8
aktuelt lb # 3-21
Jon-Abraham Lie Leinæs Lektor i realfag
Kjemien stemmer ... ikke Er kjemifaget i ferd med å bli en politisk slagmark hvor diffuse mål og prinsipper skal kjempes for i bærekraftens navn?
FOR EN ENGASJERT kjemilærer betyr datoen 01.08.2021 noe helt spesielt. Det er starten på en ny hverdag i klasserommet – en hverdag som er fagfornyet.
Før og etter Det å bli skjenket en halvtime av ledelsen ved skolen til å studere den nye læreplanen for neste skoleår er å regne som ren luksus i den ellers så pregede korona-skolehverdagen. Læreplaner i fag representerer et av de viktigste styringsdokumentene for en lærers arbeidshverdag. I tillegg til lønn, arbeidstid og timeplanfordeling er læreplanene med på å styre skolens fokus innenfor ulike fag og fagom råder. Den fornyede læreplanen markerer derfor et «før» og et «etter» – og dette skjer attpåtil midt under en pandemi. Den kritiske plenumsdebatten rundt de nye læreplanene ser ut til å drukne i Teams-møter, hjemmekontor og trafikkork, i påvente av «grønt lys».
Den grønne I fagfornyelsen av kjemilæreplanen kan vi spore større endringer. Flere av disse vil jeg betegne som gode kjemifaglige justeringer i forhold til den forrige læreplanen for Kunnskapsløftet (LK06), men det er ikke den «gode kjemien» jeg ønsker å debattere her, det er den «grønne».
Av kompetansemålene i fagfornyelsen kan vi lese: «Eleven skal kunne … gjøre rede for prinsipper for grønn kjemi og drøfte hvordan bruk av prinsippene kan bidra til bærekraftig utvikling»1 Her er mine umiddelbare spørsmål til kompetansemålet: Hva er «grønn kjemi»? Hvilke prinsipper henviser man til? Hvorfor snakke om «grønn kjemi»? Grønne tunger vil nok raskt innvende: «Her har vi en klimakrisefornekter!», «grønt er fremtiden», «grønn kjemi er et kjært og veletablert uttrykk». I ordboken står det om grønn kjemi: «Grønn kjemi tar utgangspunkt i en fundamental forståelse av kjemien på molekylært nivå og resulterer i miljøvennlige produkter og prosesser. Når disse prinsippene settes i verk, vil det medføre et paradigmeskifte for kjemisk industri.»2
En politisk slagmark For det første tar all kjemi utgangspunkt i en fundamental forståelse på molekylært nivå, så dette er ikke noe nytt. Det som imidlertid virker å være «nytt», er målet om et paradigmeskifte, og her mener jeg vi er ved sakens kjerne. Etter mitt syn er kjemifaget i ferd med å bli en politisk slagmark – på lik linje med mange andre fag – en slagmark hvor diffuse mål/prinsipper skal kjempes for i bærekraftens navn. Spørsmå-
let er om man har klart for seg hva det er som kjennetegner seier, og hva det er som kjennetegner tap i denne striden? Hva er «kjemisk bærekraft» og «grønn kjemi» egentlig? Hvis grønn kjemi betyr «klima- & miljøvennlig kjemi», hva da med «skånsom kjemi»? Hva med «ufarlig kjemi»? Hva med «fremtidsrettet og moderne kjemi»? Drøfter jeg prinsippene for «grønn kjemi» nå? Mitt problem med grønn kjemi handler ikke om «klassiske» kjemifaglige problemstillinger – som HMS-vurderinger av kjemikalier representerer, men den (tilsynelatende) ukritiske viljen til å la politisk innflytelse, ord og uttrykk diktere læreplanen. Jeg savner en kritisk faglig debatt om innholdet i disse «nye» og «moderne» hybridbegrepene, som «grønn kjemi». Grunnleggende spørsmål i naturvitenskapen er å finne svar på: hva er grønn kjemi?, hvordan blir kjemi grønn? og hvorfor finnes grønn kjemi? Nå jakter jeg på svar.
Bærekraftsparaplyen Hvis jeg skal tolke uttrykket «grønn kjemi», er det lett å havne inn under bærekraftsparaplyen – som med årene har tatt større og større plass i skolen, på tvers av faggrensene. Bærekraft er også et såkalt overordnet tverrfaglig tema, og det er ikke vanskelig å tolke hvilken funksjon uttrykket «grønn
