hånd. Utover 1960-tallet økte imidlertid arbeidsledigheten, og det samme gjorde prisene. Staten våget etter hvert ikke å øke underskuddet på statsbudsjettet for å holde hjulene i gang. Dette satte samfunnskontrakten på prøve, og noen begynte å tvile på hele modellen.

Mange opplevde for første gang at de fikk en forverret livssituasjon. Opposisjonsforskere mente at det var en myte at velferdsstaten hadde frigjort alle fra nød og fattigdom. En rekke grupper konkluderte med at politikken ikke var tilpasset dem. De mistenkte for eksempel at skattepengene deres ble sløst vekk i en lite effektiv offentlig sektor. Byråkratiet var blitt stort, dyrt og lite dynamisk i forhold til de nye utfordringene. I Norge vokste kritikken mot den sosialdemokratiske planleggende stat som i for liten grad lyttet til folket den skulle styre. Arbeiderpartistatens modernisering av Norge løftet fram «moderne» næringer, spesielt industri, ikke lokalsamfunn, kommuner eller landsdeler. Hvis man laget planer for regioner og områder, var det hensynet til det nasjonale som var poenget; staten ønsket å øke regionens bidrag til det nasjonale fellesskapet. Også i Europa og USA mente mange at eksperter og elitepolitikere bare rullet de samme politiske ordningene utover nasjonen, uten respekt for lokal variasjon.

På 1960-tallet fikk vi en internasjonal populistisk bølge: Folk ville ikke lenger bare bli bestemt over. Det dukket opp stadig flere bevegelser som løftet fram interessene

til etniske minoriteter, kvinner, svarte, studenter, arbeidsløse og neglisjerte nabolag. I vår sammenheng er særlig det geografiske aspektet interessant. Når myndighetene utvikler regioner og byer, er ikke dette en nøytral prosess. Noen får det bedre – i noen land, i noen deler av landet, i noen byer eller bydeler – men noen får det også verre; eksempelvis i sørstatene i USA, land i det globale sør, økonomisk tilbakestående regioner i Vesten, og utkantområder, lavinntektsgrupper og etniske minoriteter i storbyens gettoer. På samme måte som at alle mennesker ikke kan behandles likt, ble man oppmerksom på at heller ikke steder kan behandles på identisk måte.

Midt på 1960-tallet anerkjente man internasjonalt at innbyggerne i større grad skulle delta i planleggingen. Politikerne begynte også å lytte til andre typer forskere – interessen for modeller og kvantitative perspektiver dabbet av. Humanistiske geografer hadde fra tidlig på 1970-tallet hevdet at den kvantitative geografien hadde glemt mennesket. Man måtte heller ta utgangspunkt i individene og folks opplevelser av stedet der de bor («sense of place»).

Som sagt, så gjort. I Sverige gikk man bort fra å basere seg på modeller basert på Walter Christallers sentralstedsteori i regionalpolitikken, fordi denne formen for positivistisk romlig kunnskap ikke hadde vist seg egnet til å forhindre geografisk ulikhet. I Norge fikk kommunene større frihet til å utøve politikk ut fra egne prioriteringer, og opprøret fikk også en litt særnorsk utkantprofil som vi skal komme tilbake til. Også her hjemme ble ulike gruppers interesser satt på dagsorden, og regjeringen satte i gang en maktutredning som hadde som mål å gi det enkelte menneske reell innflytelse over egen livssituasjon.

Lokalbefolkningen tar tilbake makten over sitt eget nabolag.

Etter hvert fikk misnøyen en ideologisk overbygning. På 1980-tallet brakte nyliberalismen fram en enda tydeligere erkjennelse av at næringslivet og sivilsamfunnet måtte få større handlingsrom, de måtte frigjøres («become liberated»), fordi staten alene ikke lenger ble oppfattet å kunne sikre vekst og velstand for alle. I tillegg til velferdsstatens fortsatte vekst fikk vi derfor en økende markedsorientering. På toppen av dette skjøt etter hvert globaliseringen fart, særlig etter at den kalde krigen var over i 1991.

Hva med resten av verden?

