Utviklingsgeografi

Utviklingsgeografi er en variant av geografifaget som er inspirert av utviklingsstudier, et samfunnsfag som vokste fram særlig fra 1950–60-tallet, samtidig med at mange fattige land frigjorde seg fra kolonimaktene. Utviklingsgeografien anvender innsikter fra en rekke av samfunnsfagene, som økonomi, antropologi, studier av internasjonale relasjoner og typiske geografitemaer som regional utvikling, jordbruksutvikling og migrasjon. Det som skiller utviklingsgeografi fra utviklingsstudier er, som i all annen geografi, interessen for hvor prosesser utspiller seg, og betydningen av relasjoner mellom ulike geografiske enheter og nivå.

I denne boka har Jørgen Klein og Jill Tove Buseths kapittel et utviklingsgeografisk ståsted. De tar for seg historien til et av verdens fattigste land, Tanzania. Landet hadde økonomisk framgang på 1970-tallet, da Julius Nyereres sosialistiske politikk ga resultater innen utdanning og helse. Kapitlet trekker linjer tilbake til uavhengigheten i 1961 og viser hvordan landet etter hvert ble påvirket av nyliberalismen, miljøsaken og en ny bevissthet om sammenhengen mellom vern og utvikling. Vi følger historien fram til dagens satsing på turisme og ressursnasjonalisme. Forfatterne får fram samspillet mellom historiske og nåtidige prosesser – for eksempel bygger moderniseringen av jordbruket fra 2005 på Nyereres satsing på jordbruk 40 år tidligere. Det som særlig kommer fram i kapitlet er hvordan ytre politiske og vitenskapelige impulser virkeliggjøres på en særskilt tanzaniansk måte.

På fagfeltet utviklingsstudier kom det rundt årtusenskiftet fram tydelige stemmer som var kritiske til den eurosentriske koloniseringen av verden, både i praksis og i forskningen. Hilde Refsties kapittel tar for seg denne tematikken. Hun peker også på hvordan vestlig byutvikling lider under det samme som myndighetene på 1970-tallet ble kritisert for: den manglende evnen til å justere politikken etter lokale forhold. Den noe overraskende løsningen hun lanserer er å la seg inspirere av hvordan urbaniseringen har foregått i land i sør: Istedenfor å se på omfanget av uformelle ordninger i byutvikling i sør som et problem, bør vi lære. I India resulterte en protest i at lokale myndigheter skrinla planene om å sanere slumområdet Dharavi i Mumbai. Det oppsto et samarbeid mellom lokalbefolkningen og myndighetene om en lokalt tilpasset utvikling, en erfaring som ledet fram til det globale nettverket Shack/Slum Dwellers International. Et annet eksempel er deltakende budsjettering, et konsept som opprinnelig oppsto i Brasil. Da planleggerne i Porto Alegre skulle sette opp budsjett for byutviklingstiltak, bestemte de seg originalt nok for også å spørre innbyggerne. Refstie viser hvordan det globale nord har mye å lære av erfaringer med deltakende praksiser og arbeid med ulikhet i land i det globale sør.