Nasjonale fellesskap

aktivitet foregår aldri på nøytral grunn. Et territorium eller område er aldri «tomt»; det har en topografi, ressurser, klima, flora og fauna, og menneskene som har bebodd området har hatt sin sosiale organisering, sitt styresett, ulike produksjonsformer, sin tro og religion. Natur og kultur utgjør til sammen den romlige strukturen.

Under Berlin-konferansen i 1885 delte vestlige makter en rekke afrikanske kolonier seg imellom, uten at afrikanere ble spurt, og uten hensyn til etniske og geografiske forhold. 60 år senere, under gjenoppbyggingen av Finnmark etter andre verdenskrig, satt arkitekter og tegnet nye byer i lune fjorder, samtidig som finnmarkingene fossrodde nordover og bygde hus på branntomtene. I begge tilfeller glemte man hva og hvem som hadde vært der før. Poenget er at når et lokalsamfunn, en by, et land eller et imperium bygges, betyr det noe hva som var der i utgangspunktet. Og vårt strev med å bevare eller endre det som var her før oss, «fester» seg i rommet og legger føringer for neste steg i utviklingen. Doreen Massey er kanskje den som best har beskrevet denne lagvise utviklingen av steder. Dette romlige perspektivet interesserer geografene. Når andre samfunnsforskere er i mål med sine undersøkelser, sier geografen: «Dette skjer jo ikke på samme måte overalt.» Nøyaktig hva den romlige strukturen består i, hvor mye som skyldes lokale og globale fenomener, og hvilket handlingsrom som finnes i ulike romlige strukturer, er de store spørsmålene i denne boka, enten vi bruker teorier om demografi, lokalisering, sted, region, by eller mer moderne begreper som skala, terriotorialisering og assemblage.

Teoriene og temaene i samfunnsgeografien endrer seg i takt med verden og forskningen. Mange av de eldre begrepene og teoriene er fremdeles relevante, og det er fortsatt interessant å forstå hvordan mennesker knytter seg til steder og hvorfor folk flytter. Men i mye større grad enn sine forgjengere stiller moderne geografer slike spørsmål i en stadig mer mobil og globalisert virkelighet. Moderne samfunnsgeografi må derfor sies å handle mye om forholdet mellom stabilitet og flyt, om hvordan fellesskap dannes og oppløses, om næringers vekst og død, alt sammen i et samspill mellom det lokale og det globale.

Faget er altså et barn av sin tid. Det påvirkes både av trender i samfunnsforskningen og av den mer generelle utviklingen i samfunnet. Hva som kjennetegner ‘den generelle samfunnsutviklingen’ kan være så mangt, men for de ca. 15 prosent av jordens befolkning som bor i den vestlige del av verden, er det vanskelig å overse framveksten av velferdsstater etter andre verdenskrig. Politikere og byråkrater på nasjonalt nivå trådte da fram som byggere av fellesskap og samfunn. Geografene bisto med kunnskap om hvordan man skaper vekst og samtidig sørger for sosial og geografisk fordeling. Velferds staten tilrettela for industriell vekst og sysselsetting, samtidig som den sørget

for at folks levestandard og tilgang til velferdstjenester økte år for år. Det var altså ikke slik Karl Marx (1845) hevdet, at borgerskapet brukte staten for å sikre egne interesser. Det var nå snarere tvert imot; staten forsøkte, på vegne av det nasjonale fellesskapet, å styre kapitalkreftene.

At staten blandet seg inn i økonomien var riktignok ikke helt nytt. Allerede under krisen i mellomkrigstiden hadde staten begynt å gripe inn i økonomien i vestlige land. Da Norsk Hydro truet med å legge ned virksomheten på Rjukan og Notodden i 1934, grep staten inn og reddet bedriftene og dermed også bygdene. Velferdsordninger var heller ikke ukjent. Den statlige alderspensjonen ble eksempelvis innført i 1936. Det som er nytt etter andre verdenskrig er at en ny samfunnskontrakt mellom folket og staten overtar. Individer og bedrifter skulle bidra til å støtte opp om staten, som til gjengjeld skulle ta seg av befolkningen «fra vugge til grav». I likhet med flere andre europeiske land fikk Norge eksempelvis sitt eget nasjonalbudsjett, og staten fikk dermed et helhetlig grep om den nasjonaløkonomiske driften, med kontroll på inntekter og utgifter som del av den samme sirkulasjon. Utrustet med samfunnsøkonomisk teori kunne man argumentere for omstilling fra jordbruk til industri og flytting fra landsbygd til by, og i stor grad styre samfunnets utvikling. Ved hjelp av trepartssamarbeidet fikk staten også styring med lønnsutviklingen, og da oljeressursene ble avdekket, ble det bestemt at 80 prosent av inntektene skulle gå tilbake til fellesskapet. Oljen tilhørte folket.

Utover i etterkrigsårene fikk folk i Vesten stadig flere rettigheter og offentlige velferdsgoder. Sammenlignet med den økonomiske og sosiale kriseperioden i mellomkrigsårene, var dette en relativt stabil tid hvor store deler av befolkningen fikk del i en allmenn velferdsutvikling. I USA ble stadig flere mennesker løftet ut av fattigdom, og i 1970 tilhørte over 60 prosent av befolkningen den såkalte middelklassen. Også her i Norge vokste det fram et likhetssamfunn; 60 prosent oppga i en undersøkelse å tilhøre arbeiderklassen i 1969. I ulike versjoner vokste velferdsmodellen fram i de aller fleste land i verden. Denne formen for modernisering, med staten som den sterke aktøren, ble også en viktig modell i vestlige lands bestrebelser på å utvikle den fattige del av verden, etter hvert som tidligere kolonier i Asia og Afrika gjorde seg uavhengige.