Mens moderniserte land prøvde seg fram for å finne den riktige blandingen mellom frihet og statlig styring, førte økende handel, migrasjon, mobilitet og forurensning på tvers av landegrensene til at en annen problemstilling tvang seg fram: Skal hvert land, hver by og kommune møte de nye utfordringene hver for seg selv, eller skal problemene løses gjennom internasjonalt samarbeid? I Norge ble denne motsetningen særlig tydelig da det skulle stemmes over medlemskap i  EU i 1994. Globalister og internasjonalister som erkjenner at Norge er innvevd i globale relasjoner enten vi vil det eller ikke, stemte for. De mente at et mellomstatlig fellesskap egnet seg best til å ivareta ikke bare klodens, men også det enkelte lands interesser. Mot disse sto et knapt flertall som var skeptiske til å overlate beslutninger om våre ressurser og arbeidsplasser i industri, fiske og jordbruk til ikke-norske politikere og byråkrater.

Diskusjonen om disse avveiningene: styring versus frihet, og lokal versus overnasjonal kontroll, lever fortsatt i beste velgående. Brexit, Storbritannias utmelding fra EU, er et tydelig eksempel på at man mener at det er uheldig å miste for mye av den nasjonale kontrollen. Problemene i landet ble forklart med EUs overnasjonale kontroll. I Norge diskuterer vi hvorvidt staten skal gripe inn og regulere produksjon og salg av strøm av hensyn til norske bedrifters og husholdningers strømregninger, eller om en skal fortsette med en markedsbasert løsning hvor det kjøpes og selges kraft over landegrensene. Her reises spørsmålet om nasjonal kontroll versus internasjonal koordinering, men en diskuterer også hvor mye staten skal gripe inn i markedet.

Det er ikke bare slike spørsmål som skaper hodebry i moderne samfunn. Sammen med velstandsveksten fikk vi en voldsom vekst i produksjon, transport og salg av forbruksvarer som brukes en kort tid før de kastes. Veksten går nærmest av seg selv, i en ny kapitalistisk vekselvirkning mellom økonomien og samfunnet. Et eksempel: I Norge sluttet mange å sy klær selv samtidig som konfeksjonsindustrien skjøt fart. I første omgang leverte denne industrien til hjemmemarkedet, sammen med møbelindustri og produksjon av elektroniske husholdningsapparater. Slik transformasjon av økonomien foregikk nesten overalt. Den eskalerende produksjonen og forbruket i Europa og USA spredte seg etter hvert til Japan, Kina, India, Brasil, Russland og Sør-Afrika. Den økte globale produksjonen bidro til forurensning, tap av naturmangfold, nedbygging av natur

Innledning Samfunnsgeografi – en vei inn 19

og økte CO2-utslipp, sistnevnte også som resultat av en eksplosiv vekst i fossilbasert transport av mennesker og varer. Transportbehovet og miljøavtrykket øker ytterligere når multinasjonale selskaper av økonomiske hensyn produserer varene i Asia og selger dem på den andre siden av jorden. Alt dette gjorde at engasjementet for å beskytte klimaet og naturen vokste utover 1990-tallet. Vi strever lokalt, nasjonalt og globalt, i politikk og i forskning, med hvordan vi skal redusere klimautslippene. Etter at svært mange tiltak er innført, som utallige avgifter, bompenger, nedleggelse av kullkraftverk i Tyskland og støtte til utbygging av vindkraft, rettes oppmerksomheten nå også i økende grad mot sosial ulikhet i det grønne skiftet. Mens den største utfordringen tidligere var å overbevise folk om alvoret og få slutt på forurensning og sløsing med knappe ressurser, er oppmerksomheten i ferd med å dreies: Vi må spørre hvem som lider under og hvem som tjener på innretningen på klimatiltakene. Hvilke grupper slipper ut mest, og hvem har størst mulighet til å endre livsførsel? Er det eksempelvis staten, de rikeste eller arbeiderklassen som skal ta den største belastningen? De som bor i byer eller distriktsbefolkningen? Land i det globale sør eller nord?

Spørsmålet om rettferdig grønn omstilling skjærer gjennom mange av utfordringene vi står overfor i dag. Dette skiller seg markant fra etterkrigstidens store spørsmål om industrialisering og geografisk og sosial fordeling av velstanden.

