Hold Pusten 02 2023

Hold Pusten

50 år med NRF

Jubileumskronikk: Knut Nordlid om MR

Kommentar: – Brenn for faget ditt!

Radiofarmakaproduksjon i Tromsø ECR

2023

Gledelig gjensyn

Do less Care more

I en fersk undersøkelse blant brukere av Centargo® CT injeksjonssystem*, oppga 45 % at det innovative injeksjonssystem sparer verdifull tid takket være brukervennligheten og automatiserte funksjoner. Mindre tid til å fokusere på prosedyrer før skanning betyr mer tid til pasientene.

Mer tid til pasientbehandling

Øker pasientflyten

Mer tid til neste pasient

Bestill et møte! La oss diskutere hvordan Centargo kan hjelpe deg med å forbedre arbeidsflyt og pasientbehandling.

Bruk qr-koden eller send en epost til Marius Ackenhausen: marius.ackenhausen@bayer.com

*N=87. Centargo Post Launch Customer Perception, Market Research Report, Performed Nov 2022 by Cerner Enviza on behalf of Bayer Radiology Global (REF-M-CEN-DK-0002). ©2023 Bayer. Bayer AS Drammensveien 288, Postboks 193, 1325

Sparer verdifull tid for å ta hånd om pasient!

Vil du vite mer?

Se en kort video om Centargos funksjoner og fordeler.

Innhold 32 4 26

Aktuelt og fag

4 ECR 2023

18 Infofilm før stråleterapi

20 Forskningspris til radiolog

22 Skanner nyrer med ny MR-teknikk

26 Radiofarmakaproduksjon i Tromsø

28 MR-guidet UL

32 Faglig påfyll ved OUS

34 Tar ikke håndrotrøntgen av asylsøkere

42 MR ved lumbal stenose

«Denne kongressen som tar over hele byen, den løfter oss som er her!»

Hans Flaata, fagutviklingsleder i NRF. Få med deg rapporten fra årets ECR som begynner på side 4.

Faste spalter

19 Forbundslederen

24 Carls kommenter

38 Min arbeidsplass:

43 Kryssord

51 Kryssordløsning

54 Hold Pusten fra arkivet

55 Quiz: Ti på tampen

Forbundsaktuelt

33 Utlysning av NRFs stipend for vitenskapelige prosjekter og utdanningsstipend

«For oss som var plasstillitsvalgte på 80- og 90-tallet, var det mye å ta tak i. Både med tanke på HMS og lønnskrav.»

Les mangeårig tillitsvalgt Mary Bolstads jubileumskronikk på side 46

44 Det akademiske kvarter: Møt Albertina Rusandu

45 Kommentar: Brenn for faget ditt!

Jubileumskronikker:

46 Mary Bolstad: Radiograf og tillitsvalgt i 40 år

49 Knut Nordlid: Min MR-historie

og litt om fagutvikling

52 NRFs kursannonser

«Et viktig steg på veien er å øke bevisstheten rundt yrket vårt. Vi må gjøre oss bemerket i nyhetsbildet, delta i ulike foraer og på kongresser og starte studier innen stråleterapi.»

Suzanne Kuven Wick, stråleterapeut og vara i NRF-styret, i kommentaren på side 45.

Hold Pusten

Fagtidsskrift for Norsk Radiografforbund

ISSN 0332-9410

Rådhusgt 4A, 0151 OSLO

Abonnement:

nrf@radiograf.no

600 kr. pr. år (Norge)

735 kr. pr. år (utland)

NRF-medlemmer får bladet gratis.

Ansvarlig redaktør:

Tone Rise

Tlf. 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no

Vitenskapelig redaktør: Elin Kjelle, epost: elin.kjelle@usn.no

Forsidefoto fra Wien: NARVIKK/ISTOCK

Annonseansvarlig:

LK Media AS, Anne-Lise Fængsrud

Telefon: 996 48 546 anne-lise@lkmedia.no

Grafisk design: Lovborn Design

Trykk: Merkur Grafisk

Slik var årets visuelle midtpunkt i hovedhallen på årets kongress.

Kjærkomment comeback for halv maskin

I mars var den store kongressen i Wien tilbake som før, til stor glede for mange. Men mye er forandret og deltagerantallet var langt under det det lå på før pandemien. Hold Pusten møtte som vanlig utstillere, deltagere og faglige bidragsytere.

HOLD PUSTEN PÅ ECR TEKST OG FOTO: TONE RISE

Kongressen hadde i år totalt 17 262 deltagere, på nett og fysisk, fra 122 land, til sammenligning var dette tallet på 30 259 i 2019, altså siste normalår før pandemien.

Likevel var det absolutt mye folk og mye som skjedde, og følelsen av langt mindre trengsel i de store hallområdene gjorde opplevelsen god for de som var der. Så får tiden vise om tallene med tiden tar seg opp til før korona-nivå, eller om endringer i folks vaner for eksempel med tanke på digital deltagelse gjør at færre fysisk finner veien til Wien i mars i årene fremover.

– Det er flere folk her enn det var i fjor sommer. Det var ingen suksess, sier Anna Kowalska, slags- og markedskoordinator i Solutions for tomorrow (SFT), det svenske firmaet som har spesialisert seg på mobilrøntgenutstyr.

Som mange har fått med seg, ble ECR i fjor lagt til juli måned, for å øke sannsynligheten for at de faktisk skulle kunne gjennomføre den i 2022, det ble kongress, men de som var der, rapporterer om langt mindre aktivitet enn vanlig både på foredrags- og besøkssiden.

Vi møter Kowalska på kongressens dag to ved hovedinngangen til kongressenteret med mobilrøntgenbilen og det tilhørende mobile apparatet som de viser frem ute. Hun er godt kledd i det kjølige

marsværet.

Hun forteller at de har en liten stand i underetasjen i hovedbygningen også, der de viser frem mobilrøntgenapparatet som bare er beregnet innendørs, altså som ikke transporteres i den spesiallagede bilen.

– Jeg er glad ECR er tilbake i mars, sier Kowalska.

Hold Pusten møtte dem sist på RSNA i Chicago i 2022. Siden da har de fått større salgsteam, og de har opprettet et eget salgs- og servicekontor i Boston i USA.

– USA er det største markedet for oss nå, sier Kowalska.

Hun forteller at de fortsatt vokser i Skandinavia. I Sverige har de dessuten et prosjekt på gang i samarbeid med myndighetene der de kjører røntgenbilen ut til

ulike steder, à la mammobussene i Norge. Ellers er SFT på god vei inn i markedet i Sørøst-Asia, kan Kowalska berette. – Spesielt Thailand, vi har solgt 80 enheter der til nå, i tillegg er det ting på gang i Malaysia, på Filipinene, i Taiwan og Pakistan.

Enklere MR

Inne i hovedbygningen møter vi Pernilla Mello som er kommunikasjonsrådgiver i GE Healthcare. De har for første gang sitt utstillingsområde i første etasje her. En fordel med det er at det er mye mindre støy enn det var da de holdt til i den dedikerte utstillingsbygningen.

De viser blant annet frem sin 1.5T MR Signa Victor som de lanserte på den store RSNA-kongressen i Chicago før jul, – Og her lanserer vi den i Europa, forteller Mello, – Vi er jo stadig på jakt etter å produsere raskere maskiner og mer komfort for pasienten, uten å fire på bildekvaliteten, sier David Famorca, produktspesialist i GE.

– Her har vi ved hjelp av kunstig intelligens en maskin som gir skarpere bilder, som jo betyr bedre diagnosetreffsikkerhet, og samtidig har kortere skannetid.

– På noen undersøkelser er skannetiden redusert med opptil 50 prosent, sier Famorca.

Denne maskinen er også kompatibel med en langt mykere, mer fleksibel og lettere aircoil, som jo brukes for sterkere signal, enn det selskapets tidligere maskiner er.

Det betyr, ifølge Famorca, at man kan vinke farvel til ukomfortabel liggestilling, eller til for eksempel å måtte strekke ut en vond arm i forbindelse med MR.

– USA er det største markedet for oss nå, sier Anna Kowalska i Solutions for tomorrow.

«På noen undersøkelser er skannetiden redusert med opptil 50 prosent.»

David Famorca, GE

Han forteller at han selv blant annet kunne ligge på rygg og fikk en langt mindre ubehagelig opplevelse enn han før ville fått, da han nylig var til MR på grunn av en tennisalbue.

– For ikke å snakke om pasienter som skal til MR columna. Da har vi ofte å gjøre med mennesker med sterke smerter i utgangspunktet, sier Famorca.

Så her har vi oppnådd bedre pasientkomfort, mer effektivitet og bedre bildekvalitet på samme tid, for å oppsummere, fortsetter han.

Maskinen inneholder 70 prosent mindre helium enn tidligere modeller og har et strømforbruk som er på rundt ti prosent lavere enn tidligere, ifølge GE.

– Etter pandemien er det to hovedutfordringer på bildediagnostiske avdelinger rundt om i verden – det ene er kostnad, alt er blitt dyrere, ikke minst strøm – og mangel på folk. Det siste gjelder særlig i USA, sier Famorca.

Radiografene skal nå ta unna flere pasienter enn før, på grunn av etterslepet, det betyr at de må løpe mer, men til samme lønn. Mange føler at de sliter seg ut, og mange søker seg andre steder. Denne maskinen er utstyrt med et nytt brukerinterface, og har en «null-læringskurve». Det vil si det er lett å lære opp folk til å bruke den.

– Men det må være radiografer som betjener den?

– Ja, men kvalifikasjonskravene for å bruke denne er noe lavere i noen

amerikanske stater enn for andre MR-maskiner, sier han og fortsetter:

– MR er jo komplisert, men mange av våre kunder bruker CT-personale på denne, to dager opplæring holder normalt. Det er en veldig stor fordel.

«Gjenbruk» av kontrast

På årets kongress presenterer GE også blant annet systemet de har utviklet for å bidra til at man kan slippe å kaste ubrukt jodholdig kontrast.

– Når man har åpnet en flaske med jodholdig kontrast, må ofte en del av innholdet kastes. Vi regner med at 5 prosent av slik kontrast kastes på sykehus i dag, forteller Paul Evans, forskningsog utviklingsleder i GE-divisjonen Pharmaceutical Diagnostics.

– Nå kan man i stedet sende restene til vår fabrikk i Lindesnes i Norge, hvor det blir kvalitetskontrollert og gjøres brukbart igjen.

– Slik sparer man både penger og klima, fortsetter han.

– Det hele begynte i Norge, og nå sendes kontrastrester til Lindesnes fra mange land i Europa. Også fra USA og Canada. Til sammen fjorten land, forteller Evans.

Heliumfri 0,5T

Siemens Healthineers holder som vanlig til i utstillingshallen, denne gang er de om mulig enda mer synlige enn før, der de ruver rett inn fra inngangspartiet.

De viser blant annet frem sin fotontellende CT, som de lanserte på RSNA i 2021, og som Hold Pusten skrev om i nummer 2 2022.

David Famorca fra GE foran MR-modellen Signa Victor med deres myke og fleksible aircoil.

GE har sørget for at det kan kastes mindre jodholdig kontrast.

«Det er noe av hovedfokuset nå, at vi skal gi tilbud om MR i hele verden.»

Rolf Svendsmark, Siemens Healthineers

Rolf Svendsmark, Johan Gjendem og Kjell Fladstad på Siemens-standen.

– Den er på vei inn på det norske markedet først nå. I disse dager installeres den på UNN i Tromsø, og flere steder er på gang, forteller Johan Gjendem, salgsdirektør i selskapet.

I tillegg har de en ny heliumfri MR, Magnetom Free Max.

– Så godt som heliumfri, forteller Rolf Svendsmark, den inneholder 0,7 liter helium, mens MR-maskiner vanligvis opererer fra rundt 400 liter og oppover. Svendsmark er produktspesialist på MR.

Maskinen er mye mindre enn det man er vant til når det gjelder MR-maskiner, og veier «bare» tre tonn, mens andre fort veier det dobbelte.

– Dette gjør infrastrukturen og de bygningsmessige tilpasningene rundt maskinen mye enklere, når heliumen er lukket, slipper du for eksempel quench-rør, sier Svendsmark.

Det gjør den til en mer tilgjengelig maskin. Den er ikke skreddersydd for det norske markedet, dette er et nisjeprodukt, som blant annet vil være interessant for enkelte u-land, forteller Svendsmark.

Mindre og lettere maskiner som er enklere i bruk, er en trend vi ser fra flere leverandører på årets utstilling.

– Det er noe av hovedfokuset nå, at vi skal gi tilbud om MR i hele verden, sier Svendsmark.

– Philips hadde en tilsvarende maskin på ECR allerede før pandemien, så dere er ikke først ute med en heliumfri variant?

– Nei, men denne er en 0,55T, og det er vi alene om, sier Svendsmark og fortsetter:

– Her har vi en lavfelt-magnet som blant annet gir mindre artefakter rundt metallimplantater, og det er et produkt av kunstig intelligens.

– Før AI var det ikke mulig å få godt nok signal-til-støy forhold ved så lav magnetfeltstyrke. AI-algoritmene hjelper oss med å fjerne støy, og gjør at vi får bildekvalitet som vi forventer av en MR-skanner.

– Og den kan brukes til alt, MSK, nevro, hjerte, abdomen, og så videre, sier Svendsmark og legger til:

– Men undersøkelsen tar lengre tid enn med for eksempel en 1,5T.

– På tann–kjeve gir den også knallbra resultater, fortsetter han, og i Danmark er den faktisk i bruk på ved tannlegeutdanningen i Aarhus.

En bruk man kan se for seg for denne maskinen i land som Norge, sier produktspesialisten, er til lunge-MR.

– Det har ikke vært mulig før, fordi luft ikke har nok hydrogen til at man får signaler.

Men med så lav Tesla-styrke kan man detektere lungevev.

– Kanskje gjør denne at man kan erstatte CT thorax med MR av astmabarn som følges opp gjennom livet, men det er et område som må utforskes litt, sier Svendsmark.

– Dette anses som et nisjeprodukt, som kan bli et supplement til 1,5T som jo er

det vanligst på sykehus og i private klinikker, supplerer Gjendem.

Også denne er enklere i bruk enn en vanlig MR, som vi så hos konkurrenten GE.

– Det krever mindre av radiografen.

– Er dette bare starten, vil vi snart se bare relativt små og MR-maskiner?

– Nei, store 7-Teslaer, for eksempel, vil vi også se mer av fremover.

– De brukes mest i forskning?

– Ja. Men noen steder brukes de klinisk, særlig med tanke på hjerneavbildninger, da kan man avdekke tilstander en 3T ikke kan.

– Hvordan har besøket vært på standen?

– Kjempebra, det er deilig at ting er tilbake – dette er en viktig arena for oss, sier Svendsmark.

– Vi har hatt folk innom fra Kristiansand i sør til Hammerfest i nord fra Norge, sier Gjendem.

– Merker dere at det er færre folk enn før?

– Ja, fra Norge virker det som delegasjonene er noe mindre enn vanlig, det kan være tegn på at det er innsparinger rundt omkring, sier Gjendem og legger til:

– Vi opplever at det er litt bedre plass på utstillingen, men det er bra med folk og vi har mye å gjøre.

Nytt brukergrensesnitt for CT

En annen som opplever hektiske dager, er Robert Sagaas, daglig leder i Tromp Medical.

Han forteller om hvordan pandemien har endret en god del for utstillerne.

«For eksempel har vi vanligvis hatt et fullscala CTog angiosystem (4D CT) her på ECR, nå har vi en simulator der besøkende står med brukerpanelet fysisk og kan styre systemet på en skjerm.»

Robert Sagaas, Tromp Medical

– Pandemien har ført til endringer for oss når det kommer til hvordan man kan vise ting.

– For eksempel har vi vanligvis hatt et fullskala CT- og angiosystem (4D CT) her på ECR, nå har vi en simulator der besøkende står med brukerpanelet fysisk og kan styre systemet på en skjerm.

Siemens nye 0,5T MR er så godt som heliumfri.

– Vi har også et eget rom med live-overføring fra Nederland, der en person står og viser systemet og kan gjøre alt kunden ønsker å se. Det sparer både penger og plass, sier Sagaas.

Tromp Medical markedsfører blant annet Canon, og det er et produkt derfra han velger å vise Hold Pusten, nemlig CT-en Aquilion Serve med brukergrensesnittet Instinx.

– Vi møter en fremtid med færre tilgjengelige helsepersonell, flere pasienter, flere eldre, det er som kjent en kjempeutfordring. Derfor har Canon utviklet et helt nytt brukergrensesnitt for CT, sier Sagaas.

Det gjør denne modellen langt enklere i bruk, ifølge Sagaas.

I stedet for ett kamera plassert i taket har denne to integrert i CT-systemet, ett over gantry og ett på venstre side, for å sikre at pasienten ligger i isosenter.

– Det som gjør det spennende, er at hvis du for eksempel skal utføre en CT thorax, så er det ett trykk på knappen «Chest», så ett trykk for posisjonering, og CT-bordet med pasient forsvinner inn i trommelen, sier Sagaas.

En annen fordel her er at man også kan styre bordet lateralt, forteller han.

– I stedet for å dra i pasienten, kan man flytte bordet til siden, noe som gir en ergonomisk vinning.

– Og en fordel for pasienten?

– Helt klart.

– Den funksjonen har vært unik for oss i mange år, sier han og fortsetter:

«Vi møter en fremtid med færre tilgjengelige helsepersonell, flere pasienter, flere eldre, det er som kjent en kjempeutfordring. Derfor har Canon utviklet et helt nytt brukergrensesnitt for CT.»

– Men det er første gang vi bruker det sammen med teknologien med to kameraer på gantry, så nå har vi et helautomatisk system som sentrerer riktig hver gang,

uavhengig av brukerens erfaring.

Aquilion Serve er en CT ment for et litt lavere segment, men det samme brukergrensesnittet vil bli tilgjengelig på flere segmenter i fremtiden.

– Dette er den nye filosofien vår, sier Sagaas.

– Vi har også et nytt brukergrensesnitt på CT-konsollet, med 3D landmark scan (altså en spiral) som har erstattet 2D.

– Takket være et nytt silverbeam-filter kan vi gjøre dosenøytrale scout sammenlignet med konvensjonelle 2D-scout.

Silverbeam-filteret tar bort det lavenergetiske stråleknippet som gir dose som ikke er nødvendig for scannogrammets del.

– Kombinasjonen av 3D-scannogrammet og en AI-løsning

Robert Sagaas i Tromp Medical.

CT-en Aquilion Serve som har to kameraer integrert i CT-systemet, ett over gantry og ett på venstre side.

Robert Sagaas i Tromp Medical

kalt anatomical landmark detection som legger snittene for operatøren, gjør at brukeren får perfekte snittløsninger hver gang basert på hvilken protokoll man stiller inn for (altså hvilken patologi/kroppsdel som skal undersøkelse), det er svært tidsbesparende og minsker variasjonen mellom brukerne.

– Er dette musikk i CT-ekspertens ører, nødvendigvis?

Sagaas kan berolige med at inngående CT-kunnskap fortsatt er viktig. Han understreker at man fortsatt kan stille inn alle parametre som før, manuelt.

– Man har full frihet til å endre på alt man måtte ønske, det vil alltid for eksempel kunne forekomme på en undersøkelse at legen ber radiografen om å gå litt tettere på et spesifikt område, så det vil alltid være behov for interaksjon fra radiografen.

Vektbærende CT

Det finske selskapet Planmed viser frem det som skal være verdens første fullkropps vektbærende CT.

– Den er beregnet på avbildning av beina, hofte og ryggrad med pasienten i stående posisjon, sier Satu Seppälä, som står på standen.

«Vektbærende avbildning kan gi mer nøyaktig informasjon om muskel- og skjelettilstander, og om stabiliteten på ledd og omkringliggende bløtvevsstrukturer.»

Satu Seppälä i Planmed

– Vi har i tillegg en versjon med stol, for det kan være nyttig å se hvordan det ser ut når pasienten sitter også, sier Seppälä og fortsetter:

– Vektbærende avbildning kan gi mer nøyaktig informasjon om muskel- og skjelettilstander, og om stabiliteten på ledd og omkringliggende bløtvevsstrukturer.

Bare versjonen der pasienten står, er utstilt på ECR. Satu Seppälä forteller at de planlegger å forene de to i fremtiden, slik at man kan få tatt bilder av pasienten både i stående og sittende posisjon med én og samme maskin.

Denne ble lansert på RSNA før jul, og

har sin europeiske lansering her.

– Her er strålekilden på venstre side, og på høyre side er det et panel med sensorer, dette roterer 360 grader og lager så en

3D-avbildning.

Takket være cone beam-teknologien er dette også en lav dose-CT, forteller Seppälä.

Satu Seppälä demonstrerer hvordan pasienten står under undersøkelsen.

Norge godt representert Som vanlig var det flere norske navn på foredrags- og moderatorlisten.

Elin Kjelle, som er radiograf og førsteamanuensis ved Universitetet i SørøstNorge og postdoktor ved NTNU Gjøvik, var en av dem. Hun er også Hold Pustens vitenskapelige redaktør.

Kjelle holdt et foredrag om fjernstyring av CT i Ål, basert på en studie hun har gjennomført sammen med Aud Mette Myklebust. Kort fortalt sitter radiografer på Ringerike sykehus på Hønefoss og fjernstyrer CT-en på Hallingdal sjukestugu i Ål via videolink, der de har kontakt med ambulansepersonell, slik at pasienter i området kan komme raskt til CT ved mistanke om hjerneslag utenom kontortid, altså når det ikke er radiografer på vakt.

Kjelle har vurdert radiografer, ambulansepersonell, LIS-leger og lederes erfaring med å jobbe med fjernstyringstjenesten, og konkluderer med at den ser ut til å bli godt mottatt av ledere og helsepersonell.

Elin Kjelle modererte også sesjonen «Patient-centered care in radiography». En av foredragsholderne der var Ingrid Øfsti Brandsæter, stipendiat ved NTNU Gjøvik. Hun holdt et foredrag basert på sitt doktorgradsprosjekt, et samarbeid med medstipendiat Eivind Richter Andersen, der de gjennom intervjuer med fastlegehenvisere, radiologer, radiografer og myndighetspersoner har ønsket å kartlegge drivere for såkalte lavverdi-undersøkelser

innen bildediagnostikk i Norge, altså unødvendige undersøkelser.

