Fikk forskningspris

Geir Ringstad har via sin forskning de siste årene bidratt til ny kunnskap om hvordan stoffer kommer seg inn og ut av hjernen via spinalvæsken. Dette har han mottatt pris for.

TEKST: TONE AGUILAR

Ringstad er overlege ved Avdeling for radiologi på Rikshospitalet, og han var en av to forskere som ble tildelt Oslo universitetssykehus pris for fremragende forskere i 2022, nærmere bestemt den såkalte Early Career Award.

– Det er inspirerende å få en slik pris, fordi man føler at man er på riktig vei, sier han til Hold Pusten.

Han understreker at forskningen er et tverrfaglig samarbeid mellom nervrokirurger, MR-fysikere, matematikere, radiografer og ham selv fra radiologisk avdeling.

– Det å kunne samarbeide med andre og fungere som en gruppe er helt nødvendig for å lykkes i forskning, poengterer han.

– Og noe av gleden er å dele en nysgjerrighet og entusiasme med andre. Man føler at man er del av en etterforskningsgruppe bestående av forskjellige spesialister, hvor alle er på jakt etter den samme skurken.

Veien inn og ut av hjernen Forskningen hans innen nevroradiologi, forteller han, begynte med doktorgraden som han startet med i 2012.

– Her begynte samarbeidet med nevrokirurg Per Kristian Eide, og vi undersøkte i begynnelsen hastighetsendringer i flyten av cerebrospinalvæsken på overflaten av hjernen, forteller Ringstad.

Mens de jobbet med dette, kom det prekliniske forskningsresultater som indikerte at cerebrospinalvæsken ikke bare var viktig for flyten på overflaten av hjernen, men også inne i hjernen, og at den hadde en rolle i å transportere avfallsstoffer ut av hjernen.

– Vi synes dette var interessant og begynte å tenke på metoder hvor man kunne undersøke dette hos mennesker, fortsetter radiologen.

De utviklet en MR-metode hvor de satte kontrastvæske i spinalkanalen og hvor de fulgte opp med flere MR-undersøkelser de neste timene og dagene.

– Det åpnet seg da opp ny informasjon, og vi så at kontrastvæsken var kommet et godt stykke inn i hjernen, sier han.

– Dette var det første beviset for at cerebrospinalvæsken kan ha en rolle i forbindelse med å transportere molekyler gjennom hjernen hos mennesker.

Resultatene bidro til at han inkluderte et nytt delarbeid i doktorgraden sin hvor han undersøkte bevegelsene av MR-kontrast hos pasienter med voksenvannhode.

– Og da så vi ikke bare at kontrasten gikk inn i hjernevevet, men også at utskillelsen av sporstoffet var forsinket hos disse pasientene, forteller Ringstad.

– Dette var interessant fordi demens er en del av sykdomsbildet til disse pasientene, og det er hypoteser om at utskillelsen av visse proteiner som er giftige for hjernen, er redusert blant pasienter med demens.

Har endret praksis

Å måle hastigheten på utskillelse av avfallsstoffer fra hjernen er spesielt aktuelt i forbindelse med demenssykdommer, selv om Ringstad påpeker at det er flere ulike hjernesykdommer som man mener er forbundet med redusert utskillelseshastighet.

– Det har blant annet blitt påvist at utskillelsen går saktere etter hjerneslag og hjernehinneblødninger, ved aldring, depresjon og lite søvn, sier han.

Hans eget forskningsteam har ved hjelp av MR og kontrast i spinalkanalen sett på hvordan mangel på søvn påvirker denne funksjonen.

– Vi hadde en gruppe med pasienter som måtte være våkne en hel natt, og disse hadde forsinket utskillelse av stoffer fra hjernen sammenlignet med de som fikk sov, forklarer han.

– Etterpå lot vi alle sove så mye de orket, men de som hadde holdt seg våkne en hel natt, hadde fortsatt en redusert utskillelse, selv etter å ha kunnet sove fritt det neste døgnet, hvilket betyr at man ikke tar igjen tapt søvn.

