foto: rune nilsen
18
lektorkonferansen lb # 1-21
Anki Gerhardsen
journalist og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Foredrag, Lektorkonferansen 2020.
Lektorkonferansen
Alt har en bakside DU VIL DET BESTE og er sikker på at du
har funnet måten å få det til på. Og så kommer baksiden. Bivirkningen. Er det ikke rart? «Ikke mobb kameraten min.» Strå lende. Tiltak mot trakassering i skolen. Strålende. Livreddende mange ganger. Vær snill. Vær inkluderende. «Tenk på hvor vondt det er å bli sett på som annerledes!» Ikke plage. Ikke såre. Ikke støte. Ikke tråkke på. Ikke tråkke på tærne. Ikke skape dårlig stemning. Ikke snakke om det. Ikke diskutere det. Ikke vis den tegningen der. Det er en skala. I den ene enden er livredning og menneskeverd. I den andre er tap av ytringsfrihet. Dessverre har vi ikke godt nok greid å ha to tanker i hodet på en gang. Vi har ikke greid å insistere på forskjellen mel lom det offentlige og det personlige. Vi har ikke godt nok greid å skille mellom omsorg for kameraten din på den ene siden og nødvendigheten av et levende ordskifte på den andre. Et kaotisk, polyfonisk, disharmonisk, konstruktivt og destruktivt ordskifte. For et offentlig ordskifte er alltid både òg. For mange unge mennesker i dag er alt som kan generere ubehag og smerte hos dem selv eller andre, uønsket og unødvendig, og det skal bekjempes under «det godes» fane. Dette er ikke bare synsing, det er også statistikk. Jeg skal løfte fram noen
funn fra en undersøkelse Fritt Ord har presentert. Hvis du fremmer denne påstanden her: «Det er viktig å ivareta ytringsfri heten selv om ytringene kan oppleves som krenkende», så vil unge mennes ker mellom 15 og 29 år være mindre villige til å heie på ytringsfriheten enn folk over 30. Bare to tredjedeler holder ytringsfrihetens fane høyere enn «nei til krenkelser-fanen». Og jeg tror at den yngste delen av denne unge gruppa er enda mer redd for å krenke enn dem som har kom met seg inn i siste del av tjueåra. For hvis du ser spesifikt på dem som ikke har mer utdanning enn videregående skole, typisk ungdommer altså, ja så faller oppslutningen om ytringsfrihe ten enda mer. Da svarer bare en drøy halvpart, 56 prosent, at de er helt eller delvis enig i at ytringsfriheten må iva retas selv om den kan krenke. Dette er én undersøkelse, andre undersøkelser viser kanskje andre resultater, men har du ungdommer i huset, er det lett å merke at de har en sterk ryggmargsrefleks som sier at krenkelser – det skal vi ikke ha noe av. I etterkant av halshuggingen av en lærer i Paris skrev en norsk 15-åring et debattinnlegg i Aftenposten og tok til orde for en slags gjeninnføring av blasfemiparagrafen. Av ren omsorgsfø lelse. Men ikke for den drepte læreren. Hennes omsorg rettet seg mot dem
som ble krenket av undervisningen hans. For å droppe handlinger som sårer andre, det lærer man ved å vokse opp i Norge. I barnehagen. I nabolaget og på skolen. Og la oss bare være enig om det: Dette er gode verdier å lære. Det er det virkelig. Men så var det denne bivirkningen … Jeg sitter i Ytringsfrihetskommisjonen, og noe av det vi skal gjøre, er å se nær mere på hva som setter ytringsfriheten under press i dag, ikke minst i lys av den voldsomme teknologiske utvik lingen som har funnet sted siden den forrige kommisjonen la fram sin rap port i 1999. En del av det vi skal jobbe med, fal ler innunder merkelappen «tiltak»: Hva kan vi gjøre for å sikre mest mulig ytringsfrihet og få flest mulig til å delta, når vi står overfor en så enorm og ukontrollerbar utfordring som det den digitale-globale virkeligheten er? Herunder et stort rom for hets og hat og trusler og krenkelser. Jeg tror det aller beste vi kan gjøre for å holde ut demokratiet, er å øve opp en robusthet hos borgerne. Å øve seg opp til å tåle det offentlige ordskiftet. Å tåle krenkelser. Å tåle kaos og dis harmoni, krangler og ufinheter. Folk som er dannet og folk som er udan net. Kloke mennesker, dumme men nesker.
