Migrasjon

myndighetene etablerer et skytefelt på Dovrefjell, og de forsøker å «redde» drabantbyene gjennom områdeløft. Begge deler er basert på og bidrar til bestemte oppfatninger av stedene, blant mange andre mulige. De tre lesemåtene kan brukes til å forstå samfunnet, hvorfor konflikter oppstår og hva som skaper og hindrer endring.

Befolkningsnedgang kan skyldes to ting. Enten er det færre fødsler enn dødsfall (negativ naturlig tilvekst), eller så flytter det flere fra stedet enn til. Samfunnsgeografene har vært svært opptatt av migrasjon og har utviklet et arsenal av teorier og tilnærminger på feltet. Særlig var det stor interesse for bevegelse og migrasjon på 1960- og 70-tallet. Migrasjon omfatter innvandring, flytting mellom steder, mellom byer, fra bykjernen til forstedene, mellom land og verdensdeler. I Norge er mye av oppmerksomheten rettet mot rural-urban flytting, eller sentralisering som det populært kalles. Flytting fra distriktene har vært et viktig nasjonalt problem, og det er et godt argument i politiske debatter at folk må få lov å bo der de bor. Målet om å bevare bosettingen på bygda oppsto på 1970-tallet. Er dette tilfeldig, eller kan årsaken være at akkurat da mange var i opprør mot at utviklingen ble styrt ovenfra og ned, så opplevde vi en rekordstor sentralisering? Byene har aldri vokst så mye og utkantene har heller aldri mistet så mange innbyggere som på 1960-tallet. For de nasjonale strategene var ikke dette noe man skulle motarbeide – folk fikk faktisk tilskudd hvis de flyttet fra distriktene til byen. Det er kanskje ikke rart at det kom en reaksjon.

Migrasjonsforskningen i Norge har lenge hatt en viktig politisk betydning ved at man følger med på flyttemønster og sentralisering, men også som en hjelp for lokale og nasjonale myndigheter, særlig i bestrebelsene på å opprettholde befolkningen i distriktene. Slik er det ikke lenger. Etter hvert har man innsett at urbaniseringen er kommet for å bli. Istedenfor å kjempe imot, er det flere som argumenterer for at man heller bør konsentrere seg om å opprettholde levekårene i områder med synkende folketall. Nina Gunnerud Berg har forsket på migrasjon siden midten av 1990-tallet, og i sitt kapittel gjennomgår hun kjente teorier i flytteforskningen, og forklarer hvorfor flytting ikke bør forstås som en tidsmessig isolert handling. Ved hjelp av livshistorieintervjuer har hun utviklet kunnskap om hvorfor folk flytter, og hvorfor de eventuelt blir boende på stedet de flytter til. Slik har hun beriket flytteforskningen, eksempelvis med innsikt i hvordan livsfaser, relasjonen mellom generasjoner og forhold til venner og familie spiller en viktig rolle i flyttebeslutninger. Kapitlet gir en økt forståelse av flytting, men også hva som er et godt eller mindre godt sted å bo for mennesker i ulike livssituasjoner.