Blant driverne de har funnet, er lett tilgjengelighet av bildediagnostiske tjenester, forventninger både fra pasient og henviser, dårlig henvisningskvalitet og tidspress.

Elin Kjelle er veileder for Brandsæter og Andersen, og Bjørn Hoffmann er prosjektleder.

Dette er Brandsæters første foredrag på ECR.

– Hvordan var det?

– Veldig stas, litt skummelt der og da, men stas.

– Det ble godt mottatt av publikum?

– Ja, det virker sånn, så dette gjør jeg gjerne igjen.

– Har du vært på kongressen før?

– Én gang, og det var i sommer, da var det færre folk, det er enda bedre nå.

– Og nå er du ferdig med plikten for denne gang?

– Ja, nå skal jeg kose meg, slappe av og gå på andres foredrag.

– Litt tilbake til avhandlingen, har funnene vært som forventet, eller var det noen overraskelser?

Veileder Kjelle svarer:

– Noen av fastlegene ble kanskje litt provosert, «ingen skal fortelle meg hvordan jeg henviser». Men det har kanskje gått bedre enn forventet.

– Tror dere det dere finner, kan føre til at det blir færre lavverdi-undersøkelser?

– Det er ikke sikkert antall undersøkelser totalt går ned, men kanskje vi gjør de

riktige undersøkelsene, hvis det blir bedre kvalitet på henvisningene ved at de inneholder bedre informasjon.

– Har du rukket å få med deg andres foredrag her?

– Absolutt. Det er veldig bra, mange interessante studier presenteres, sier Kjelle og legger til:

– Men det viktigste her er å møte kolleger fra andre land og knytte kontakter.

Master i mobilrøntgen

En annen nordmann vi møter, er Sigurd Lauvsnes Sundland. Han har nylig tatt en master i Sverige (en såkalt magister), der han har skrevet om mobilrøntgen. Til daglig er han leder for konvensjonell røntgen ved Vrinnevisjukhuset i Norrköping.

Sigurd Lauvsnes Sundland

– Jeg jobber både på dag- og natt-tid, med planlagte og akutte undersøkelser. Så har jeg mye administrasjon, og nå har jeg studert i tillegg.

– Vil du fortelle litt om masteren din?

– Når pasientene får hjemmebesøk av radiograf og man finner brudd, er det rett til behandling, ellers kan de forbli

Elin Kjelle holdt både foredrag og var moderator for en sesjon.

Ingrid Øfsti Brandsæter holder her foredrag om drivere for lavverdi-undersøkelser.

«Jeg fant at av 700 pasienter trengte 9,2 prosent innleggelse, det viser at en ganske stor andel sendes til sykehus unødvendig.»

hjemme. Det jeg ville undersøke, er hvordan mobilrøntgen hjem til pasientene kan avlaste akutten, ortopedisk, ambulanse og røntgenavdeling, sier Sundland, som baserte studien på en kombinasjon av kvalitativ og kvantitativ metode.

– Og hva fant du?

– Jeg fant at av 700 pasienter trengte 9,2 prosent innleggelse, det viser at en ganske stor andel sendes til sykehus unødvendig.

Ett problem med dette, forteller han, er at det er veldig stor mangel på radiografer i Sverige, så det er ikke bare bare å finne kvalifisert personell som kan reise hjem til folk, sier Sundland, som selv jobber med å rekruttere radiografer fra Norge til Sverige.

– Jeg har nylig vært i Bergen med det som mål, sier han.

Ifølge Sundland er norske radiografer sterkt ønsket i Sverige:

– En radiograf utdannet i Norge vil få jobb på et hvilket som helst sykehus på dagen om han søker.

Selv er han glad for å jobbe på en avdeling der han har fått mulighet til å ta både videreutdanning og master i arbeidstiden.

– Er det doktorgrad neste?

– Ja, kanskje jeg begynner med det neste år.

Han forteller at svenskene har et noe annerledes doktorgradsystem enn oss:

– Man får en såkalt dosentstilling og deler arbeidstiden 50–50 mellom ph.d.arbeid og vanlig jobb.

– Er det mange om beinet?

– Nei, for det er ikke så mange radiografer med mastergrad i Sverige og derfor heller ikke så mange som sikter mot ph.d. som det er i Norge.

Sundland har utstilt en poster på ECR basert på masteroppgaven sin i år.

– Det ble med en poster denne gang, neste år håper jeg det blir et foredrag.

– Jeg holder på med en studie om AI-granskning på konvensjonell røntgen, og håper å få presentere den, sier Sundland, som også har fått med seg noen foredrag i løpet av kongressen.

– For eksempel var jeg på et veldig bra et i dag om radiografens oppfatning av AI, det er et veldig interessant tema. Noen frykter at AI kommer til å overta en del av jobben vår, men håndverket er jo alltid en nødvendighet. AI kan gjøre mye fantastisk, men også ting som ikke trengs, det gjelder å bruke det til det som gjør jobben bedre. Og det er best på store mengder data, ved avvik må det mennesker til, sier Sundland, som er på ECR for tredje gang.

Han har også snakket med ulike firmaer her, da han har mye med innkjøp å gjøre.

– Jeg har sett på skjelettrøntgenapparater, mobilrøntgen og CT.

Den suksessfulle radiografen

Kongressen har satset sterkt på radiografer de senere årene, og i år var intet unntak. Radiografenes eget område, The Radiographer’s Lounge, var godt besøkt.

Og flere faglige seanser fant sted på et eget «Open Forum» i dette området. Her fant blant annet en sesjon om veien frem for å bli en suksessfull radiograf med tre spesielt inviterte foredragsholdere. Først ut var radiograf og forsker Jonathan McNulty fra University College Dublin, som hadde fått følgende bestilling for foredraget: «Hvordan bli den mest innflytelsesrike radiografen?». Han har selv en doktorgrad og har hatt flere internasjonale verv, blant annet som leder for den europeiske radiograforganisasjonen, EFRS. Han var på ECR for femtende gang i år. – Jeg tror det er viktig å ha en sterk pasjon for profesjonen vår. Det er ikke nødvendigvis et veldig kjent eller høyt respektert yrke, men jeg er stolt av å være radiograf og prøver å oppfordre andre radiografer til også å være det.

– Videre er jeg glad i å undervise, å formidle faget vårt til andre, og jeg er glad i forskning, og har et ønske om å bidra til profesjonens evidensbaserte praksis. For meg er det en veldig god kombinasjon. McNulty trakk også frem viktigheten av å ha gode mentorer og rollemodeller.

– De kan bidra til å drive en videre. Jeg er spesielt takknemlig for en mentor som hadde stor tro på meg, det ga meg faglig selvtillit. I tillegg er det mange som har inspirert meg på ulike vis.

– Jeg håper jeg også, om enn i bare liten grad, kan gjøre det samme for noen som kommer etter meg.

Sigurd Lauvsnes Sundland er norsk radiograf i Sverige med en fersk master i mobilrøntgen.

Jonathan McNulty snakket blant annet om yrkesstolthet som en suksessfaktor.

Graciano Paulo var tydelig i sin oppfordring til radiografer om å organisere seg.

Verdien av samarbeid

Nestemann ut var Bo Mussmann, som blant annet er forskningsradiograf ved universitetssykehuset i Odense. Han holdt et foredrag om hvordan man som radiograf kan lykkes med forskning.

– Når man presenterer forskning, ser folk bare resultatet av den, og ikke alt arbeidet som ligger under, sa han.

Han oppfordret til samarbeid og at man drar veksler på folk rundt en.

– Er du for eksempel ikke god på statistikk, få hjelp av en som er det.

Han kom dessuten inn på at hvorvidt radiografer som jobber klinisk deltar i forskning, handler om hvordan kulturen for det er på arbeidsplassen.

– Ønsker du å drive med forskning, gjelder det å involvere seg i gode prosjekter, dersom man har et valg, og å samarbeide med folk som har ferdigheter som er viktige for prosjektet, sa Mussmann og la til:

– Du blir ikke rik av å forske, men du får belønning i form av selvtillit og utvikling.

– Organiser deg!

Tredje og siste foredragsholder i denne sesjonen var Graciano Paulo, radiograf og forsker fra Coimbra i Portugal og tidligere leder for EFRS. Han snakket blant annet om viktigheten av at radiografer organiserer seg.

– Hånden i været alle som er organisert i sitt lokale forbund, sa han.

Det var ikke spesielt mange hender å se.

– Ut fra dette kan vi anslå at bare rundt 20 prosent av dere er organisert, sa han og fortsatte:

– Skam dere! Hvordan forventer dere at profesjonen skal utvikle seg når dere ikke organiserer dere?

Paulo var også innom den raske utviklingen innen radiografifeltet, og hadde følgende råd til radiografer som vil holde tritt med utviklingen:

– Er du ung i faget, må du forstå at det du lærer og gjør nå, vil være annerledes i fremtiden. Derfor må du lese og lære hver dag.

– ECR er best fysisk

Vi møter Bo Mussmann for en prat etter sesjonen. I tillegg til stillingen som forskningsradiograf i Danmark har han en 20 prosent stilling som førsteamanuensis ved OsloMet, der han for tiden veileder

Bo Mussmann

en masterstudent på et prosjekt om Deep Learning-algoritmer.

Han har en doktorgrad på CT, og i avhandlingen skrev han om dual energy. Dette underviser han også i på masterprogrammet helseteknologi ved OsloMet.

I Odense er han mest involvert i forskning, men han jobber på CT én dag per uke.

– Det er viktig å beholde kontakten med det kliniske, involvering er vanskelig hvis man bare sitter på et kontor, sier Mussmann.

– Hvordan ser du på klimaet med tanke på involvering i forskning for radiografer i Norge?

– Det er flere radiografer med ph.d. i Norge enn i Danmark, selv om det vokser også der. Og jeg ser at det publiseres mye fra Norge.

Forut for foredraget vi har omtalt her, holdt Mussmann et foredrag om hvor viktig det er at radiografer involverer seg i forskning, her siterte han blant annet den danske sjefradiografen Pica Andersen, som sier at hvis drift og produksjon er eneste fokus, risikerer man at de dyktige og ambisiøse

radiografene forlater profesjonen.

– Hva synes du om årets kongress?

– Det er deilig å være tilbake!

– Det er fint at arrangøren holdt hjulene i gang med online-kongresser under pandemien, men ECR er best fysisk.

Også Mussmann trekker frem verdien av å møte folk fra andre land og å danne nettverk og skape gode samarbeid.

– Har du fått med deg noe særlig fra utstillingen?

– Jeg har sett litt på CT-er, men foredrag og nettverking er viktigst for meg.

Roser satsningen på radiografer

I radiografområdet treffer vi også på Claus Brix, fagsjef i Radiograf Rådet, som er den danske radiograforganisasjonen.

Også han utrykker lettelse over å være tilbake på kongressen under normale forhold, men han merker seg at det er færre folk.

– Den er ikke kommet helt tilbake der den var ennå.

Brix er også opptatt av at mye er endret, blant annet at de to firmagigantene Philips og GE har flyttet sine utstillinger inn i hovedbygningen.

– I år tok det derfor litt tid å finne frem i starten, man måtte orientere seg på nytt. Men nå fungerer det veldig fint.

Han er dessuten imponert over radiografområdet, som han mener blir en stadig bedre møteplass for radiografer.

– Det fungerer veldig godt, det har en mer sentral plassering enn tidligere, rett ned trappen fra registreringsområdet, og mange radiografer kommer hit for å høre på foredrag eller for å møte kolleger.

– Det er også positivt med «Open Forum»-opplegget, det hadde de første gang på kongressen her i juli, da var det mye støy rundt og vanskelig å høre alt som ble sagt, det kan fortsatt forbedres, men det er et positivt innslag på kongressen, og godt besøkt, sier Brix og legger til:

– Her kan folk tilfeldigvis gå forbi og havne midt i et foredrag.

– Jeg håper at radiografloungen vokser seg større neste år, og at de nordiske radiografforeningene igjen kan gå sammen om en stand, som det var planlagt for på ECR 2019, men som dessverre ble avlyst – en slik stand er et fint møtested og kan gi et pusterom for de nordiske radiografene.

Når Claus Brix ikke har vært på foredrag eller hengt i radiografområdet, har han blant annet vært opptatt med

Bo Mussmann har et brennende engasjement for radiografifaglig forskning.

«Det er viktig å beholde kontakten med det kliniske, involvering er vanskelig hvis man bare sitter på et kontor.»

møtevirksomhet med internasjonale fora som EFRS, som tidligere nevnt er dette den europeiske radiograforganisasjonen, og ISRRT, som er den internasjonale radiograforganisasjonen.

– Vi har for eksempel snakket med EFRS om at de skal opprette et europeisk nettverk for beskrivende radiografer (i skjelett), sier Claus Brix.

Nervepirrende moderatoropplevelse

NRF-fagsjef Håkon Hjemly var som vanlig på plass på kongressen, der han var moderator for sesjonen «ISRRT Meets India». Han er styremedlem i ISRRT.

– EFRS har hatt slike foredrag i rundt tolv år der de hver gang møter land eller områder i Europa, de siste årene har også ISRRT begynt med dette, der de møter land eller områder utenfor Europa.

– Det er en fin anledning til å lære om radiografprofesjonen i et annet land, sier Hjemly.

Han forteller at det hele ble en nervepirrende seanse denne gang.

– To av de tre som skulle holde foredrag, kom seg ikke til Wien grunnet visum-trøbbel. Så jeg satt der med én foredragsholder når det var en time igjen til sesjonen, da hadde den ene rukket å sende et opptak som vi skulle bruke, men vi visste ikke om tredjemann ville dukke opp.

Som om ikke det var nok, var også Hjemlys medmoderator Napapong Pongnapang, som nå er øverste leder for ISRRT, forhindret fra å komme.

– Det var usikkerhet helt frem til siste minutt, sier Hjemly.

Det endte med at det ble ett fysisk og ett digitalt foredrag.

– Det var litt stressende, men det er en nokså grei sesjon å lede, og heldigvis har jeg gjort det noen ganger før, sier Hjemly.

Moderator nummer to kom halvveis i sesjonen.

«Landet har blant annet en stor satsning på nukleærmedisin, med tilbud om en egen bachelor på det området.»

Håkon Hjemly

– Jeg så ham plutselig blant publikum, så jeg inviterte ham opp, sier Hjemly.

Og det ble en interessant sesjon, forteller fagsjefen:

India er som kjent et av verdens aller mest folkerike land med over 1,4 milliarder innbyggere.

– Derfor er det også det landet med flest radiografer, selv om de ikke er mange i forhold til folketallet, sier Hjemly og legger til:

– India er også et land i utvikling, som vil være en stor drivkraft også internasjonalt.

På sesjonen fikk man høre om hvordan inderne holder på å profesjonalisere radiografutdanningen sin og få et system for autorisasjon på plass. Og om satsning på livslang læring på ulike områder.

– Landet har blant annet en stor satsning på nukleærmedisin, med tilbud om en egen bachelor på det området, forteller Hjemly.

Publikum fikk også høre om hvordan landet sliter med helsetilbudet i mange områder, og at det stort sett er i byene

Claus Brix setter pris på den stadig forbedrede radiografloungen.

Håkon Hjemly hadde som vanlig et hektisk program på kongressen.

Håkon Hjemly med den eneste foredragsholderen som møtte opp fysisk på sesjonen «ISRRT Meets India», Dhananjay Kumar Singh. Han snakket om utviklingen på nukleærmedisinfeltet i landet.

man har et godt bildediagnostikktilbud. India er jo et land med mange fattige, og det er i stor grad i byene det finnes folk som kan betale for god helsehjelp. – De har også et lavt volum med tanke på bildediagnostikkutstyr, men i byene er de altså bedre stilt enn på landsbygda, sier fagsjefen.

Poster girl

Stråleterapeut, universitetslektor og ph.d-kandidat ved Universitetet i Sørøst-Norge, Catherine Chilanga. poserer stolt ved sin poster «How can radiographers› assessment of radiology referrals contribute to people centered healthcare.»

Catherine disputerer ved USN 28. mars med avhandlingen «Justification of medical imaging».

TEKST: HANS FLAATA FOTO: ELIN KJELLE

Mammo på programmet

Hjemly forteller at det var en 30-40 som fulgte sesjonen fra salen, og at 470 personer på det meste fulgte med online.

Stor møtevirksomhet

Håkon Hjemly forteller ellers om stor møtevirksomhet for egen del. Blant

annet var det et møte mellom ISRRT og EFRS om videre samarbeid mellom de to organisasjonene. ISRRT hadde også møte med ESR (European Society of Radiology, som er selve arrangøren av ECR) om utvidelse for ISRRT i programmet på ECR fremover.

Et annet tema var ISRRTs relativt nyopprettede internasjonale akademiske nettverk (IAN), som ledes av Safora Johansen fra Norge. Ønsket er at dette skal få en lignende rolle internasjonalt som EFRS’ Educational Wing har på europeisk nivå.

– I ISRRT hadde vi også møter med potensielle sponsorer, Siemens blant annet, som ønsker kompetanseheving hos kunder og potensielle kunder for eksempel i deler av Afrika. Da er dealen at firmaene betaler og ISRRT bidrar med faglig kompetanseheving i form av kurs og opplæring.

Slik får organisasjonen inn mer penger til å drive sin virksomhet.

Flere digitale foredrag

Generelt er Hjemly fornøyd med årets kongress og med at tilbudet til radiografer fortsetter å vokse.

Den norske radiografprofesjonens første ph.d., Solveig Hofvind, holder koken og presenterer her forelesningen «Recall, screen-detected and interval breast cancer after digital breast tomosynthesis by prior screening technique following a randomised controlled trial». Hun ble utfordret av moderatorene etterpå, og svarte ryddig unna.

I løpet av kongressen holdt hun også foredraget «AI in mammography screening: retrospective results from two different CE-marked AI systems», hvor formålet er å sammenligne antall krefttilfeller valgt av to forskjellige AI-systemer.

Hofvind var i tillegg medforfatter på en rekke foredrag holdt av andre deltagere.

TEKST OG FOTO: HANS FLAATA

– Nå er det et større problem å velge hva man skal gå på av foredrag holdt av radiografer, enn å finne noe som er aktuelt.

Radiografområdet er som nevnt større og bedre enn før, det er flere radiografsesjoner, og tilbudet om en egen radiografkveld er blitt en fast tradisjon. Den finner sted på torsdag kveld på kongressen hvert år.

– I år var det tre fulle busser som bragte oss til der arrangementet fant sted. Der ble det mat, drikke og underholdning, og mulighet for å møte radiografer fra mange ulike land i en uformell setting.

– Merker du at det er færre folk totalt på kongressen enn det som var vanlig før pandemien?

– Jeg har ikke sett tallene ennå, men vi fikk et foreløpig tall på antallet radiografer mot slutten av kongressen, det var 900. På

«I ISRRT hadde vi også møter med potensielle sponsorer, Siemens blant annet, som ønsker kompetanseheving hos kunder og potensielle kunder for eksempel i deler av Afrika.»

Håkon Hjemly

det meste har det tidligere ligget på det dobbelte, og det har vært oppe i 600 radiografer bare fra Skandinavia, som snakket med Hold Pusten før tallene fra arrangøren ble offentliggjort.

– Tror du flere enn før får med seg foredrag fra kongressen på nett?

– Ja, en del foretrekker nok det.

Et resultat av pandemien er at det nå i større grad enn tidligere satses på foredrag av folk som ikke fysisk er der.

– Det er nok kommet for å bli, og jeg tror det egentlig er bra. Det gjør det nok lettere å få de foreleserne man helst vil ha. Det er ikke så lett for alle å ta fri fra jobb og familie og dra til Wien i 2-3 dager.

– Når det er sagt, tror jeg de fleste deltagerne vil foretrekke å være her fysisk. Og at det tallet nok vil komme opp mot normalt snart, sier han.

– ECR løfter oss

Fagutviklingsleder i NRF Hans Flaata var også å finne på årets kongress

– Det er fint å være her igjen og treffe kjente og å skape nye bekjentskaper, sier Flaata.

– Og så er jeg stolt av at det er så mange norske som bidrar faglig, som moderatorer og foredragsholdere, fortsetter Flaata, som leverte flere oppdateringer fra kongressen til NRF på Facebook.

– Ellers hadde jeg et møte med

fagsjefen i den danske radiograforganisasjon, Claus Brix, om kurssamarbeidet vi har med dem, sier Flaata og fortsetter:

– Men så er det jo som alltid slik at det er like viktig det som skjer om kveldene, det er gjerne da man får de gode samtalene.

Det å være på ECR har en verdi som er vanskelig å måle i kroner og øre, mener fagutviklingslederen.

– Jeg ser det både på dem som er her hvert år og på dem som er her for første gang.

– Denne kongressen som tar over hele byen, den løfter oss som er her! Det er noe med Wien, og med kongressområdet. Arrangementet er jo veldig påkostet, og det fornyes hvert år, blant annet gjennom det visuelle, og hele opplevelsen er inspirerende.

– Og så møter man nordmenn overalt og slår av en prat, om det er på standene i utstillingsområdet, på T-banen eller på supermarkedet ved hotellet. Det er noe helt eget med ECR, sier Hans Flaata. n tone.rise@holdpusten.no

Fagutviklingsleder i NRF Hans Flaata sammen med radiograf og universitetslektor ved OsloMet, Linda Hammerstrøm. Sistnevnte var moderator for sesjonen «Using AI for quality control in radiography».

FOTO: LINN BJERKNES

Så var det slutt for denne gang, mange treffes igjen neste år.

– Det er like viktig det som skjer om kveldene, det er gjerne da man får de gode samtalene, sier Hans Flaata, her fra en nettversmiddag sammen med (foran fra venstre og bakover: Cathrine Helgestad Kristiansen, Linn Bjerknes, Ingrid Øfsti Brandsæter og Elin Kjelle. Bak i midten: Hans Flaata. Bak fra høyre og fremover: Mette Karen Henning, Safora Johansen, Linda Hammerstrøm, og Hilde Marit Rangsæter.

NAEOTOM Alpha® with Quantum Technology CT redefined.

The world’s first photon-counting CT

NAEOTOM Alpha with Quantum Technology, the world’s first photon-counting CT, is nothing less than the reinvention of computed tomography.

Based on the revolutionary direct signal conversion of its QuantaMax detector, NAEOTOM Alpha offers highresolution images at minimal dose, spectral information in every scan, and improved contrast at lower noise.

