Hva med resten av verden?

Etter hvert fikk misnøyen en ideologisk overbygning. På 1980-tallet brakte ny liberalismen fram en enda tydeligere erkjennelse av at næringslivet og sivilsamfunnet måtte få større handlingsrom, de måtte frigjøres («become liberated»), fordi staten alene ikke lenger ble oppfattet å kunne sikre vekst og velstand for alle. I tillegg til velferdsstatens fortsatte vekst fikk vi derfor en økende markedsorientering. På toppen av dette skjøt etter hvert globaliseringen fart, særlig etter at den kalde krigen var over i 1991.

Mens moderniserte land prøvde seg fram for å finne den riktige blandingen mellom frihet og statlig styring, førte økende handel, migrasjon, mobilitet og forurensning på tvers av landegrensene til at en annen problemstilling tvang seg fram: Skal hvert land, hver by og kommune møte de nye utfordringene hver for seg selv, eller skal problemene løses gjennom internasjonalt samarbeid? I Norge ble denne motsetningen særlig tydelig da det skulle stemmes over medlemskap i EU i 1994. Globalister og internasjonalister som erkjenner at Norge er innvevd i globale relasjoner enten vi vil det eller ikke, stemte for. De mente at et mellomstatlig fellesskap egnet seg best til å ivareta ikke bare klodens, men også det enkelte lands interesser. Mot disse sto et knapt flertall som var skeptiske til å overlate beslutninger om våre ressurser og arbeidsplasser i industri, fiske og jordbruk til ikke-norske politikere og byråkrater.

Diskusjonen om disse avveiningene: styring versus frihet, og lokal versus overnasjonal kontroll, lever fortsatt i beste velgående. Brexit, Storbritannias utmelding fra EU, er et tydelig eksempel på at man mener at det er uheldig å miste for mye av den nasjonale kontrollen. Problemene i landet ble forklart med EUs overnasjonale kontroll. I Norge diskuterer vi hvorvidt staten skal gripe inn og regulere produksjon og salg av strøm av hensyn til norske bedrifters og husholdningers strømregninger, eller om en skal fortsette med en markedsbasert løsning hvor det kjøpes og selges kraft over landegrensene. Her reises spørsmålet om nasjonal kontroll versus internasjonal koordinering, men en diskuterer også hvor mye staten skal gripe inn i markedet.

Det er ikke bare slike spørsmål som skaper hodebry i moderne samfunn. Sammen med velstandsveksten fikk vi en voldsom vekst i produksjon, transport og salg av forbruksvarer som brukes en kort tid før de kastes. Veksten går nærmest av seg selv, i en ny kapitalistisk vekselvirkning mellom økonomien og samfunnet. Et eksempel: I Norge sluttet mange å sy klær selv samtidig som konfeksjonsindustrien skjøt fart. I første omgang leverte denne indust rien til hjemmemarkedet, sammen med møbelindustri og produksjon av elektroniske husholdningsapparater. Slik transformasjon av økonomien foregikk nesten overalt. Den eskalerende produksjonen og forbruket i Europa og USA spredte seg etter hvert til Japan, Kina, India, Brasil, Russland og Sør-Afrika. Den økte globale produksjonen bidro til forurensning, tap av naturmangfold, nedbygging av natur