anki Gerhardsen

foto: rune nilsen

journalist og medlem av Ytringsfrihetskommisjonen. Foredrag, Lektorkonferansen 2020.

Lektorkonferansen Alt har en bakside

DU VIL DET BESTE og er sikker på at du har funnet måten å få det til på. Og så kommer baksiden. Bivirkningen. Er det ikke rart?

«Ikke mobb kameraten min.» Strålende. Tiltak mot trakassering i skolen. Strålende. Livreddende mange ganger.

Vær snill. Vær inkluderende. «Tenk på hvor vondt det er å bli sett på som annerledes!» Ikke plage. Ikke såre. Ikke støte. Ikke tråkke på. Ikke tråkke på tærne. Ikke skape dårlig stemning. Ikke snakke om det. Ikke diskutere det. Ikke vis den tegningen der.

Det er en skala. I den ene enden er livredning og menneskeverd. I den andre er tap av ytringsfrihet.

Dessverre har vi ikke godt nok greid å ha to tanker i hodet på en gang. Vi har ikke greid å insistere på forskjellen mellom det offentlige og det personlige. Vi har ikke godt nok greid å skille mellom omsorg for kameraten din på den ene siden og nødvendigheten av et levende ordskifte på den andre. Et kaotisk, polyfonisk, disharmonisk, konstruktivt og destruktivt ordskifte. For et offentlig ordskifte er alltid både òg.

For mange unge mennesker i dag er alt som kan generere ubehag og smerte hos dem selv eller andre, uønsket og unødvendig, og det skal bekjempes under «det godes» fane.

Dette er ikke bare synsing, det er også statistikk. Jeg skal løfte fram noen funn fra en undersøkelse Fritt Ord har presentert.

Hvis du fremmer denne påstanden her: «Det er viktig å ivareta ytringsfriheten selv om ytringene kan oppleves som krenkende», så vil unge mennesker mellom 15 og 29 år være mindre villige til å heie på ytringsfriheten enn folk over 30. Bare to tredjedeler holder ytringsfrihetens fane høyere enn «nei til krenkelserfanen».

Og jeg tror at den yngste delen av denne unge gruppa er enda mer redd for å krenke enn dem som har kommet seg inn i siste del av tjueåra. For hvis du ser spesifikt på dem som ikke har mer utdanning enn videregående skole, typisk ungdommer altså, ja så faller oppslutningen om ytringsfriheten enda mer. Da svarer bare en drøy halvpart, 56 prosent, at de er helt eller delvis enig i at ytringsfriheten må ivaretas selv om den kan krenke.

Dette er én undersøkelse, andre undersøkelser viser kanskje andre resultater, men har du ungdommer i huset, er det lett å merke at de har en sterk ryggmargsrefleks som sier at krenkelser – det skal vi ikke ha noe av. I etterkant av halshuggingen av en lærer i Paris skrev en norsk 15åring et debattinnlegg i Aftenposten og tok til orde for en slags gjeninnføring av blasfemiparagrafen. Av ren omsorgsfølelse. Men ikke for den drepte læreren. Hennes omsorg rettet seg mot dem som ble krenket av undervisningen hans.

For å droppe handlinger som sårer andre, det lærer man ved å vokse opp i Norge. I barnehagen. I nabolaget og på skolen. Og la oss bare være enig om det: Dette er gode verdier å lære. Det er det virkelig. Men så var det denne bivirkningen …

Jeg sitter i Ytringsfrihetskommisjonen, og noe av det vi skal gjøre, er å se nærmere på hva som setter ytringsfriheten under press i dag, ikke minst i lys av den voldsomme teknologiske utviklingen som har funnet sted siden den forrige kommisjonen la fram sin rapport i 1999.

En del av det vi skal jobbe med, faller innunder merkelappen «tiltak»: Hva kan vi gjøre for å sikre mest mulig ytringsfrihet og få flest mulig til å delta, når vi står overfor en så enorm og ukontrollerbar utfordring som det den digitaleglobale virkeligheten er? Herunder et stort rom for hets og hat og trusler og krenkelser.

Jeg tror det aller beste vi kan gjøre for å holde ut demokratiet, er å øve opp en robusthet hos borgerne. Å øve seg opp til å tåle det offentlige ordskiftet. Å tåle krenkelser. Å tåle kaos og disharmoni, krangler og ufinheter. Folk som er dannet og folk som er udannet. Kloke mennesker, dumme mennesker.

Det betyr ikke at vi ikke skal jobbe med ytringskultur. Men verden kommer aldri til å bli et ubetinget godt sted. Vi kommer nemlig ikke til å bli enige. Ytringsfrihet er vårt alternativ til vold, fysisk vold. Krig.

«Mest mulig ytringsfrihet er det minst skadelige alternativet», sier Nadine Strossen, en amerikansk borgerfrihetsaktivist. Og det er min mening også.

