Om von Ranke, Buxrud og historiefaget

I LEKTORBLADETS siste nummer beskylder lektor ved Foss videregående skole, Ola Buxrud, journalisten og forfatteren Marte Michelet for å bedrive en form for forhistorisk historieskrivning, og for å vise manglende kunnskap om historisk metode i boka om hva hjemmefronten visste om arrestasjonen og deportasjonen av norske jøder under andre verdenskrig.

I en litt belærende tone framhever Buxrud den prøyssiske og tysknasjonalistiske historiografen Leopold von Ranke som et forbilde for hvordan historie bør skrives. Med Michelet som eksempel legger han ut om hvor ille det kan gå med dem som ikke følger von Rankes objektive forskningsprinsipper og forfalsker historien.

Selv om von Ranke påpeker at objektivitet er et hellig kriterium i all historieforskning, har han selv blitt kritisert for ikke å være objektiv nok. Hundre år etter hans død, i 1986, samlet ledende historikere fra hele verden seg på Syracuse University i New York for blant annet å diskutere om «historiefagets grunnlegger» oppfylte dette kriteriet. Siden von Ranke var politisk konservativ og hadde klokketro på at monarkiet var den beste statsformen, mente flere forskere på konferansen at hans motiver kunne trekkes i tvil.

Den kjente historikeren Wolfgang J. Mommsen hevdet blant annet at de tyske historikerne, de såkalte «neoRankeans», som fulgte etter von Ranke, brukte hans ideer til å rettferdigjøre Bismarcks autoritære og antifranske politikk. Det ble også sådd tvil om hans betydning for moderne historieforskning på konferansen.

Historikeren Peter Burke fra Cambridge University mente at von Ranke snarere var mer reaksjonær enn nyskapende. Det foregikk nemlig en form

32 leserinnlegg   lb#5/6-20

ola Buxrud

lektor Foss videregående skole

Om historiefaget, Gyldendal og Marte Michelet

lb#5/6-20   leserinnlegg 33

MANGE VET DET ikke, men inntil for rundt hundre og femti år siden fungerte historiefaget nøyaktig slik Marte Michelet bruker det i dag.

Den gang startet man også med et ønske, et prosjekt, noe man ville. Det kunne være å bygge en nasjon, starte en krig, begrunne en religion. Man brukte løse tekstbiter, rykter, påstander og fri fantasi, til å konstruere en «historie» om hva som hadde skjedd i fortiden. Denne historien brukte man så til det man ønsket.

Men så, tidlig på 1800-tallet, opptrer Leopold von Ranke på arenaen. Von Ranke har en farlig og undergravende idé: Han vil at historiefaget skal undersøke «wie es eigentlich gewesen ist», altså hva som EGENTLIG har skjedd. For første gang skal historie skrives uten noe formål, kun for sin egen del.

Og – man skal nå betrakte historie som en vitenskap, som forskning, med krav til metode, kvalitet, etterprøvbarhet etc.

Dette fører umiddelbart til tre store problemer for historiefaget. For det første blir det jo over natten veldig mye vanskeligere. Tidligere kunne man påstå det ene og det andre uten belegg, nå må man derimot forske, studere, undersøke, sammenligne, og til slutt, kanskje, fortelle noe om hvordan noe har vært.

Hvis man da klarer å finne det ut.

For det andre forstår man raskt at historiefaget er sterkt begrenset. Svært mange mennesker, hele kulturer og sivilisasjoner, har oppstått, blomstret og forsvunnet, uten at de har etterlatt seg noe særlig, og i alle fall ikke noe skriftlig. Da kan vi rett og slett ikke vite så mye om dem. Noen tror de kan vite noe om for eksempel kjønnsrollemønster i steinalderen basert på formen på en spesielt spiss stein. Men slik er det ikke i historiefaget.

For det tredje møter man et klart problem; hva om man undersøker historien, og den viser seg å være annerledes enn man skulle ønske? Når dette skjer, vil det være veldig lett for historikeren å gjemme unna sine funn, eller slutte å forske på det. Men det bør man jo ikke. Forskningen bør utføres. Dette er også grunnen til at historie er et fag som stiller store krav til redelighet, ærlighet og integritet.

