Skala

dem er oftest motivert av ønsket om å beskrive omgivelsene, slik at de kan være til hjelp for turister, turgåere, navigasjon, arealplanlegging og mer. For samfunnsgeografen får kartet betydning også som et middel for kommunikasjon om hvordan verden ser ut. I Anne Liens kapittel om kartografi får vi innblikk i de sentrale kartografiske begrepene, ulike typer kart og projeksjoner, og hvordan kart lages. Kort sagt handler kapitlet om ulike måter å oversette fra den tredimensjonale virkeligheten til kartets to dimensjoner. Samtidig er kart et utsnitt av virkeligheten, det framhever noen temaer og skjuler andre, og derfor kan det også være et objekt for maktanvendelse. Det verdenskartet vi er vant til å se, er vel det sterkeste eksemplet på dette, med Europa sentralt plassert. Kapitlet gir mange konkrete eksempler på hvilke virkemidler som brukes for å fremme et bestemt syn på verden, og hvordan kart kan bli et politisk instrument. Et eksempel er da Russland i 2016 overtalte Google Maps til å endre stedsnavnene på Krimhalvøya fra ukrainske til russiske. Alle forstår at dette er en politisk handling. Det nye kartet utøver makt over våre forestillinger, over ideen om hvem som hører til på et område.

Makt kan altså påvirke representasjoner av verden, men den kan også virke mer direkte på et område, eksempelvis når et slumområde saneres, eller når det anlegges et parkområde like ved et boligområde. Det utøves også makt når vi mennesker etablerer regler for hvem som kan gjøre hva hvor. Disse aspektene belyses i Jørn Cruickshanks kapittel om kritisk geografi. Vi introduseres for Henri Lefebvres tre maktdimensjoner: romlig praksis, abstrakt rom og levd rom. Lefebvre mente at vi må skaffe oss kunnskap om alle de tre aspektene ved det romlige i kampen mot maktbruk og undertrykkelse. Bare da er man rustet til å bekjempe urettferdighet. En ensidig kamp mot markedskreftene og elitene er naiv. Den virkelige makten ligger i det Lefebvre kaller for en romlig kode som sterke krefter etablerer, og som favoriserer visse gruppers interesser. Lefebvres viktigste bidrag var å gjøre oss oppmerksom på at ingen rom er nøytrale, og han utvik let et analytisk apparat for å avkle den skjulte makten. Kapitlet gir mange eksempler på hvordan makten uttrykkes romlig, for eksempel i konstruksjonen av «Syden» og i turistifiseringen av byen Solvang i California.

Et begrep som går igjen i boka, og som vedrører kjernen av samfunnsgeografien, er skala. Skala er interessant i møtepunktet mellom 1) utbredelsen av sosiale prosesser og 2) styringen og makten over disse. Noen ganger er det samsvar mellom disse tingene, men veldig ofte er det ikke det. Dette forholdet diskuteres i flere av bokas kapitler. Helt enkelt kan vi si at når vi snakker om skala, deler vi samfunnet inn i geografiske nivåer, istedenfor å tenke det eksempelvis i form av ulike grupper (arbeidere, middelklassen, eliten), ulike aktører (stat, privat, næring) eller prosesser (industrialisering, digitalisering). Innledningsvis ble utviklingen av velferdsstaten beskrevet som en endring

av forholdet mellom ulike aktører. Men vi kunne like gjerne behandlet dette som et spørsmål om skala, som en styrking av det nasjonale på bekostning av det globale og det lokale. Koordineringen av sosiale og økonomiske prosesser foregikk i større grad på nasjonalt nivå enn tidligere.

Spillet mellom skalanivåene pågår hele tiden. Et eksempel: Mot slutten av 1800-tallet økte den regionale bevisstheten i Norge. I velferdsstatens blomstringstid kom denne patriotismen i bakgrunnen, mens den flammet opp igjen i en periode på 1970- og 80-tallet. I skrivende stund streber en rekke europeiske regioner etter større uavhengighet. Utvikling kan altså analyseres med utgangspunkt i den vekslende rollen til ulike skalaer.

Hva kan skala som begrep mer konkret tilføre? Tenk på interessekonflikten mellom kapitalister og arbeidere, det Marx kalte produksjonsrelasjonen. Fabrikkeieren rår over arbeiderens skjebne, i og med at arbeideren er avhengig av en inntektsgivende jobb. I et skalaperspektiv ligger ikke makten i at kapitalistene eier bedriftene, men i deres evne til å operere på en annen skala enn arbeiderne.

Skalaperspektivet inngår ofte i en kritikk mot kapitalismen, hvor en peker på at selskapenes ønsker trumfer lokale hensyn. I en studie av en foreslått gruveetablering i Peru viser Haarstad og Fløysand (2007) at det ikke alltid er slik at nasjonale og internasjonale aktører nødvendigvis har all makt. I studien kommer det fram hvordan lokale aktører klarer å mobilisere motstand også på andre og «høyere» skalanivå. De fikk for eksempel fram at konflikten ikke bare handlet om negative lokale konsekvenser av gruvedriften, men at prosjektet også truet den nasjonale identiteten til Peru, og at det i et internasjonalt perspektiv handlet om demokrati. Slik fikk de lokale motstanderne sympatisører på flere skalanivåer. Det er altså ikke bare de sterke kapitalkreftene som