En digital revolusjon

Digitaliseringen av samfunnet påvirker både økonomi og hverdagsliv. Noen mener at vi aldri før i menneskets historie har opplevd så raske omveltninger. På grunn av utviklingen i medie- og kommunikasjonsteknologien har vi siden årtusenskiftet opplevd en intensivering i sammenkoplinger mellom mennesker. Hvordan og hvor treffer man mennesker? Hvilke jobber kan en få, og hva slags jobber ønsker folk? Hvilke kompetanser er viktige? Slike spørsmål gir markert annerledes svar i dag enn for bare et par tiår siden. Fellesskap og utenforskap produseres i økende grad gjennom digitale medier. Skillet mellom jobb/studier på den ene siden og fritid på den andre er vanskeligere å få øye på. Det har ikke gått så langt som i TV-serien Severance, hvor arbeiderne i Lumon Industries får satt inn en chip i hjernen som gjør at når man er på jobben, husker man ikke noe om privatlivet utenfor – og vice versa. Ideen til serien er likevel ikke hentet ut av løse luften. Digitaliseringen griper om seg i den grad at vi nesten føler oss nakne uten smarttelefonen, og selv når vi møter hverandre fysisk, kombinerer vi det med våre digitale liv. En ny økonomi vokser også fram. Enkeltpersoner kan tjene store penger på å ha mange følgere på sosiale medier. Ny teknologi gjør ikke bare netthandel attraktivt, men tilbyr også helautomatiserte løsninger for utleie og kjøp av eiendeler eller tjenester. Dette har skapt en hel plattformøkonomi som i mange sammenhenger

utkonkurrerer tradisjonelle næringer, og som på godt og vondt beveger seg utenfor det organiserte arbeidsliv.

Endringene skal ikke overdrives – vi lever ikke fullstendig digitale liv: Mennesker er sosiale dyr, og mange av mekanismene som bygger eller ødelegger relasjoner, som skaper vinnere og tapere, lykke og sorg, er uforanderlige. Vi er fortsatt glade i noen steder som vi føler at vi hører til, og vi setter pris på naturen, enten det er langs kysten, i skogen eller på fjellet. Mesteparten av livet leves for de fleste av oss i hjemmet, på skole eller jobb, på torg og kafeer, i samvær med nærmeste familie, venner og kolleger, og vi bygger fellesskap rundt «vår» by, bygd eller «vårt» land. Likevel vil mange hevde at den sammenhengen dette skjer i har endret seg drastisk de siste tiårene.

Geografi og antropocen

Å studere samfunnet kan foregå på to måter. En kan se det sosiale som en effekt av naturen, noe vi kaller natur- eller miljødeterminisme. I fagets barndom dominerte denne måten å tenke på – man så mennesket som et produkt av jordens overflate. Den andre tilnærmingen vokste fram på begynnelsen av 1900-tallet, særlig i fransk regional geografi, med Paul Vidal de la Blache i spissen. Her forstår man geografisk variasjon mer som et resultat av menneskelig handling. Det er kulturen på et sted som er utgangspunktet for analysen.

Å forstå hvordan mennesker former sine omgivelser er stadig viktigere. Vi lever i antropocen, menneskets tidsalder: Vi har lagt naturen og dens ressurser under vår kontroll. Vi produserer, kommuniserer, reiser og konsumerer i dag i svært stor grad uavhengig av stedlige naturmessige forhold. Istedenfor at naturen bestemmer, har vi lært oss å utnytte den romlige variasjonen, som når multinasjonale selskaper utnytter ulike steders naturlige fortrinn.

Med dette menes selvsagt ikke at naturen har utspilt sin rolle, heller ikke i samfunnsgeografien. I vår tid er det en økende erkjennelse av naturens begrensninger. En kan til og med hevde at mange av problemene vi står overfor, nettopp skyldes at vi ikke har vært oppmerksom på naturens tåleevne. Det å studere samfunnet uavhengig av samspillet med jordens klima, ressurser og natur er derfor blitt mindre vanlig. Naturlige forutsetninger forklarer i stor grad at Danmark ikke baserer seg på vannkraft, at Tyskland inntil nylig produserte mye kullkraft, og at vannkraften i 2022 utgjorde 92 prosent av elektrisitetsproduksjonen i Norge. Men det er i økende grad samspillet mellom naturen og samfunnet geografen utforsker.

Det nye globaliserte og digitaliserte samfunnet må nå helst omstille seg i grønn retning på en så rettferdig måte som mulig. Dette får konsekvenser for hva samfunnsgeografene sysler med. Det påvirker også teoriutviklingen, fordi de eldre teoriene ikke alltid er egnet til å gripe det som preger menneskers forhold til hverandre og til naturen i dag.

