Geografi og antropocen

utkonkurrerer tradisjonelle næringer, og som på godt og vondt beveger seg utenfor det organiserte arbeidsliv.

Endringene skal ikke overdrives – vi lever ikke fullstendig digitale liv: Mennesker er sosiale dyr, og mange av mekanismene som bygger eller ødelegger relasjoner, som skaper vinnere og tapere, lykke og sorg, er uforanderlige. Vi er fortsatt glade i noen steder som vi føler at vi hører til, og vi setter pris på naturen, enten det er langs kysten, i skogen eller på fjellet. Mesteparten av livet leves for de fleste av oss i hjemmet, på skole eller jobb, på torg og kafeer, i samvær med nærmeste familie, venner og kolleger, og vi bygger fellesskap rundt «vår» by, bygd eller «vårt» land. Likevel vil mange hevde at den sammenhengen dette skjer i har endret seg drastisk de siste tiårene.

Å studere samfunnet kan foregå på to måter. En kan se det sosiale som en effekt av naturen, noe vi kaller natur- eller miljødeterminisme. I fagets barndom dominerte denne måten å tenke på – man så mennesket som et produkt av jordens overflate. Den andre tilnærmingen vokste fram på begynnelsen av 1900-tallet, særlig i fransk regional geografi, med Paul Vidal de la Blache i spissen. Her forstår man geografisk variasjon mer som et resultat av menneskelig handling. Det er kulturen på et sted som er utgangspunktet for analysen.

Å forstå hvordan mennesker former sine omgivelser er stadig viktigere. Vi lever i antropocen, menneskets tidsalder: Vi har lagt naturen og dens ressurser under vår kontroll. Vi produserer, kommuniserer, reiser og konsumerer i dag i svært stor grad uavhengig av stedlige naturmessige forhold. Istedenfor at naturen bestemmer, har vi lært oss å utnytte den romlige variasjonen, som når multinasjonale selskaper utnytter ulike steders naturlige fortrinn.

Med dette menes selvsagt ikke at naturen har utspilt sin rolle, heller ikke i samfunnsgeografien. I vår tid er det en økende erkjennelse av naturens begrensninger. En kan til og med hevde at mange av problemene vi står overfor, nettopp skyldes at vi ikke har vært oppmerksom på naturens tåleevne. Det å studere samfunnet uavhengig av samspillet med jordens klima, ressurser og natur er derfor blitt mindre vanlig. Naturlige forutsetninger forklarer i stor grad at Danmark ikke baserer seg på vannkraft, at Tyskland inntil nylig produserte mye kullkraft, og at vannkraften i 2022 utgjorde 92 prosent av elektrisitetsproduksjonen i Norge. Men det er i økende grad samspillet mellom naturen og samfunnet geografen utforsker.

Det nye globaliserte og digitaliserte samfunnet må nå helst omstille seg i grønn retning på en så rettferdig måte som mulig. Dette får konsekvenser for hva samfunnsgeografene sysler med. Det påvirker også teoriutviklingen, fordi de eldre teoriene ikke alltid er egnet til å gripe det som preger menneskers forhold til hverandre og til naturen i dag.