Benefit from a range of clinical options and breakthrough consistency never seen before in conventional CT scanners – for potentially scanning previously excluded patients and confident clinical-decision making.

siemens-healthineers.com/NAEOTOM-Alpha

Laget infofilm

Man kan sitte med mange spørsmål før man skal gjennom behandling med stråleterapi. Det fikk to stråleterapeuter til å lage en infofilm beregnet på brystkreftpasienter. Her forteller de om prosessen.

Ønsket er at alle skal få med seg hva som skjer, og hva som er viktig med tanke på de vanligste bivirkningene og tiltak rundt denne behandlingen.

Filmen skal ikke erstatte det som allerede tilbys av informasjon ved OUS, men være et godt supplement. Denne type informasjonsfilm er ikke laget tidligere for denne pasientgruppen ved OUS. Målsettingen er at filmen skal være generell, slik at den også kan være aktuell for pasienter ved andre stråleterapisentre i Norge.

Seksjon for stråleterapi og kommunikasjonsavdelingen ved OUS syntes informasjonsfilmen var en god ide, men hadde dessverre ikke ressurser til å gjennomfør prosjektet. Vi kontaktet derfor Brystkreftforeningen, som anbefalte prosjektet og sammen søkte vi om midler fra Stiftelsen Dam. De innvilget økonomisk støtte i juni 2021. Vi kunne starte prosjektet og kontaktet et videoproduksjonsselskap. Som prosjektledere har vi planlagt og organisert dette arbeidet parallelt med vårt daglige arbeid ved stråleterapiavdelingen. Fagstråleterapeuter har skrevet manus til filmen som leses opp som en «voice-over». Faglig innhold er godkjent av medisinske fagpersoner i ved OUS. Filmingen foregikk over to dager på

Her kan du se filmen:

Radiumhospitalet. Seksjon for stråleterapi la til rette for at vi kunne bruke avdelingens rom og utstyr. «Pasienten» og alle som er med på filmen er ansatte ved stråleterapiavdelingen. I filmen følger vi pasienten gjennom hele stråleterapiprosessen – fra ankomst til avdelingen, på legesamtalen, på CT og på behandlingsapparatet. Vi har prøvd å lage filmen enkel, ikke for lang, og på riktig nivå – slik at så mange som mulig av pasientene og deres pårørende kan ha nytte av

Du møter Aurora Maria Baadsvik, som vant prisen for beste studentabstract i 2022, i Hold Pusten nummer 3, ikke i dette nummeret, som tidligere annonsert.

Baadsvik fikk prisen for abstractet «Kompetanseutvikling hos radiografer og stråleterapeuter». Baadsvik har studert radiografi ved NTNU Trondheim.

FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

den. Høsten 2022 ble filmen lagt ut på Brystkreftforeningens nettsider og på sosiale medier, og den har fått mye oppmerksomhet. Filmen finnes også sammen med annen informasjon om brystkreft på OUS’ nettsider, og den blir lagt som en link i innkallingsbrevet til de aktuelle pasientene.

Filmen er tekstet på engelsk og polsk, i tillegg til på norsk, for å hjelpe våre ikkenorskspråklige pasienter. Andre språk kan ved behov legges til senere. Med den raske tekniske utviklingen i stråleterapifaget bør filmen evalueres og eventuelt oppdateres med jevne mellomrom.

Filmen er vist i forbindelse med lærings- og mestringskurset som tilbys brystkreftpasienter. Etter å ha sett filmen ble det enklere for kursdeltagerne å forstå behandlingsprosessen . Vi opplevde også at det åpnet opp for mer dyptgående spørsmål som deltagerne satt med. Filmen er også vist ved et kurs for koordinatorer for brystkreft. Her var tilbakemeldingen at filmen var informativ, og at den ga koordinatorene et bedre grunnlag for å svare på eventuelle spørsmål fra pasientene.

Det har ikke vært tid og rom for systematiske spørreundersøkelser av pasientenes opplevde nytte, men vi har vist filmen for flere pasienter ved avdelingen og fått gode tilbakemeldinger. En pasient som fikk se filmen etter avsluttet behandling skrev: «Synes nok at jeg ikke fikk så god informasjon før CT og behandling. Den kunne vært bedre. Denne filmen synes jeg var veldig fin, informerte godt. Den skulle jeg gjerne sett før jeg begynte med behandling». n post@holdpusten.no

VED ASTRID DANIELSEN (T.V.) OG ASUMAN RAMANI, FAGSTRÅLETERAPEUTER FOR BRYSTKREFT, OUS

NRF oppretter nettverk av nasjonale faggrupper

I siste forbundsstyremøte ble det vedtatt å opprette nasjonale faggrupper. Behovet for slike faggrupper har vært diskutert noen tid internt i forbundet samt i vårt forbundsstyre, og vedtaket er også i tråd med overordnede føringer i vår politiske plattform vedtatt på vårt siste landsmøte.

Blant annet gjennom arbeidet med rapporten om MR-sikkerhet erfarte vi det fruktbare ved å knytte sammen fagmiljøer fra ulike sykehus, for å utrede felles utfordringer innad i et særskilt felt. Arbeidet med MR-rapporten medførte en sterkere bevissthet blant medlemmene om begrensninger og manglende lovregulering, samt nasjonale og internasjonale utfordringer på området MR og sikkerhet. Rapporten resulterte i flere konkrete anbefalinger som bidrar til en bedre forståelse for viktigheten av et systematisk arbeid på feltet MR-sikkerhet.

Forbundet får fra tid til annen spørsmål om for eksempel manglende retningslinjer innen ulike fagområder, der miljøene ute i sykehusene kan ha ulik oppfatning av hva som vil være riktig tilnærming i de enkelte sakene. I slike tilfeller har vi som forbund savnet et utvidet fagmiljø, som inkluderer en bred tilnærming til de konkrete utfordringene, og som da igjen ville kunne gi råd ut, med en bedre forankring i fagmiljøene ute i avdelingene.

Hovedformålet med faggruppene er derfor å skape en møteplass for fag- og kunnskapsutvikling som skal bidra til utvikling av profesjonen gjennom å skape en faglig identitet og tilhørighet, samt en videreutvikling av et felles fag- og profesjonsspråk.

Til grunn for opprettelse av faggrupper ligger et ønske om å styrke forbundets samlede arbeid og ressurser for å bistå til en utvikling av vår profesjon. Videre skal opprettelsen bidra til å trekke linjer og styrke samarbeid

mellom våre ulike ressurser, som vår fagkursgruppe og våre internt godkjente spesialister.

I vår politiske plattform fra 2021 heter det at vi som profesjonsforbund skal gå i bresjen for utviklingen av egen profesjon samt egen profesjonstenkning. NRF skal arbeide for å synliggjøre profesjonens rolle og ansvar innen utredning, diagnostisering, behandling og oppfølging av pasienter. Videre heter det at vi skal arbeide for en høy faglig og etisk standard i yrkesutøvelsen, og at vi skal være pådriver i utviklingen av helsetjenesten innen våre fagområder.

Vi tenker i fortsettelsen av det at et sterkere fagmiljø innen våre ulike retninger vil stå bedre rustet i møte med en økende kompleksitet, en fortsatt digitalisering av tjenestene, nye effektivitetskrav med mer. i sykehustjenestene. I en fremtid der ny teknologi og bruk av kunstig intelligens vil spille en større rolle, er det viktig at våre grupper er synlig og tar aktivt del i utviklingen innen de ulike tjenestene.

«Blant annet gjennom arbeidet med rapporten om MR-sikkerhet erfarte vi det fruktbare ved å knytte sammen fagmiljøer fra ulike sykehus, for å utrede felles utfordringer innad i et særskilt felt.»

Etter påske vil annonseringen av nasjonale faggrupper publiseres konkret, og det vil inviteres inn til å melde sin interesse for ulike grupper som MR, IKT; stråleterapi, CT, nukleærmedisin og så videre.

Ved sammensetningen av faggruppene og ved oppnevning tar forbundsstyret utgangspunkt i ressurspersoner som våre interne

spesialister, nåværende kursagenter samt andre aktive og interesserte medlemmer.

NRFs faggrupper vil oppnevnes av vårt forbundsstyre. Størrelse og geografisk spredning vurderes og settes sammen ut fra det spesifikke fagfeltets kompleksitet og utbredelse. Typisk størrelse på en faggruppe vil være på 4-6 personer.

Vi håper denne satsingen og samlingen av ressurser i nasjonale faggrupper samlet skal bidra til at vi som profesjon skal bli bedre rustet til, samt bli en sterkere og markert aktør i, faglige diskusjoner i tjenestene, og at vi som forbund gjennom denne etableringen skal bli bedre i stand til å møte medlemmenes fagidentitet. n bent.r.mikalsen@radiograf.no

Ved forbundsleder i NRF, Bent R. Mikalsen.

FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

Fikk forskningspris

Geir Ringstad har via sin forskning de siste årene bidratt til ny kunnskap om hvordan stoffer kommer seg inn og ut av hjernen via spinalvæsken. Dette har han mottatt pris for.

TEKST: TONE AGUILAR

Ringstad er overlege ved Avdeling for radiologi på Rikshospitalet, og han var en av to forskere som ble tildelt Oslo universitetssykehus pris for fremragende forskere i 2022, nærmere bestemt den såkalte Early Career Award.

– Det er inspirerende å få en slik pris, fordi man føler at man er på riktig vei, sier han til Hold Pusten.

Han understreker at forskningen er et tverrfaglig samarbeid mellom nervrokirurger, MR-fysikere, matematikere, radiografer og ham selv fra radiologisk avdeling.

– Det å kunne samarbeide med andre og fungere som en gruppe er helt nødvendig for å lykkes i forskning, poengterer han.

– Og noe av gleden er å dele en nysgjerrighet og entusiasme med andre. Man føler at man er del av en etterforskningsgruppe bestående av forskjellige spesialister, hvor alle er på jakt etter den samme skurken.

Veien inn og ut av hjernen Forskningen hans innen nevroradiologi, forteller han, begynte med doktorgraden som han startet med i 2012.

– Her begynte samarbeidet med nevrokirurg Per Kristian Eide, og vi undersøkte i begynnelsen hastighetsendringer i flyten av cerebrospinalvæsken på overflaten av hjernen, forteller Ringstad.

Mens de jobbet med dette, kom det prekliniske forskningsresultater som indikerte at cerebrospinalvæsken ikke bare var viktig for flyten på overflaten av hjernen, men også inne i hjernen, og at den hadde en rolle i å transportere avfallsstoffer ut av hjernen.

– Vi synes dette var interessant og begynte å tenke på metoder hvor man kunne undersøke dette hos mennesker, fortsetter radiologen.

De utviklet en MR-metode hvor de satte kontrastvæske i spinalkanalen og hvor de fulgte opp med flere MR-undersøkelser de neste timene og dagene.

– Det åpnet seg da opp ny informasjon, og vi så at kontrastvæsken var kommet et godt stykke inn i hjernen, sier han.

– Dette var det første beviset for at cerebrospinalvæsken kan ha en rolle i forbindelse med å transportere molekyler gjennom hjernen hos mennesker.

Resultatene bidro til at han inkluderte et nytt delarbeid i doktorgraden sin hvor han undersøkte bevegelsene av MR-kontrast hos pasienter med voksenvannhode.

– Og da så vi ikke bare at kontrasten gikk inn i hjernevevet, men også at utskillelsen av sporstoffet var forsinket hos disse pasientene, forteller Ringstad.

– Dette var interessant fordi demens er en del av sykdomsbildet til disse pasientene, og det er hypoteser om at utskillelsen av visse proteiner som er giftige for hjernen, er redusert blant pasienter med demens.

Har endret praksis

Å måle hastigheten på utskillelse av avfallsstoffer fra hjernen er spesielt aktuelt i forbindelse med demenssykdommer, selv om Ringstad påpeker at det er flere ulike hjernesykdommer som man mener er forbundet med redusert utskillelseshastighet.

– Det har blant annet blitt påvist at utskillelsen går saktere etter hjerneslag og hjernehinneblødninger, ved aldring, depresjon og lite søvn, sier han.

Hans eget forskningsteam har ved hjelp av MR og kontrast i spinalkanalen sett på hvordan mangel på søvn påvirker denne funksjonen.

– Vi hadde en gruppe med pasienter som måtte være våkne en hel natt, og disse hadde forsinket utskillelse av stoffer fra hjernen sammenlignet med de som fikk sov, forklarer han.

– Etterpå lot vi alle sove så mye de orket, men de som hadde holdt seg våkne en hel natt, hadde fortsatt en redusert utskillelse, selv etter å ha kunnet sove fritt det neste døgnet, hvilket betyr at man ikke tar igjen

tapt søvn.

Radiologen mener MR-metoden har mange muligheter, og ved OUS har den allerede endret utredningen for pasienter med voksenvannhode.

– Vi har laget en graderingsskala for bildefunn som er med på å bestemme om de skal opereres eller ikke, sier Ringstad og legger til:

– Dette er bedre for pasientene fordi kapasiteten for utredning øker, og fordi undersøkelsene er mindre besværlig enn tidligere. I tillegg er det kostnadsbesparende for sykehuset da pasientene før måtte få narkose mens det ble boret hull i hodeskallen for å legge inn en trykkmåler.

Stort potensial

I tillegg til at forskningen til Ringstad kan bidra med tidligere og mer spesifikk diagnose, så har den også en viktig rolle med tanke på behandling.

– Det er veldig interessant å kunne se i hvilken grad stoffer injisert direkte inn i spinalvæsken kan ta seg inn i hjernen, sier han.

– Dette fordi de fleste medisiner mot hjernesykdommer, det være seg tabletter eller intravenøst, de kommer ikke gjennom blodåreveggen i hjernen på grunn av blod–hjerne-barrieren. Så hvis vi kan gi medisiner i spinalvæsken og de tar seg inn denne bakveien til hjernen, bør potensialet være stort for å kunne behandle hjernesykdommer mer effektivt.

Geir Ringstad. FOTO: NORDSTRANDFOTOGRAFENE

Ringstad og forskningsgruppen hans var de første som så dette potensialet når de på MR oppdaget at sporstoffer i spinalvæsken tok seg inn i alle deler av hjernen.

– Og mye dypere enn vi hadde trodd, forteller forskeren.

– Da åpnet det seg for oss som arbeider med dette et nytt perspektiv om at spinalvæsken har mer å si for selve hjernevevet enn vi trodde.

Ved Rikshospitalet skal de nå starte et forskningsprosjekt blant pasienter med visse former for lymfe- og blodkreft som får medikamenter i spinalvæsken og hvor de med MR skal forsøke å avbilde medikamentet i hjernevevet.

– Det er hittil ukjent hvor langt inn i hjernen disse sterke medisinene trenger seg inn, sier Ringstad.

– I tillegg er det ukjent hvor raskt de skilles ut igjen fra hjernen og spinalvæsken.

Dette vil de nå undersøke slik at behandlingen kanskje kan tilpasses bedre til hver enkelt pasient i fremtiden.

Han påpeker videre at det å gi medisiner direkte inn i spinalvæsken, også kan være en mer effektiv behandling for hjernesvulster enn hva man har i dag.

– I mange hjernesvulster trenger medikamenter i liten grad inn i selve svulsten fra blodet, understreker han og legger til at de så langt har gitt MR-kontrastmiddel i spinalvæsken til tre pasienter med hjernesvulster.

– Og det er fascinerende å se at det faktisk tar seg raskere inn i svulsten enn i vevet rundt, forteller han.

Viser vei

Selv om noen få medikamenter allerede i dag gis i spinalvæsken, forteller han at det vil ta tid før nye behandlinger av hjernesykdommer blir en realitet.

– Det er ressurskrevende og det vil ta tid å teste de ut, sier radiologen.

– Og det er mange typer medikamenter som kan virke på hjernesykdommene på forskjellige måter, men her er det andre faggrupper som farmakologer og

legemiddelprodusenter som må ta over. Vi forsøker å vise dem veien inn til hjernen.

Imens er han involvert i mange forskningsprosjekter som tar sikte på gi flere pekepinner på veien videre. Selv har han en dag i uken som er avsatt til forskning. Resten av tiden går til klinisk arbeid.

– En dag per uke er litt snaut med tanke på alt det vi har satt i gang, sier han.

– Jeg er ganske avhengig av å ha effektive og produktive samarbeidspartnere, og det har jeg. Det gjør at hjulene går rundt. Spesielt trekker han fram nevrokirurg Per Kristian Eide, gruppen med MR-fysikere ledet av Kyrre Eeg Emblem og matematikere ved Universitetet i Oslo, som KentAndre Mardal er sjefen for.

– Vi har en veldig multidisiplinær tilnærming til det hele, hvilket er en styrke fordi vi gir hverandre stadig nye perspektiver og ideer, sier Ringstad.

– Og alt starter med et godt forskningsspørsmål; man må stille de rette spørsmålene for å få noen gode svar.

Fra kontrast til diffusjon

Blant de mange forskningsprosjektene han er engasjert i, er et EU-finansiert prosjekt hvor de skal sjekke non-invasive MR-teknikker for å avbilde utskillelsen av stoffer fra hjernen, hvilket innebærer at de vil forsøke å ta bilder av denne utskillelsen uten å gi sporstoffer i spinalvæsken.

– Dette er et samarbeid med forskningsgrupper fra Sverige, Nederland, Danmark og Tyskland, forklarer radiologen. Hver gruppe skal gjøre sine studier.

– Og her i Oslo skal vi forsøke å bruke MR-diffusjonsteknikken DTI til å måle utskillelsen, fortsetter han og utdyper:

– Det som er litt unikt, er at vi har gjort MR-undersøkelser med sporstoff og DTI på de samme pasientene slik at vi kan undersøke hvordan forandringene er med DTI-teknikken på pasienter som vi vet har redusert utskillelse.

Han avklarer at det er naturlig å gå videre for å forsøke å utvikle ikke-invasive metoder.

– Men uansett hvordan man snur og vender på det, så er det en forskjell på det å se en surrogatmarkør non-invasivt, fordi det er noe helt annet å avbilde vannmolekyler i den dype hvite substansen i stedet for kontrastmiddel i spinalvæsken og hjernebarken hvor demenssykdommer oppstår,.

– Så jeg er spent på hva det vil vise, men slik er det med forskning; det må undersøkes før det konkluderes, sier han.

Lavest mulig dose

Ringstad presiserer at de i prosjektene med kontrastvæske i spinalkanalen har tilstrebet å gi lavest mulig dose, og at de har fulgt nøye med på bivirkningene.

– I dag finnes ingen etablert indikasjon for å gi MR-kontrastmidler i spinalvæsken, derfor er bruken såkalt off label etter godkjenning fra Statens legemiddelverk, presiserer han og fortsetter:

– Vi har sett på hvordan kontrasten tolereres og funnet ut at det er god sikkerhet. Bivirkningene er forbigående og har vært på linje med hva som er rapportert for CT-kontrastmidler i spinalvæsken.

Radiologen mener det å gi en liten dose MR-kontrast i spinalvæsken må ses i lys av at man til vanlig typisk gir 20-30 ganger høyere dose intravenøst til hele kroppen.

– Og det er slik at den dosen man gir intravenøst, den lekker også delvis ut i spinalvæsken har det vist seg, avklarer han.

På god vei

Ringstad er også med i et forskningsprosjekt som heter REACT-MCI, hvor de skal bruke CT-kontrastmiddel i spinalkanal og etterpå ta blodprøve.

– CT-kontrastmidler er godkjent for bruk i spinalvæsken og skilles trolig ut på samme måte som MR-kontrastmidler, sier han og fortsetter:

– MCI er en gruppe pasienter med mild kognitiv svikt, og vi vet at en av tre av disse pasientene risikerer å utvikle Alzheimers sykdom. Det vi er spente på, er om man ved hjelp av disse prøvene kan forutsi hvilke av disse pasientene som er i risikogruppen, og om vi på dette tidlige stadiet klarer å måle at de har redusert utskillelse av stoffer fra spinalvæsken.

Siden man tror at Alzheimer er en sykdom som pasientene kan ha hatt i mange år før de merker det, er det behov for å diagnostisere tidligere.

– Det kan være at medisinene mot Alzheimer ikke har den kliniske effekten man håpet på, fordi skaden i hjernen allerede er skjedd, sier Ringstad.

– Så det å komme i gang med behandling tidlig, før det skjer en irreversibel skade av hjernecellene, det er det man håper på, understreker han og legger til at det er givende å jobbe med et tema som dette som det er stor interesse for.

– Og vi føler at vi er på god vei mot viktige funn, sier han. n post@holdpusten.no

«Hvis vi kan gi medisiner i spinalvæsken og de tar seg inn denne bakveien til hjernen, bør potensialet være stort for å kunne behandle hjernesykdommer mer effektivt.»

Skanner nyrer med ny MR-teknikk

Ved Ahus er de i gang med en studie hvor de bruker en ny MR-teknikk for å undersøke nyrefibrose.

TEKST: TONE AGUILAR

I studien som ledes av Christian Aalborg, og som inngår i doktorgradsprosjektet hans, skal de se på om nye MR-teknikker kan erstatte eller supplere nyrebiopsi.

– Vi forventer å finne en god korrelasjon mellom fibrosegrad i biopsiene våre og biomarkører vi får med MR, og at vi derfor klarer å forutsi fibrosegrad ved hjelp av MR, sier Aalborg til Hold Pusten og fortsetter:

– I tillegg forventer vi at MR vil være bedre til å forutsi hvem som får dårligere nyrefunksjon i løpet av de kommende to år enn hva en nyrebiopsi gjør.

Aalborg er overlege ved nyreavdelingen på Ahus og spesialist i nyre- og indremedisin.

Første i Norge MR-skanningene av pasienter begynte i januar i fjor.

– Vi har planer om å inkludere 72 pasienter, forteller Aalborg.

– Og dette er pasienter som er henvist til nyrebiopsi.

Pasientene rekrutteres fra Ahus, og hittil er det 30 som er med i studien. Før biopsien tas en MR-undersøkelse, og denne gjentas to år etter.

– Så til neste år skal vi begynne med de første to-års undersøkelsene av pasientene, sier nyrespesialisten.

MR-teknikken de bruker, er utviklet av fysikere i Aarhus i Danmark, og det er første gang denne anvendes i Norge.

– Den består av ulike MR-modaliteter, og kombinasjonen av disse gir flere ulike fysiologiske aspekter av den syke nyren, forteller han.

– Og i Danmark har de utviklet en programvare som gjør at hele sekvensen tar kortere tid enn den normalt ville ha gjort.