Innledning Samfunnsgeografi – en vei inn 21

I tillegg påvirkes samfunnsgeografene av utviklingen innenfor forskningen. Positivismens kausalitetstenkning, som var inspirert av naturvitenskapene, ble avløst av hermeneutikken, altså interessen for hvordan mennesket forstår og fortolker. Så kom sosialkonstruktivismen og tanken om at vi skaper samfunnet – det er ikke en gitt størrelse, og det kunne vært annerledes. Fra denne erkjennelsen var ikke veien lang til postmodernisme og kritisk teori, der målet er å avdekke hvilke krefter som former våre tenkemåter. I senere tid har kanskje særlig det relasjonelle perspektivet og kravet om avkolonisering av akademia fått stor betydning i samfunnsgeografien – det kommer vi tilbake til. Den faglige utviklingen og hva geografene interesserer seg for, blir påvirket av slike trender. Denne boka presenterer temaer, metoder og begreper som er viktige i samfunnsgeografien i dag, og vi skal i det følgende gi en oversikt over temaene som tas opp i kapitlene.

Geografiske metoder

Det er feil å si at det finnes en egen geografisk forskningsmetode. Faget deler metodelitteratur med de andre samfunnsvitenskapene. Geografer observerer, studerer dokumenter, gjør intervjuer og foretar statistiske analyser. Noen ganger anvender de flere metoder i samme studie, og av og til drar de også på feltarbeid. Det finnes altså ikke én geografisk metode, den avhenger av hva slags teori man har som utgangspunkt og hvilket tema man studerer. Studerer vi identitet, kan intervjuer egne seg, mens kvantitative metoder er naturlig i en studie av endring i befolkningsstørrelser. Jørund Aasetre og Espen Carlsson bruker en rekke metoder i sitt kapittel i denne boka når de tar for seg ideen om at man kan selge et sted. De prøver å finne ut om markedsføring av kommunene Rauma og Rindal på Mørekysten gir resultater. Blir det flere tilflyttere og arbeidsplasser? I jakten på svar samler de inn statistikk om befolkning og sysselsetting, de studerer dokumenter og foretar tre ulike typer intervjuer. Alt dette settes inn i en årsak–virkning-modell. De finner interessant nok ikke noen konkrete positive effekter av slike markedsføringskampanjer, men de mener likevel at slik utadrettet virksomhet kan fungere hvis den er forankret i kommunens overordnede strategier.

Å lese er i utgangspunktet en harmløs aktivitet med få konsekvenser, utover leserens opplevelse. Når Hilde Nymoen Rørtveit, Frode Flemsæter og Gunhild Setten snakker om å  lese et landskap, handler det om noe ganske annet. I sitt kapittel lanserer de en systematisk geografisk tilnærming for å gripe forholdet mellom menneske og natur. Dette gjør de gjennom å 1) betrakte verden som et landskap, og 2) beskrive hvordan det leses. Landskap er da forstått som et område som mennesker er medskapere av. Vi får innblikk i hvordan to områder kan leses på tre forskjellige måter: drabantbyene Romolslia og Kolstad-Saupstad utenfor Trondheim, og Dovrefjell. Enkelte forskere leser drabantbyer som fremmedgjørende sovebyer, mens innbyggerne kan oppleve at det er godt å bo der. Ofte kan lesningen av et landskap være forbundet med makt;

myndighetene etablerer et skytefelt på Dovrefjell, og de forsøker å «redde» drabantbyene gjennom områdeløft. Begge deler er basert på og bidrar til bestemte oppfatninger av stedene, blant mange andre mulige. De tre lesemåtene kan brukes til å forstå samfunnet, hvorfor konflikter oppstår og hva som skaper og hindrer endring.

