britiske statsministeren hadde rett. Så tidlig som i oktober 1939 hadde tyskerne vurdert om de skulle okkupere Norge.17 I januar forelå beslutningen om å gjennomføre operasjon «Weserübung», og i andre halvdel av februar ble det bestemt at angrepet skulle finne sted så raskt som mulig. «Nå må vi gjøre vårt beste for å ta tilbake havnene fra tyskerne», avsluttet Bertie, kronprins Olavs kjære fetter, dagboksnedtegnelsene for 9. april 1940. Hadde ikke britene sovet i timen, kunne de utvilsomt ha stoppet «Weserübung» før operasjonen var kommet ordentlig i gang. Men i London hadde man trodd at den store invasjonsflåten var på vei ut i Atlanterhavet.18 Om lag samtidig, ved et skrivebord i Berlin, hadde propagandaminister Joseph Goebbels skrevet ned sine refleksjoner i anledning dagen: «Føreren er lykkelig», konstaterte han.19 I Norge hadde deres «hjelper Quisling» overtatt kontrollen og bedt om ro og orden. Når krigen var over, ville Det tyske riket bli stående. «Vår historiske oppgave vil i det store og hele være oppfylt.»
STILLSTAND Verdenskrigen hadde nådd Norge. Hvordan var kronprinsen rustet da katastrofen meldte seg? Hva gjorde ham skikket til å takle utfordringene som ventet? Først og fremst hadde han sin militære bakgrunn. Sent i 1920-årene og gjennom 1930-årene hadde han knapt funnet mening i annet offentlig virke enn Forsvaret. Han hadde tatt alle etter- og videreutdanninger som var å oppdrive, og stilt opp på øvelse etter øvelse, enten alene eller sammen med faren. Sakte hadde han steget i gradene. Hva gjaldt forholdet til offentligheten, hans evne til å te seg i søkelyset, hadde amerikaturneen i 1939 utvilsomt vært viktig. Dermed var han bedre forberedt, både på krig og propagandakrig, enn han ellers ville vært. Utvilsomt trakk han også på den stoiske og usentimentale livsinnstillingen han hadde fått med seg gjennom oppdragelse og familiekultur. Noen ytterst få ganger hadde kronprinsens mangeårige militære engasjement manifestert seg i skrift. Som da han underveis i oxfordstudiene, i 1925, sendte sin hilsen til Krigsskolens 175-årsjubileum.20 Da framsto han ikke som noen krigshisser: «Neppe nogen av os, der har gjennemgaat Krigsskolen, ønsker vel, at vort fædreland skulde komme i slik situation at der blev bruk for den krigerfærdighet, vi lærte.» Helt oppriktig håpet han at utdanningen ikke ville få «praktisk betydning», samtidig som han 40 | Del I • NORGE