Det er fem ulike modaliteter som kjøres, og pasientene er til sammen 45 minutter i MR-skanneren. De fem modalitetene er diffusjon, T1, T2 BOLD, ASL og T1 rho.

– Stivhet i nyrene måles med diffusjonsvekting, endring i mikrostruktur ved T1 og redusert oksygenering med T2 BOLD, fortsetter Aalborg.

– Ved syke nyrer vil det dessuten være redusert mikrosirkulasjon, og dette tror vi kan gjenspeiles i arterial spin labelling, ASL.

T1 rho, avklarer han, er en metode som ikke er brukt på levende nyrer tidligere, og er en sekvens de har lagt til.

– T1 rho har vist god korrelasjon til fibrosegrad i rottenyrer, men er foreløpig ikke utprøvd på mennesker, sier han.

Sendte undersøkelser til Danmark for verifisering

Selve MR-skanningen var det i starten Gabriel Melles som sto for. Han er radiograf ved Ahus, og han har vært ansvarlig radiograf på prosjektet helt fra starten av.

– Prosedyren består av gamle og nye teknikker, sier Gabriel Melles til Hold Pusten og legger til:

– Siden jeg har jobbet med flere forskningsprosjekter og tidligere har vært applikasjonsspesialist i Phillips, falt valget på meg.

Han forteller at han fikk opplæring av en fysiker i Aarhus før de tok til med prosjektet.

– Vi utførte i tillegg noen pilotundersøkelser hvor vi sendte resultatet til Danmark for verifisering, og for å sjekke at alt var som det skulle være, sier han.

Etterpå har han hatt ansvaret for å lære opp andre radiografer i prosedyren, og i dag er de fire radiografer ved sykehuset

som kan gjøre undersøkelsene.

– Opplæringen har vært utfordrende fordi det blir lite mengdetrening da vi i snitt har cirka én pasient i uken som deltar i nyreprosjektet, sier Melles.

Det å anvende en ny MR-teknikk, bidro dessuten i starten til at de måtte gjøre en del tilpasninger, blant annet ved ASL-sekvensene.

– ASL er en perfusjonsteknikk som stort sett anvendes på hodet, og for at den skal kunne brukes på nyrene, har de i Aarhus utviklet en programvare, forklarer radiografen.

– Vi hadde riktignok i starten litt problemer med at blodårene vi merket, ikke syntes i patchen.

De opplevde dessuten at maskinene ble oppgradert midt under prosjektet.

– Og når man oppgraderer maskinen, så mister man patchen, fortsetter han.

– Da må man gjøre tilpasninger eller lage en ny patch som passer til maskinens nye software.

Tror MR kan gi bedre informasjon om prognose Selv om Christian Aalborg i prosjektet skal sjekke om MR-teknikken kan erstatte nyrebiopsi, så sier han at det kommer det nok aldri til å gjøre.

– Fordi biopsi gir informasjon om spesifikke ting ved en sykdom som MR ikke kan, spesifiserer han.

– Men det en MR kan gjøre, er å gi bedre prognostisk informasjon enn en biopsi fordi en biopsi er beheftet med det vi kaller sampling bias da vi tar en bitte liten del av nyren.

De får følgelig ikke en helhetlig oversikt over nyren med hensyn til hvor frisk eller syk den er.

– Det kan derfor være at MR er bedre enn biopsi til å oppdage nyresykdom tidlig og til å forutsi forløpet, presiserer nyrespesialisten.

– Så man kan si at målet med studien er

å se på hvordan MR kan være et supplement til nyrebiopsi.

For enkelte pasienter understreker han riktignok at denne MR-undersøkelsen kan være en løsning i stedet for biopsi.

– Noen pasienter kan det ikke tas nyrebiopsi av, for eksempel de som går på

blodfortynnende behandling, eller de som bare har én nyre, sier han.

– Og for disse kan MR være alternativet da en MR kan gi viktig informasjon om grad av arrdannelse, hvilket ofte er grunnen til at vi biopserer, fordi vi lurer på hvor fremskreden nyresvikten er, og om det er

Holder litt trofast for deg?

Holder det at det du leser er nesten sant?

Samfunnet preges av en overflod av informasjon, gjennom etablerte og nye kanaler. Fagpressens 216 medlemmer er alle spesialister på sine områder. Titler med kvalitetsstempelet Fagpressen forplikter seg til å bringe deg uavhengig og pålitelig innhold – underlagt Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Dette gir kvalitetsjournalistikk, som bidrar til en konstruktiv samfunnsdebatt. Våre medier har 1,9 millioner* månedlige lesere på nett og nær 3,9 millioner** abonnenter og mottakere av papirutgaver. Det er avgjørende for oss at det du leser er til å stole på.

Les mer om viktigheten av kvalitetsjournalistikk på fagpressen.no/palitelig

på tide at pasienten begynner med dialyse eller annen behandling.

Givende å se at de får det Analysene av data er ikke Aalborg i gang med ennå.

– Men hittil har prosjektet gått bra, forteller han og påpeker:

– Dette er undersøkelser som krever erfaring fra radiografenes side, og helt i starten bød spesielt ASL-undersøkelsene på utfordringer.

Nå fungerer alt bra, og nyrespesialisten synes det er svært givende å se at de får til å lage gode bilder.

– For dette er noe vi aldri har gjort før, fremhever han.

Melles på sin side liker å delta i et forskningsprosjekt som bidrar til ny kunnskap og til å utvikle radiografifaget.

– Det er spennende å kunne være med og utvikle et produkt som kanskje kan påvirke hvordan vi undersøker pasienter i fremtiden slik at de får bedre og mer presise diagnostiske resultater, sier han. n post@holdpusten.no

* ComScore/Kantar **Fagpressens opplagskontroll

Christian Aalborg. FOTO: PRIVAT

Gabriel Melles. FOTO: PRIVAT

Klar til dyst

Den som er vel tilfreds, er vel betalt. Formuleringen er lånt av britenes nasjonalpoet William Shakespeare og virker treffende. Penger tilfører ikke livet mening i seg selv, men åpner nye dører. Flere av livets utfordringer lar seg enklere løse dersom ikke økonomi er en faktor.

Det er dyrt å være fattig.

Derfor er naturligvis lønnsoppgjørene noe som engasjerer oss. Det økonomiske handlingsrommet vårt legger rammen for en rekke ulike hverdagsprioriteringer, og definerer alt fra ferieplaner til valg som foretas i kassa på Kiwi.

Det spesielle forut for årets oppgjør

kjøpekraften kan presse rentenivået opp.

Med andre ord: Det ligger an til et krevende mellomoppgjør.

Frontfagsmodellen

De siste årene har flere tariffområder vært preget av uro og konflikt.

For NRF og de andre Unioforbundenes del, med majoriteten av medlemsmassen ansatt i offentlig sektor, har det de siste årene vært viktig å understreke viktigheten av at offentlig sektor ikke blir hengende etter øvrige deler av arbeids- og næringsliv lønnsmessig.

I februar slapp Teknisk beregnings -

modellen på den forutsetning at hele arbeidsstyrken skal kunne nyte godt av den samlede verdiskapningen, også ansatte i offentlig sektor. I den anledning har praktiseringen av frontfagsmodellen vært gjenstand for diskusjon, en diskusjon spesielt Unio har markert seg i.

er at det tydeligere enn noensinne eksisterer to gjensidig utelukkende fortellinger om situasjonen i norsk økonomi.

Store deler av norsk næringsliv går så det griner.

Vi eksporterer gass som aldri før. Arbeidsledigheten er historisk lav, og staten håver inn store summer på skyhøye strømpriser. Over flere år har befolkningen måttet akseptere svekket kjøpekraft, og nå som den økonomiske veksten tilsier at det er mulig, burde derfor alt ligge til rette for en solid reallønnsvekst for Ola og Kari.

Men dette bildet er ikke fullstendig.

Inflasjonen er høy, og utsiktene usikre. Næringslivet rapporterer om en forventet moderat til lav vekst i tiden fremover, og krigen i Ukraina er stadig en X-faktor det er vanskelig å overskue alle effekter av. Disse sidene av saken taler for forsiktig finanspolitikk, lav lønnsvekst og måtehold i tiden fremover, blant annet fordi en styrking av

utvalg (TBU) sin foreløpige rapport. Rapporten utgjør grunnlaget for inntektsoppgjøret, og legger premissene for forhandlingene. Her fremgår det at offentlig sektor også i fjor opplevde en svakere lønnsvekst enn industrien.

Denne utviklingen gir grunn til bekymring.

Finansdepartementets perspektivmeldinger, Helsepersonellkommisjonen og andre rapporter beretter om en aldrende befolkning og lave fødselstall. En pågående og eskalerende eldrebølge som vil legge beslag på en stadig større andel av offentlige midler. Derfor er det essensielt å sikre helt nødvendig rekruttering til spesielt helsevesenet, en rekrutteringsprosess det blir krevende å håndtere dersom offentlig sektor blir hengende etter lønnsmessig.

Lønns- og arbeidsvilkår er naturligvis en viktig faktor for folk når de avgjør hvilket yrke og hvilken sektor de ønsker å søke seg til.

Dessuten bygger den norske

Modellen er utgangspunktet for den norske lønnsdannelsen, og innebærer at konkurranseutsatt industri forhandler først. Resultatet danner en norm som etterfølgende tariffområder følger, hvilket sikrer at prisveksten ikke svekker konkurransekraften til eksportindustrien mer enn den tåler.

Et av problemene ved modellen har vært at den samlede lønnsveksten ikke er klar når de sentrale forhandlingene er avsluttet. Dette skyldes blant annet at deler av lønnsveksten forhandles lokalt, noe som gjerne skjer senere på året. Normen baserer seg på et anslag fra NHO i forståelse med LO, og anslaget treffer ikke alltid.

I tilfeller der bestemte virksomheter i bestemte bransjer har gjort det spesielt godt, vil det være naturlig å «unne seg» ekstra generøse oppgjør, bonuser eller lignende, og på et vis er dette både bra og naturlig: Det betyr at virksomheten fordeler fortjenesten.

På den annen side er det

Ved Carl Christian Grue Solberg, forhandlingssjef i NRF. FOTO: TONE RISE

«Skal den norske modellen bevare sin legitimitet over tid, og skal vi lykkes med å sikre livsviktig rekruttering til helsevesenet vårt i årene som kommer, er vi helt avhengig av å sikre konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår i helsesektoren.»

problematisk dersom det finnes mekanismer for dette i privat sektor, mens offentlig sektor alltid må forholde seg strengt til frontfagsrammen som et tak – slik Holden-III-utvalget spesifiserte at den ikke skulle.

Spørsmålet blir da hvordan offentlig sektor skal kunne tette lønnsgapet samt sikre rekrutering i årene fremover.

TBU-tallene viser at flere sektorer, som olje og finans, bryter med frontfagsnormen. Når Unio fremmer det samme kravet for å tette igjen lønnsgapet til privat sektor, møtes vi med påstanden om at et oppgjør i utakt med frontfagsrammen vil forårsake modellens død.

Dermed blir situasjonen slik at normen praktiseres på én måte for offentlig sektor, og en annen for privat sektor. Skal frontfagsmodellen bevare sin legitimitet på sikt, er det derfor helt nødvendig å se på måten den praktiseres på.

Ja, de penga …

Det er altså ingen tvil om at vi har uløste utfordringer foran oss.

Vi kunne også adressert den svært pressede sykehusøkonomien. Hvordan sykehusansatte strekker strikken for å sikre forsvarlig behandling av pasienter. Eller hvordan underproduksjon av europeisk kraft vanskeliggjør det grønne skiftet og sørger for skyhøye strømpriser.

Likevel er vi bedre skodd enn de aller fleste andre til å løse dem på en tilfredsstillende måte.

Vi har penger på bok, høy tillit til hverandre og en samfunnsorden som har gitt oss stabilitet og trygghet over tid. Vi er et folk bestående av mange kloke hoder med både innsatsvilje og kompetanse, og vi har et felleseie vi alle søker å forvalte på en best mulig måte.

Det må sies å være et godt utgangspunkt.

Det er også verdt å bemerke at det er mulig å kjenne prisen på alt uten å kjenne verdien av noe, som Oscar Wilde formulerte det. Penger er ikke alt. Mange av livets største gleder er ikke først og fremst muliggjort gjennom lommeboka.

Men igjen: Penger er viktig, og lønn skal reflektere både utdanningsnivå, innsats og arbeidsintensitet.

Skal den norske modellen bevare sin legitimitet over tid, og skal vi lykkes med å sikre livsviktig rekruttering til helsevesenet vårt i årene som kommer, er vi helt avhengig av å sikre konkurransedyktige lønns- og arbeidsvilkår i helsesektoren.

Følgelig blir årets mellomoppgjør viktig.

Det spørs om de foregående magre avløses av tilsvarende fete år, men vi som jobber med dette, skal i alle fall gjøre vårt.

Så: Brett opp ermene! n carl.christian@radiograf.no

Du som må jobbe med strålevernklær, vet hvor tungt det blir. Nå kan du gjøre arbeidet lettere med strålevernklær i Kryptolite.

Klærne kan også utstyres med et spesielt fôr som er utviklet av NASA, som varmer eller kjøler etter behov. Du kan lese mer om Kryptolite og andre materialer på Calmeds nettside.

Der kan du også se hvilke muligheter som finnes for å kombinere design og farger. Sjekk ut alle våre produkter til personlig strålevern.

Kontakt oss gjerne.

«Et av problemene ved modellen har vært at den samlede lønnsveksten ikke er klar når de sentrale forhandlingene er avsluttet.»

Egen radiofarmaka-produksjon

PET-senteret i Tromsø produserer nå radiofarmaka selv. En stor fordel for pasienter og ansatte samtykker senterets fagfolk.

TEKST: TONE AGUILAR

– Det gir oss mye større fleksibilitet nå som vi ikke er avhengige av radiofarmakaforsendelser fra Oslo, sier Rune Sundset til Hold Pusten.

Sundset er leder for PET-senteret ved Universitetssykehuset Nord-Norge, og han forteller at de første medarbeiderne er på plass klokka fire om morgenen.

– De som begynner tidligst, er de som produserer det radioaktive isotopet på syklotronen, og de som skal koble isotopet til bæremolekylet, sier han.

– Klokka åtte er produktet kvalitetssikret og ferdig til dagens første pasient.

Han sier videre at en egen radiofarmakaproduksjon er noe de har arbeidet for siden PET-senteret var klart i 2018, og at gleden

var stor da de i august kunne komme i gang med produksjonen.

Tidkrevende opplæring

– Det er en omfattende prosess, og Statens Legemiddelverk har mange krav til de som skal produsere legemidler selv, sier Sundset.

– I tillegg til innkjøp av utstyr er det mange prosedyrer som skal valideres, og produksjonen skal testes.

En av utfordringene han trekker fram, er ansettelsen av personalet.

– Fordi folk hadde i utgangspunktet aldri drevet med radiofarmakaproduksjon tidligere, så vi måtte utdanne selv og sendte farmasøyter, fysikere og kjemikere på kurs både i Norge og Europa, forteller han.

En av de som i dag er radiokjemiker, og som har vært med fra før PET-senteret åpnet, er Inger-Marie Hansen. Hun er produksjonsleder, og i likhet med Sundset peker hun på at bemanning har vært en utfordring for å komme i gang.

– Av to grunner; fordi det i budsjettene ikke ble satt av nok til bemanning da det ble undervurdert hvor mye jobb som kreves for å etablere en legemiddelproduksjon, uttaler hun til Hold Pusten.

– I tillegg har det vært vanskelig å få tak i folk fordi det kreves en veldig spisskompetanse som ikke fantes i Nord-Norge. Så når vi rekrutterer, tenker vi at det må gis opplæring i alt de skal gjøre, da vi ikke forventer at folk skal ha bakgrunn innenfor radiofarmasøytisk produksjon.

De som i starten ble sendt andre steder for å hospitere og gå på kurs, sier hun nå er ansvarlige for å lære opp lokalt de siste som er ansatt.

Faglig sett gir det at de kan produsere sin egen radiofarmaka, mange spennende utfordringer, mener radiokjemiker Inger-Marie Hansen. Her er hun sammen med kollega Ivar Kristian Thomassen.

FOTO: PET-SENTERET UNN

– Opplæringen tar likevel veldig lang tid, og det har gjort at det har tatt litt tid å komme i gang med full drift, forteller hun.

Forsker på nye radiofarmaka

Radiofarmakaet de hovedsakelig produserer, er Fluor-18 FDG.

– Vi lager også Gallium-68 PSMA og Gallium-68 DOTATOC, sier Sundset.

– Den radioaktive komponenten i disse får vi fra en generator. Blant radiofarmakaene de bruker klinisk, er det derfor foreløpig kun Fluor-18 FDG de bruker syklotronen til å produsere.

– Vi har imidlertid 15 andre radiofarmaka vi lager til forskningsformål, og noen av disse har vi som mål å bruke klinisk, fortsetter lederen for PET-senteret.

– Blant annet innen hjernekreft har vi kommet langt i utviklingen av nye radiofarmaka.

Nøyaktig når disse er aktuelle til klinisk bruk, sier han er vanskelig å si.

– Men kanskje i løpet av en femårs-periode, anslår han. Før det vurderer de hvilke andre eksiterende radiofarmaka som skal bli de neste de produserer.

– Her ser vi på hvilke det klinisk sett er størst behov for, og hva som kreves for å begynne å produsere disse, sier Hansen.

– Vi ser også på kostnadene av å kjøpe inn i forhold til hva det koster å produsere selv.

Flere undersøkelser

Det har vært en betydelig økonomisk gevinst for PET-senteret i Tromsø at de selv produserer Fluor-18 FDG.

– Fordi det er dyrt å sende radioaktivitet med fly, sier Hansen. Før ble dette sendt med privatfly fra Oslo tre dager i uka. I dag er de selvforsynte med de tre dagene de har PET-undersøkelser med FDG. De to andre dagene bruker de generatoren til å lage Gallium-68.

– Men når det er behov for det, kan vi også lage Fluor-18 FDG en fjerde dag, og jeg tror vi ganske raskt vil kunne produsere hver dag, sier Sundset.

Han tror også det at de selv produserer radiofarmaka, gjør at de kan utføre flere PET-undersøkelser.

– Fordi vi kan starte tidligere på dagen og av den grunn få tid til flere pasienter, sier han.

– Det ser vi effekt av nå, fordi vi som regel har ti pasienter i stedet for åtte som var det vanlige før da vi fikk radiofarmaka fra Oslo.

På sikt ser han også for seg at de kan begynne å gjøre undersøkelser på ettermiddagen hvis det blir stor pasientpågang.

– Men det krever en større bemanning, presiserer han.

Kan hindre bomturer

I tillegg til at de kan utføre flere undersøkelser, peker Sundset på at egenproduksjonen kan hindre bomturer for pasientene.

– Fordi det skjedde at produksjonen i Oslo noen ganger ikke fungerte og forsendelsen uteble, og pasienter som kom langveisfra, ikke fikk utført undersøkelsen, sier han.

– Dersom produksjonen nå feiler i Tromsø, kan vi sette i gang en ny produksjon umiddelbart, slik at pasientene likevel får tatt undersøkelsen samme dagen.

Dette, påpeker han, gjør også radiografenes hverdag enklere.

– Logistikken er enklere for dem nå som vi kan få akkurat det aktivitetsnivået vi trenger og til de tidspunktene vi ønsker, sier han.

– Før kunne det være veldig frustrende for radiografer når leveransene fra Oslo uteble og man måtte sette opp ny time en annen dag.

Faglig spennende

Hansen på sin side sier hun synes det er svært givende å kunne være med å bidra til at pasientene i Nord-Norge får et bedre tilbud.

– Og faglig sett er det mange utfordringer som er veldig spennende, sier hun og legger til at hun allerede under kjemistudiene ble veldig interessert i PET-undersøkelsene.

– De gir veldig gode undersøkelser og nye muligheter for diagnostikk av pasientene, sier hun.

En diagnostikk som pasientene i Nord-Norge nå har større mulighet til å få når de trenger det. n post@holdpusten.no

«Dersom produksjonen nå feiler i Tromsø, kan vi sette i gang en ny produksjon umiddelbart, slik at pasientene likevel får tatt undersøkelsen samme dagen.»

Rune Sundset.

FOTO PER-CHRISTIAN JOHANSEN/UNN

Denne artikkelen sto først på trykk i danske Radiografen i juni 2022, og gjengis her med tillatelse.

Neurokirurger og radiograf lejrer patienten, hvor bl.a. rammen, som er på patientens hoved, fastspændes FUS-transduceren.

MR-guidet fokuseret ultralyd rykker behandling ind på røntgenafdelingen

Patienter med svær Essentiel Tremor (rystesyge) har hidtil måttet på operationsbordet for at få behandling for deres sygdom. Nu er en ny og mere skånsom behandlingsmetode kommet til Danmark. Fokuseret ultralyd hedder behandlingen, hvor radiografer spiller en vigtig rolle.

TEKST: JANNIE IWANKOW ILLUSTRATION: INSIGHTEC LTD

FOTOS: PROGARDIA HEALTHCARE

Forestil dig, at du ikke kan sætte din underskrift på et stykke papir, fordi din hånd ryster så meget, at det er umuligt at se, hvad du skriver. Eller at du til en fest ikke kan skåle med de andre gæster, fordi rystelserne på din hånd får glassets

Hvad er MRgFUS?

MRgFUS står for ‘Magnetic resonanceguided focused ultrasound’. MRgFUS finder sted i en MR-scanner, hvor der kombineres med ultralyd. Det er MR-scanneren, der identificerer det område i hjernen, som skal behandles. Inden behandlingen har patienten fået spændt en hjelm på hovedet, som efterfølgende tilknyttes en såkaldt FUStransducer. I denne findes 1024 ultralydstransducere, som er placeret i en halvkugle. Hver eneste ultralydstransducer sender lav ultralydsenergi ud. Ultralyden rettes præcist mod det område i hjernen, som skal behandles. Når det hjernevæv, som fremkalder rystelserne, bliver ramt, beskadiges det. Det medfører, at symptomerne vil mindskes eller forsvinde. Patienten er vågen under hele behandlingen, og det tjekkes løbende, om rystelserne er forsvundet, så man kan enten stoppe eller fortsætte behandlingen. En FUS-transducer koster cirka 21 millioner kroner.

indhold til at skvulpe over. Sådan er virkeligheden for mennesker, der lider af rystesyge – også kaldet Essentiel Tremor. Sygdommen rammer tre procent af befolkningen i varierende grad, og hele 10 procent af de 60-plusårige antages at blive ramt.