Migrasjon

Befolkningsnedgang kan skyldes to ting. Enten er det færre fødsler enn dødsfall (negativ naturlig tilvekst), eller så flytter det flere fra stedet enn til. Samfunnsgeografene har vært svært opptatt av migrasjon og har utviklet et arsenal av teorier og tilnærminger på feltet. Særlig var det stor interesse for bevegelse og migrasjon på 1960- og 70-tallet. Migrasjon omfatter innvandring, flytting mellom steder, mellom byer, fra bykjernen til forstedene, mellom land og verdensdeler. I Norge er mye av oppmerksomheten rettet mot rural-urban flytting, eller sentralisering som det populært kalles. Flytting fra distriktene har vært et viktig nasjonalt problem, og det er et godt argument i politiske debatter at folk må få lov å bo der de bor. Målet om å bevare bosettingen på bygda oppsto på 1970-tallet. Er dette tilfeldig, eller kan årsaken være at akkurat da mange var i opprør mot at utviklingen ble styrt ovenfra og ned, så opplevde vi en rekordstor sentralisering? Byene har aldri vokst så mye og utkantene har heller aldri mistet så mange innbyggere som på 1960-tallet. For de nasjonale strategene var ikke dette noe man skulle motarbeide – folk fikk faktisk tilskudd hvis de flyttet fra distriktene til byen. Det er kanskje ikke rart at det kom en reaksjon. Migrasjonsforskningen i Norge har lenge hatt en viktig politisk betydning ved at man følger med på flyttemønster og sentralisering, men også som en hjelp for lokale og nasjonale myndigheter, særlig i bestrebelsene på å opprettholde befolkningen i distriktene. Slik er det ikke lenger. Etter hvert har man innsett at urbaniseringen er kommet for å bli. Istedenfor å kjempe imot, er det flere som argumenterer for at man heller bør konsentrere seg om å opprettholde levekårene i områder med synkende folketall. Nina Gunnerud Berg har forsket på migrasjon siden midten av 1990-tallet, og i sitt kapittel gjennomgår hun kjente teorier i flytteforskningen, og forklarer hvorfor flytting ikke bør forstås som en tidsmessig isolert handling. Ved hjelp av livshistorieintervjuer har hun utviklet kunnskap om hvorfor folk flytter, og hvorfor de eventuelt blir boende på stedet de flytter til. Slik har hun beriket flytteforskningen, eksempelvis med innsikt i hvordan livsfaser, relasjonen mellom generasjoner og forhold til venner og familie spiller en viktig rolle i flyttebeslutninger. Kapitlet gir en økt forståelse av flytting, men også hva som er et godt eller mindre godt sted å bo for mennesker i ulike livssituasjoner.

Utviklingsgeografi

Utviklingsgeografi er en variant av geografifaget som er inspirert av utviklingsstudier, et samfunnsfag som vokste fram særlig fra 1950–60-tallet, samtidig med at mange fattige land frigjorde seg fra kolonimaktene. Utviklingsgeografien anvender innsikter fra en rekke av samfunnsfagene, som økonomi, antropologi, studier av internasjonale relasjoner og typiske geografitemaer som regional utvikling, jordbruksutvikling og migrasjon. Det som skiller utviklingsgeografi fra utviklingsstudier er, som i all annen geografi, interessen for hvor prosesser utspiller seg, og betydningen av relasjoner mellom ulike geografiske enheter og nivå.

I denne boka har Jørgen Klein og Jill Tove Buseths kapittel et utviklingsgeografisk ståsted. De tar for seg historien til et av verdens fattigste land, Tanzania. Landet hadde økonomisk framgang på 1970-tallet, da Julius Nyereres sosialistiske politikk ga resultater innen utdanning og helse. Kapitlet trekker linjer tilbake til uavhengigheten i 1961 og viser hvordan landet etter hvert ble påvirket av nyliberalismen, miljøsaken og en ny bevissthet om sammenhengen mellom vern og utvikling. Vi følger historien fram til dagens satsing på turisme og ressursnasjonalisme. Forfatterne får fram samspillet mellom historiske og nåtidige prosesser – for eksempel bygger moderniseringen av jordbruket fra 2005 på Nyereres satsing på jordbruk 40 år tidligere. Det som særlig kommer fram i kapitlet er hvordan ytre politiske og vitenskapelige impulser virkeliggjøres på en særskilt tanzaniansk måte.

På fagfeltet utviklingsstudier kom det rundt årtusenskiftet fram tydelige stemmer som var kritiske til den eurosentriske koloniseringen av verden, både i praksis og i forskningen. Hilde Refsties kapittel tar for seg denne tematikken. Hun peker også på hvordan vestlig byutvikling lider under det samme som myndighetene på 1970-tallet ble kritisert for: den manglende evnen til å justere politikken etter lokale forhold. Den noe overraskende løsningen hun lanserer er å la seg inspirere av hvordan urbaniseringen har foregått i land i sør: Istedenfor å se på omfanget av uformelle ordninger i byutvikling i sør som et problem, bør vi lære. I India resulterte en protest i at lokale myndigheter skrinla planene om å sanere slumområdet Dharavi i Mumbai. Det oppsto et samarbeid mellom lokalbefolkningen og myndighetene om en lokalt tilpasset utvikling, en erfaring som ledet fram til det globale nettverket Shack/Slum Dwellers International. Et annet eksempel er deltakende budsjettering, et konsept som opprinnelig oppsto i Brasil. Da planleggerne i Porto Alegre skulle sette opp budsjett for byutviklingstiltak, bestemte de seg originalt nok for også å spørre innbyggerne. Refstie viser hvordan det globale nord har mye å lære av erfaringer med deltakende praksiser og arbeid med ulikhet i land i det globale sør.