Når man vet dette, blir det mye mer interessant å følge nåtidens diskusjon om Hjemmefronten. På den ene siden har vi Marte Michelet, som helt tydelig står i tradisjonen fra før von Ranke:

«Jeg kom inn i et forskningsfelt utenfra, uten en historiefaglig utdannelse i bunn. Jeg har aldri studert historie, men historieskriving er ikke så veldig ulikt journalistikken. En helt sentral del av begge fagene er å utvise kilde-

101532 GRTID Lektorbladet 2005.indd 32 kritikk. For både historiefaget og journalistikken handler det om å finne så mange ting som mulig som bekrefter ens påstander, før en publiserer noe.» (Fortid, 2019). Inntil Gyldendal viser at de faktisk forstår historiefaget, blir det ikke aktuelt å kjøpe noe mer fra dem.

Klarere kan hun egentlig ikke si det; hun formulerer påstandene først, etter sitt prosjekt, og så leter hun, som fortidens mennesker, etter noe hun kan bruke til å konstruere en «historie».

Dette er altså noe historiefaget forlot for over hundre og femti år siden.

På den andre siden finner vi de tre historikerne Elise Barring Berggren, Bjarte Bruland og Mats Tangestuen.

Som historikere står disse tydelig Resultatene deres fyller jo kravene til i tradisjonen etter von Ranke. De har vitenskapelig forskning. ikke Michelets mulighet til å konstruJeg er for så vidt historiker selv, og ere, finne på, bruke fantasien, men for meg er det rart og bekymringsvermå forholde seg til de begrensningene dig å se en person med en så tydelig faget setter. pre-Ranke-holdning til historien som

Å følge diskusjonen mellom disse det Michelet har. Enda verre er det at partene er som å se en person pre-Ranke vi har et stort forlag (Gyldendal) som diskutere med en person post-Ranke. rett og slett ikke ser ut til å forstå proBegge parters fortrinn og ulemper blemene. kommer tydelig fram. Michelet har tilDerfor er jeg helt tydelig; inntil Gylgang til all mulig fantasi, til konstrudendal viser at de faktisk forstår hiserte historier, men ettersom hun lever toriefaget, blir det ikke aktuelt å kjøpe post-Ranke, er fallhøyden stor når folk noe mer fra dem. Jeg håper andre faktisk oppdager hva hun gjør. lektorer og lærere tenker som meg.

Historikerne har ikke mulighet til I forbindelse med fagfornyelsen har å bruke fantasi på samme måte, men Gyldendal et håp om å selge lærebøtil gjengjeld har det de kommer fram ker – blant annet i historie – for mange til, en helt annen gjennomslagskraft. millioner. Kanskje det ikke blir slik?

Innlegget ble publisert på Buxruds Facebookside 27. november 2020

03/12/2020 13:33

«Wie es eigentlich gewesen ist.» Leopold von Ranke var en tysk historiker og grunnlegger av det moderne historiefaget. for eksprimentell forskning allerede på slutten av 1700tallet som ikke von Ranke likte. Forsøkene på å skrive sosial og økonomisk historie – også kvinnehistorie – ble drept i fødselen av von Rankes strenge krav til metodisk tilnærming. Det må også sies at den samme von Ranke hadde lite til overs for de underpriviligierte og lavere klassers historiefortolkning, mens denne typen historieskrivning i dag har full aksept blant historikere.

Burke framholdt også at von Ranke ville at historiografien og forskningen bare skulle forholde seg til skriftlig kildemateriale, som offisielle, statlige dokumenter og elitens politikk som omhandlet statens ve og vel og forholdet til andre stater.

Dette må vel kunne kalles å legge hindringer i veien for historiefagets utvikling.

At Buxrud bruker von Rankes historiografiske idealer retorisk for å avsløre at Marte Michelets prosjekt er forfeilet, faller på sin egen urimelighet og er litt merkverdig siden det er allment kjent at metodevalgene i dag er mer allsidige enn det den aldrende statshistoriografen foreskrev i sin samtid. Fruktbart samarbeid på tvers av fagdisipliner foregår ofte. Å lage et kunstig skille mellom «preRanke» og «post Ranke» historikere blir derfor både historieløst og sneversynt. Det har skjedd mye nytt på dette forskningsfeltet siden midten av 1800tallet da von Ranke skrev sine lange og altfor akademiske avhandlinger på Humboldtuniversitetet i Berlin.

Oppsiktsvekkende at «nyrankerianeren» Buxrud også vil boikotte Gyldendal forlag fordi de ikke forstår historiefaget. Det er en drøy påstand som bør etterprøves.

Tore Lund Pensjonert lektor og historiker