Medicin er førstevalg, når rystesyge, der skyldes en fejlfunktion i nogle af hjernens nervecentre, skal behandles. Virker den

ikke, har såkaldt dyb hjernestimulation – et kirurgisk indgreb, hvor der indopereres elektroder i hjernen – indtil nu været eneste behandling, man har kunnet tilbyde patienter i det danske sundhedsvæsen. Men nu er en ny og mere skånsom behandlingsmetode ved navn MR-guidet fokuseret ultralyd – eller MRgFUS –kommet til Danmark. Til forskel fra dyb hjernestimulation kræver den nye behandling ikke, at patienterne skal på operationsbordet. Behandlingen, som radiografer, neurologer og neurokirurger foretager i fællesskab, finder derimod sted på røntgenafdelingen, hvorved blandt andet risikoen for infektion elimineres. Det er Aarhus Universitetshospital, der i det offentlige hospitalsvæsen har

fået landsdækkende specialfunktion til at varetage behandling med fokuseret ultralyd. Man regner her med at behandle den første patient i juni måned i år. Men allerede i december måned sidste år fandt den første behandling sted i Danmark. Det gjorde den i Middelfart på Progardia Healthcare, en privat billeddiagnostisk klinik, der tilbyder forskellige former for røntgen- og scanningsundersøgelser.

Overradiograf og MR-specialist hos Progardia, Kim Jensen, der er med til at udføre behandlingerne, er begejstret for den nye metode.

«Det er banebrydende. Patienterne beskriver, at de får deres liv igen. Den yngste, vi har behandlet, var 56 år. Havde han ikke fået behandlingen nu, ville han være nødt til enten at gå på pension eller skifte fag. Vi har ikke behandlet helt unge patienter endnu, men sygdommen kan også ramme dem,» siger han.

Forud for en behandling med fokuseret ultralyd, bliver patienten både CT- og MR-scannet for blandt andet at sikre, at kraniekassen ikke er for tyk, hvilket ville betyde, at ultralydsenergien ikke kan opvarme vævet tilstrækkeligt. Ser alt normalt ud, får patienten en tid til behandling. På selve dagen skal hovedet være barberet helt glat for hår, idet håret vil forhindre ultralydsbølgerne i at trænge igennem til kraniet.

Inden selve behandlingen igangsættes, placeres FUS-transduceren på MR lejet, som består af 1024 ultralydstransducere, hvorefter radiografen udfører en daily quality assesment (DQA) for at sikre, at FUS-transduceren rammer indenfor tolerancen på et fantom. Fantomet monteres i FUS-transduceren, hvorpå der er monteret en membran.

Mellem denne og transduceren findes et kammer, som fyldes op med kølevand. Det er her, patientens hoved med påført membran efterfølgende skal ligge. Patienten får via fire fikspunkter spændt en ramme fast på hovedet af neurokirurgen. Rammen skal sikre, at patienten ikke kan bevæge hovedet under behandlingen.

«Det er vigtigt at sørge for, at patienten ligger godt, idet behandlingen tager et par timer, hvor man skal ligge helt stille. Patienten får også tæpper over sig, så han eller hun ikke fryser som følge af nedkølingen på hovedet. Som radiograf skal man være grundig med at informere om, hvad der skal ske undervejs. Det skaber

tryghed. Blandt andet er det rart for patienten at vide, at det kan være en meget speciel oplevelse, når radiografen fylder kølevand, der kun er 15 grader varmt, ind i FUS-transduceren,» fortæller Kim Jensen.

Når patienten køres ind i MRscanneren, er det med en ekstra nødknap. Den kan benyttes, hvis bivirkningerne undervejs bliver for voldsomme. Et tryk på knappen vil medføre, at behandlingen straks stoppes.

«Nogle patienter beskriver, at de får følelsen af at falde bagover, når man varmer området i hjernen op. Det kan give kvalme og ubehag, hvorfor de også fået kvalmestillende medicin. Men bliver de alligevel for utilpasse, kan de stoppe behandlingen. De ligger jo fastspændt, så de skal helst ikke ligge derinde og kaste op. Patienterne kan også som bivirkning få føleforstyrrelser i arme og ansigt. Men det er ufarligt og forbigående. Når korrekt target er fundet af neurologen, opvarmes området gradvist, indtil neurologen er

Lokalisering i hjernen, hvor kølevandet tydelig ses.

«For mig er noget af det stærkeste ved denne behandling, at jeg får lov at være med hele vejen, og at jeg ser resultatet af behandlingen med det samme.»

Kim Jensen, overradiograf og MR-specialist

tilfreds, den optimale effekt opnået, og patientens rystelser er væk,» forklarer Kim Jensen.

Behandlingen indledes med, at radiografen foretager en scanning, hvor der først laves et survey efterfulgt af en sagittal T1w 3D sekvens. Der laves også et B1-map, som senere bruges af selve FUS-systemet for at korrigere for inhomogenitet i området. Når disse målinger er færdige, overtager FUS-systemet styringen af MR-scanneren, og den videre planlægning af ultralydsbehandlingen foretages af neurokirurgen på FUS-systemets computer.

Radiografen og neurokirurgen samarbejder om at få planlagt den videre behandling. Således er det neurokirurgen, der, inden ultralydsenergien sendes ind i hjernen og rammer target – dette kaldes at sonicere – vurderer, hvor i hjernens thalamus target befinder sig. Inden der kan soniceres, planlægges den forudgående CT-scanning af kraniet med krav til korrekt kernel, som bliver fusioneret med en

præ-MR-scanning af cerebrum. Det gør man, da forkalkninger vil kunne absorbere ultralydsenergien og derved lave en læsion i et uønsket område – FUS-systemet slukker for ultralydstranducerne under sonication, typisk er der 900-950 aktive.

Den første sonication varmer området op til cirka 50 grader, hvorefter neurologen udfører en CRST-test for at sikre target, og at der kommer en effekt og ingen bivirkninger. Herefter soniceres igen med højere energi/varme.

Mellem hver sonication udføres en CRST-test, og der undersøges også for eventuelle bivirkninger. Når den ønskede effekt er opnået, typisk ved cirka 60 grader, og patientens rystelser er væk, stoppes behandlingen.

Hos Progardia har radiografen stor kontakt til patienten på behandlingsdagen.

«Jeg er med til at berolige og forklare, hvad der skal ske. Den rolle er yderst vigtig, synes jeg, og jeg siger altid til de studerende og vores øvrige radiografer, der er på besøg her, at det er ovenud vigtigt

Fremtidsperspektiver

MRgFUS er udviklet til at behandle patienter med rystesyge, men allerede nu bruges metoden også til at behandle patienter med rystedomineret Parkinsons. På sigt håber man, at metoden kan bruges til også at behandle andre sygdomme. Blandt andet forskes der lige nu i, om den kan bruges til at behandle tumorer i hjernen. Forskning viser, at opvarmning af væv med MRgFUS åbner blod-hjerne-barrieren op, hvilket betyder, at for eksempel en hjernetumor efterfølgende vil respondere langt bedre på kemoterapi. Listen af fremtidige behandlingsmuligheder er formentlig lang – også i andre steder i kroppen er det forventningen, at MRgFUS vil komme til at gøre en afgørende forskel – det gælder eksempelvis leveren, prostata og uterus.

at huske den menneskelige side i udrednings- og behandlingsforløbet,» siger Kim Jensen.

Efter afsluttet behandling testes det, om patienten nu kan skrive og drikke af et glas vand med rolig hånd. Når det viser sig at være tilfældet, er det som regel et emotionelt øjeblik. Men også allerede på lejet inde i MR-scanneren bliver nogle patienter følelsesmæssigt påvirkede, fordi de løbende mærker, at rystelserne forsvinder mere og mere. Også de pårørende bliver rørte, når de får lov at komme ind og tage fotos og filme.

«Selv kan jeg heller ikke undgå at blive rørt. Som radiografer er vi ellers aldrig meget sjældent med til at afslutte behandlingsforløb. Vi ser kun patienterne kort, når de kommer og skal scannes, og vi ved meget sjældent, hvordan det ender for den enkelte. For mig er noget af det stærkeste ved denne behandling, at jeg får lov at være med hele vejen, og at jeg ser resultatet af behandlingen med det samme. Når patienten bagefter siger, at det føles som at få livet igen, så giver mit job rigtig meget mening,» siger Kim Jensen. n post@holdpusten.no

Her ligger en video med den første patient, der kureres for rystesyge:

Kontrolbillede to timer efter endt behandling. Her ses tydeligt en læsion i venstre side af hjernen.

Faglig påfyll ved OUS

VED MAREN ÅSEGG OG ANITA HÅRSAKER

I februar arrangerte stråleterapeutene ved Radiumhospitalet og Ullevål sitt andre miniseminar. En gruppe på åtte stråleterapeuter på tvers av seksjonen ønsket å fremme faglig kompetanse, og sosialt samhold. Selv i en travel hverdag med mange pasienter i behandling er det viktig med faglig påfyll av både interne og eksterne forelesere.

Miniseminaret ble holdt i forskningsbygget på Radiumhospitalet, og det var fem lærerike forelesninger på programmet.

Line Storetvedt, som er stråleterapeut og sexolog, snakket om hvordan noen pasienter kan få bivirkninger av behandlingen i form av intime og seksuelle utfordringer. Line har én dag i uken som hun har satt av til samtaler og oppfølging av pasienter som ønsker det.

Tone Lysfoss Kolstad er stråleterapeut og ungdomsansvarlig. Med sitt fagområde «Ung Kreft» er hun en resursperson for avdelingen med opplæring av kolleger

på hvordan man kan gi psykososial støtte til ungdom og unge voksne med kreft.

I desember 2024 åpner Oslo opp for protonterapi. Bergen starter opp like etter.

Fram til oppstart er det en del stillinger som må på plass. I dag er det i Oslo ansatt seks protonterapi-fysikere og en halv stilling for stråleterapeuter. Det skal ansettes flere stråleterapeuter som skal jobbe med protonterapi både på planlegging og behandling.

Camilla Hægeland er medisinsk fysiker og jobber i avdeling for medisinsk fysikk (AMF), seksjon for protonterapifysikk. Hun fortalte oss om planene for protonterapi i Oslo og hvor vi står i dag.

Det står i den nasjonale handlingsplanen for kliniske studier, utgitt av helsemyndighetene, at 80 prosent av pasientene som skal få protonbehandling, skal inngå i kliniske studier.

Rita Halvorsen, stråleterapeut som jobber som rådgiver i Kreftforeningen, fortalte oss om viktigheten av kliniske studier for å etablere gode

behandlingsopplegg. Det er ønskelig med forskningsstråleterapeuter inn i kliniske studier, sa hun.

Siste innlegg var av Eric Sundqvist. Studieveileder ved videreutdannelsen i stråleterapi ved OsloMet. Han fortalte at det er planer om å øke antallet til 35 studieplasser ved videreutdanningen til høsten.

I tillegg til at det blir etablert protonsentre i Oslo og Bergen, åpner Drammen og Skien opp avdelinger for strålebehandling medio 2025 og 2026. Sundqvist fortalte også om muligheten for stråleterapeuter til å ta master emnet Helse og teknologi ved OsloMet.

Både deltagere og arrangementskomiteen var fornøyde etter endt seminar. Etter de siste årene med lite faglig påfyll, var det kjærkomment med litt faglig input kombinert med litt sosialt. Neste seminar blir allerede til høsten, og det vil bli arrangert på Ullevål.

Seminaret ble arrangert med støtte fra NIRO, NRF og NITO. n

post@holdpusten.no

NORSK RADIOGRAFFORBUNDS UTDANNINGSSTIPEND 2023

Utdanningsstipend er et medlemstilbud for deg som medlem av Norsk Radiografforbund. Stipendene er ment å være et supplement og en støtte til de som er i et videreutdanningsløp.

For 2023 er det avsatt kr. 100 000 i budsjett til utdanningsstipend, og det kan søkes støtte til videreutdanninger og mastergradsstudier.

Ved tildeling vil studieretninger innen sentrale fagområder som radiografi, beskrivende radiograf, ultralyd, stråleterapi og nukleærmedisin, samt ledelse innen de nevnte fagområder, vektlegges.

Søknadsfrist er 15. mai 2023 med tildeling i forbundsstyremøtet i juni.

Den som søker stipend, må være à jour med kontingentinnbetalingen og må ha vært yrkesaktivt medlem i minst et år. Det vises til retningslinjer for tildeling av stipend. Det stilles blant annet krav til dokumentasjon på hva en søker støtte til, oppsett av kostnadsoversikt og opplysninger om hvorvidt det søkes støtte fra andre instanser.

Søknadsskjema og retningslinjer finnes på NRFs hjemmeside www.radiograf.no. Nærmere opplysninger fås ved henvendelse til nrf@radiograf.no.

NORSK RADIOGRAFFORBUNDS STIPENDER FOR PH.D.-KANDIDATER

OG TIL FAGLIGE OG VITENSKAPELIGE PROSJEKTER

2023

Norsk Radiografforbund utlyser årlig stipendmidler med forankring i budsjett for det enkelte år. NRF mener det er verdifullt og ønskelig at våre medlemmer gis muligheten til fordypning og utviklingsarbeid som kan bidra til tjenesteutvikling samt profesjonsutvikling. Stipender til ph.d.kandidater samt forsknings- og utviklingsarbeid (FoU) er derfor et viktig virkemiddel og er ment å støtte opp om profesjonsutvikling for våre medlemmer. For 2023 er det totalt avsatt kr 300 000 til forsknings- og utviklingsarbeid. Kr 100 000 er særskilt avsatt til ph.d.-kandidater.

Forbundsstyret har vedtatt følgende fokusområder for 2023:

• Faglige prosjekter innen strålevern, berettigelse innen bildediagnostikk, metode- og kvalitetsutvikling samt innovasjon innen bildediagnostikk, kunstig intelligens innen radiografi og stråleterapi.

• Prosjekter som omhandler kompetansehevende tiltak, som har kvalifisert NRF medlemmer til nye roller og der tiltak har bidratt til økt effektivitet, innovative løsninger samt økt kvalitet i helsetjenestene.

Søknadsfrist er 15. mai 2023 med tildeling i forbundsstyremøtet i september. Den som søker stipend, må være à jour med kontingentinnbetalingen samt må ha vært medlem i minst et år. Det vises ellers til retningslinjer for tildeling av stipend, om krav til dokumentasjon på hva en søker støtte til, oppsett av kostnadsoversikt og opplysninger om hvorrvidt det søkes støtte fra andre instanser.

Søknadsskjema og retningslinjer finnes på NRFs hjemmeside www.radiograf.no. Nærmere opplysninger fås ved henvendelse til nrf@radiograf.no.

RØNTGEN AV ASYLSØKERE

Vil ikke ta håndrotrøntgen

UDI vil bruke røntgen av håndrot for å avgjøre unge asylsøkeres alder, men metoden får fortsatt ikke medhold i det medisinske fagmiljøet.

TEKST: TONE AGUILAR

Ifølge NRK har ingen siden 2018 villet ta disse røntgenundersøkelsene av unge asylsøkere.

– Vi hadde gjerne sett at det radiologiske miljøet i Norge bidro til at vi kunne utføre undersøkelsene i tråd med de faglige anbefalingene, sier Ingrid Olram, fagleder i Utlendingsdirektoratet (UDI), til NRK.

Overfor Hold Pusten videreformidler presserådgiver i UDI, Thomas TheisHaugan, en tilbakemelding fra fagavdelingen om at det i disse dager utlyses en konkurranse om dette, og at de ikke har noe mer å tilføye ut over hva de uttalte til NRK.

Takket nei

Tidligere har Sykehuset Østfold fått forespørsel fra UDI om å gjennomføre røntgenundersøkelsene av asylsøkerne, hvilket de ikke ville, noe avdelingssjef ved Avdeling for bildediagnostikk ved sykehuset, Eivind Reitan bekrefter overfor Hold Pusten.

– Sykehuset Østfold har takket nei til UDIs forespørsel om å utføre røntgen av håndrot av asylsøkere til bruk for aldersbestemmelse i rettsmedisinsk øyemed, uttaler han.

– Grunnen til dette er sterke faglige innvendinger mot metoden på grunn av stor unøyaktighet generelt, og spesielt for aldersvurdering i perioden rundt 18-års alder.

Noe mer ønsker ikke Reitan å si om saken.

Ifølge NRK avviste sykehuset at UDI kunne bruke radiologene deres. De ønsket heller ikke å stille fasilitetene sine til rådighet, selv om UDI leide inn eksterne radiografer.

– Ikke berettiget

I forhold til radiografenes rolle sier forbundsleder i Norsk Radiografforbund,

Bent Ronny Mikalsen, til Hold Pusten at de generelt ikke rådgir radiografer om hvilke undersøkelser den enkelte bør utføre eller ikke.

– Vi peker imidlertid på at all bruk av bildediagnostikk skal være berettiget og bygge på en kunnskapsbasert base der fordelen ved bruk skal være større enn ulempene, presiserer han og legger til:

– Metoden med røntgen av håndrot som brukes i dag, ble utviklet for klinisk bruk i medisin for å si noe om vekst og vekstavvik hos barn med kjent alder, og til dette formålet er metoden regnet som god nok. Til bruk på individer med ukjent alder har litteraturgjennomgang vist at metoden ikke er sikker nok, selv med relativt gode sikkerhetsmarginer. Man kan derfor si at bruk av denne metoden til det formålet ikke virker å være berettiget bruk av bildediagnostikk.

Mikalsen sier det følgelig er åpenbart at det på dette området er behov for mer forskning og utvikling av bedre metoder.

Samme syn

Leder i Norsk radiologisk forening, Fredrik Nomme, sier også til Hold Pusten at foreningen ikke kan støtte bruken av skjelettrøntgen av hånd for å bestemme alder.

Nomme er også medisinsk direktør og radiolog ved Unilabs Norge, som tidligere tok disse røntgenbildene for UDI, men som sa opp avtalen i 2018.

– Radiologforeningen og Unilabs har sammenfallende syn i denne saken, presiserer han og legger til at de som først uttrykte skepsis til denne metoden, var Norsk barnelegeforening tilbake i 2010.

– Det er to hovedgrunner til at vi ikke kan støtte metoden, sier han videre.

Greulich og Pyle-atlaset, som metoden bygger på, er basert på røntgenundersøkelser som de to amerikanske forskerne som het nettopp Greulich og Pyle, gjorde av 800 barn i Ohio fra 1930-tallet og frem til cirka 1950.

– Det første som taler imot å bruke dette atlaset for å bestemme skjelettalder blant unge asylsøkere, er at vi ikke vet om dette referansematerialet er representativt for denne pasientgruppen, fortsetter Nomme.

Blant annet peker han på at det ikke er tatt høyde for hvordan ernæring påvirker skjelettmodning.

– Vi vet at ernæring påvirker skjelettalder, og at dette varierer enormt rundt i verden, sier han og legger til:

– Og når barna som brukes som referanse, kommer fra et så lite geografisk område, kan referansematerialet i enda mindre grad ha klart å ta høyde for denne variasjonen.

Den andre grunnen han trekker frem, er i likhet med hva Mikalsen også påpeker, at atlaset ikke var tiltenkt å skulle brukes til å bestemme alder på en person.

– Det er laget for å vurdere om en persons skjelettmodning er raskere eller forsinket i forhold til hva som er forventet ut fra pasientenes kjente kronologiske alder, understreker han.

– Og så langt vi kjenner til, så har ingen studier vist at det er pålitelig å bruke metoden «motsatt vei», det vil si for å bestemme hvor gammel en pasient er ut fra skjelettets utseende.

Nomme sier at kravet til pålitelighet ved en diagnostisk metode alltid bør veies opp mot hvor store konsekvenser et feilaktig resultat av metoden kan tenkes å kunne få for den som undersøkes.

– Derfor er det særdeles viktig at metoden for aldersbestemmelse av asylsøkere er så pålitelig som mulig, påpeker han.

«Til bruk på individer med ukjent alder har litteraturgjennomgang vist at metoden ikke er sikker nok, selv med relativt gode sikkerhetsmarginer.»

håndrotrøntgen av unge asylsøkere

Et dilemma

Nomme sier imidlertid at han forstår behovet UDI har for å bestemme alderen til asylsøkere når de ikke har pålitelig dokumentasjon på dette.

– Og så lenge det ikke er de som har ansvaret for å vurdere den medisinskfaglige påliteligheten, så skjønner jeg også at de ønsker at andre skal steppe inn når de utlyser dette, fortsetter han.

– Men vi kan ikke stå inne for de metodene som er tilgjengelige i dag, det er det som er dilemmaet.

Også de verktøy for kunstig intelligens for skjelettalderbestemmelse som vi kjenner til, som for eksempel BoneXpert, baserer seg på det samme Greulich og Pyle-atlaset.

– Så selv om studier har vist at dette KI-verktøyet gir mer pålitelig skjelettalderbestemmelse enn når vi radiologer manuelt bruker dette atlaset, så er det

fortsatt de samme atlasreferansene med de samme usikkerhetsmomentene som ligger til grunn, presiserer han.

Også et spørsmål om prioritering Fagsjef i Norsk Radiografforbund, Håkon Hjemly, sier til Hold Pusten at de har sett på hvordan ny teknologi og kunstig intelligens kan bedre treffsikkerheten og effektiviteten i håndbildene det er snakk om.

– Dette er imidlertid noe som fortsatt ser ut til å være på utviklingsstadiet, medgir han.

Og i likhet med

ILLUSTRASJONSFOTO: ISTOCK

Nomme peker han på at et problem har vært og er fortsatt, at den teknikken man benytter hvor man sammenligner med et atlas av eksempelbilder, ikke har vært utviklet for den populasjonen den

brukes på av UDI, og at resultatene ikke har vært til å stole på.

– Det er også et prioriteringsspørsmål og et spørsmål om kravet til berettigelse i bruk av bildediagnostikk om man skal bruke allerede hardt pressede radiologiske tjenester på saksbehandling for UDI selv om dette er hjemlet i utlendingsloven, legger han til.

– Det er mer enn nok undersøkelser å ta igjen etter pandemien så vi forstår

at man ikke prioriterer å gjøre usikre undersøkelser for skjelettalder på unge asylsøkere.