Grønn omstilling

Når politikerne er enige om at klimaendringene er vår største utfordring, hvorfor gjøres det ikke mer? Hva skal til for at endringene skal skje fortere? Det undersøker Håvard Haarstad i sitt kapittel om klimaomstilling i norske byer. Han trekker særlig fram målkonflikter som en viktig utfordring. Det kan være konflikter mellom økonomiske og miljømessige hensyn, mellom de ulike bærekraftsmålene, og mellom lokale og globale hensyn. Et annet problem er innlåsing – det at vi som samfunn utvikler ordninger og vaner som i neste omgang låser oss fast eller begrenser handlingsrommet. Når folk bor spredt og er avhengige av fossile kjøretøy, er det ikke bare enkelt i en håndvending å endre på dette, selv om vi vet at tettbebyggelse der folk går og sykler, er mer klimavennlig. Haarstad løfter fram de mange gode tiltakene og positive tendensene i samfunnet, som smartby og klimabudsjettering, men han mener at mye mer kan gjøres. Ikke minst kan geografer med sine perspektiver og begreper få fram viktige innsikter i hva utfordringene består i, og hva som skal til for å løse dem. Kapitlet har mange gode eksempler på vellykkede tiltak, for eksempel hvordan planleggere i Oslo møter motstanden mot bilfrie soner på en pragmatisk måte.

Den grønne omstillingen handler også om økonomi. Et viktig spørsmål er hvordan vi som samfunn kan skape bedrifter og arbeidsplasser, samtidig som vi sørger for en grønn omstilling. Stig-Erik Jakobsen tar for seg denne utfordringen for de rundt en million menneskene som bor i fylkene Rogaland og Hordaland, hvor særlig petroleumssektoren, maritim sektor og havbruk er viktige bærebjelker. Lakseoppdrett er en av de suksessrike næringene i regionen, hvor selskaper som Mowi, Lerøy og Grieg utnytter teknologien som er utviklet i oljenæringen. Jakobsens poeng er at hvis vi skal få til en grønn omstilling, er det ikke nok med bedrifter som går med overskudd. Vi må i tillegg ha virkemidler som «tvinger» fram grønne løsninger, og som belønner de som har tatt viktige skritt eller skaper nye markeder, slik at grønne løsninger blir etterspurt. Dette kalles transformativ næringspolitikk. Når oppdrettsnæringen sliter med utslipp av avfallsstoffer, lakselus og rømming, kan eksempelvis myndighetene støtte opp om ny teknologi for produksjon av laks på land, bruk av lukkede eller semilukkende merder og produksjon lenger ut til havs. Kapitlet gir oss et oversiktlig analytisk rammeverk for å forstå hvordan økonomisk og politisk geografi kan kombineres for å håndtere sentrale utfordringer i vår tid.

Makt og geografi

Makt er et sentralt tema i alle samfunnsfag. I geografi er spørsmålet om makt koplet til det romlige. Makt over det romlige kan brukes til å påvirke våre forestillinger om hva og hvem som hører til hvor, eksempelvis ved hjelp av kart. Vi kan selvsagt behandle kart uten å tenke på makt. Vi har alle nytte av kart til ulike formål, og produksjonen av