Radiologen mener MR-metoden har mange muligheter, og ved OUS har den allerede endret utredningen for pasienter med voksenvannhode.

– Vi har laget en graderingsskala for bildefunn som er med på å bestemme om de skal opereres eller ikke, sier Ringstad og legger til:

– Dette er bedre for pasientene fordi kapasiteten for utredning øker, og fordi undersøkelsene er mindre besværlig enn tidligere. I tillegg er det kostnadsbesparende for sykehuset da pasientene før måtte få narkose mens det ble boret hull i hodeskallen for å legge inn en trykkmåler.

Stort potensial

I tillegg til at forskningen til Ringstad kan bidra med tidligere og mer spesifikk diagnose, så har den også en viktig rolle med tanke på behandling.

– Det er veldig interessant å kunne se i hvilken grad stoffer injisert direkte inn i spinalvæsken kan ta seg inn i hjernen, sier han.

– Dette fordi de fleste medisiner mot hjernesykdommer, det være seg tabletter eller intravenøst, de kommer ikke gjennom blodåreveggen i hjernen på grunn av blod–hjerne-barrieren. Så hvis vi kan gi medisiner i spinalvæsken og de tar seg inn denne bakveien til hjernen, bør potensialet være stort for å kunne behandle hjernesykdommer mer effektivt.

Ringstad og forskningsgruppen hans var de første som så dette potensialet når de på MR oppdaget at sporstoffer i spinalvæsken tok seg inn i alle deler av hjernen.

– Og mye dypere enn vi hadde trodd, forteller forskeren.

– Da åpnet det seg for oss som arbeider med dette et nytt perspektiv om at spinalvæsken har mer å si for selve hjernevevet enn vi trodde.

Ved Rikshospitalet skal de nå starte et forskningsprosjekt blant pasienter med visse former for lymfe- og blodkreft som får medikamenter i spinalvæsken og hvor de med MR skal forsøke å avbilde medikamentet i hjernevevet.

– Det er hittil ukjent hvor langt inn i hjernen disse sterke medisinene trenger seg inn, sier Ringstad.

– I tillegg er det ukjent hvor raskt de skilles ut igjen fra hjernen og spinalvæsken.

Dette vil de nå undersøke slik at behandlingen kanskje kan tilpasses bedre til hver enkelt pasient i fremtiden.

Han påpeker videre at det å gi medisiner direkte inn i spinalvæsken, også kan være en mer effektiv behandling for hjernesvulster enn hva man har i dag.

– I mange hjernesvulster trenger medikamenter i liten grad inn i selve svulsten fra blodet, understreker han og legger til at de så langt har gitt MR-kontrastmiddel i spinalvæsken til tre pasienter med hjernesvulster.

– Og det er fascinerende å se at det faktisk tar seg raskere inn i svulsten enn i vevet rundt, forteller han.

Viser vei

Selv om noen få medikamenter allerede i dag gis i spinalvæsken, forteller han at det vil ta tid før nye behandlinger av hjernesykdommer blir en realitet.

– Det er ressurskrevende og det vil ta tid å teste de ut, sier radiologen.

– Og det er mange typer medikamenter som kan virke på hjernesykdommene på forskjellige måter, men her er det andre faggrupper som farmakologer og legemiddelprodusenter som må ta over. Vi forsøker å vise dem veien inn til hjernen.

Imens er han involvert i mange forskningsprosjekter som tar sikte på gi flere pekepinner på veien videre. Selv har han en dag i uken som er avsatt til forskning. Resten av tiden går til klinisk arbeid.

– En dag per uke er litt snaut med tanke på alt det vi har satt i gang, sier han.

– Jeg er ganske avhengig av å ha effektive og produktive samarbeidspartnere, og det har jeg. Det gjør at hjulene går rundt. Spesielt trekker han fram nevrokirurg Per Kristian Eide, gruppen med MR-fysikere ledet av Kyrre Eeg Emblem og matematikere ved Universitetet i Oslo, som KentAndre Mardal er sjefen for.

