4
landsmøtet 2021 lb # 6-21
Landsmøtetale 2021
Politisk leder har ordet Rita Helgesen
KJÆRE LANDSMØTEDELEGATER, kjære æresmedlemmer, dirigenter, deltakere og sekretariat. Velkommen til Norsk Lektorlags landsmøte i 2021. Dette er min siste landsmøtetale, men jeg har ikke tenkt å mimre. Jeg vil heller forsøke å peke på noe av det vi står midt oppi akkurat nå og i tiden fremover. Norsk Lektorlag bruker mye tid på å jobbe politisk med tariffspørsmål og utdanningspolitikk, og vi bygger kontinuerlig en organisasjon som skal ivareta medlemmenes viktigste behov via blant annet et godt tillitsvalgtapparat, fylkeslag, fagutvalg og bistand til medlemmer i forhandlinger og når de har problemer i arbeidsforholdet. Tariffpolitikken skal vi bruke mye tid på senere på landsmøtet, så jeg skal ikke gå i dybden på den her. Likevel må jeg løfte frem den svake lønnsutviklingen for lektorene og stadig flere oppgaver som skal løses innenfor den samme arbeidstiden.
Lønn, frontfag og rekruttering For offentlig sektor og utdanningsgruppene kan det se ut som om frontfaget er fasit og diktat i tariffoppgjørene, i stedet for den normen det skulle være over tid. Våren 2020 ble et korona-oppgjør, med magert resultat på grunn av stor økonomisk usikkerhet. Det var jo egentlig lektorenes tur, i og med at de med kortest utdannelse hadde fått et lønnshopp i 2019. Våre medlemmer i Drammen og Horten streiket i årets mellomoppgjør, og vi fikk gitt en tydelig beskjed om at vi ikke var fornøyd med tilbudet vi fikk og den dårlige lønnsutviklingen over tid. Systemet med sentral lønnsdannelse gagner ikke langtidsutdannede lektorer. Lønnsutviklingen må også vurderes ut fra behovene vår sektor har. Hvordan skal vi rekruttere og beholde lærere når vi sakker akterut sammenlignet med andre med tilsvarende utdannelse? Vi vet at for å rekruttere og beholde flere kvalifiserte i skolen må lønna opp, men arbeidsgiver KS og politikere peker på hverandre, fraskriver seg ansvaret og satser på kampanjer vi vet ikke virker. De unge velger heller andre yrker, mens erfarne lærere og lektorer går for AFP så fort de fyller 62 år. KS kan gjøre noe ved å prøve ut kollektiv lokal lønnsdannelse i videregående skole, og Stortinget kan bevilge mer penger slik at kommuner og fylker kan gi lærere et lønnsløft. Og kunnskapsministeren kan tørre å si at også lærere og lektorer er «vanlige folk», og at det nå er vår tur.
Arbeidstiden strekker ikke til Forventningene til hva skolen og lektorene skal løse og ordne opp i, er store. Verktøyene og tiden vi har til rådighet, står
ikke i forhold til alt skolen skal fikse: Vi skal danne og utdanne, vi skal jevne ut sosiale forskjeller, vi skal skape lærelyst og motivasjon, vi skal legge grunnlaget for folkehelse, livsmestring, demokrati og medborgerskap og bærekraftig utvikling. Og det skal vi ha: Vi prøver, vi strekker oss, og vi opplever heldigvis også at vi lykkes. Kanskje det er motoren vår og det som gjør at vi holder ut? De daglige møtene med barn og unge mennesker, gleden og de gode samtalene der vi kan møte dem med vår faglighet, vårt engasjement og våre erfaringer og kunnskaper. Vi bidrar faktisk til å dempe forskjellene i Norge, men da må vi sørge for at noe fortsatt skal være felles. Vi må ta vare på de faglige tradisjonene, kjernebegrepene og de fagligspesifikke metodene.
Kompetansekrav og ungdomsskolereform Hvilke ambisjoner skal vi ha på norske elevers vegne? Ambisjonene er for lave når regjeringen Støre nå senker kravene til lærernes kompetanse. For Arbeiderpartiet er jobb nummer en å skaffe nok kvalifiserte lærere i skolen, samtidig som de ikke vil ha kompetansekrav og systematisk videreutdanning i engelsk, matematikk og norsk for dem som i mange år har undervist uten å ha et eneste studiepoeng i faget. AP/SP-regjeringen varsler en ungdomsskolereform. Det er ingen tvil om at en vellykket fullføringsreform vil avhenge av det som skjer i grunnskolen. Våre fagutvalgsmedlemmer melder om at elevenes grunnleggende ferdigheter ikke er gode nok når de begynner på ungdomsskolen, og videregåendelærerne fortviler over at elever begynner i vanlige og overfylte klasser i videregående uten å ha karakterer i flere av fellesfagene. Å kunne lese, skrive og regne
