Lokale liv

På 1970-tallet begynte modellen å knake i sammenføyningene. Den sammenhengende vekstperioden etter 1945 ble avløst av mer urolige tider. Det var flere årsaker til dette. Bedriftene hadde i økende grad begynt å manøvrere på tvers av landegrenser og var vanskeligere å holde styr på. Vi fikk en ny internasjonal arbeidsdeling for masseproduserende industrier. Når lønningene steg i de rike landene, valgte bedriftene å flytte produksjonen til lavkostland. Det vokste fram nye industriområder i land i den tredje verden, mens arbeidsledigheten økte i Ruhr-området i Tyskland, i den industrielle trekant i Nord-Italia, i «rustbeltet» i USA og i tungindustrien i Nord-England. Også små norske industristeder sto overfor spørsmålet: Hva skulle arbeiderne jobbe med i den postindustrielle tidsalder? Et av svarene finner vi i «det tredje Italia», der det vokste fram en industri som kombinerte masseproduksjon og håndverk, såkalt fleksibel spesialisering. På Aker brygge i Oslo finner vi et annet svar; restauranter og advokatkontorer har avløst skipsverftet som ble lagt ned i 1982.

Velferdsstaten hadde vært en suksess fordi den enkeltes privatøkonomi bedret seg år for år, samtidig som skoletilbud og andre ordninger var gode nok, også for de som ellers kunne hatt råd til å kjøpe slike tjenester. I Norge vokste det derfor ikke i særlig grad fram private alternativer, slik det gjorde i Storbritannia og USA. Det statlige tilbudet ble omfavnet av de fleste. Derfor ble det ikke problematisert at byråkratiet vokste og at de offentlige utgiftene økte. Nasjonens og den enkeltes vekst gikk lykkelig hånd i hånd. Utover 1960-tallet økte imidlertid arbeidsledigheten, og det samme gjorde prisene. Staten våget etter hvert ikke å øke underskuddet på statsbudsjettet for å holde hjulene i gang. Dette satte samfunnskontrakten på prøve, og noen begynte å tvile på hele modellen.

Mange opplevde for første gang at de fikk en forverret livssituasjon. Opposisjonsforskere mente at det var en myte at velferdsstaten hadde frigjort alle fra nød og fattigdom. En rekke grupper konkluderte med at politikken ikke var tilpasset dem. De mistenkte for eksempel at skattepengene deres ble sløst vekk i en lite effektiv offentlig sektor. Byråkratiet var blitt stort, dyrt og lite dynamisk i forhold til de nye utfordringene. I Norge vokste kritikken mot den sosialdemokratiske planleggende stat som i for liten grad lyttet til folket den skulle styre. Arbeiderpartistatens modernisering av Norge løftet fram «moderne» næringer, spesielt industri, ikke lokalsamfunn, kommuner eller landsdeler. Hvis man laget planer for regioner og områder, var det hensynet til det nasjonale som var poenget; staten ønsket å øke regionens bidrag til det nasjonale fellesskapet. Også i Europa og USA mente mange at eksperter og elitepolitikere bare rullet de samme politiske ordningene utover nasjonen, uten respekt for lokal variasjon.

På 1960-tallet fikk vi en internasjonal populistisk bølge: Folk ville ikke lenger bare bli bestemt over. Det dukket opp stadig flere bevegelser som løftet fram interessene

Lokalbefolkningen tar tilbake makten over sitt eget nabolag.

til etniske minoriteter, kvinner, svarte, studenter, arbeidsløse og neglisjerte nabolag. I vår sammenheng er særlig det geografiske aspektet interessant. Når myndighetene utvikler regioner og byer, er ikke dette en nøytral prosess. Noen får det bedre – i noen land, i noen deler av landet, i noen byer eller bydeler – men noen får det også verre; eksempelvis i sørstatene i USA, land i det globale sør, økonomisk tilbakestående regioner i Vesten, og utkantområder, lavinntektsgrupper og etniske minoriteter i storbyens gettoer. På samme måte som at alle mennesker ikke kan behandles likt, ble man oppmerksom på at heller ikke steder kan behandles på identisk måte.

Midt på 1960-tallet anerkjente man internasjonalt at innbyggerne i større grad skulle delta i planleggingen. Politikerne begynte også å lytte til andre typer forskere – interessen for modeller og kvantitative perspektiver dabbet av. Humanistiske geografer hadde fra tidlig på 1970-tallet hevdet at den kvantitative geografien hadde glemt mennesket. Man måtte heller ta utgangspunkt i individene og folks opplevelser av stedet der de bor («sense of place»).

Som sagt, så gjort. I Sverige gikk man bort fra å basere seg på modeller basert på Walter Christallers sentralstedsteori i regionalpolitikken, fordi denne formen for positivistisk romlig kunnskap ikke hadde vist seg egnet til å forhindre geografisk ulikhet. I Norge fikk kommunene større frihet til å utøve politikk ut fra egne prioriteringer, og opprøret fikk også en litt særnorsk utkantprofil som vi skal komme tilbake til. Også her hjemme ble ulike gruppers interesser satt på dagsorden, og regjeringen satte i gang en maktutredning som hadde som mål å gi det enkelte menneske reell innflytelse over egen livssituasjon.