Innledning Samfunnsgeografi – en vei inn 25

dem er oftest motivert av ønsket om å beskrive omgivelsene, slik at de kan være til hjelp for turister, turgåere, navigasjon, arealplanlegging og mer. For samfunnsgeografen får kartet betydning også som et middel for kommunikasjon om hvordan verden ser ut. I Anne Liens kapittel om kartografi får vi innblikk i de sentrale kartografiske begrepene, ulike typer kart og projeksjoner, og hvordan kart lages. Kort sagt handler kapitlet om ulike måter å oversette fra den tredimensjonale virkeligheten til kartets to dimensjoner. Samtidig er kart et utsnitt av virkeligheten, det framhever noen temaer og skjuler andre, og derfor kan det også være et objekt for maktanvendelse. Det verdenskartet vi er vant til å se, er vel det sterkeste eksemplet på dette, med Europa sentralt plassert. Kapitlet gir mange konkrete eksempler på hvilke virkemidler som brukes for å fremme et bestemt syn på verden, og hvordan kart kan bli et politisk instrument. Et eksempel er da Russland i 2016 overtalte Google Maps til å endre stedsnavnene på Krimhalvøya fra ukrainske til russiske. Alle forstår at dette er en politisk handling. Det nye kartet utøver makt over våre forestillinger, over ideen om hvem som hører til på et område. Makt kan altså påvirke representasjoner av verden, men den kan også virke mer direkte på et område, eksempelvis når et slumområde saneres, eller når det anlegges et parkområde like ved et boligområde. Det utøves også makt når vi mennesker etablerer regler for hvem som kan gjøre hva hvor. Disse aspektene belyses i Jørn Cruickshanks kapittel om kritisk geografi. Vi introduseres for Henri Lefebvres tre maktdimensjoner: romlig praksis, abstrakt rom og levd rom. Lefebvre mente at vi må skaffe oss kunnskap om alle de tre aspektene ved det romlige i kampen mot maktbruk og undertrykkelse. Bare da er man rustet til å bekjempe urettferdighet. En ensidig kamp mot markedskreftene og elitene er naiv. Den virkelige makten ligger i det Lefebvre kaller for en romlig kode som sterke krefter etablerer, og som favoriserer visse gruppers interesser. Lefebvres viktigste bidrag var å gjøre oss oppmerksom på at ingen rom er nøytrale, og han utviklet et analytisk apparat for å avkle den skjulte makten. Kapitlet gir mange eksempler på hvordan makten uttrykkes romlig, for eksempel i konstruksjonen av «Syden» og i turistifiseringen av byen Solvang i California.

Skala

Et begrep som går igjen i boka, og som vedrører kjernen av samfunnsgeografien, er skala. Skala er interessant i møtepunktet mellom 1) utbredelsen av sosiale prosesser og 2) styringen og makten over disse. Noen ganger er det samsvar mellom disse tingene, men veldig ofte er det ikke det. Dette forholdet diskuteres i flere av bokas kapitler. Helt enkelt kan vi si at når vi snakker om skala, deler vi samfunnet inn i geografiske nivåer, istedenfor å tenke det eksempelvis i form av ulike grupper (arbeidere, middelklassen, eliten), ulike aktører (stat, privat, næring) eller prosesser (industrialisering, digitalisering). Innledningsvis ble utviklingen av velferdsstaten beskrevet som en endring

av forholdet mellom ulike aktører. Men vi kunne like gjerne behandlet dette som et spørsmål om skala, som en styrking av det nasjonale på bekostning av det globale og det lokale. Koordineringen av sosiale og økonomiske prosesser foregikk i større grad på nasjonalt nivå enn tidligere.

Spillet mellom skalanivåene pågår hele tiden. Et eksempel: Mot slutten av 1800-tallet økte den regionale bevisstheten i Norge. I velferdsstatens blomstringstid kom denne patriotismen i bakgrunnen, mens den flammet opp igjen i en periode på 1970- og 80-tallet. I skrivende stund streber en rekke europeiske regioner etter større uavhengighet. Utvikling kan altså analyseres med utgangspunkt i den vekslende rollen til ulike skalaer.

Hva kan skala som begrep mer konkret tilføre? Tenk på interessekonflikten mellom kapitalister og arbeidere, det Marx kalte produksjonsrelasjonen. Fabrikkeieren rår over arbeiderens skjebne, i og med at arbeideren er avhengig av en inntektsgivende jobb. I et skalaperspektiv ligger ikke makten i at kapitalistene eier bedriftene, men i deres evne til å operere på en annen skala enn arbeiderne. Skalaperspektivet inngår ofte i en kritikk mot kapitalismen, hvor en peker på at selskapenes ønsker trumfer lokale hensyn. I en studie av en foreslått gruveetablering i Peru viser Haarstad og Fløysand (2007) at det ikke alltid er slik at nasjonale og internasjonale aktører nødvendigvis har all makt. I studien kommer det fram hvordan lokale aktører klarer å mobilisere motstand også på andre og «høyere» skalanivå. De fikk for eksempel fram at konflikten ikke bare handlet om negative lokale konsekvenser av gruvedriften, men at prosjektet også truet den nasjonale identiteten til Peru, og at det i et internasjonalt perspektiv handlet om demokrati. Slik fikk de lokale motstanderne sympatisører på flere skalanivåer. Det er altså ikke bare de sterke kapitalkreftene som

