Kjemien stemmer … ikke

Jon-abraham lie leinæs

Lektor i realfag

Kjemien stemmer ... ikke

Er kjemifaget i ferd med å bli en politisk slagmark hvor diffuse mål og prinsipper skal kjempes for i bærekraftens navn?

FOR EN ENGASJERT kjemilærer betyr datoen 01.08.2021 noe helt spesielt. Det er starten på en ny hverdag i klasserommet – en hverdag som er fagfornyet.

Før og etter

Det å bli skjenket en halvtime av ledelsen ved skolen til å studere den nye læreplanen for neste skoleår er å regne som ren luksus i den ellers så pregede korona-skolehverdagen. Læreplaner i fag representerer et av de viktigste styringsdokumentene for en lærers arbeidshverdag. I tillegg til lønn, arbeidstid og timeplanfordeling er læreplanene med på å styre skolens fokus innenfor ulike fag og fagområder. Den fornyede læreplanen markerer derfor et «før» og et «etter» – og dette skjer attpåtil midt under en pandemi. Den kritiske plenumsdebatten rundt de nye læreplanene ser ut til å drukne i Teams-møter, hjemmekontor og trafikkork, i påvente av «grønt lys».

Den grønne

I fagfornyelsen av kjemilæreplanen kan vi spore større endringer. Flere av disse vil jeg betegne som gode kjemifaglige justeringer i forhold til den forrige læreplanen for Kunnskapsløftet (LK06), men det er ikke den «gode kjemien» jeg ønsker å debattere her, det er den «grønne».

Av kompetansemålene i fagfornyelsen kan vi lese: «Eleven skal kunne … gjøre rede for prinsipper for grønn kjemi og drøfte hvordan bruk av prinsippene kan bidra til bærekraftig utvikling»1 Her er mine umiddelbare spørsmål til kompetansemålet: Hva er «grønn kjemi»? Hvilke prinsipper henviser man til? Hvorfor snakke om «grønn kjemi»? Grønne tunger vil nok raskt innvende: «Her har vi en klimakrisefornekter!», «grønt er fremtiden», «grønn kjemi er et kjært og veletablert uttrykk». I ordboken står det om grønn kjemi:

«Grønn kjemi tar utgangspunkt i en fundamental forståelse av kjemien på molekylært nivå og resulterer i miljøvennlige produkter og prosesser. Når disse prinsippene settes i verk, vil det medføre et paradigmeskifte for kjemisk industri.»2

En politisk slagmark

For det første tar all kjemi utgangspunkt i en fundamental forståelse på molekylært nivå, så dette er ikke noe nytt. Det som imidlertid virker å være «nytt», er målet om et paradigmeskifte, og her mener jeg vi er ved sakens kjerne. Etter mitt syn er kjemifaget i ferd med å bli en politisk slagmark – på lik linje med mange andre fag – en slagmark hvor diffuse mål/prinsipper skal kjempes for i bærekraftens navn. Spørsmålet er om man har klart for seg hva det er som kjennetegner seier, og hva det er som kjennetegner tap i denne striden? Hva er «kjemisk bærekraft» og «grønn kjemi» egentlig? Hvis grønn kjemi betyr «klima- & miljøvennlig kjemi», hva da med «skånsom kjemi»? Hva med «ufarlig kjemi»? Hva med «fremtidsrettet og moderne kjemi»? Drøfter jeg prinsippene for «grønn kjemi» nå?

Mitt problem med grønn kjemi handler ikke om «klassiske» kjemifaglige problemstillinger – som HMS-vurderinger av kjemikalier representerer, men den (tilsynelatende) ukritiske viljen til å la politisk innflytelse, ord og uttrykk diktere læreplanen. Jeg savner en kritisk faglig debatt om innholdet i disse «nye» og «moderne» hybridbegrepene, som «grønn kjemi». Grunnleggende spørsmål i naturvitenskapen er å finne svar på: hva er grønn kjemi?, hvordan blir kjemi grønn? og hvorfor finnes grønn kjemi? Nå jakter jeg på svar.

Bærekraftsparaplyen

Hvis jeg skal tolke uttrykket «grønn kjemi», er det lett å havne inn under bærekraftsparaplyen – som med årene har tatt større og større plass i skolen, på tvers av faggrensene. Bærekraft er også et såkalt overordnet tverrfaglig tema, og det er ikke vanskelig å tolke hvilken funksjon uttrykket «grønn

kjemi» er ment å ha fra et politisk-grønt ståsted. Det er vel «ingen» i skolen som har gått glipp av politikernes legitimering av «streik for klima», som får stå for deres regning. Selv har jeg tatt til orde for at streik i skolen kan vurderes til å være kontraproduktivt, med hensyn til målet om å bidra konstruktivt til en mer bærekraftig verden. Slik jeg ser det, mangler det ikke på bevisstheten rundt klima hos de unge. Et godt råd fra politikerne i streikesituasjonen kunne kanskje vært: «Bli en del av løsningen og ikke problemet, ta utdanning innen realfag!» Det ironiske her ville selvsagt vært om elevene gikk glipp av undervisningstimen der «grønn kjemi» var på agendaen. Faglig integritet

For meg koker det økende fokuset (i læreplanen) på «bærekraft» og «grønn kjemi» ned til faglige integritetsutfordringer. Hvordan skal jeg kunne vurdere elevenes evne til å drøfte prinsippene for grønn kjemi dersom det ikke fremkommer tydelig av læreplanen hva som ligger i uttrykkene? Det er selvsagt forskjell på konkreter og abstrakter i hele naturvitenskapen, men få uttrykk har større politisk slagside enn det «grønn kjemi» har. Jeg ønsker ikke å politisere kjemiklasserommet.

Ut av «grønn kjemi» stråler det grønn politikk/ideologi. Godtar vi «grønn kjemi» i dag, uten kritisk debatt om innholdet, hva da når kjemien bytter farge? Politiske moteord uten tydelig definisjon og innholdet er i min ordbok: «grå kjemi». Synonym: «dårlig kjemi».

Referanser: 1 Læreplan i kjemi (KJE01-02), https:// www.udir.no/lk20/kje01–02 (hentet 11.05.2021). 2 Uggerud, Einar: grønn kjemi i

Store norske leksikon på snl.no.

Hentet 11. mai 2021 fra https://snl.no/ gr%C3%B8nn_kjemi

Ut av «grønn kjemi» stråler det grønn politikk/ideologi. Godtar vi «grønn kjemi» i dag, uten kritisk debatt om innhold, hva da når kjemien bytter farge?