Helse- og omsorgsminister Ingvild Kjerkhol har også sagt at sykehusene må se på hva de kan gjøre mindre av, og at det gjøres for mange unødvendige røntgenundersøkelser i Norge.

Nomme sier seg enig i at det i tillegg er en viktig problemstilling hvorvidt det skal prioriteres å bruke helseressurser på å ta disse håndrøntgenbildene av unge asylsøkere.

– Man må først få på plass en metode som man faglig kan stå inne for, og så kan man etterpå vurdere om dette er riktig ressursbruk, slår han fast.

Tannlege søkte om å ta røntgenbildene

På grunn av mangel på folk til å utføre røntgenundersøkelser av hender hos asylsøkere, vurderte UDI om disse kunne utføres av tannlege.

Ifølge NRK kontaktet UDI tannlege Helle Nyhuus ved Oslo Private Tannlegevakt da det i 2018 ikke kom inn noen tilbud på utlysningen deres om å ta røntgenbildene.

Tannlegebedriften hadde på denne tiden ansvaret for å ta røntgen av asylsøkernes tenner.

Det opplyses videre at Nyhuus søkte om tillatelse til å installere en røntgenmaskin og å ta bildene på vegne av radiograf etter «tilstrekkelig opplæring».

Nyhuus bekrefter dette overfor Hold Pusten i følgende kommentar:

– Det er riktig at det, i samarbeid med norske spesialister i radiologi, ble søkt om røntgenopptak i våre lokaler. Tolkning av bildene skulle de samme radiologene ta seg av. Utover dette har jeg ingen kommentar.

Ifølge NRK endte UDI med å si nei til tilbudet fordi det ble for dyrt.

Ingen godkjenning

Annette Andersen, konstituert seksjonssjef ved Seksjon for medisinsk strålebruk i Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) forteller overfor Hold Pusten at de mottok en søknad fra Nyhuus, som ikke ble godkjent.

– Tannlege Nyhuus var i en søknadsprosess med DSA, den gang Statens strålevern, men avventet med å gå videre i prosessen til de hadde fått tilslag på oppdraget fra UDI, noe de ikke fikk, uttaler Andersen.

– Tannlegen har med andre ord ikke fått godkjenning fra DSA.

Videre legger hun til:

– For at en virksomhet skal få godkjenning for bruk av røntgen på mennesker, må man blant annet kunne dokumentere at bruken er berettiget. Vi kan også stille krav til kompetanse og at strålevernet ved gjennomføring av undersøkelsen er ivaretatt.

Ikke optimalt

NRF-leder Bent Ronny Mikalsen sier at strålevernforskriften åpner for at også tannlegespesialist i kjeve- og ansiktsradiologi kan betjene røntgenapparater.

– Imidlertid vil jeg være skeptisk til en slik innretning da det ikke høres ut som noen optimal løsning, presiserer han og utdyper:

– Radiografene er spesialisert og særskilt utdannet for å ivareta pasientsikkerhet og omgivelsene knyttet til forsvarlig bruk av stråling. Det er utgangspunktet for dagens utdanning og strålevernlovgivning, og jeg ser ingen grunn til at gjeldene praksis med spesialutdannet kompetanse ikke skal benyttes også i slike tilfeller. n post@holdpusten.no

«Man må først få på plass en metode som man faglig kan stå inne for, og så kan man etterpå vurdere om dette er riktig ressursbruk.»

Bent R. Mikalsen. FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

Fredrik Nomme. FOTO: PRIVAT

Medlemspris på reiseforsikring

Pris per år

Én person kr 975

Familie kr 1 072

Flytt reiseforsikringen din i dag!

• Fordelaktig medlemspris

• Ingen egenandel

• Gjelder i hele verden

• Gjelder på reiser inntil 100 dager

Les mer på www.radiografforsikring.no eller ta kontakt med vårt forsikringskontor.

Les mer og bestill her

NRFs forsikringkontor

23 11 35 89

post@radiografforsikring.no.

Tar bilder og behandler

tid var vi en del av Bergen kommunale legevakt. Ved en virksomhetsoverdragelse i 2018 ble vi en del av Helse Bergen.

Skadepoliklinikken er lokalisert i Bergen Helsehus, på kaikanten i Solheimsviken. Vi er en av mange seksjoner som hører til Radiologisk avdeling i Helse Bergen. Hit flyttet vi inn i nye lokaler i november 2015. Vi fikk da en trivelig og moderne avdeling. Likevel, vi vokser fort, og i dag ønsker vi oss større plass. For det er ikke bare byens befolkning som tilhører Skadepoliklinikken. Vi skal kunne yte tjenester og behandling, til alle kommunene rundt byen som hører inn under spesialisthelsetjenesten i Helse Bergen sitt område. Dette betyr i praksis at vi tar imot pasienter helt fra Sognefjorden og sørover til Austevoll. Pasienter som har vært behandlet andre steder i landet eller i utlandet, kan også komme til oss for videre behandling og oppfølging.

Lokalene våre er lyse og luftige, og vi deler fortsatt det fine venterommet vårt med kommunal legevakt. I tillegg til vårt arbeid med skader/ortopedi, gir vi også radiologiske tjenester til andre avdelinger innenfor Helsehuset. Allmennlegevakt, kommunal allmennmedisinsk sengepost, smittevernkontoret, plastikkirurg (Helse Bergen) og akuttposten (Helse Bergen) er avdelinger vi får henvisninger fra. På vår avdeling har vi to konvensjonelle røntgenlaber. Utstyret er Acroma T2 på begge labene.

Veggbucky, buckybord og en liten trådløs, fri detektor, er flittig i bruk hele vår åpningstid. På en av gipsestuene våre har vi en C-bue, Philips, Veradius Unity. Denne er det i hovedsak radiografene som betjener, i forbindelse med reponering og gipsing av brudd.

Skadepoliklinikken er organisert i en såravdeling, en avdeling for fysioterapi og en bruddavdeling. I tillegg til radiografene består Skadepoliklinikken av helsesekretær/merkantil, leger, fysioterapeuter og sykepleiere. Disse er ansatt i ortopedisk avdeling i Helse Bergen. Det er på bruddavdelingen du finner radiografene i arbeid. Her er vi 14 radiografer i fast stilling. Vi har et godt og friskt arbeidsmiljø med alle aldersgrupper representert. Det er høy trivsel hos oss, og flere som jobber her, har mer enn 40 års erfaring.

I april i år har Skadepoliklinikken eksistert i sin nåværende form i fem år. Før den

Hos oss vet du aldri helt hva dagen bringer Pasienter med akutte skader kommer til oss som drop-in-pasienter. Vi tilbyr legeundersøkelse, diagnostisering, behandling og oppfølging, inkludert fysioterapi. Alt på samme dag og i samme bygg. Det er legene ved Skadepoliklinikken som stiller diagnoser, henviser til røntgen, og iverksetter behandlingen. De fleste pasienter får behandling lokalt hos oss, men noen henvises videre til sykehus for ytterligere oppfølging.

Vi er kjent med travle dager, preget av årstid og sesong. Godt vær og fysisk aktivitet hos befolkningen genererer arbeid for oss. Det kan være hektiske vakter med høyt tempo og stor aktivitet. På travle dager er det ikke uvanlig at vi får inn over 100 nye pasienter kun på akuttlaben. Ifølge servicepersonell har røntgenrøret på akuttlaben de høyeste eksponeringstallene i Norge.

Pasientene tas imot av merkantilt personell som triagerer og organiserer køen i samarbeid med radiografene og legene.

Vi prioriterer etter skadens alvorlighetsgrad, store feilstillinger, sterke smerter, høy alder og små barn. De ulike arbeidsgruppene jobber tett sammen, og radiografene og legene holder til i samme rom. Det gjør at det er lett å snakke

VED  AMALIE SÆVERUD, BENJAMIN BERGSTAD, KJERSTI HERNAR OG ANNE HELEN EIDSHEIM

«Unikt hos oss er at vi bruker like mye tid på å reponere, gipse og gi annen behandling som på å ta røntgenbilder.»

Radiografene sitter til venstre og legene til høyre.

sammen, og vi får til et godt samarbeid oss imellom. Hos oss er ingen dager like. Pasienttilstrømmingen endrer seg fra time til time, fra dag til dag. Hver pasient har sin opplevelse, historie og unike skade. Vi vet aldri hva dagen bringer. Vi tar imot små og store skader, og tilbyr nødvendig behandling der pasientomsorg står i fokus.

I tillegg til våre pasienter, tar vi også røntgenbilder for de andre avdelingene

på Helsehuset. Fra såravdelingen kan det komme henvisninger med spørsmål om alt fra brudd til fremmedlegemer og patologi. Det kan være fiskekroker som sitter fast, uhell med spikerpistol eller fingre som har hatt et ublidt møte med en miksmaster. Håndkirurg er også til stede ved såravdelingen et par dager i uken for å utføre operasjoner. Dette kan være eksterne, eller pasienter som først har vært hos oss, og som er henvist videre

til plastikkirurg. Smittevernkontoret på Helsehuset tar imot flyktninger og internasjonale studenter. En del av disse henvises til oss for røntgen toraks i forbindelse med tuberkulose-screening.

Radiografens rolle

i behandlingsforløpet

Radiografene tar selvfølgelig røntgenbildene hos oss, men vi tar også i stor grad del i behandlingsforløpet. Unikt hos oss

«Minarbeidsplass»erenstafettder heterradiologiskeavdelingerogvirksompresenterersegselv,ogder-Denneetterutfordrerneste. skadepoliklinikkengangenkanduleseom iBergen.

er at vi bruker like mye tid på å reponere, gipse og gi annen behandling som på å ta røntgenbilder. I samarbeid med legen reponerer vi både brudd og luksasjoner, og vi gipser og bandasjerer. Opplæring i gipsing gis i avdelingen. Dette er en viktig del av arbeidet vårt, som vi trives veldig godt med, og som vi får utvikle og perfeksjonere. Vi legger både kalkgips og syntetiske gipser, på alt fra håndledd til ankler. Fra røntgenlaben er det kort vei til gipsestuene våre, og gjennomlysningsrommet vårt blir flittig brukt. Etter endt reponering, og en feilstilt fraktur er i anatomisk korrekt stilling, er det kjekt å se at vår faglige dyktighet har gitt gode resultater. Litt avhengig av bruddets stilling og utgangspunktet skal det enten opereres eller gå konservativt. Ved konservativt forløp følges pasienten opp hos oss, og kommer da tilbake på jevnlige kontroller.

Vi tar imot ambulanser som kommer direkte til oss med ulike skader. Hyppigst er nok pasienter med spørsmål om hoftebrudd, vi kan ha flere hofteskader i løpet av en vakt. Røntgenbildene blir da tatt på ambulansebåren. Dersom pasienten skal legges inn, blir de kjørt videre direkte til sykehuset med samme transport. Ambulansene kommer også inn med feilstillinger og luksasjoner. Alvorlige feilstillinger er klinisk vurdert av ambulansepersonellet og ofte grovreponert før de ankommer oss. Vi tar røntgenbilder, reponerer og gipser bruddet i bedre anatomisk stilling i påvente av operasjon.

Oppfølging av pasientene

På den andre røntgenlaben settes programmet over kontrolltimene opp. Her kommer pasientene tilbake på bruddkontroller og kliniske kontroller. Vi tar av gipsen på de som er ferdigbehandlet, eller legger på ny ved gipsbytte. Det er kjekt å se pasientene igjen etter at de har vært hos oss første gang, og vi ser ofte at det går bedre med dem mellom hver kontroll. Pasienter som er ferdigbehandlet hos oss, får tilbud om fysioterapi på huset.

Kvalitetskontroll

Radiografene på bruddavdelingen har også ansvar for kvalitetskontroll av alle undersøkelsene som blir gjort hos oss. Hver dag ser en radiograf gjennom alle journalene og røntgenundersøkelsene som er gjort dagen i forveien. Radiografene gransker ikke bildene, men ser at røntgenbildene og journalen samsvarer med hverandre. Vi ser da også etter eventuelle bifunn på bildene. Dette gjøres fortløpende, og gir mulighet for revurdering av undersøkelsen og eventuell behandling. Dette arbeidet blir utført av en radiograf med minst ti års erfaring fra generell røntgen.

En trivelig arbeidsplass

Radiografene på Skadepoliklinikken trives godt på jobb. Vi er en liten avdeling med høy trivselsfaktor. Det er ofte langsiktige ansettelsesforhold. Vi kjenner hverandre godt og har gode relasjoner til hverandre. En god gruppedynamikk gir oss et trygt

Litt statistikk

• Totalt rundt 30 000 konsultasjoner per år på bruddavdelingen på Skadepoliklinikken, ikke alle trenger røntgen.

• Ikke uvanlig å ha over 100 nye pasienter på én dag.

• 2020: totalt 27 084 røntgenundersøkelser, fordelt på 18 361 pasienter. 2020 var et covid-år med generelt noe lav aktivitet i samfunnet, så tallet preges nok av det.

• 2022: totalt 32 303 røntgenundersøkelser, fordelt på 21 931 pasienter.

arbeidsmiljø, og vi har en ledelse som spiller på lag med sine kolleger. Vi har en meningsfull jobb hvor vi får hjelpe andre. Samtidig får vi bruke vår faglige kompetanse. Vi ser at vi gjør en forskjell, noe som igjen motiverer oss i arbeidshverdagen. Med det takker vi for oss, og sender stafettpinnen sørover mot våre kolleger på Stord Sjukehus. n post@holdpusten.no

Helsehuset med Ulriken i bakgrunnen.

Akillesgips.

Disse har vært:

St. Olavs Hospital, UNN, Haukeland universitetssjukehus, Helse Førde, Helse Fonna, Haugesund, Stavanger universitetssjukehus, Rikshospitalet, Kristiansand sykehus, Hammerfest sykehus, Kiropraktoren AS på Voss, Voss sjukehus, Mosjøen sykehus, Sandnessjøen sykehus, Molde sykehus, Kirkenes sykehus, Tønsberg og Larvik sykehus, Drammen sykehus, Bærum sykehus, Kristiansund sykehus, Fredrikstad sykehus, Moss sykehus, Ahus, Kongsvinger sykehus, Tynset sykehus, Ålesund sjukehus, Volda sjukehus, Nordlandssykehuset Vesterålen, Feiringklinikken, traumeteamet ved Ullevål, Curato Oslo City, Unilabs Bryn, Helgelandssykehuset Mo i Rana, Sykehuset Namsos, Diakonhjemmet Sykehus, OUS Aker, Hallingdal sjukestugu, Ringerike sykehus, Kongsberg sykehus, Arendal sykehus, Röntgenkliniken Norrköping, Nordlandssykehuset Bodø, radiografutdanningen ved NTNU Gjøvik, Haraldsplass Diakonale Sykehus, Lovisenberg Diakonale Sykehus, Sykehuset Telemark HF, Sykehuset Levanger, radiografutdanningen ved NTNU Trondheim, masterutdanningen ved Institutt for optometri, radiografi og lysdesign ved USN, DSA, Anicura Jeløy Dyresykehus, Enhet for nukleærmedisin, Bodø, Radiologisk enhet Lofoten, radiografutdanningen ved Universitetet i Tromsø, Sykehusinnkjøp HF, og Bryst- og endokrinkirurgisk avdeling i Tromsø, Orkdal sjukehus, Hamar sykehus, Sykehuset Innlandet Elverum, Sykehuset Innlandet Gjøvik, Stråleenheten Sykehuset Innlandet Gjøvik, BDS Haukeland, radiografutdanningen ved HVL og stråleterapiseksjonen ved HUS.

Bak fra venstre: Siva, Lene Kristin og Anne Helen. Foran f.v.: Benjamin, Kjersti, Vibeke, Elin, Ina og Amalie.

Røntgenbilder før og etter reponering av albueluksasjon. Reponering og gipsing av håndledd.

Er ryggkirurger og radiologer enige?

Studie sammenligner ryggkirurgers og radiologers tolkning av MR-bilder av pasienter som skal opereres for lumbal spinal stenose.

TEKST: TONE AGUILAR

– Ryggkirurger pleier selv å tolke MR-bildene av pasienter med lumbal spinal stenose før de skal opereres, og derfor er det viktig å se hvor stor enighet det er med radiologer, sier Hasan Banitalebi til Hold Pusten.

Han er radiolog ved bildediagnostisk avdeling på Ahus, og han er hovedforfatter av studien som ble publisert i BMC Musculoskelet Disorder ( Studien inngår i Nordsten-prosjektet som sammenligner behandlingsalternativer ved lumbal spinal stenose. I prosjektet deltar 18 norske sykehus som driver med ryggkirurgi.

– Mellom ni og ti prosent av befolkningen over 60 år har sykdommen, så dette er en viktig pasientgruppe, presiserer Banitalebi og forklarer at lumbal spinal stenose forårsakes av forskjellige degenerative forandringer i støttestrukturene i ryggen, som fasettledd, skiver og leddbånd.

Disse gjør at det blir trangt for nervene i spinalkanalen, og pasientene kan få vondt i ryggen og problemer med å gå. Fører ikke fysioterapi eller annen behandling fram, er operasjon et alternativ.

Fasettleddsartrose unntaket

I studien så to ryggkirurger og to radiologer på de samme bildene, og de vurderte seks ulike parametre; tranghet i foraminal og sental ryggmargskanal, fasettleddsartrose, krøllete nerverøtter, cyster i ryggradens ledd og et tverrsnitt av ryggmargshinnen.

Alle bildene ble tolket av de samme spesialistene på nytt etter minimum seks uker, og hvert enkelt av dem hadde et stort samsvar mellom de to tolkingene de gjorde for alle seks parametre. Samsvaret mellom ryggkirurgene og radiologene var også svært bra for alle parametere unntatt fasettleddsartrose.

– Her hadde jeg forventet litt bedre resultater, medgir Banitalebi.

– For alle var svært erfarne folk.

Og han understreker at de ved alle parametrene brukte standardiserte kategoriseringer.

– Men det dårligere samsvaret ved fasettleddsartrose kan skyldes at vi trenger andre kriterier for å vurdere og diagnostisere hvor alvorlig denne er, sier han.

Han tror også at det er nødvendig å måle fasettleddene i flere nivåer.

– Altså å finne en måte å se på flere snitt, fortsetter han og utdyper:

– For fasettleddene bøyer seg ofte i flere retninger, og det er nesten umulig å vurdere dem med et enkelt snitt.

Radiologen sier det som gjør det vanskelig, er akkurat det at fasettleddene strekker seg over flere snitt.

– Så det er veldig viktig at når man utfører MR-undersøkelsen, at denne kjøres gjennom hele fasettleddene, presiserer han.

En utfordring de hadde, var at noen av MR-undersøkelsene ikke hadde vært gjennom hele fasettleddene.

Her er det også viktig at radiologer og radiografer snakker sammen, slik at radiografene er informert om hva det er radiologene skal se på, før de tar bildene.

– Noen av instituttene velger dessuten å kjøre volum og så gjøre formateringen, sier han videre.

– Dette er for så vidt greit for å se hele spinalkanalen, men oftest er det ikke bra nok for å se på fasettleddene fordi man kutter gjennom dem.

Rom for forbedring

MR-sekvensene som ble tatt, var aksial T2 og sagittal T1 og T2.

– Og noen ganger så vinkles de aksiale bildene i feil retning eller altfor mye ned, og dette gjør at vurderingen av spinalkanalen og fasetteleddene ikke blir optimal, fortsetter Banitalebi.

Han poengterer at han ikke tror det er nødvendig med flere MR-sekvenser.

– Men jeg har sett på mange av bildene til MR-undersøkelsene som ble tatt, og det er rom for forbedring, spesielt slik at de aksiale bildene følger hele spinalkanalen, sier han.

For radiologers del trekker han fram hvor essensielt det er at de er oppdaterte på de diagnostiske kriteriene ved spinal stenose.

– Og her er det også viktig at radiologer og radiografer snakker sammen, slik at radiografene er informert om hva det er radiologene skal se på, før de tar bildene, understreker han.

I forbindelse med studien sier Banitalebi også at de ser noe unødvendig dobbelttaking av bilder.

– Vi ser at når pasientene kommer på sykehus, så blir det tatt nye MR-bilder, fremhever han.

– Men hvis det allerede har blitt tatt MR med de riktige sekvensene og undersøkelsen er relativt fersk, så viser resultatene i en annen del av studien at det ikke er grunn til å gjøre dette. n post@holdpusten.no

Hasan Banitalebi.

FOTO: PRIVAT

Her finner du studien.

KRYSSORDFORFATTER: ROLF BANGSEID

DET AKADEMISKE KVARTER

Klar for innsats!

Møt Albertina Rusandu, nytt styremedlem i Radforum.

Mitt navn er Albertina, og jeg jobber som førstelektor ved Radiografutdanningen på NTNU.

Som de fleste ungdommer visste jeg egentlig ikke hva jeg ville bli da det var på tide å tenke på yrkesvalg. Jeg var veldig glad i matematikk, men jeg ønsket meg et yrke, ikke bare kunnskap innen en disiplin.

Da jeg var tenåring, ble den første CT-maskinen tatt i bruk i mitt hjemland Romania, det skjedde på et kreftinstitutt, og min onkel, som var radiolog, snakket mye med faren min, som også var lege, om hvilke muligheter CT åpnet for radiologien og medisinen generelt. Og det syntes jeg var veldig spennende! Jeg besøkte den radiologiske avdelingen på kreftinstituttet og ble fascinert av CT og tenkte at jeg skal bli radiolog. Men da fikk jeg vite at radiologene ikke kunne bruke maskinen selv, de bare tolket de ferdigproduserte bildene og hadde en radiology technologist fra USA som hjalp dem å lære bruk av CT.

Da falt alt på plass, og jeg visste hva jeg skulle bli. Etter videregående startet jeg på det aller første kullet på den nyetablerte radiografutdanningen i Romania. Etter det andre året på studiet, valgte jeg å følge min første lidenskap og studere matematikk i tillegg, dessuten tok jeg den valgfrie pedagogiske modulen.

Etter studiene jobbet jeg som radiograf på mammografi og CT i en del år før livet førte meg til en landsby som ikke hadde sykehus, og da jobbet jeg i to år som lektor i matematikk på videregående. Etterpå flyttet vi til Norge hvor jeg fortsatte å jobbe som radiograf. Jeg har aldri glemt min lidenskap for CT og tok videreutdanning i CT og mastergrad i tjenesteutvikling innen medisinsk strålebruk på USN, og jeg fikk ansvar for prosedyreutvikling i min daværende jobb.

