En digital revolusjon

og økte CO2-utslipp, sistnevnte også som resultat av en eksplosiv vekst i fossilbasert transport av mennesker og varer. Transportbehovet og miljøavtrykket øker ytterligere når multinasjonale selskaper av økonomiske hensyn produserer varene i Asia og selger dem på den andre siden av jorden. Alt dette gjorde at engasjementet for å beskytte klimaet og naturen vokste utover 1990-tallet.

Vi strever lokalt, nasjonalt og globalt, i politikk og i forskning, med hvordan vi skal redusere klimautslippene. Etter at svært mange tiltak er innført, som utallige avgifter, bompenger, nedleggelse av kullkraftverk i Tyskland og støtte til utbygging av vindkraft, rettes oppmerksomheten nå også i økende grad mot sosial ulikhet i det grønne skiftet. Mens den største utfordringen tidligere var å overbevise folk om alvoret og få slutt på forurensning og sløsing med knappe ressurser, er oppmerksomheten i ferd med å dreies: Vi må spørre hvem som lider under og hvem som tjener på innretningen på klimatiltakene. Hvilke grupper slipper ut mest, og hvem har størst mulighet til å endre livsførsel? Er det eksempelvis staten, de rikeste eller arbeiderklassen som skal ta den største belastningen? De som bor i byer eller distriktsbefolkningen? Land i det globale sør eller nord?

Spørsmålet om rettferdig grønn omstilling skjærer gjennom mange av utfordringene vi står overfor i dag. Dette skiller seg markant fra etterkrigstidens store spørsmål om industrialisering og geografisk og sosial fordeling av velstanden.

Digitaliseringen av samfunnet påvirker både økonomi og hverdagsliv. Noen mener at vi aldri før i menneskets historie har opplevd så raske omveltninger. På grunn av utviklingen i medie- og kommunikasjonsteknologien har vi siden årtusenskiftet opplevd en intensivering i sammenkoplinger mellom mennesker. Hvordan og hvor treffer man mennesker? Hvilke jobber kan en få, og hva slags jobber ønsker folk? Hvilke kompetanser er viktige? Slike spørsmål gir markert annerledes svar i dag enn for bare et par tiår siden. Fellesskap og utenforskap produseres i økende grad gjennom digitale medier. Skillet mellom jobb/studier på den ene siden og fritid på den andre er vanskeligere å få øye på. Det har ikke gått så langt som i TV-serien Severance, hvor arbeiderne i Lumon Industries får satt inn en chip i hjernen som gjør at når man er på jobben, husker man ikke noe om privatlivet utenfor – og vice versa. Ideen til serien er likevel ikke hentet ut av løse luften. Digitaliseringen griper om seg i den grad at vi nesten føler oss nakne uten smarttelefonen, og selv når vi møter hverandre fysisk, kombinerer vi det med våre digitale liv. En ny økonomi vokser også fram. Enkeltpersoner kan tjene store penger på å ha mange følgere på sosiale medier. Ny teknologi gjør ikke bare netthandel attraktivt, men tilbyr også helautomatiserte løsninger for utleie og kjøp av eiendeler eller tjenester. Dette har skapt en hel plattformøkonomi som i mange sammenhenger