Så hva gjør vi da? Hva skal dere gjøre? Dere som har framtiden i hendene, i hvert fall har dere framtiden i klasserommet. Hva skal dere gjøre når det tegnes karikaturer? Når det raser på nettet? Når minoriteter og majoriteter skal ha plass i det samme rommet?

Jeg synes dere skal jobbe for the rise of public man.

Jeg har nettopp lest et foredrag skrevet av litteraturviter Eirik Vassenden. Foredraget handler egentlig om kunstkritikk, men Vassenden trekker fram mye som er svært relevant for det offentlige ordskiftet rent generelt, blant annet en bok av Richard Sennet: «The fall of public man.»

Sennet mener nemlig at den moderne offentligheten lider under det vi før kalte for intimitetstyrranniet. For når vi går ut i offentligheten, i mediene og i debatten, så byr vi så veldig på oss selv. Vi står der som autentiske mennesker med personlighet og et tydelig jeg. Det er en psykologisert offentlighet, og det er bare å bla opp en hvilken som helst dagsavis for å finne eksempler på den enorme mengden mennesker som står fram med seg og sitt. Og hvis dere følger Si Detspaltene i Aftenposten, er det særlig tydelig. Der snakker de unge om store samfunnsutfordringer gjennom sitt eget privatliv, sine egne erfaringer, sår og smerter. Og etter hvert fremmer de også allmenngyldige løsninger og konklusjoner basert på dette private og personlige fundamentet.

Og hvorfor er dette et problem? Jo, fordi det er svært vanskelig å debattere hardt og tydelig mot alle disse ekte, autentiske menneskene uten å føle seg ond. Og om du ikke føler deg ond, så har du all mulig grunn til å frykte at du kan oppfattes som ond.

Og din motpart, den private, personlige samfunnsdebattanten, har heller ikke gjort det enkelt for seg selv. For vedkommende har ingenting å verge seg med, og er uten skall og beskyttelse. Dette mennesket gjør seg sårbart og er sårbart.

La oss være konkret. Hva er det som har preget de store debattene de siste årene? Debatten om tvillingabort. Debatten om eggdonasjon. Behandlingstilbud for mennesker med kjønnsinkongruens. De er personlige. Fulle av følelser. Fulle av «meg». Se på metoodebatten. Selve grunnfjellet var det personlige. Det var kanskje helt nødvendig akkurat der, men det private, det personlige; det er symptomatisk for så mange av de store temaene vi diskuterer.

Pressen får som vanlig ta sin del av skylda. Nyhetsjournalistikkens jag etter «case», et menneske av kjøtt og blod som kan donere ansiktet sitt og følelsene sine for å gi kraft og liv til en reportasje, det har gjort sitt for å føre oss inn i dette klamme rommet der det blir stadig vanskeligere å krangle uten å tråkke på ekte tær.

Sennet tar til orde for den offentlige masken. Han mener at masken og spillet er et grunntrekk ved all sivilisasjon. Han sier: «Å være sivilisert betyr å behandle andre som om de var fremmede.» Og samtidig beskytter du deg selv. Du kapsler inn den bløte personligheten, det såre private, og det blir ikke lenger så nært. Så utsatt. Du og debatten er ikke lenger ett. Det blir ikke så farlig. Men det er et argument til for å øke skillet mellom det private og debatten som jeg ikke vet om Sennet belyser. Det er hvordan denne psykologiseringen og privatiseringen av offentligheten regulerer samtalen og debatten, ikke bare mellom klare motparter, men også innad i en gruppe.

For hvis jeget ditt og livet ditt skal være en synlig del av ytringene dine, så vil dette personlige også være en regulerende faktor for hva du kan mene. Er du samisk, er du homofil, er du troende muslim, ja så er det vel ikke utenkelig at det forventes et vi i tillegg til jeg-et. En identitetsframvisning som styrker den gruppa du er en del av. Som gjør gruppa stolt. Som i hvert fall ikke gjør at gruppa støter deg ut. Eller stempler deg som sviker. Eller uekte. Identitetspolitikken henter også mye næring fra det private og det personlige, og den begrenser gruppemedlemmenes mulighet til å være noe helt annet og tenke og mene noe helt annet.

The fall of public man rammer altså både den som ytrer seg, og den som vil ytre imot. Når alt er personlig, så er ingenting fritt.

Jeg har ingen bruksanvisning å gi dere. Ingen ferdig pakke. Men alt begynner med å snakke om ting. Noen vil argumentere for at det viktigste dere kan gjøre, er å lære elevene høflig debatteknikk og å være kildekritiske på nett. Fint. Det er viktig. Jeg er enig.

Men jeg vil like sterkt argumentere for å lære elevene forskjellen på det private og det offentlige. Debatten og jeget.

Jeg slår et slag for å gi følelsene mindre plass. Jeg slår et slag for den offentlige masken og det offentlige spillet.

Jeg slår et slag for the rise of public man. Og the rise of public woman.