Etter noen år dukket det opp en mulighet til å jobbe som underviser på radiografutdanningen. Jeg var veldig glad i både undervisning og radiografifaget og slik ble jeg en av de heldige

menneskene som fant drømmejobben. I min jobb på NTNU er jeg like interessert i forskning som i undervisning, og jeg har alltid prøvd å

vekke studentenes interesse for forskning og fagligutvikling. Jeg har veiledet veldig mange dyktige radiografstudenter som har jobbet med veldig spennende prosjekter, og min største sorg var at verdifulle funn ble glemt før de så dagens lys. Jeg har derfor begynt å involvere meg mer i å hjelpe studentene med å publisere slik at flest mulig fagfolk kan dra nytte av de verdifulle funnene.

En ting jeg har merket meg, er at interessen for publisering forvant da studentene begynte i jobb og «produksjon» tok alt tiden deres. Med min deltakelse i styret i Radforum ønsker jeg å bidra til at radiografenes interesse for arbeid med forsking- og kvalitetssikringsprosjekter ikke forsvinner etter endt utdanning og å overbevise dem om at god «produksjon» alltid er kunnskapsbasert og bygger på yrkets egen faglige utvikling. n

Dette er Radforum

Radforum er en del av NRF og består av radiografer fra høyskoler/universiteter og det kliniske miljøet. Vi brenner for faget, fagutvikling og innovasjon.

Blant aktivitetene våre finner du kurs og artikkelveiledning, vi har egne forskningsprosjekter, og vi gir generelle råd angående FoU-arbeid. Vi hører gjerne fra deg, send en mail til radforum@radiograf.no, og husk, ingen spørsmål er dumme!

Kan du bli medlem? Klart du kan! Så lenge du er organisert i NRF. Medlemskapet er gratis og gir ingen forpliktelser, kun goder. Send en epost til: nrf@radiograf.no

Albertina Rusandu fant drømmejobben da hun fikk en stilling hvor hun både kan undervise og forske innen radiografifaget. FOTO: PRIVAT

«Da falt alt på plass, og jeg visste hva jeg skulle bli.»

Brenn for faget ditt!

I sosiale anledninger med nye mennesker blir man tidlig spurt om hva man jobber med. Jeg starter som regel med å si at jeg jobber på sykehuset, og blir ofte avbrutt med motspørsmålet: «Ja, som sykepleier eller lege?». Ved en anledning ble det til et veddemål mellom meg og personen jeg snakket med – hun veddet 100 kroner på at hun innen ti forsøk klarte å gjette riktig yrke. Jeg mottok aldri pengene, men jeg vant veddemålet. Vedkommende gjettet riktignok radiograf blant de ti første forsøkene, men mitt yrke er stråleterapeut. Mitt fag er stråleterapi.

av metoder til dagens standard er gull verdt. Et tiltak vi har iverksatt på min avdeling er ukentlige møter hvor doseplanleggerne deler kunnskap med hverandre innen gitte emner. Kunnskapen vår seniorstråleterapeut sitter på, er sentral for videreutviklingen hos de yngre stråleterapeutene. Denne tankegangen kan også heves til et høyere nivå; nasjonalt har vi mye å hente på å hjelpe hverandre! Den nasjonale videokonferansen for stråleterapeuter er et godt eksempel på dette.

Norge er et lite land, likevel er det store ulikheter på hvordan behandlingen gjennomføres fra senter til senter. Som for mange andre har arbeidshverdagen på min avdeling, i hvert fall det siste året, bestått av brannslukking og opprettholdelse av en god klinisk drift. Prosjektene som krever forskning, dypdykk og tid for seg selv, har dessverre blitt satt på vent. Den faglige oppdateringen har blitt prioritert i så stor grad vi har kunnet, men vi har nok ikke kommet så langt som vi hadde ønsket. Jeg tror på nytten av å hjelpe hverandre, dele informasjon og ikke bruke opp energi og tid på å finne opp hjulet på nytt.

snakkes opp og i mente om hvor effektive vi må bli, hvor mye penger vi må spare, og hvor få mye vi får ansette. Vi får bare håpe at helsemyndighetene snur i den saken, for vi trenger flere dyktige radiografer og stråleterapeuter som virkelig brenner for det de holder på med. Vi er en liten gruppe sett opp mot mange andre yrker i helsevesenet. Vi er imidlertid ganske uerstattelige i den daglige driften av helsetjenester landet rundt.

2023 – jubileumsåret og radiografens

år. Jeg håper og tror at vi blir sett som yrkesgruppe i samfunnet, og at vi setter spor som vil skape en god sti inn i radiografiens og stråleterapiens verden for den yngre garde som ennå ikke har bestemt seg for hva fremtiden bringer. n post@holdpusten.no

Sett fra mitt ståsted er fremtiden i stadig rivende utvikling. To protonsentre skal åpnes innen starten av 2025, og flere stråleterapiavdelinger skal flytte eller åpne på helt nye steder. Dette fordrer ikke bare at vi må utdanne mange stråleterapeuter i årene som kommer, men vi trenger også økt kompetanse og bredere erfaring i avdelingene som finnes.

Det er ikke lenge til 2025, og vi må allerede nå skape gode kommunikasjonsveier mellom avdelinger, yrkesgrupper og utdanningsinstitusjoner. Nyåpningene vil kreve utdanning av mange nye stråleterapeuter. I tillegg vet vi at mange går av med pensjon i årene som kommer, og dette må vi begynne å forberede oss på nå. Ikke bare med tanke på å erstatte en avtroppende stråleterapeut med en ny, men også hvordan vi skal ivareta og videreføre kunnskapen og erfaringene de sitter på. Det er viktig å tilegne seg kunnskap om fremtidens metoder, men vi kan ikke glemme hva de bygger på. Grunn- og videreutdanningen har gitt oss et solid utgangspunkt, men erfaring og adaptering

Rekrutteringsspørsmålet har allerede blitt belyst og besvart i flere fora, blant annet av forbundsleder i NRF, Bent R. Mikalsen, og Eric Sundqvist ved stråleterapiutdanningen på OsloMet. Hva løsningen på utfordringen med rekruttering både til radiografutdanningen og videre til stråleterapi er, har ikke jeg et godt svar på. Et viktig steg på veien er å øke bevisstheten rundt yrket vårt. Vi må gjøre oss bemerket i nyhetsbildet, delta i ulike foraer og på kongresser og starte studier innen stråleterapi. Som arbeidsplass må vi ta vare på studentene som kommer innom avdelingen, og fremsnakke yrket vårt. Å jobbe ved en kreftavdeling er ikke bare tunge dager, mørke livshistorier og triste nyheter. Arbeidet er i mye større grad givende, lærerikt, morsomt, utfordrende, skapende, inspirerende og betydningsfullt.

Norsk Radiografforbund er 50 i år – hurra! – og et gjentagende ord for visjonen for de neste 50 årene er synlighet. Det

Ved Suzanne Kuven Wick, avdelingsstråleterapeut ved Stavanger universitetssjukehus og varamedlem i NRFs forbundsstyre.

FOTO: ANNE ELISABETH NÆSS

«Vi er en liten gruppe sett opp mot mange andre yrker i helsevesenet. Vi er imidlertid ganske uerstattelige i den daglige driften av helsetjenester landet rundt.»

Radiograf og tillitsvalgt gjennom 40 år

VED MARY BOLSTAD

Jeg vil med dette sende en stor takk til alle til de tillitsvalgte i NRF som opp gjennom årene har stått på for sine kolleger, radiografene som startet opp vårt forbund i 1973 med tom pengekasse og full av pågangsmot. Og til radiografene som dannet de første lokallagene rundt om i landet fra 1980 og utover. For ikke å glemme redaktører og medarbeidere av Hold Pusten de første årene. Takket være disse ildsjelene er vi nå et etablert fagforbund med egne lokaler og en erfaren stab.

Her vil jeg kaste et tilbakeblikk på sakene vi som tillitsvalgte på lokalplan jobbet med da fasttelefon, faks og elektrisk skrivemaskin, riktignok med rettetast, var arbeidsredskapet vårt.

Mitt første møte med Norsk Radiografforbund var i paviljong B på Ullevål sykehus i 1982, der jeg var elev ved Radiografskolen. Klassen fikk besøk av formann i forbundet, Vibeke Hammer Madsen. Hun kom for å fiske nye medlemmer. Samtlige i kull 1981 ble innmeldt i Norsk Radiografforbunds Studentlandslag. Inger Kvarekvål og Hilde Rangsæter har æren for at vi alle meldte oss inn. Vi var del av en gjeng med sterk sosial rettferdighetssans og stå på krava-vilje, kalt firerbanden av lærerne.

Første lokalsak var kravet om eksamensoppgaver på både bokmål og nynorsk, noe lærerene våre ikke var spesielt begeistret for, men siden det var de som startet opp fagforeningen vår, var de lydhøre for kravet.

I 1983 ble seks ukers ferie for røntgenpersonale fjernet. I forkant av lovendringen protesterte NRF med politisk streik og hadde stand og leverte ut løpesedler rundt i Oslo. Vi deltok som de misfornøyde studentene vi var. Vi mistet jo et gode i løpet av utdanningen. Streiken var ikke helt

bortkastet, vi fikk i alle fall markedsført radiografyrket.

Studentlandslaget fulgte også med i arbeidet med å endre studieplanen fra kun sykepleiefag det første halvannet året av utdannelsen til mer radiografifag inn i første semester. Året vi ble uteksaminert, ble ny studieplan iverksatt for det nye kullet. Rådet for radiografutdanning utredet ny nasjonal læreplan. Denne ble godkjent av Kultur- og vitenskapsdepartementet i 1989. Navneendring på skolen kom allerede i 1984. Mitt kull var det første som fikk høgskolestempel på vitnemålet.

Gjør din plikt, krev din rett Ute i yrkeslivet jobbet vi side om side med røntgensykepleierne som var definert spesialsykepleiere og derfor hadde høyere lønn. Radiografene med ny oppdatert kunnskap tok etter hvert over røntgenavdelingene. Da som nå var det en selvfølge å være medlem i eget fagforbund. Var alle på arbeidsstedet fagorganiserte, ville vi ha større slagkraft.

For oss som var plasstillitsvalgte på 80- og 90-tallet, var det mye å ta tak i. Både med tanke på HMS og lønnskrav. De fleste mindre avdelinger var organisert med hjemmevakt på kveld/natt/ helg eller vi hadde hvilende vakt på røntgenavdelinger. Det kunne være to kveldsvakter i uka og hver tredje helg med hjemmevakt. Begge deler var en dårlig avtale siden det var så hyppig. Som nyvalgt tillitsvalgt radiograf i Førde opplevde jeg påtrykk fra medlemmene om å få endret passiv vakt på vaktrom etter klokken 22.00 til aktiv nattevakt. Med aktiv vakt ville man få en turnus med flere fridager samt utbetalt nattillegg. Arbeidsgiver ga til slutt etter, det var neste tillitsvalgt etter meg som innkasserte seieren

Den største helseplagen på alle røntgenavdelingene var fremkallermaskinene som var plassert med innmating av eksponert film i mørkerommet med fronten ut i granskningsrommet der filmen kom ut. Det oste av fremkaller- og fikseringsgasser, samtidig som støynivået var høyt. Det hjalp lite at man gikk over fra mørkeromsmaskiner til dagslysfremkaller på 80-tallet. Ansatte slet med hodepine og luftveisplager. Dette ble en sak for tillitsvalgt radiograf og verneombud og havnet hos Arbeidstilsynet (nå Stami). Både i Førde og på Ullevål tok det flere år før punktavsug kom på plass. Det hjalp en del. Litt ekstra støy av viftene måtte

Mary Bolstad er i dag radiograf ved MRseksjonen ved OUS Ullevål. FOTO: PRIVAT

«For oss som var plasstillitsvalgte på 80- og 90-tallet, var det mye å ta tak i. Både med tanke på HMS og lønnskrav.»

I år er Norsk Radiografforbund 50 år. I den forbindelse har vi invitert en rekke personer som har vært sentrale innen NRF og/eller fagets utvikling til å skrive tekster der de ser tilbake på en del av forbundets eller fagets historie.

«Den største helseplagen på alle røntgenavdelingene var fremkallermaskinene som var plassert med innmating av eksponert film i mørkerommet med fronten ut i granskningsrommet der filmen kom ut. Det oste av fremkaller- og fikseringsgasser, samtidig som støynivået var høyt.»

man tåle. Senere ble fremkallermaskinene avløst av laserprintere og deretter pc og digitale bilder. Kjemilukta og støyen forsvant og røntgenavdelingene ble forvandlet til et bedre sted å være. Mange saker tok det altså år og dag å få gjennomslag for. Spesielt husker jeg saken med radiografene som var gravide som ønsket å bli omplassert til dagtid. Den startet i mai 1990. Avdelingen hadde flere gravide radiografer på samme tid. Kveldsvaktene var uforutsigbare med stort arbeidspress og få radiografer på vakt. Ba de om det selv, ville de bli tatt ut av turnus og få en dagstilling på flere timer og uten vakttillegget. Det ble da mindre utbetaling hver måned fram til fødselen og mindre utbetaling i permisjonstiden. Arbeidsgiver måtte omplassere dem til dagvakt for at de skulle få beholde vakttillegget i turnusen. Ironisk nok tok det ni måneder før saken ble løst. Samtidig som avtalen ble signert av ledere og tillitsvalgt på Ullevål, jobbet NRF opp mot andre tariffområder om de samme rettighetene. Dette tok flere år, nærmere bestemt kom det på plass i oktober 1994 gjennom

Rikslønnsnemdas kjennelse, og deretter i hovedavtalens fellesbestemmelse, paragraf 8.34.

Fag, økonomi og politikk Det har blitt sagt at helsesektoren består av tre deler man ikke kan skille: fag, politikk og økonomi. Med flere verv på slutten av 80- og begynnelsen av 90-tallet så jeg dette. Jeg var både hovedtillitsvalgt på Ullevål, medlem av Lønns -og forhandlingsutvalget i Oslo krets av NRF (LFU) og med i ulike verv i NRF sentralt. Jeg lærte at skal man oppnå ønsket resultat i forhandlinger, må man få med seg helsepolitikken til de som bestemmer i landet og hva som rører seg i media. Man må også selge sine ønsker inn til de øverste lokale lederne i god tid før forhandlingene starter.

På denne tida var det avdelingsoverlegen som var enerådende. Han hadde direkte kontakt med Rådhuset og forhandlingsavdelingen i Oslo kommune. I 1994 hadde Oslo Krets av NRF meldt krav om lønnsmidler til en fagradiograf til forhandlingsseksjonen i Oslo Rådhus. Vi så behovet for flere stillingskoder. Sykepleierne hadde mange stillingskoder med ulik lønnsplassering, mens vi hadde kun radiograf og overradiograf. Det var på tide å få en ny stillingskode kalt spesialradiograf eller fagradiograf. For å få dette til, meldte LFU blant annet behov for en fagstilling på Ullevål for å koordinere prosedyremanualer og utvikle fagopplæring for radiografene på den store avdelingen. Vi fikk napp! Men først fem år senere ble stillingen opprettet. 1989 ble sykehusene pålagt avdelingsbudsjett, forløperen til foretaksmodellen. Vi skulle styres som en bedrift med inntekter og utgifter. Personal- og lønnsavdelingen i sin gamle form ble nedlagt. Hver klinikk skulle ha sine egne merkantilt personale som skulle ta seg av lønn og økonomi og være fysisk til stede på klinikken. Sammen med klinikkoverlege og klinikkradiograf/sykepleier med administrativ utdannelse utgjorde de avdelingens stab. Stillingsbudsjettet ble barbert. Helt enkelt fordi det ikke fantes lønnsmidler til alle stillingene. For Røntgenavdelingen på Ullevål betydde det 14 radiografstillinger som

ble inndratt, fem legestillinger og flere hjelpepleier- og kontorstillinger. Totalt 40 stillinger. Knapp bemanning førte til stort sykefravær som skapte mye ekstravakter og overtid. Ny sykehusstruktur medførte nye tariffområder. Oslo kommune beholdt eget tariffområde. Frustrasjonen var stor. Med et avdelingsbudsjett som var altfor lavt estimert utgifter som hovedsakelig var stillingsbudsjettet, var det viktig å øke inntekter for å unngå å holde stillinger ledige. Skulle man øke produksjon på undersøkelser med god inntjening på modaliteter som MR og CT, måtte avdelingsleder få med seg radiografene til å arbeide i sin fritid. Det var knapt nok med radiografer for å dekke regulert drift. Det ble forhandlinger mellom arbeidsgiver og tillitsvalgte.

«Mange saker tok det altså år og dag å få gjennomslag for. Spesielt husker jeg saken med radiografene som var gravide som ønsket å bli omplassert til dagtid. Den startet i mai 1990. (…) Ironisk nok tok det ni måneder før saken ble løst.»

Radiografene ble tilbudt småpenger i forhold til radiologene. Dette kunne vi ikke godta. De fleste radiografene var fagorganisert, og som deres tillitsvalgt ga jeg beskjed om at ingen skriver seg på listene om ekstra poliklinikkjobbing. Etter noen uker med kollektiv nekt, var avdelingsledelsen villig til å forhandle. Vi ble vi tilbudt vårt minstekrav med 100 prosent fra første time og kun et visst antall undersøkelser per vakt. Avtalen fungerte utmerket i flere år – helt til KS satte foten ned for slik «planlagt overtid».

Samarbeidet mellom fagforbund

På slutten av 1980-tallet var NRF tilsluttet Akademikernes fellesorganisasjon (AF).

Sammenslutningen besto av arbeidstakere med treårig helseutdanning, samt legene og tannlegene, ingeniørene med flere. Alle hovedtillitsvalgte møttes på formøter til arbeidsmiljøutvalget (AMU). Slik ble vi samkjørte før møter med direktøren. Det var selvfølgelig de største forbundene som hadde de viktigste posisjonene i samarbeidet. Lille NRF og jeg ble dog utpekt som fagforeningenes AMU-representant da sykehuset i 1988 skulle ha en frontfigur i kampanjen for røykeforbudet innendørs på sykehuset. Det var vanlig å kunne røyke både på pauserom og kontorer. Så dette var ikke bare populært tiltak for røykende leger og sykepleiere. Direktøren ville at fagforeningene skulle fronte forbudet. Forslag fra fagforeningene i AMU var å lage

røyke både på pauserom og kontorer. Så dette var ikke bare populært tiltak for røykende leger og sykepleiere. Direktøren ville at fagforeningene skulle fronte forbudet.»

litt hyggelige røyking forbudt-skilt. De skulle henges opp overalt på vaktrom og kontorer, korridorer og trappeoppganger med hjelp av tillitsvalgte og verneombud på avdelingene. Stort sett gikk det bra. Røykere gikk ut «for å trekke frisk luft». Andre gadd ikke og

«I dag kjemper de tillitsvalgte for å beholde de godene som fagforeninger sammen med arbeidsgivere og politikere oppnådde frem til 1980-tallet.

Arbeidsmiljøloven, pensjonsrettigheter og kvinners rettigheter på nivå med menn i trygdeloven for å nevne noe.»

sluttet å røyke på jobb. De fleste var glade for forbudet.

Sammen er vi strålende I dag kjemper de tillitsvalgte for å beholde de godene som fagforeninger sammen med arbeidsgivere og politikere oppnådde frem til 1980-tallet. Arbeidsmiljøloven, pensjonsrettigheter og kvinners rettigheter på nivå med menn i trygdeloven for å nevne noe. Overenskomst for tillitsvalgtes rettigheter blir stadig begrenset. Vi trenger fortsatt lagånd og engasjerte radiografer som tillitsvalgte. Og medlemmer som står sammen og heier fram sine utvalgte.

… og litt politikk

Jeg ønsker å fortsette i ulike roller med å promotere vårt fagforbund og yrket radiograf. Jeg håper politikere og arbeidsgivere ser vår viktige rolle i samfunnet. Skal vi klare å oppnå like helsetilbud for alle i vårt langstrakte land, kan vi være en del av løsningen på radiologmangelen. Radiografer med riktig videreutdannelse kan være til hjelp for radiolog med ultralyd og som beskrivende radiograf på avdelinger med vakante radiologstillinger. For cirka 30 år siden skrev jeg et innlegg i Hold Pusten der jeg stilte spørsmålet om hvorvidt vi radiografer skulle bli gode på modalitet eller bli miniradiologer. I dag svarer jeg: Så lenge utøver er formelt kvalifisert for oppgaven spiller det liten rolle hva man heter. n post@holdpusten.no

«Det var vanlig å kunne

Mary Bolstad under antirøykekampanjen

FOTO: ALF T: BØHLER/ULLEVÅLSNYTT

Min MR-historie, og litt om fagutvikling

VED KNUT NORDLID

I år fyller NRF 50 år, og utrolig nok har jeg har vært med på 40 av dem. Det har vært en rivende utvikling i faget i løpet av disse årene. På skolen lærte vi for eksempel håndfremkalling av røntgenfilm. Selv om de fleste bildene ble fremkalt i fremkallerautomater i mørkerom, var det ikke uvanlig med håndfremkalling blant annet på operasjonsstuer. Dagslysfremkalling ble vanlig i løpet av første halvdel av 80-tallet, og dette var et stort framskritt. Noe man kan savne fra denne tiden er området rundt mørkerommet og dagslysfremkalleren som var sosiale samlingspunkt der radiografene treftes regelmessig i løpet av dagen mens de ventet på at bildene skulle bli fremkalt.

«Interessen for MR startet med en artikkel om den nye teknikken NMR som jeg tilfeldigvis leste om i et Scientific Americanmagasin i 1982. Dette var noe som vi ikke hadde hørt om på skolen, og det var veldig spennende å oppdage at det var noe nytt på gang.»

CT var en ny teknikk som kun foregikk ved landets største sykehus, og en god stund mente mange at slik skulle det fortsette å være, men der tok de feil. Enda tok det en del år før Norge fikk sin første MR. Spranget er stort fra den den tiden fram til i dag hvor CT og MR florerer på de fleste sykehus og private institutter.

I år er Norsk Radiografforbund 50 år. I den forbindelse har vi invitert en rekke personer som har vært sentrale innen NRF og/ eller fagets utvikling til å skrive kronikker der de ser tilbake på en del av forbundets eller fagets historie.