– Vi har en veldig multidisiplinær tilnærming til det hele, hvilket er en styrke fordi vi gir hverandre stadig nye perspektiver og ideer, sier Ringstad.

– Og alt starter med et godt forskningsspørsmål; man må stille de rette spørsmålene for å få noen gode svar.

Fra kontrast til diffusjon

Blant de mange forskningsprosjektene han er engasjert i, er et EU-finansiert prosjekt hvor de skal sjekke non-invasive MR-teknikker for å avbilde utskillelsen av stoffer fra hjernen, hvilket innebærer at de vil forsøke å ta bilder av denne utskillelsen uten å gi sporstoffer i spinalvæsken.

– Dette er et samarbeid med forskningsgrupper fra Sverige, Nederland, Danmark og Tyskland, forklarer radiologen. Hver gruppe skal gjøre sine studier.

– Og her i Oslo skal vi forsøke å bruke MR-diffusjonsteknikken DTI til å måle utskillelsen, fortsetter han og utdyper:

– Det som er litt unikt, er at vi har gjort MR-undersøkelser med sporstoff og DTI på de samme pasientene slik at vi kan undersøke hvordan forandringene er med DTI-teknikken på pasienter som vi vet har redusert utskillelse.

Han avklarer at det er naturlig å gå videre for å forsøke å utvikle ikke-invasive metoder.

– Men uansett hvordan man snur og vender på det, så er det en forskjell på det å se en surrogatmarkør non-invasivt, fordi det er noe helt annet å avbilde vannmolekyler i den dype hvite substansen i stedet for kontrastmiddel i spinalvæsken og hjernebarken hvor demenssykdommer oppstår,.

– Så jeg er spent på hva det vil vise, men slik er det med forskning; det må undersøkes før det konkluderes, sier han.

Lavest mulig dose

Ringstad presiserer at de i prosjektene med kontrastvæske i spinalkanalen har tilstrebet å gi lavest mulig dose, og at de har fulgt nøye med på bivirkningene.

– I dag finnes ingen etablert indikasjon for å gi MR-kontrastmidler i spinalvæsken, derfor er bruken såkalt off label etter godkjenning fra Statens legemiddelverk, presiserer han og fortsetter:

– Vi har sett på hvordan kontrasten tolereres og funnet ut at det er god sikkerhet. Bivirkningene er forbigående og har vært på linje med hva som er rapportert for CT-kontrastmidler i spinalvæsken.

Radiologen mener det å gi en liten dose MR-kontrast i spinalvæsken må ses i lys av at man til vanlig typisk gir 20-30 ganger høyere dose intravenøst til hele kroppen.

– Og det er slik at den dosen man gir intravenøst, den lekker også delvis ut i spinalvæsken har det vist seg, avklarer han.

På god vei

Ringstad er også med i et forskningsprosjekt som heter REACT-MCI, hvor de skal bruke CT-kontrastmiddel i spinalkanal og etterpå ta blodprøve.

– CT-kontrastmidler er godkjent for bruk i spinalvæsken og skilles trolig ut på samme måte som MR-kontrastmidler, sier han og fortsetter:

– MCI er en gruppe pasienter med mild kognitiv svikt, og vi vet at en av tre av disse pasientene risikerer å utvikle Alzheimers sykdom. Det vi er spente på, er om man ved hjelp av disse prøvene kan forutsi hvilke av disse pasientene som er i risikogruppen, og om vi på dette tidlige stadiet klarer å måle at de har redusert utskillelse av stoffer fra spinalvæsken.

Siden man tror at Alzheimer er en sykdom som pasientene kan ha hatt i mange år før de merker det, er det behov for å diagnostisere tidligere.

– Det kan være at medisinene mot Alzheimer ikke har den kliniske effekten man håpet på, fordi skaden i hjernen allerede er skjedd, sier Ringstad.

– Så det å komme i gang med behandling tidlig, før det skjer en irreversibel skade av hjernecellene, det er det man håper på, understreker han og legger til at det er givende å jobbe med et tema som dette som det er stor interesse for.

– Og vi føler at vi er på god vei mot viktige funn, sier han. n post@holdpusten.no