Innledning Samfunnsgeografi – en vei inn 27

kan skaffe seg makt på ulike skalanivåer. Lokale fellesskap er sjelden sjakk matt, og en skalaanalyse kan bringe fram det geniale mottrekket.

I denne boka anvendes skala blant annet i Håvard Haarstads kapittel om grønn omstilling, i Stig-Erik Jakobsens analyse av regional næringsutvikling, men også i Mariel Aguilar-Støen og Jostein Jakobsens kapittel om global kjøttproduksjon. Covidpandemien er verken den første eller siste vi vil oppleve. Kapitlet viser hvordan virusspredningen henger nøye sammen med moderne kjøttproduksjon, som foregår i globale produksjonssystemer. Sterke stater og selskaper bygger opp fabrikklignende gårder for masseproduksjon av kjøtt til et stadig voksende globalt kjøttmarked. Noen av konsekvensene er avskoging, resistente bakterier og arter med lite genetisk variasjon. Produksjonssystemet endrer landskap, handelslinjer og interaksjonen mellom bakterier, dyr og mennesker i så stor grad at dette kan sies å være en av de viktigste årsakene til at virus oppstår og blir til pandemier. Ekspansjonen av grisegårder inn i skogsområder i Thailand la til rette for at bakterier ble overført fra flaggermus via griser til mennesker. Kapitlet gir et innblikk i hvordan dette skjer, og hvordan økologiske, økonomiske og politiske prosesser griper inn i hverandre.

Økonomisk geografi

I august 2022 ble det bestemt at det skal bygges en batterifabrikk i Arendal. Hvorfor akkurat i Arendal? Eller mer generelt: Hvordan kan vi forstå lokaliseringen av økonomisk aktivitet? Slike spørsmål var starten på utviklingen av teorier i økonomisk geografi. I sin enkleste form handler det om å beskrive hvordan en eier avveier ulike hensyn ved plasseringen av en bedrift. Skal den legges der hvor ressursene finnes eller nærmere markedet? Hvor finnes det kompetent arbeidskraft og annen infrastruktur? Oppfinnelsen av dampsagen gjorde det for eksempel mulig å legge sagbruk lenger ned i elvene enn tidligere, nærmere større byer og markeder langs kysten. Den økonomiske geografien har utviklet seg mye fra de første enkle modellene, men kjernen er fortsatt ønsket om å forstå den økonomiske aktivitetens romlige struktur.

I  Arne Isaksens kapittel er spørsmålet: Hvorfor vokser noen regioner mer enn andre? Hvorfor vokser Oslo og Hordaland mer enn resten av landet? En region kan være orientert utover, den kan forsøke å gjøre seg attraktiv for tilflyttere eller investorer. Tilgang til grønn kraft, spesialisert kompetanse eller en relevant klynge av bedrifter er eksempler på hva aktører i næringslivet ser etter, og som man derfor kan forsøke å friste med. Alternativt kan regioner sette søkelys på det interne, på de næringer, ressurser og kompetanser som er utviklet i regionen, og forsøke å støtte opp om disse. Regioner jobber med interne og eksterne drivkrefter på ulik måte, og kapitlet viser hvordan regionene Oslo og Hordaland/Bergen hele tiden har et forsprang på resten av landet, fordi interne drivkrefter her bidrar til framvekst av nye næringer i større grad enn andre steder i landet.

I denne boka drøftes dagsaktuelle spørsmål knyttet til grønn omstilling, pandemier og energi, men også mer allmenne geografitemaer som globalisering, landskap, urbanisering, lokalisering og stedsidentitet.

Forfatterne presenterer sentrale samfunnsgeografiske begreper og tenkemåter og viser hva som skiller geografifaget fra andre samfunnsfag.

Boka er aktuell som pensum på bachelor- og masteremner i geografi og i lærerutdanningen, og kan også anvendes innenfor andre samfunnsvitenskapelige emner.

ISBN 978-82-450-2161-5