Arbeidskarrieren min startet i 1983 med fire og et halvt år på Oslo kommunale legevakt og ett og et halvt år på Aker sykehus. Dette ga god erfaring innen de fleste modaliteter og var en fin start på radiografkarrieren. Deretter bar det videre til Trondheim i 1989 for å begynne å jobbe på MR-senteret som da hadde vært i drift i drøye to år. I tillegg til MR-senteret hadde jeg et «lite» avbrekk og jobbet hos Unilabs i Trondheim i 15 år før ønsket om et større faglig miljø førte meg tilbake til det som i mellomtiden var blitt til St. Olavs hospital.

Interessen for MR startet med en artikkel om den nye teknikken NMR som jeg tilfeldigvis leste om i et Scientific American-magasin i 1982. Dette var noe som vi ikke hadde hørt om på skolen, og det var veldig spennende å oppdage at det var noe nytt på gang. Jeg prøvde å holde meg oppdatert om teknikken, noe som ikke var så enkelt på denne tiden lenge før internett var tatt i bruk, men jeg fikk etter hvert god hjelp av Philips, som hadde bra introduserende læringsmateriale om MR. Da jeg gikk i tredje klasse på Oslo Kommunale Radiografskole på Ullevål, var vi på skoletur til London. Der besøkte vi Guy´s Hospital og må da ha vært blant de første nordmenn som så en MR da vi ble presentert for deres første scanner. Dette nørte bare oppunder den gryende interessen for temaet og gleden var stor da jeg etter noen år fikk muligheten til å begynne å arbeide med dette i Trondheim.

Utviklingen innen MR har som alt annet vært rivende. Fra den spede

begynnelsen med kun enkle spinnekkoog gradientekko-sekvenser med lange opptakstider har vi i dag et mylder av pulssekvenser og akselerasjonsteknikker å benytte til de forskjellige undersøkelsene. Bildekvaliteten er blitt upåklagelig, og undersøkelsestiden er kraftig redusert. Hvem skulle i 1989 ha trodd at det skulle bli dagligdags å utføre undersøkelser som MRCP, prostata, angio, fMRI og så videre?

«For at radiografene skulle å få lov til å begynne med kontrastmiddeladministrasjon, arrangerte en del lokallag tredagerskurs om kontrastmidler og innlegging av venflon, inkludert praktiske øvelser.»

Nå når jeg begynner å nærme meg slutten av arbeidslivet, er jeg så heldig å få lov til å jobbe med 7T MR som vi har her i Trondheim. Det er en hverdag som for det meste består av forskningsundersøkelser av frivillige og pasienter, men vi utfører også enkelte rene pasientundersøkelser ved spesielle spørsmålstillinger, for eksempel TGA, ALS og epilepsi. Foreløpig er 7T kun godkjent for undersøkelser av hode og kne, men dette vil utvides etter hvert som teknikken blir moden for det. Fysikkens lover medfører en del nye utfordringer med 7T, og vi støter på nye problemer som B1-artefakter og større SARbegrensninger enn hva vi er vant til, noe som må løses før potensialet kan utnyttes til fulle. Så godt som ingen implantater er godkjent for høyere feltstyrker enn 3T. Det betyr at alle implantater må vurderes individuelt og godkjennes lokalt. Denne

T1-vektede bilder fra fortid og nåtid. Bildet over til venstre er fra første generasjons 0,5 Tesla rundt 1990 og er et 2D-opptak som antageligvis hadde en snittykkelse på 8 mm. Bildet under til høyre er fra 7 Tesla i Trondheim i dag og er en 3D-sekvens med snittykkelse på 0.6 mm. Disse bildene illustrerer den store utviklingen som har vært i løpet av de årene MR har vært i klinisk bruk.

(Bildet over er publisert i boka «Magnetic Resonance in Medicine, A Critical introduction», og gjengis her med tillatelse fra forfatteren Peter A. Rinck).

jobben utføres av fysiker i samarbeid med radiograf og radiolog.

Den store fordelen med kraftigere magnetfelt er høyere SNR, noe som blant annet gir mulighet for bedre oppløselighet i bilder og spekter og høyere sensitivitet ved fMRI. Det er mye å sette seg inn i og spennende å få lov til å være med på noe helt nytt.

Med den utviklingen som har vært innen alle områder av vårt fagfelt, har det vært viktig for radiografene som arbeidsgruppe å holde seg faglig oppdatert. I forbundets spede barndom besto sekretariatet av få personer som hovedsakelig drev med den daglige, administrative driften av organisasjonen, og man hadde ikke ressurser til noe særlig annet enn det. Man hadde komiteer, der deltakerne ble valgt av landsmøtet, som hadde ansvar for ulike oppgaver, blant annet en utdanningskomité.

Jeg var med i utdanningskomiteen i noen

perioder, og en av våre oppgaver var å arrangere faglige kurs, ofte i samarbeid med lokallag av NRF, og å bistå med gjennomføring av kursene. Vi planla og arrangerte kurs med temaer som eksponeringsteknikk, strålevern, kvalitetskontroll, CT, mammografi, barnerøntgen, og så videre. Som en kuriositet kan nevnes at i radiografyrkets barndom og fram til utpå 80-tallet hadde radiografene mange steder ikke tillatelse til å legge inn venfloner eller administrere kontrast, og dette var heller ikke en del av utdanningen for oss som gikk på skole i Oslo. Dette var oppgaver som «noen» hadde bestemt at radiografer ikke var kompetente til å utføre, og de mente at slike prosedyrer skulle forbeholdes leger og røntgensykepleiere. Radiografene mente selvfølgelig at dette var noe som lå innenfor vårt ansvarsområde.

For at radiografene skulle å få lov til å begynne med

kontrastmiddeladministrasjon, arrangerte en del lokallag tredagerskurs om kontrastmidler og innlegging av venflon, inkludert praktiske øvelser. Etter å ha gjennomført kurset ble radiografene tatt inn i varmen og kunne utføre denne prosedyren som jo er en selvfølge at vi utfører i dag. Tidene har heldigvis forandret seg.

Utdanningskomiteen var ingen profesjonell organisasjon, men vi fikk tak i gode foredragsholdere, kursene ble tatt

godt imot, og de hadde gjerne varighet mellom én og tre dager. Siden slike arrangementer på den tiden ofte var lagt til helger, fikk vi benytte lokaler på det lokale sykehuset og brukte lab-er der til praktiske øvelser når det var behov for det. Kurs ble også avholdt både lokalt og nasjonalt av forskjellige røntgenavdelinger og lokallag. Selv kjenner jeg best til MR-kurset som ble avholdt på MR-senteret her i Trondheim. Det var delt i to separate sesjoner som ble arrangert til forskjellige tidspunkt. Første delen var et basiskurs, mens i del to gikk man dypere inn i materien på en del emner. Dette var populære kurs som gikk i en årrekke inntil NRF sentralt tok over det meste av kursvirksomheten. Da var organisasjon blitt større og forbundet var i stand til å stå for avviklingen av fagkursene, dette gjaldt også MR-kursene. Dette har utviklet seg til dagens profesjonelle organisasjon for faglig oppdatering innen et bredt utvalg av radiograffaglige emner.

I tillegg til kursvirksomheten var det, etter hvert som teknikken tok raske skritt framover, klart at det var behov for videreutdanning innen en del disipliner i radiografien. Det startet med stråleterapi som etter mye om og men kom i gang på Radiumhospitalet i 1987 og fra begynnelsen av 2000-tallet har, som kjent, høyskolene tilbud om videreutdanning innen mange av våre fagområder.

Dette har gitt økt kompetanse for radiografene, men det er også viktig å fremheve at slik faglig utvikling er viktig for profesjonens omdømme og faglige respekt.

Det blir spennende å se hva slags muligheter for fagutvikling som kommer i framtiden og hvordan radiografyrket utvikler seg gjennom de neste 50 år. Jeg mener det er utrolig viktig at forbundet og utdanningsinstitusjonene fortsetter med å være på hugget og hele tiden følger med i den utviklingen som måtte komme, slik at yrkesgruppen beholder sin relevans og tar de utfordringene og mulighetene som helt sikkert vil dukke opp til å bibeholde og utvide vårt fag.

For noen uker siden var jeg innom Ullevål sykehus, og da jeg gikk inn hovedporten der, slo det meg at det var flere tiår siden sist jeg gikk gjennom den porten. De førti årene som har gått siden utdanningen på Ullevål var ferdig, har gått utrolig fort, og selv om arbeidskarrieren ennå ikke er over, er det jo en realitet at slutten ligger et sted ikke så langt der fremme. Vi som har vært med på denne perioden i radiografien, har vært med på en utrolig utvikling. Vi har opplevd at mange nye modaliteter er tatt i bruk og ikke minst vært med på digitaliseringen av bildediagnostikken fra de første spede forsøkene til i dag hvor alt er heldigitalisert.

Det er vanskelig å tenke seg hva som kommer videre, men én ting er sikkert, og det er at utviklingen videre nok vil fortsette å skje minst like raskt!

I motsetning til meg har Norsk Radiografforbund fortsatt en lang karriere foran seg med å kjempe for radiografenes rettigheter, lønn og faglig utvikling – lykke til med de neste 50 årene! n

post@holdpusten.no

Hvem stakk

av med seieren sist?

Setningen vi skulle frem til sist, var: «Nukleærmedisin er et felt der utviklingen går raskt». Vinneren ble Ingeborg Nakken, Trondheim. Vi gratulerer! Tre lodd av typen Flax for livet er sendt deg per snailmail.

Og, du: Du finner et ferskt kryssord på side 43.

Verdenskongress avlyst

Den internasjonale radiograforganisasjonen ISRRT arrangerer annethvert år sin verdenskongress (også bare kalt ISRRT, eller ISRRT World Congress), som finner sted i et nytt land hvert år, og aldri på samme kontinent to år på rad. Sist gang fant den sted i Thailands hovedstad Bangkok. En rapport derfra finner du i Hold Pusten nummer 1 fra i år. Der skriver vi at neste kongress vil finne sted i Aarhus i Danmark i juni 2024. Men nå har det danske Radiograf Rådet, som tilsvarer NRF her hjemme, kansellert kongressen, med den begrunnelse at de står overfor et hovedoppgjør neste år og at faren for streik er stor.

«Det ville jo være et absurd scenarie at stå for en stor, international fejring i Aalborg, mens vores medlemmer må blive hjemme», sier Christian Gøttsch Hansen, som er konstituert leder for organisasjonen, ifølge den danske organisasjonens nettsider.

Rett før Hold Pusten gikk i trykken, ble det klart at kongressen i stedet skal Holdes i Hongkong fra 6.–9. juni.

«Vi som har vært med på denne perioden i radiografien, har vært med på en utrolig utvikling.»

Etterutdanning: Fagkurs

Skjelettundersøkelser for alle med interesse

3.–5. mai 2023 på hotell Opera i Oslo

Målgrupper: Radiografer, radiologer og andre interesserte.

Læringsmål: Etter endt fagkurs skal deltakeren ha fått oppdatert og utviklet sin kompetanse som ligger til grunn for å utføre nøyaktige og presise røntgenundersøkelser av høy kvalitet, samt vurdere bildene av skjelettet også med søkelys på anatomi, patologi og hvordan beskrive funn. Deltakeren skal ha fått økt kunnskap om utstyr og parametere for sikker strålebruk og optimalisering.

Deltakeren skal også ha fått utvidet forståelse for hva kunnskapsbasert praksis er og hvordan kvaliteten på undersøkelser og protokoller lokalt kan forbedres i det daglige, samt fått kunnskap om hvordan de kan gjennomføre systematisk kvalitetsrevisjon på sin arbeidsplass.

Fagkurs: Etterutdanning

MR fysikk & teknikk

10.–12. mai 2023 på hotell Opera i Oslo sentrum

Målgrupper: Radiografer, radiologer, kliniske fysikere og andre med interesse

Læringsmål: Etter endt fagkurs skal deltageren ha fått styrket sin kompetanse på grunnleggende MR fysikk og teknikk. Deltageren skal ha fått utvidet forståelse for maskinens oppbygging, prinsipper, bildedannelse, vekting, pulssekvenser (spinn og gradient ekko) og akselerasjonsteknikker.

Deltageren skal også ha fått utviklet sine ferdigheter i å vurdere og justere opptaksparametre og undersøkelser. Etter endt fagkurs skal deltageren i tillegg ha fått utviklet kompetanse om hvordan jobbe kunnskapsbasert.

For mer informasjon og påmelding: www.radiograf.no/fagkurs

Foto: Adobe Stock

Lederdagene 2022

med feiring av NRFs 50-årsjubileum

14. og 15. september på hotell Opera i Oslo

• Radiografiens vei videre: Kunstig intelligens og utdanning

• Ledelse og mangfold

• Plattform for ledelse i staten

• Endringsledelse og sykefraværsoppfølging

14. september blir det frem til lunsj spesialseminar for ledere. Etter lunsj feires forbundets 50-årsjubileum med et spennende program, sammen med gjester og tillitsvalgte.

15. september blir det felles sesjoner med de tillitsvalgte.

For mer informasjon og påmelding: www.radiograf.no/fagkurs

CT-kurs

godt & blandet

18.–20. oktober 2023

Hotell Opera i Oslo sentrum

Læringsmål: Etter endt fagkurs skal deltageren ha tilegnet seg kunnskap om optimalisering av CT-protokoller, med fokus på bildekvalitet og dose, samt ha fått kjennskap til de forskjellige leverandørenes løsninger for dosemodulering og håndtering av metallartefakter Kursdeltageren skal også ha fått styrket sin kunnskap om CT-teknikk og diagnostikk på forskjellige anatomiske områder og problemstillinger, samt kjenne til betydningen og nytten av CT-undersøkelser for klinikerne. Gjennom denne kunnskapen skal deltageren settes i stand til å reflektere og evaluere egne CT-protokoller, og kunne bidra aktivt til optimalisering av protokollene i et tverrfaglig samarbeid.

Målgrupper: Radiografer som jobber med CT, både med kort og lengre erfaring, samt radiologer, medisinske fysikere som jobber med CT og andre med interesse.

Påmelding og program: www.radiograf.no/fagkurs

Foto: Adobe Stock

Hold Pusten fra arkivet

VED TONE RISE

I denne spalten presenterer vi smakebiter fra tidligere tider i Hold Pusten. De små snuttene forteller noe om NRF og Hold Pustens historie, noen av dem vitner dessuten om hvor fort tidene forandrer seg. Tenk for eksempel så ofte vi humrer av ting som slett ikke var lattervekkende for bare et par tiår siden! tone.rise@holdpusten.no

Hedmark/Oppland lokallag av N.R.F. dannet

Det er ca. 20 radiograf er i Hedmark og Oppland. 4/12 1978 kom noen av disse radiografene sammen til et møte på auditoriet ved Lillehammer Fylkessykehus. Etter dette møtet var Hedmark/Oppland lokallag av N .R.F. et faktum.

På dette første, konstituerende møtet ble ingen spesielle saker diskutert. Det. kom likevel tydelig fram at også radiografer har behov for å komme sammen og diskutere sine faglige og sosiale interesser. Vi tror derfor grunnlaget er til stede for et aktivt lokallag.

Det ble dessuten valgt en formann (Margrete Fasting, Hedmark sentralsjukehus) og en sekretær (Bente Røed, Hamar sjukehus) til å koordinere aktiviteten i lokallaget.

29/1 1979 fant det første ordinære lokallagsmøtet sted på Hamar sjukehus. Til dette møtet var det satt opp en enkel saksliste. Dessuten holdt overlege Jens Bjønness et lærerikt foredrag om biligrafi/ cholecystografi.

Første punkt på sakslista var den såkalte «røntgenferien». Brev fra S.I.S. og referat fra et møte i arbeidstilsynet den 4/1 1979 ble opplest. Deretter ble det diskusjon.

I løpet av diskusjonen kom det fram mange forskjellige synspunkter. Bl.a. at 6 uker ferle, i tillegg til det strålemessige hensynet, er et sosialt gode. Det er vanlig kotyme i norsk arbeidsliv at ingen skal miste goder de har. Vi er dessuten en liten yrkesgruppe, og en kortere ferie gir derfor ingen økonomiske eller andre fordeler for samfunnet totalt sett. Det var følgelig ingen av de tilstedeværende som uttrykte at de kunne forstå eller aksepterte myndighetenes holdning angående vår ferie.

Neste punkt medførte også ivrig diskusjon. Grunnen til det var grei nok.

Saken gjaldt nemlig hva N.R.F. kan og bør gjøre for å stimulere medlemmene til å danne lokallag.

Bakgrunnen for denne diskusjonen var delvis de erfaringene vi sjøl gjorde i starten. Det tok bl.a. svært lang tid å få svar på henvendelser til N.R.F. sentralt. Det synes unødvendig å bruke 8-9 uker for å svare på brev fra medlemmer.

Videre savnet vi en oversikt over forbundets kontaktpersoner i distriktene. Tidligere fantes dette, og forbundet bør igjen anskaffe seg en slik oversikt. Dette ville etter vår mening bedre kontaktmuligheten mellom radiografer i de forskjellige distriktene. Vårt forslag er å plassere en slik oversikt på en bestemt plass i hvert nummer av «Hold pusten». Det ble også hevdet at N.R.F. sentralt burde kunne yte økonomisk støtte til lokallagsarbeid når det er nødvendig. Eksempelvis reisegodtgjørelse ved store geografiske avstander på lik linje med det som praktiseres ved styremøter i N .R.F.

Mye av denne kritikken kan synes krass og negativ. Vi håper imidlertid at dette ikke blir tatt ille opp. Det er sjølsagt ikke ment som «surmaget» kritikk av det frivillige organisasjonsarbeidet i N .R.F. Hensikten er å kunne bedre kontakten mellom medlemmene og stimulere dem til å danne lokallag.

På vegne av Hedmark/Oppland lokallag:

Svein Gunnar Moe, Lillehammer Fra Hold Pusten nummer 2 1979

Egenannonser anno 1978. Fra Hold Pusten nummer 4 1978

Norsk Radiografforbund

Telefon sentralbord: 23 10 04 70

E-post: nrf@radiograf.no

Forbundsleder:

Bent Ronny Mikalsen

Mobil: 913 14 088

bent.r.mikalsen@radiograf.no

Sekretariatsleder:

Thor Eivind

Halvorsen

Mobil: 474 00 030 thor.eivind@radiograf.no

Økonomiansvarlig:

Faheem Ashraf

Mobil: 459 02 310 faheem@radiograf.no

Fagutviklingsleder:

Hans Flaata

Mobil: 408 57 476 hans@radiograf.no

Administrasjonskonsulent:

Ellinor D. Gunnerud

Mobil: 948 84 980

ellinor@radiograf.no

Fagsjef:

Håkon Hjemly

Mobil: 901 23 346

hakon@radiograf.no

Kommunikasjonsleder:

Elisabeth Norridge

Mobil: 997 33 357 elisabeth@radiograf.no

Forhandlingssjef:

Carl Christian Grue Solberg

Mobil: 976 22 185 carl.christian@radiograf.no

Redaktør:

Tone Rise

Mobil: 470 19 141 tone.rise@holdpusten.no

Annonsere?

Send en mail til: anne-lise@lk-media.no eller ring 996 48 546.

Godt, synes mange, men hva heter urten vi skal frem til? FOTO: JOAO BARCELOS/ISTOCK

Quiz: Ti på tampen

1 Hva heter urten som gir øl bitterhet?

2 Hvem er finansminister i Norge nå?

3 Hvilket bilmerke har modellen Auris?

4 Hva kaller vi romfarere utdannet og sertifisert i a) Russland og b) USA?

5 Hva var kallenavnet på den kvinnelige hovedpersonen i filmen «Dirty Dancing»?

6 Hvilken by kalte vikingene Miklagard?

7 Hva heter boka til britiske prins Harry?

8 Gunnar Bovim er et navn som har florert en del i mediene denne vinteren, særlig rundt 2. februar, hvorfor?

9 En person i norsk offentlighet ga i februar et intervju som har opprørt store deler av Medie-Norge til SVT-programmet «Min sanning», hvem?

10 Hvilken egenskap har legemiddelet Titralac?

Prinsesse Märtha Louise 10) Det er syrenøytraliserende

Konstantinopel (dagens Istanbul) 7 «Spare» 8) Han har ledet Helsepersonellkommisjonen 9)

1) Humle 2) Trygve Slagsvold Vedum 3 Toyota 4 a) Kosmonaut b) Astronaut 5 Baby 6)

Hold Pusten er Norsk Radiografforbunds fagtidsskrift, og utøver saklig, uavhengig og kritisk journalistikk i samsvar med NRFs formålsparagraf, medlemmenes faglige identitet og forbundets grunnleggende verdier.

Hold Pusten er medlem av Fagpressen, og følger prinsippene i Redaktørplakaten og Vær Varsom-plakaten. Den som mener seg rammet av urettmessig omtale, bes ta kontakt med redaksjonen. Brudd på Vær Varsom-plakaten kan klages inn for Pressens Faglige Utvalg.

Hold Pusten er godkjent som vitenskapelig tidsskrift på nivå 1.

Utgivelsesplan 2023

Nr. Annonsefrist Utgivelsesdato

3 19. juni 28. juni

4 11. september 20. september

5 23. oktober 1. november

6 11. desember 20. desember

Frister og priser: www.holdpusten.no/annonse

Svar:

Returadresse: Norsk Radiografforbund, Rådhusgt. 4, oppg. A, NO-0151 OSLO

Unike X-tech cell®

muliggjør mobil røntgen

Det er mange fordeler med å bruke mobil røntgen. Å kunne undersøke pasienter i trygge omgivelser, utføre røntgenundersøkelser direkte på ulykkessteder og avlaste sykehus er bare noen av dem. Derfor har vi utviklet røntgenenheten !M1, som drives av X-tech cell®. Vår revolusjonerende batteriteknologi gjør at !M1 kan brukes hvor som helst, når som helst.

Den unike kraften til X-tech cell® gir like høykvalitative røntgenbilder som i fast installert utstyr på sykehus. Et fulladet batteri gir opptil ni timers bruk og bare ti minutters lading gir opptil én times ubegrenset bruk. Takket være den avanserte batteriteknologien er !M1 også den minste enheten på markedet. Dette gjør det mulig å ta røntgenbilder utenfor sykehus og dermed tilby flere pasienter rett behandling på rett sted.

POWERED BY

Konkurranse

10 min ladetid: Opptil 5 minutters bruk

10 min ladetid: Opptil 60 minutters bruk Besøk